Anselm av Canterbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
St. Anselm
Erkebiskop
Anselm of Canterbury.jpg
Født Ca. 1033
Aosta, Italia
Død 21. april 1109
Ektefelle ingen verdi
Nasjonalitet Frankrike
Religion Katolisisme
Saligkåret -
Helligkåret 1494
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 21. april
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen -
I kunsten Med et skip

Anselm (født ca. 1033 i Aosta, død 21. april 1109 i Canterbury i England) var en italiensk filosof, teolog, erkebiskop av Canterbury og senere helgen. Han regnes som skolastikkens grunnlegger. Han er mest kjent for sitt ontologiske gudsbevis og den objektive forsoningslære. Som erkebiskop av Canterbury arbeidet Anselm for kirkens frihet.

Anselm skrev øvelser og meditasjoner helt i overensstemmelse med klosterlitteraturen, men dertil kom et nytt spekulativt element. Anselm kjennes for formuleringen Credo ut intelligam (latin: «jeg tror fordi jeg kan erkjenne»). Det har forbindelse til pave Gregor den Store (540-604) og den tidligere tradisjon med at troen, som hos Gregor først og fremst er hjertets sak, kommer først, men dertil en ny lyst til også at forstå trosinnholdet og forklare rasjonelt hvorfor man tror, og mer konkret hva man tror. I den forstand skedde der noe nytt i Anselms periode på terskelen av 1100-tallet.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anselm ble født i Aosta i 1033. Dette område var omtrent da kommet inn under de savoyardiske grevers herredømme. Hans foreldre stammet fra forskjellige adelsfamilier, faren Gundulf fra Lombardia og moren Ermenberga fra Aosta.[2] Femten år gammel ville han tre inn i et nærliggende kloster, med det fikk han ikke - faren hadde bestemt ham for en politisk karriere.

I en alder av 23 år forlot han hjemmet og reiste i tre år rundt om i Frankrike, til han, tiltrukket av Lanfrancs viden ry, kom til benediktiner-abbediet Le Bec. Etter noe nølen trådte han inn der året etter, i 1060. Tre år etter ble han klosterets prior, og femten år etter abbed. I denne perioden tilkom hans første filosofiske og teologiske verker, som de to berømte skrifter Monologion og Proslogion.

Erkebiskopp av Canterbury[rediger | rediger kilde]

Da Lanfranc (som var blitt erkebiskop av Canterburt) døde i 1089, ble Anselm foretrukket av mange som etterfølger der, men det var først i 1093 av kong Vilhelm II innførte ham i embedet. De påfølgende fire år var de begge hver på sin side engasjert i investiturstriden i England. I 1097 fikk Anselm tillatelse til å dra til Roma, der han håpet å finne støtte. Det lyktes ham bare i begrenset grad. Han ble nektet innreisen til England igjen av kong Vilhelm II. Dermed tilbragte Anselm årene fra 1097 i eksil i Lyon, til kongen døde i 1100.

Under den nye konge, Henry I, kunne Anselm returnere til England. Men fra 1103 til 1107 måtte han atter i landflyktighet. Han kom så til Englant til slutt, og døde i 1109.

Anselms teologiske program[rediger | rediger kilde]

Anselm uttrykker sitt teologiske program i første kapittel av skriftet Proslogion:

«Ikke søker jeg, Herre, å gjennomtrenge din opphøydhet, for jeg sammenstiller på ingen måte min erkjennelse med den; men jeg begjærer i noen grad å erkjenne din sannhet, som mitt hjerte tror og elsker. Jeg prøver nemlig ikke å erkjenne for at jeg kan tro, men jeg tror for at jeg kan erkjenne».

Erkjennelsen er derved troens erkjennelse, intellectus fidei[3].

Fornuften skal finne de årsaker som står bak ved det som kirken tror. Om dem bruker han ofte uttrykket «nødvendige grunner», rationes necessariae. Fornuft vil her si logisk argumentasjon. Fornuftens rolle består derfor ikke i å bidra med nytt innhold ut over troen, men i å belyse det innhold troen har, slik at man innser hvorfor det er slik[4].

Anselm ville beskrive forholdet mellom tro og viten med uttrykket fides quarens intellectum (latin for «tro som søker forstand»). For Anselm stod tro og viten således ikke i et motsetningsforhold, men den rasjonelle kunnskap kan ses som et resultat av troen. Dog er troen alltid det grunnleggende for ham.

Det ontologiske gudsbevis[rediger | rediger kilde]

I sitt ontologiske gudsbevis, som Kant kalte det, søkte Anselm å vise at Guds eksistens er inneholdt i selve gudsbegrepet. Forenklet forløper det slik:

      Første premiss:       Gud er et fullkomment vesen.
      Annnet premiss:       Å være fullkommen innebærer å eksistere.
      Konklusjon:       Gud eksisterer.

Kant benektete imidlertid at eksistens kan være et predikat på linje med for eksempel allgod, almakt og så vider som Gud kan tilskrives, men det interessante er at Anselm begynte å argumentere filosofisk, uten teologiske støtteargumenter eller foutsetninger.

Forsoningslære[rediger | rediger kilde]

Av stor betydning for vesterlandsk teologi var hans forsoningslære som han utlag i Cur Deus Homo (latin: «Hvorfor ble Gud menneske?»). Det var kun Gud som var i stand til å forsone Adams eller menneskenes synd, men soningsofferet måtte bæres frem av et menneske, og det var derfor Gud ble menneske i Jesus Kristus. Synden bestod i at menneskene hadde vendt seg bort fra Gud, og denne krenkelse kunne godtgjøres ved satisfaksjon.

Det er den såkalte satisfaksjonsteori, hvor inkarnasjonen er nødvendig for å redde Guds ære.[5]

Kirkelærer[rediger | rediger kilde]

Anselm ble opphøyd til kirkelærer i 1720. Åtte hundre år etter Anselms død promulgerte pave Pius X encyklikaen Communium Rerum i 1909, hvori Anselms skrifter ble kommentert og hyldet.

Anselms verker[rediger | rediger kilde]

  • Monologion
  • Proslogion
  • Orationes sive Meditationes
  • De Grammatico
  • De Veritate
  • De Libertate Arbitrii
  • De Casu Diaboli, Epistola de Incarnatione Verbi
  • Cur Deus Homo
  • De Conceptu Virginali et Originali Peccato
  • De Proccesione Spiritus Sancti
  • Epistola de Sacrificio Azimi et Fermentati
  • Epistola de Sacramenti Ecclesiae
  • De Concordia Praescientiae et Praedestinationis et Gratiae Dei cum Libero Arbitrio
  • De Anima
  • Anselmus De monte Humulitatis.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Formulering fra Aksel Haaning Den kristne mystik, 1993, s. 60
  2. ^ Ludwig Hödl: Art. Anselm von Canterbury, in: Horst R. Balz u. a.(Hrsg.): Theologische Realenzyklopädie (TRE), Bd. 2, Agende – Anselm von Canterbury, Berlin u. a. 1978, S. 760.
  3. ^ Sitert fra Grane 1999, s 139
  4. ^ Grane 1999, s 139
  5. ^ ; Ifølge Johannes Sløk i De europæiske ideers historie i afsnittet om forsoningen betragtes Gud af Anselm her i billedet af den middelalderlige lensherre i hans forhold til sine lensmænd. Sløk mener, at netop udformningen af soningen er typisk for perioden – selve soningen er israelitisk og har sin rod i den jødiske offerkult.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grane, Leif (1999). Kirken i den europæiske middelalder : fra ca. 750-1500. Kbh.: Gad. DK5=27.14. ISBN 87-12-03393-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Se også[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Lanfranc 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 Ralph d'Escures