Kongeriket England
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
.svg){kind=small}
.svg)
Kongeriket England var en suveren stat på øya Storbritannia fra 900-tallet – da staten vokste ut av de forskjellige angelsaksiske kongedømmer – fram til 1707 da det ble inngått en union med Kongeriket Skottland, og Kongeriket Storbritannia ble opprettet.
Tidlig på 1000-tallet ble de angelsaksiske kongedømmer, samlet av Æthelstan (regjerte 927–939), del av Knut den stores nordsjørike, en personalunion mellom England, Danmark og Norge. Normannernes erobring av England i 1066 førte til flyttingen av den engelske hovedstad og kongelige residens fra angelsaksernes Winchester, til Westminster – og snart etablerte City of London seg som Englands største og fremste kommersielle sentrum.[1]
Kongeriket Englands historie fra normannernes erobring i 1066 blir som regel inndelt i forskjellige perioder identifisert ved en rekke påfølgende dynastier: Normannertiden (1066–1154), Plantagenettiden (1154–1485), Tudortiden (1485–1603) og Stuarttiden (1603–1714; avbrutt av interregnum i 1649–1660). Dynastisk sett hevder alle engelske monarker etter 1066 avstamning fra normannerne; Plantagenet-distinksjonen er kun konvensjonell, og begynte med Henrik II (regjerte 1154–1189) da angevinkongene fra den tiden ble «mer engelske i sin natur»; husene Lancaster og York er begge kadettgrener av Huset Plantagenet, Tudordynastiet hevdet avstamning fra Edvard III gjennom John Beaufort, og Jakob VI og I av Huset Stuart hevdet avstamning fra Henrik VII gjennom Margaret Tudor.
Fullbyrdelsen av erobringen av Wales under Edvard I i 1284 brakte Wales under den engelske krones kontroll. Edvard III (regjerte 1327–1377) transformerte Kongeriket England til en av Europas mest formidable militærmakter; hans regjering var også vitne til flere vitale utviklinger i lovgivning og regjering — særlig utviklingen av Det engelske parlament. Fra 1340-tallet gjorde også kongene av England krav på den franske krone, men etter Hundreårskrigen og Rosekrigens utbrudd i 1455 var ikke engelskmennene lenger i stand til å forfølge deres franske krav, og mistet alle landområder på det europeiske kontinent bortsett fra Calais. Etter tumultene i Rosenes krig regjerte Tudordynastiet under Den engelske renessansen, og maktet igjen å utvide den engelske monarkiske makt til å regjere også utenfor selve England, da en fullstendig union mellom England og Fyrstedømmet Wales ble oppnådd i 1542. Henrik VIII overvåket den engelske reformasjon, og hans datter Elizabeth I (regjering: 1558–1603) etablerte et religionsoppgjør, samtidig som hun etablerte England som stormakt og la grunnlaget til Det britiske imperiet ved å gjøre krav på besittelser i Den nye verden.
Fra Jakob Is tiltredelse til makten i 1603 regjerte Stuartdynastiet England i personalunion med Skottland og Irland. Under Stuarttiden ble kongeriket kastet ut i borgerkrig, som kulminerte i Karl Is henrettelse i 1649. Monarkiet ble reetablert i 1660, men borgerkrigen skapte den presedens at den engelske monark ikke kunne regjere uten parlamentets samtykke, selv om dette konseptet først ble rettslig etablert som delt av Den ærerike revolusjon i 1688. Fra dette tidspunkt ble Kongeriket England, samt etterfølgerstaten Storbritannia, et konstitusjonelt monarki. Den 1. mai 1707 forente kongerikene England og Skottland seg for å opprette Kongeriket Storbritannia, gjennom Acts of Union i 1707.[2][3]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Gammelengelsk (–1066), mellomengelsk (1066–1550), moderne engelsk (1550–1707)
- ^ Brukt til administrative og liturgiske formål.
- ^ Gammelwalisisk (fram til 1100-tallet), mellomwalisisk (1100- til 1300-tallet), walisisk (1300-tallet til 1707)
- ^ Gammelkornisk (fram til 1100-tallet), mellomkornisk (1100- til 1600-tallet), senkornisk (1500-tallet til 1707)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ London, 800-1216: The Shaping of a City, "...rivalry between City and government, between a commercial capital in the City and the political capital of quite a different empire in Westminster.", besøkt november 2013.
- ^ Acts of Union 1707 parliament.uk, besøkt 27. januar 2011
- ^ Making the Act of Union 1707 scottish.parliament.uk, besøkt 27. januar 2011 Arkivert 11 mai 2011 hos Wayback Machine.
En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.
