Edith av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edith av Skottland
Edith Matilda of Scots.JPG
Født1080 (juliansk)
Dunfermline
Død1. mai 1118 (juliansk)
Palace of Westminster
GravlagtWestminster Abbey
Ektefelle Henrik I av England
Far Malcolm III av Skottland
Mor Margaret av Skottland
Søsken
Barn Maud av England, William Adelin
Yrke Dronning
NasjonalitetSkottland

Edith av Skottland, senere kalt Matilda (ca. 1080 – 1. mai 1118), datter av Malcolm III av Skottland og Margaret, og hun var den første hustruen til kong Henrik I av England.

Edith var datter av den angelsaksiske dronning Margaret (senere helgenforklart) og den skotske kongen Malcolm. Da Edith ble omtrent seks år gammel ble hun sendt sammen med sin søster for å bli utdannet ved et nonnekloster i sørlige England hvor hennes tante Cristina var abbedisse. Det er uklart om hun deretter tilbrakte mye tid i Skottland. I 1093, da hun var rundt 13 år, ble hun forlovet med engelsk adelsmann etter at hennes far og bror Edward ble drept under et mindre angrep inn i England, og hennes mor døde kort tid etter, og hennes tilkomne avlyste deretter forlovelsen. I Skottland fulgte en rotete konflikt om etterfølgelse på tronen mellom Ediths onkelt Donald III, hennes halvbror Duncan II og hennes bror Edgar fram til 1097. Ediths situasjon under denne vanskelig tiden var utvilsomt usikker.

Etter det mistenkelige drapet på Vilhelm Rufus, Englands konge, i 1100, og etter at hans bror Henrik I overtok tronen, bedret Ediths framtidsutsikter. Henrik var rask med å fri til henne. Det ble hevdet at han allerede kjente og beundret henne, og det er mulig at hun hadde tilbrakt tid ved det engelske hoffet. Hennes bror Edgar hadde tatt den skotske tronen, og var interessert i et bedre forhold til England. Edith slektet også på det gamle angelsaksiske kongehuset i England, og et ekteskap med med Edith, var et forsoning mellom den normanniske eliten og den angelsaksiske befolkningen i England. Et særskilt kirkemøte måtte komme samme for å avgjøre at Edith ikke hadde tatt løfte om bli nonne, hennes eget vitnemål var avgjørende for kirkemøtets godkjennelse.

Edit og Henrik ble gift i slutten av 1100. De fikk to barn som overlevde barndommen, og to andre som døde unge. Edith ledet en litterære og musikalsk hoff, men var også from. Hun satte i gang byggeprosjekter for kirken, og tok en rolle i kongens råd når hennes ektemann var på reise. Det er mange chartere som er signert av henne. Hun levde lenge nok til å oppleve at hennes datter Maud (også omtalt som Matilda) ble tysk-romersk keiserinne Henrik V, men hun døde to år før hennes sønn William Adelin druknet i ulykken med Det hvite skip i 1120. Kong Henrik giftet seg på nytt, men fikk ingen flere barn, noe som førte til en etterfølgerkrise og borgerkrig. Edith ble gravlagt i Westminster Abbey og ble kjærlig minnet av sine undersåtter som «den gode dronning». Det var et forsøk på å få henne erklært som helgen, men ble oppgitt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første år[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av Edith i et manuskript fra 1200-tallet.

Edith ble født en gang rundt 1080 i Dunfermline i Skottland som datter av Malcolm III og hans angelsaksiske dronning Margaret. Hun ble døpt Edith (avledet fra angelsaksisk Eadgyð, i betydningen «hell i kamp»)[1] Kanskje henne foreldre oppkalte henne etter Edith av Wessex, dronning av kong Edvard Bekjenneren.[2] Da hun ble kronet ble hun gitt navnet «Matilda» (fra germansk Mahthilda, «mektig i slag»),[3] et navn som normannerne favoriserte, og som hun ble referert til gjennom hele hennes ektemanns styre. Det er uklart hvorfor navnet måtte endres, men i ettertiden benyttes gjerne begge navn ulikt. Det var de engelske kronikørene etter 1100 som begynte å kalle Edith for «Matilda», men årsakene for dette er ikke kjente.[2] Den normanniske hertug Robert Curthose, sønn av Vilhelm Erobreren, konge av England, sto som gudfar ved seremonien. Hertug Roberts mor, og dronning av England, Matilda, var også tilstede som barnets gudmor. Det ble sagt at barnet trakk i dronning Matildas hodekledning, og det ble hevdet at dette var et varsel på at barnet selv ville bli dronning.[4]

En helgenbiografi, Livet til sankt Margaret, dronning av Skottland, ble senere skrevet for Edith, muligens av Turgot av Durham, biskop av St. Andrews.[5] Den referer til hennes barndom og hennes forhold til hennes mor. I denne teksten er Margaret beskrevet som en streng, men kjærlig mor. Hun sparte ikke kjeppen i å oppdra sin barn i dyd, noe forfatteren antar forutser er grunn til den gode adferden til Edith og hennes søsken, og Margaret understreket også viktigheten av fromhet.[6]

Da Edith var omtrent seks år gammel ble hun og hennes søster Mary sendt til klosteret Romsey Abbey, nær Southampton hvor deres tante Cristina var abbedisse. I løpet av hennes opphold ved Romsey, og en del tid før 1093 ved det aristokratiske Wilton Abbey, begge institusjoner kjente for lærling,[7] var hun meget ettertraktet som brud, men hun avslo tilbud fra både William de Warenne, 2. jarl av Surrey, og Alan Rufus («den røde»), herre av Richmond. Hermann av Tournai hevdet at til og med den engelske kongen Vilhelm Rufus overveide å gifte seg med henne. Hennes utdannelse gikk utover vanlige kvinnelige sysler, noe som kanskje ikke var overraskende da deres mor hadde stor kjærlighet til bøker. De lærte musikk og poesi, engelsk, fransk, og en del latin, og var nok lese- og skrivekyndige til å lese Augustin og Bibelen.[8]

I 1093 skjedde det en kjede av hendelser som endret Ediths liv. Mens hun var ved Wilton ville abbedissen at hun skulle bære en nonnes klesdrakt, skjønt uten at hun hadde til hensikt å bli nonne. Det var en praksis for angelsaksiske kvinner å skjule sin identitet for å unngå å bli kidnappet av normanniske menn.[2] Ediths far, kong Malcolm III, hadde begynt forhandlinger om å gifte henne bort til Alan Rufus, og den skotske kongen reiste til England for å møte den engelske kongen, Vilhelm Rufus. Alan og Vilhelm besøkte klosteret av ukjente grunner, men begge så at Edith bar nonneslør og antok at hun hadde tatt eden for å bli nonne. Alan endte opp med å kidnappe en annen kvinne fra klosteret, Gunhild av Wessex, en datter av Harald Godwinson, men døde før han kunne gifte seg med henne.[9] Vilhelm Rufus nektet deretter å møte kong Malcolm, som rasende hentet sin datter fra klosteret og fraktet henne hjem.[2] Deretter invaderte han den engelske grensen, men ble overrasket av Robert de Mowbray, jarl av Northumbria, og ble drept den 13. november 1093 sammen med sin sønn Edward. Ved nyheten av dette døde dronning Margaret, allerede syk, kun tre dager senere.

Hun var ute av klosteret i 1093 ettersom Anselm, erkebiskop av Canterbury, skrev til biskopen av Salisbury hvor han beordret at datteren til Skottlands konge måtte bli tilbakelevert til klosteret hun hadde forlatt. Hun reiste derimot ikke tilbake til Wilton, og fram til 1100 er hun i stor grad ikke nevnt i krønikene.[10] Det er mulig at hun hadde tilbrakt en del tid ved det engelske hoffet og der møtt kongens yngre bror Henrik.[2]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Edith, manuskript fra 1200-tallet.

Etter at Vilhelm Rufus døde i New Forest august 1100, grep hans bror Henrik raskt det kongelig skattekammer og tronen.[11] Hans neste oppgave var å gifte seg og hans valg hadde lenge vært Edith. Ettersom hun hadde tilbrakte det meste av sitt liv i et nonnekloster var det en del strid om hun hadde gitt sitt nonneløfte eller ikke. Henrik søkte tillatelse for ekteskap his erkebiskop Anselm som kom tilbake til England i september 1100 etter en lang tid i eksil grunnet strid med den tidligere kongen. Anselm var dog uvillig til å avgjøre et så vektig spørsmål alene og tilkalte et råd av biskoper for å avgjøre ekteskapets gyldighet.

Edith vitnet selv for erkebiskopen og bisperådet at hun aldri hadde tatt de hellige løftene. Hun insisterte på at hennes foreldre hadde sendt henne og hennes søster til England for å bli utdannet, og at hennes tante Cristina hadde gitt henne slør kun for å beskytte henne «fra normannernes begjær».[12] Edith hevdet at hun hadde dratt av seg sløret, trampet på det og at hennes tante hadde banket og kjeftet redselsfullt på henne for dette. Rådet avgjorde at Edith hadde aldri vært en nonne, heller ikke hadde hennes foreldre bestemt at hun skulle bli en, og ga deretter deres tillatelse for ekteskapet.

Edith og Henrik synes å ha kjent hverandre i en del tid før de ble gift. William av Malmesbury uttaler at Henrik hadde «lenge vært tiltrukket» av henne, antydet at kongen elsket sin nye brud,[13] og Orderic Vitalis sier at Henrik hadde «lenge beundret» hennes karakter. «For en tid var han faktisk også overtalt til å gi opp sine elskerinner og føre et respektabelt liv med sin dydige og fromme anglo-skotske dronning.»[14] Via sin mor nedstammet Edith fra Edmund Jernside og således også Alfred den store og den gamle kongefamilie i Wessex,[15] og dette synes å ha vært viktig for Henrik da det bidro til å gjøre ham populær hos det engelske folket. Med deres barn ville det normanniske og angelsaksiske kongehusene bli forent.[16] En annen fordel av ekteskapet var at England og Skottland ble politisk knyttet til hverandre; tre av hennes brødre ble konger av Skottland og var uvanlig lojale til England i løpet av denne perioden. Aleksander I av Skottland giftet seg med Sybilla, en av de mange illegitime døtrene til Henrik I, og David I av Skottland levde ved Henriks hoff for en del tid før han ble konge.[17]

Edith hadde en liten medgift, men det omfattet en del rettigheter til noe gods. De meste av hennes eiendommer var gitt som med gift fra land som tidligere ble holdt av Edith av Wessex. I tillegg ga Henrik betydelige eiendommer i London til sin hustru, men bortsett fra å være sjenerøs, var det også en politisk handling for å vinne over de uregjerlige innbyggerne i London som tradisjonelt hadde vært trofaste tilhengere av sine Wessex-konger.[18]

Dronning[rediger | rediger kilde]

Dronning Ediths segl.

Etter at Edith og Henrik ble gift den 11. november 1100 ved Westminster Abbey av erkebiskop Anselm ble hun kronet under navnet «Matilda», et helliget normannisk navn. Ved hoffet fikk hun og Henrik snart de angelsaksiske tilnavnene «Godric og Godiva». William av Malmesbury har fortalt at normannerne ved hoffet mislikte endringen i tonen som skilte seg fra hoffet til forgjengeren Vilhelm Rufus og hans bror, og at de anklaget Edith ved disse sarkastiske bemerkningene. Om de var for å presse Henriks angelsaksiske hustru ut av regjeringens sentrum var det ikke vellykket, i de neste atten årene var Edith tilstede ved kongens råd hvor de betydelige beslutningene ble tatt, og det var hun som ledet rådet når Henriks mange reiser gjorde at han var fraværende.[19]

Hun fødte en datter, døpt Matilda, siden kjent under det tilsvarende navnet Maud,[20] i februar 1102, og en sønn, William, i november 1103, som fikk tilnavnet Adelin, en latinisert normansk utgave av det gamle angelsaksiske Ætheling i betydningen kronprins.[21] Som dronning bodde Edith hovedsakelig ved Westminster, men tidvis fulgte hun sin ektemann på hans reiser rundt i England, og i tiden rundt 1106-1107 besøkte hun antagelig Normandie sammen med ham. Hun hadde også i en form for visekongelig posisjon når Henrik ikke var tilstede ved hoffet.[22] Under investiturstriden (1103-1107), fungerte Edith som megler mellom Henrik og hans strid med den uforsonlige erkebiskop Anselm. Hun skrev flere brev under Anselms fravær, først spurte hun ham om råd og om å komme tilbake, og senere i økende grad som megler.[23] I 1111 er det bekreftelse på et segl som ble benyttet av Edith for å verifisere et dokument. Dette er det første bruken av et segl av en europeisk dronning.[2]

Edith hadde stor interesse i arkitektur og tok initiativ til å bygge mange bygninger i normannisk stil, inkludert klosterkirken ved Waltham Abbey og nonneklosteret for den hellige treenighet i Aldgate i London.[24] Hun fikk også den første broen med buer bygget i England ved Stratford-le-Bow i London («Bow» i navnet henviser til broen), foruten også til badehus med vann i rør og offentlige toaletter ved Queenhithe i London.[25]

Hennes hoff var fylt med musikere og poeter. Hun bestilte et verk fra en munk, antagelig Turgot av Durham, for å skrive en biografi om hennes mor som hadde blitt saliggjort. Hun var en aktiv dronning og som sin mor var hun kjent for sin fromhet for religion og de fattige. William av Malmesbury forteller at hun kom barfotet til kirken i løpet av fasten, og at hun vasket og kysset hendene til de syke. Hun viste en særlig interesse for spedalske, og opprettet minst to sykehus for spedalske, inkludert den institusjonen som senere ble tilknyttet sognekirken til St Giles-in-the-Fields i London.[26][27] Hun var også kjent som patron av kunsten, spesielt musikk. Hun støttet også i tiden 1106-1118 munken Bendeits versjon av helgenfortellingen om sankt Brendans sjøreiser.[28]

Død[rediger | rediger kilde]

Edith døde den 1. mai 1118 ved Westminster Palace. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Bort imot umiddelbart dukket opp rykter om mirakler ved hennes grav. I årene med uro og innbyrdeskrig over den engelske tronen etter at Henrik døde, var det en kampanje å sverte minnet av Edith ved å si at hun aldri burde ha giftet seg med kongen ved å hevde at hun faktisk hadde tatt løftet som nonne, og dette fikk antagelig betydning for at hun aldri ble helgenerklært som sin mor.[2]

Etter sin død ble hun husket som «den gode dronning». Det er antatt at hun var identiteten, eller iallfall en av kandidatene, til «Fair Lady», den gode frue, som er nevnt i hvert vers i barnerimet London Bridge Is Falling Down, ettersom hennes navn var knyttet til byggingen av bruer i London.[29][30] I et dikt av Marbodius av Rennes (død 1123) omtales Edith i panegyriske vendinger som kvinne uten motstykke og med stemme som honning, «fluent, honeyed speech»:

SitatIt causes pleasure to see the queen whom no woman equals in beauty of body or face, hiding her body, nevertheless, in a veil of loose clothing. Here alone, with new modesty, wishes to conceal it, but what gleams with its own light cannot be hidden and the sun, penetrating his clouds, hurls his rays.Sitat
– Marbodius av Rennes.[31]

Barn[rediger | rediger kilde]

Edith og Henrik hadde følgende barn:

  • Euphemia (juli/august 1101), døde som barn
  • Maud av England (ca. februar 1102 – 10. september 1167), tysk-romersk keiserinne, grevinne av Anjou.
  • William Adelin (5. august 1103 – 25. november 1120), kronprinsen, tidvis omtalt som hertug av Normandie. Gift med Matilda (død1154), datter av grev Fulko V av Anjou
  • Elizabeth (august/september 1104), døde som barn.

Henrik giftet seg på nytt etter Edith med Adeliza av Louvain, men dette ekteskapet ble barnløst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Edith», Online Etymology Dictionary
  2. ^ a b c d e f g Abernethy, Susan (10. juni 2012): «Matilda of Scotland, Queen of England», The Freelance History Writer
  3. ^ «Matilda», Online Etymology Dictionary
  4. ^ Huneycutt, Lois (2003): Matilda of Scotland: a Study in Medieval Queenship. Woodbridge: The Boydell Press. s. 10.
  5. ^ Bartlett, Robert (2004): «Turgot (c.1050–1115), author and bishop of St Andrews», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/27831. betalingsmur
  6. ^ The Life of St Margaret, Queen of Scotland (PDF), digitalisering av utgivelse fra 1884
  7. ^ Hollister (2001), s.128.
  8. ^ Hilton (2010), s. 42.
  9. ^ Hilton (2010), s. 42–43.
  10. ^ Hilton (2010), s. 43.
  11. ^ Poole (1987), s. 113-114
  12. ^ «Edith or Matilda of Scotland (circa 1080 - 1 May 1118)», English Monarchs
  13. ^ Hilton (2010), s. 45.
  14. ^ Poole (1987), s. 114-115
  15. ^ Poole (1987), s. 115
  16. ^ Hilton (2010), s. 44-45.
  17. ^ Hollister (2001), s. 126.
  18. ^ Hilton (2010), s. 46-47.
  19. ^ Huneycutt, Lois L. (2003): Matilda of Scotland: A Study in Medieval Queenship, Boydell Press, s. 173
  20. ^ «Maud», Online Etymology Dictionary
  21. ^ Miller, S. (2003): «Ætheling» i: Lapidge, M., et al, red.: The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England, Oxford: Blackwell,. ISBN 0-631-22492-0.
  22. ^ Hilton (2010), s. 50.
  23. ^ Huneycutt, Lois L. (2003): Matilda of Scotland: A Study in Medieval Queenship, Boydell Press, s. 76
  24. ^ Hilton (2010), s. 53.
  25. ^ Hilton (2010), s. 63.
  26. ^ «History», St Giles-in-the-Fields.
  27. ^ Hilton (2010), s. 47-48.
  28. ^ Ritchie, R.L.G. (1950): «The Date of the ’Voyage of St Brendan’» i: Medium Ævum. Oxford, UK: Society for the Study of Medieval Languages and Literature. 19, s. 64–66. doi:10.2307/43626381. ISSN 0025-8385. JSTOR 43626381. OCLC 6733541455. betalingsmur
  29. ^ Opie, Iona; Opie, Peter (1985): The Singing Game, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0192840193, s. 61–72.
  30. ^ Hewitt, Les (14. juni 2016): Origin of London Bridge is Falling Down, Historic Mysteries
  31. ^ Lannister, Joanna (11. juli 2017): The Dead Ladies Club

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Matilda of Scotland – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons



Forgjenger:
 Matilda av Flandern 
Dronning av England
Etterfølger:
 Adeliza av Louvain