Henrik I av England

Henrik I Konge av England og Normandie
Miniatyr fra den illustrerte krønike til Matthew Paris
Født		ca. 1068/1069 Selby, Yorkshire
Død		1. desember 1135 Saint-Denis-en-Lyons, Normandie
Beskjeftigelse		Konge
Embete		Engelsk monark (1100–1135) Hertug av Normandie
Ektefelle		Edith av Skottland Adeliza av Louvain
Partner(e)		10 oppføringer Nest ferch Rhys Edith Forne Isabel de Beaumont Edith (?) Ansfride (?) Sybilla Corbet NN NN Gieva de Tracey NN
Far		Vilhelm I av England
Mor		Matilda av Flandern
Søsken		7 oppføringer Adeliza Adela av Normandie Constance of Normandy Cécile av Normandie Robert Curthose Richard av Normandie Vilhelm II av England
Barn		William Adelin Maud (Matilda)
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Reading Abbey Port-du-Salut Abbey
Annet navn		Henrik Beauclerc
Regjeringstid		3. august 1100–1. desember 1135
Våpenskjold
Henrik I av England på Commons

Henrik I av England (født ca. 1068, død 1. desember 1135) var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm II (Vilhelm Rufus) som konge av England i 1100 og beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106. Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap.

Oversikt

Vilhelm I av England fordelte arven mellom sine sønner, den første fikk Normandie, den andre fikk England, mens Henrik fikk kun sølv.

Henriks regime er bemerkelsesverdig for dets politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens hans bror Robert var unna av vegen på det første korstoget, og begynnelsen av hans kongedømme var preget av krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge, signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta.

Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer, og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England.

Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken.

Det katastrofale tapet av hans eldste sønn William i skipsforliset til «Det hvite skipet» førte til et problem for arvefølgen. Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda), men likevel ble hans faste og stabile styre etterfulgt av en periode av borgerkrig, karakterisert som Det engelske kaos under Stefan.

Kong Henriks tidlige liv

Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende.

William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse:

«Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, «Min mor fødte som general, ikke som soldat»; derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig».

I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid. Vilhelm Erobrerens tredje sønn Rikard døde før sin far ved å bli drept i en jaktulykke i New Forest, og ved hans død i 1087 testamenterte Vilhelm sine herredømmer til sine tre overlevende sønner i følgende orden:

• Robert Curthose, den eldste sønnen, mottok Hertugdømmet Normandie og ble hertug Robert II
• Vilhelm Rufus mottok kongedømmet England og ble kong Vilhelm II
• Henry Beauclerc mottok 5 000 pund i sølv

Da broren Vilhelm Rufus døde under mystisk jaktulykke grep Henrik den engelske tronen. –
Tegning av A. de Neuville fra Ridpath's Universal History

Kronikøren Orderic Vitalis rapporterte, skjønt det er nok en litterær dramatisering, at den gamle kongen hadde erklært til Henrik: «Du vil i din tid ha alle de herredømmer som jeg har skaffet og bli større enn begge dine brødre i rikdom og makt»

Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter, og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med den andre broren, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet, og han kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert.

Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre.

I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie, kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning.

Erobringen av den engelske tronen

Et idealisert fantasibilde av Englands dronning Edith (Matilida), 1851

Da Vilhelm II ble drept av en pil i det som fremsto som enda en jaktulykke i New Forest hadde hertug Robert ennå ikke kommet tilbake fra Det første korstoget. På denne tiden hadde Vilhelm Rufus nektet å godkjenne Henriks planer om å gifte seg med den halvt angelsaksiske, halvt skotske prinsesse Edith av Skottland. Om Vilhelm Rufus døde av en «planlagt» ulykke eller ikke har vært et omdiskutert spørsmål, men det kom uansett meget beleilig for hans yngre bror som øyeblikkelig dro i all hast til Winchester i Hampshire og tok hånd om det kongelige skattkammeret.

Den som hadde skutt pilen i brystet på kongen het Walter Tyrel og som øyeblikkelig rømte til Frankrike. Han ble aldri straffet eller sett igjen i England, men hans svogere, Gilbert og Robert av Clare, fikk siden gunst av nye kongen.

Hertug Roberts fravær, sammen med hans dårlige omdømme blant den normanniske adelen gjorde det mulig for prins Henrik å beslaglegge det kongelige skattkammeret. Henrik ble akseptert som konge av de ledende baroner og ble kronet tre dager senere den 5. august ved Westminster Abbey. Han sikret sin posisjon blant adelen ved en forordning om politisk fredeliggjøring: han utsendte Det engelske frihetsbrev av 1100, «Charter of Liberties». Denne milepælen i engelsk historie har siden blitt betraktet som en forløper for Magna Carta. Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk.

Forsoning med kirken

Erkebiskop Anselm

Et idealisert og uhistorisk portrett av Henrik I, fra Cassell's History of England, utgitt ca. 1902.

Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper. I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den.

Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling. I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis II og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen. Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for «temporalities» (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109.

Første ekteskap

Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm III av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund II av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen.

Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig.

Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet.

Erobringen av Normandie

Kart over Normandie.

I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner. I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært til stede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen.

Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet.

For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom. I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over Den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106.

Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert.

• Se hovedartikkel, Slaget ved Tinchebray

Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn «Prise» står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen.

Robert Curthose gravmonument i katedralen i Gloucester som hans sønn fikk opprettet.

De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik.

De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene.

Konge av England og hersker av Normandie

Konsolidering: Begynnelsen på huset Plantagenet

Henrik førte utstrakt diplomatisk aktivitet i Europa for å knytte allianser. Han fikk til slutt giftet sin datter Maud med sønnen til greven av Anjou.

Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120.

I 1131, i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie, fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under huset Plantagenet.

Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som «Conan's Leap» eller «Conans sprang». Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven. Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter.

Oppbyggingen av et moderne statsapparat

Henriks behov for å skaffe finanser for å sikre sin egen og monarkiets posisjon førte til en økning i aktivitetene for en sentralisert regjering. En konsekvens av den normanniske erobringen i 1066 førte til at England som nasjon fikk en egeninteresse i å knytte kontakter i Frankrike, ikke bare i Normandie, men også i Flandern, Bretagne og innover mot Loire. Grunnen var at Frankrike var så fragmentert at de franske kongene hadde lite å stille opp mot normannerne. De engelske kongene influerte i fransk politikk via franske vasaller i ulike distrikter, Normandie, Anjou, Poitou og Gascogne. At Henrik selv måtte oppholde seg i store deler av sin tid i Normandie betydde at han måtte ha tillitsfulle folk i viktige posisjoner i England som styrte på hans vegne. Henriks tilstedeværelse i Normandie førte til gnisninger med den franske kongen, og Henriks knyttet allianser med grevskaper i nærheten, Anjou, Blois og Flandern. Han knyttet kontakter så langt unna som Tyskland og Italia.

Henrik satte også i gang en rekke sosiale og rettslige reformer, blant annet frihetsbrevet ved sin kroning (men som han ikke hadde til hensikt å holde), og ved å gjeninnføre lovene til kong Edvard Bekjenneren.

Med pave Gelasius II var striden med pavedømmet over.

Mellom 1103 og 1107 var Henrik involvert i striden med Anselm, erkebiskop av Canterbury, og pave Paschalis II, som ble delvis bilagt ved konkredat i London i 1107. Pavens innblanding irriterte Henrik, og han forhandlet ekteskap med sin datter til den tyske keiseren, Henrik V, kanskje like mye for at keiseren var i konflikt med paven. Det ble først en forbedring mellom den engelske kongen og pavedømmet da Paschalis II døde i 1118. Den nye paven, Gelasius II, var en fjern slektning av Henrik, og han forsto etterhvert at paven ikke ville automatisk støtte vanskelige engelske biskoper. Gelasius II lot Henrik forstå at han respekterte kongens makt, verdsatte hans vennskap og gledet seg over Englands støtte, og Henrik innså da at han ikke trengte å være bekymret for pavens autoritet.

Abakus, i form av et regnebrett.

En konsekvens av konfliktene mellom kongedømmet og pavedømmet var at det stimulerte kirkens embetsmenns interesse for offentlige anliggender. Henrik var selv godt utdannet og behersket latin og andre språk, og han anerkjente som få konger før ham, kanskje med unntak av Alfred av England, verdien av geistliges kunnskaper og han fikk dem inn i statlig tjenester, spesielt for utvikle kongelig rettspleie, innsamle og overvåke kongens finanser. Med hans vanskeligheter og krigføring i Normandie var behovet for å øke kongens inntekter i England akutt. Han opprettet en form egen finansminister, exchequer. Kunnskapen om abakus hadde blitt introdusert til England fra Lorraine av biskop Robert av Hereford (død 1095), og en effektiv økonomi var avhengig av finansministerens tallrike skrivere og deres matematiske evner. En av disse, Thurkil, skrev en avhandling om matematiske problemer, blant annet om brøk, en måte å representere et tall på ved hjelp av divisjon.

Med den fremste vitenskapen i samtiden tilgjengelig for kongens autoriteter bidro til å gjøre England til det best organiserte av samtlige stater i middelalderens Europa, og som med tiden gjorde England til en stormakt. England ble under Henrik I omformet til en egen kreasjon som hadde beholdt den gammeldagse legning fra det angelsaksiske kongedømmet uten å bli en normannisk koloni. Det grunnlaget som Henrik I la ved hans omfattende diplomati og ekteskapelige allianser, munnet ut i Angevin-riket, en samling europeiske stater som strakte seg fra Pyreneene til Irland og inkluderte halve Frankrike, og som ble en realitet under hans etterkommer av samme navn, Henrik II av England.

Tragedien med Det hvite skip

Det hvite skipet går på grunn og synker, illustrasjon i et manuskript fra 1100-tallet (Cotton Claudius dii, f45v).

William døde i tragedien med Det hvite skipet den 25. november 1120. Tragedien rammet England og Henrik I som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet.

«Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England,» skrev William av Malmesbury.

Katastrofen var middelalderens utgave av «Titanic»-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser.

Legitime barn og andre ekteskap

Dronning Matilda (Edith) døde den 1. mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk to barn med sin dronning:

• Maud av England (Matilda) (ca. februar 1102 – 10. september 1167). Hun ble først gift med Henrik V av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey V, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap.
• William Adelin, (5. august 1103 – 25. november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip.

I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29. januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid I av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik V, som hans arving og etterfølger.

Død og ettermæle

Henrik I var spesielt glad i fisken niøyer, som var betraktet som en delikatesse i middelalderen, og han døde av en forspisning.

Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt.

Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter «en forspising på niøyer», noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt fjorten år tidligere. Klosteret ble ødelagt i løpet av den protestantiske reformasjonen. Det finnes ikke lenger spor etter hans grav, og det sannsynlige stedet er i dag dekket av St James' School. I nærheten er det en liten plakett og et større minnekors som står i det tilstøtende Forbury Gardens.

Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte.

Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som kjennes som «kaoset» eller «anarkiet», se Det engelske kaos under Stefan.

Barn utenfor ekteskap

Plakett som indikerer gravstedet til Henrik I ved Reading Abbey.

Kong Henrik I var notorisk utro mot sin dronning og han er berømt i England for å holde rekorden for det største antallet med anerkjente barn utenfor ekteskap av samtlige engelske konger. Antallet er på rundt 20 eller 25, alt etter hvordan man tolker bevisførselen. Han hadde mange elskerinner, men å identifisere hvilken av disse som er mor til bestemte barn er vanskelig. For de av hans avkom som det finnes dokumentasjon for er:

• Robert, 1. jarl av Gloucester. Stundom påstått å være en sønn av Sybil Corbet (se nedenfor). Hans mor kan ha vært medlem av familien Gai/Gay/Gayt.
• Maud FitzRoy (Maude), gift med Conan III, hertug av Bretagne
• Constance FitzRoy, gift med Roscelin de Beaumont, vicomte av Maine og Beaumont. Deres datter Ermengarde de Beaumont ble dronning av Skottland
• Mabel FitzRoy, gift med William III Gouet
• Aline FitzRoy, gift med Matthieu I av Montmorency
• Gilbert FitzRoy, døde etter 1142. Hans mor kan ha vært en søster av Walter de Gand.
• Emma, født ca. 1138; gift med Gui de Laval, Lord Laval. Denne tilskrivelsen er usikker da andre kilder mener at hun ble født 2 år etter at Henrik døde.

Med Edith:

• Matilda du Perche, gift med greve Rotrou II av Perche, forsvant i forliset til Det hvite skip.

Med Gieva de Tracy:

• William de Tracy

Med Ansfride:

Ansfride, født ca. 1070. Hun var hustru til Anskill av Seacourt, ved Wytham i Berkshire (i dag Oxfordshire).

• Juliane de Fontevrault (født ca. 1090); gift med Eustace de Pacy i 1103. Hun forsøkte å skyte sin far med armbrøst etter at kong Henrik I tillot at hennes to unge døtre ble blindet.
• Fulk FitzRoy (født ca. 1092); en munk ved Abingdon.
• Richard av Lincoln (ca. 1094 – 25. november 1120); forsvant i forliset til Det hvite skip.

Med Sybil Corbet:

Lady Sybilla Corbet av Alcester ble født i 1077 i Alcester i Warwickshire. Hun ble gift med Herbert FitzHerbert, sønn av Herbert kammerherre av Winchester og Emma de Blois. Hun døde etter 1157 og var også kjent som Adela (eller Lucia) Corbet. Sybil var helt bestemt mor til Sybil og Rainald, muligens også til William og Rohese. Noen kilder antyder at det var en annen datter av dette forholdet, Gundred, men det synes som hun ble tenkt som det ettersom hun var en søster av Reginald de Dunstanville, men det virker som det var en annen person med samme navn og i slekt med denne familien.

• Sybilla av Normandie, gift med Alexander I av Skottland.
• William Constable, født før 1105. Gift med Alice (Constable); død etter 1187.
• Reginald de Dunstanville, 1. jarl av Cornwall.
• Gundred av England (1114–1146), gift i 1130 med Henry de la Pomeroy, sønn av Joscelin de la Pomerai.
• Rohese of England, født 1114; gift med Henry de la Pomeroy.

Med Edith FitzForne:

• Robert FitzEdith, lord Okehampton, (1093–1172) gift med dame Maud d'Avranches du Sap. De hadde en datter, Mary, som ble gift med Renaud, sire av Courtenay (sønn av Miles, sire av Courtenay og Ermengarde av Nevers).
• Adeliza FitzEdith. Opptrer i charter med hennes bror Robert.

Med prinsesse Nest av Wales:

Nest ferch Rhys ble født omkring 1073 i festningen Dinefwr Castle, Carmarthenshire. Hun var datter av prins Rhys ap Tewdwr av Deheubarth og dennes hustru, Gwladys ferch Rhywallon. Hun ble gift i 1095 til Gerald de Windsor (også kjent som Geraldus FitzWalter), sønn av Walter FitzOther, marskalk av Windsor Castle og vokter av Skogene i Berkshire. Hun hadde flere andre forhold, blant annet et med Stephen av Cardigan, marskalk av Cardigan (1136), og derfor andre barn utenfor ekteskap. Datoen for hennes død er ikke kjent.

• Henry FitzRoy, 1103–1158.

Med Isabel de Beaumont:

Isabel (Elizabeth) de Beaumont (etter 1102 – etter 1172), datter av Robert de Beaumont, søster av Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester. Hun ble gift med Gilbert de Clare, 1. jarl av Pembroke, i 1130. Hun var også kjent som Isabella de Meulan.

• Isabel Hedwig av England
• Matilda FitzRoy, abbedisse av Montvilliers, også kjent som Maud Montvilliers eller Montpiller.

Forfedre av Henrik I av England

16. Rikard I, hertug av Normandie

8. Rikard II, hertug av Normandie

17. Gunnora, hertuginne av Normandie

4. Robert I av Normandie

18. Conan I av Rennes

9. Judith av Bretagne

19. Ermengarde av Anjou

2. Vilhelm I av England

10. Fulbert av Falaise

5. Herleva

1. Henrik I av England

24. Arnulf II, greve av Flandern

12. Baldwin IV, hertug av Flandern

25. Rozala av Italia

6. Baldwin V, greve av Flandern

26. Frederick av Luxembourg

13. Ogive av Luxembourg

3. Matilda av Flandern

28. Hugo Capet

14. Robert II av Frankrike

29. Adelaide av Aquitaine

7. Adela av Frankrike

30. William I av Provence

15. Constance av Arles

31. Adelaide av Anjou

Litteratur

• Cross, Arthur Lyon: A History of England and Greater Britain. Macmillan, 1917.
• Hollister, C. Warren: Henry I. Yale University Press, 2001. (Yale Monarchs series) ISBN 0300098294
• Matthew, Donald: Britain and the Continent 1000-1300. The Impact of the Norman Conquest. Oxford 2005. ISBN 0-340-74060-4
• Thompson, Kathleen: «Affairs of State: the Illegitimate Children of Henry I». Journal of Medieval History 29 (2003): 129-151.

Eksterne lenker

• Henry I Chronology – Henrik Is kronologi
• BBC site on Henry I – BBCs nettsted for Henrik I
• The Wreck of the White Ship – Om katastrofen ved det hvite skip (1120)
• A listing of Henry's descendants En liste av Henrik Is etterkommere