Anselm av Canterbury

St. Anselm Erkebiskop
Født	Ca. 1033; Aosta, Italia
Død	21. april 1109; Canterbury
Beskjeftigelse	Filosof, teolog, romersk-katolsk prest, erkebiskop, skribent
Embete	Abbed; romersk-katolsk erkebiskop av Canterbury (1093–1109) ;
Nasjonalitet	Frankrike
Gravlagt	Canterburykatedralen
Saligkåret	-
Helligkåret	1494
Anerkjent av	Den katolske kirke
Festdag	21. april
Se også	Ekstern biografi
Vernehelgen	-
I kunsten	Med et skip
	Anselm av Canterbury på Commons

Anselm (født ca. 1033 i Aosta, død 21. april 1109 i Canterbury i England) var en italiensk filosof, teolog og erkebiskop av Canterbury. Han regnes som skolastikkens grunnlegger. Han er mest kjent for sitt ontologiske gudsbevis og den objektive forsoningslære. Som erkebiskop av Canterbury arbeidet Anselm for kirkens frihet.

Anselm skrev øvelser og meditasjoner helt i overensstemmelse med klosterlitteraturen, men dertil kom et nytt spekulativt element. Anselm kjennes for formuleringen Credo ut intelligam (latin: «jeg tror fordi jeg kan erkjenne»). Det har forbindelse til pave Gregor den store (540-604) og den tidligere tradisjon med at troen, som hos Gregor først og fremst er hjertets sak, kommer først, men dertil en ny lyst til også at forstå trosinnholdet og forklare rasjonelt hvorfor man tror, og mer konkret hva man tror. I den forstand skjedde der noe nytt i Anselms periode på terskelen av 1100-tallet.^[1]

Den katolske kirke ærer ham som helgen.

Liv og virke

Bakgrunn

Anselm ble født i Aosta i 1033. Dette område var omtrent da kommet inn under de savoyardiske grevers herredømme. Hans foreldre stammet fra forskjellige adelsfamilier, faren Gundulf fra Lombardia og moren Ermenberga fra Aosta.^[2] Femten år gammel ville han tre inn i et nærliggende kloster, med det fikk han ikke - faren hadde bestemt ham for en politisk karriere.

I en alder av 23 år forlot han hjemmet og reiste i tre år rundt om i Frankrike, til han, tiltrukket av Lanfrancs viden ry, kom til benediktiner-abbediet Le Bec. Etter noe nølen trådte han inn der året etter, i 1060. Tre år etter ble han klosterets prior, og femten år etter abbed. I denne perioden tilkom hans første filosofiske og teologiske verker, som de to berømte skrifter Monologion og Proslogion.

Erkebiskop av Canterbury

Da Lanfranc (som var blitt erkebiskop av Canterburt) døde i 1089, ble Anselm foretrukket av mange som etterfølger der, men det var først i 1093 av kong Vilhelm II innførte ham i embedet. De påfølgende fire år var de begge hver på sin side engasjert i investiturstriden i England. I 1097 fikk Anselm tillatelse til å dra til Roma, der han håpet å finne støtte. Det lyktes ham bare i begrenset grad. Han ble nektet innreisen til England igjen av kong Vilhelm II. Dermed tilbragte Anselm årene fra 1097 i eksil i Lyon, til kongen døde i 1100.

Under den nye konge, Henry I, kunne Anselm returnere til England. Men fra 1103 til 1107 måtte han atter i landflyktighet. Han kom så til Englant til slutt, og døde i 1109.

Anselms teologiske program

Anselm uttrykker sitt teologiske program i første kapittel av skriftet Proslogion:

«Ikke søker jeg, Herre, å gjennomtrenge din opphøydhet, for jeg sammenstiller på ingen måte min erkjennelse med den; men jeg begjærer i noen grad å erkjenne din sannhet, som mitt hjerte tror og elsker. Jeg prøver nemlig ikke å erkjenne for at jeg kan tro, men jeg tror for at jeg kan erkjenne».

Erkjennelsen er derved troens erkjennelse, intellectus fidei^[3].

Fornuften skal finne de årsaker som står bak ved det som kirken tror. Om dem bruker han ofte uttrykket «nødvendige grunner», rationes necessariae. Fornuft vil her si logisk argumentasjon. Fornuftens rolle består derfor ikke i å bidra med nytt innhold ut over troen, men i å belyse det innhold troen har, slik at man innser hvorfor det er slik^[4].

Anselm ville beskrive forholdet mellom tro og viten med uttrykket fides quarens intellectum (latin for «tro som søker forstand»). For Anselm stod tro og viten således ikke i et motsetningsforhold, men den rasjonelle kunnskap kan ses som et resultat av troen. Dog er troen alltid det grunnleggende for ham.

Det ontologiske gudsbevis

I sitt ontologiske gudsbevis, som Kant kalte det, søkte Anselm å vise at Guds eksistens er inneholdt i selve gudsbegrepet. Forenklet forløper det slik:

	Første premiss:		Gud er et fullkomment vesen.
	Annet premiss:		Å være fullkommen innebærer å eksistere.
	Konklusjon:		Gud eksisterer.

Kant benektete imidlertid at eksistens kan være et predikat på linje med for eksempel allgod, almakt og så vider som Gud kan tilskrives, men det interessante er at Anselm begynte å argumentere filosofisk, uten teologiske støtteargumenter eller foutsetninger.

Forsoningslære

Av stor betydning for vesterlandsk teologi var hans forsoningslære som han utlag i Cur Deus Homo (latin: «Hvorfor ble Gud menneske?»). Det var kun Gud som var i stand til å forsone Adams eller menneskenes synd, men soningsofferet måtte bæres frem av et menneske, og det var derfor Gud ble menneske i Jesus Kristus. Synden bestod i at menneskene hadde vendt seg bort fra Gud, og denne krenkelse kunne godtgjøres ved satisfaksjon.

Det er den såkalte satisfaksjonsteori, hvor inkarnasjonen er nødvendig for å redde Guds ære.^[5]

Kirkelærer

Anselm ble opphøyd til kirkelærer i 1720. Åtte hundre år etter Anselms død promulgerte pave Pius X encyklikaen Communium Rerum i 1909, hvori Anselms skrifter ble kommentert og hyldet.

Anselms verker

Monologion
Proslogion
Orationes sive Meditationes
De Grammatico
De Veritate
De Libertate Arbitrii
De Casu Diaboli, Epistola de Incarnatione Verbi
Cur Deus Homo
De Conceptu Virginali et Originali Peccato
De Proccesione Spiritus Sancti
Epistola de Sacrificio Azimi et Fermentati
Epistola de Sacramenti Ecclesiae
De Concordia Praescientiae et Praedestinationis et Gratiae Dei cum Libero Arbitrio
De Anima
Anselmus De monte Humulitatis.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Erkebiskop Robert av Jumièges (?-1070)
Biskop William the Norman (?-1075) *bispeviet 1051
Erkebiskop Lanfranc O.S.B. (1005-1089) *1070
Erkebiskop Thomas av Bayeux (?-1100) *1070
Erkebiskop Anselm av Canterbury O.S.B. (1033-1109) *1093^[6]

Se også

Referanser

^ Formulering fra Aksel Haaning Den kristne mystik, 1993, s. 60
^ Ludwig Hödl: Art. Anselm von Canterbury, in: Horst R. Balz u. a.(Hrsg.): Theologische Realenzyklopädie (TRE), Bd. 2, Agende – Anselm von Canterbury, Berlin u. a. 1978, S. 760.
^ Sitert fra Grane 1999, s 139
^ Grane 1999, s 139
^ ; Ifølge Johannes Sløk i De europæiske ideers historie i afsnittet om forsoningen betragtes Gud af Anselm her i billedet af den middelalderlige lensherre i hans forhold til sine lensmænd. Sløk mener, at netop udformningen af soningen er typisk for perioden – selve soningen er israelitisk og har sin rod i den jødiske offerkult.
^ cante, lest 14. november 2021

Litteratur

Grane, Leif (1999). Kirken i den europæiske middelalder : fra ca. 750-1500. Kbh.: Gad. DK5=27.14. ISBN 87-12-03393-6

Eksterne lenker

Ekstern biografi
Det ontologiske gudsbevis – Medieval Sourcebook: Cur Deus Homo

Forgjenger Lanfranc	Erkebiskop av Canterbury 1033–1109	Etterfølger Ralph d'Escures

[1] Formulering fra Aksel Haaning Den kristne mystik, 1993, s. 60

[2] Ludwig Hödl: Art. Anselm von Canterbury, in: Horst R. Balz u. a.(Hrsg.): Theologische Realenzyklopädie (TRE), Bd. 2, Agende – Anselm von Canterbury, Berlin u. a. 1978, S. 760.

[3] Sitert fra Grane 1999, s 139

[4] Grane 1999, s 139

[5] ; Ifølge Johannes Sløk i De europæiske ideers historie i afsnittet om forsoningen betragtes Gud af Anselm her i billedet af den middelalderlige lensherre i hans forhold til sine lensmænd. Sløk mener, at netop udformningen af soningen er typisk for perioden – selve soningen er israelitisk og har sin rod i den jødiske offerkult.

[6] te, lest 14. november 2021

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]