Kongeriket England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kingdom of England
Kongeriket England
Politisk union
900-tallet – 1707
1649–60: Samveldet
Union flag 1606 (Kings Colors).svg
Flagg Våpen
Englands flagg Våpen
Plasseringa til England
Kongeriket England i 1700
Hovedstad Winchester
(fram til 1100-tallet)
London
(1100-tallet til 1707)
 ∟ Westminster
    (administrativ)
 ∟ City of London
    (kommersiell)
Språk Engelsk[nb 1]
Anglonormannisk (1000- til 1400-tallet)
Middelalderlatin[nb 2] (fram til 1400-tallet)
Regionale språk:
Walisisk[nb 3]
Norrøn (til 1000-tallet)
Kornisk[nb 4]
Kumbrisk (fram til 1000-tallet
Religion Kristendom
Styreform Unitær parlamentarisk monarki
Monark
 - –939 Æthelstan (første)
 - 1702–1707 Anne (siste)
Lovgivende forsamling Parlament
 - Overhus House of Lords
 - Underhus House of Commons
Historie
 - Samling 900-tallet
 - Slaget ved Hastings 14. oktober 1066
 - Erobringen av Wales 1277–1283
 - Integreringen av Wales 1535–1542
 - Union of the Crowns 24. mars 1603
 - Union med Skottland 1. mai 1707
Areal
 - 1283–1542 est. 145 000 km²
 - 1542–1707 est. 151 000 km²
Innbyggere
 - 1283 est. 500 000 
     Befolkningstetthet 3,4 /km² 
 - 1542 est. 3 000 000 
     Befolkningstetthet 20,7 /km²
 - 1707 est. 5 750 000 
     Befolkningstetthet 38,1 /km²
Valuta Pound sterling
Forgjenger
Etterfølger
Wyvern of Wessex.svg Wessex
Blank.png Kongeriket Sussex
Blank.png Kongeriket Essex
Blank.png Kongeriket Kent
Blank.png Dumnonia
Blank.png Mercia
Blank.png Kongeriket East Anglia
Blank.png Kongeriket Northumbria
Blank.png De walisiske marker
Arms of Llywelyn.svg Fyrstedømmet Wales
Kongeriket Storbritannia Union flag 1606 (Kings Colors).svg
I dag en del av Storbritannia Storbritannia

Kongeriket England var en suveren stat på øya Storbritannia fra 900-tallet – da staten vokste ut av de forskjellige angelsaksiske kongedømmer – fram til 1707 da det ble inngått en union med Kongeriket Skottland, og Kongeriket Storbritannia ble opprettet.

Tidlig på 1000-tallet ble de angelsaksiske kongedømmer, samlet av Æthelstan (regjerte 927–939), del av Knut den stores nordsjørike, en personalunion mellom England, Danmark og Norge. Normannernes erobring av England i 1066 førte til flyttingen av den engelske hovedstad og kongelige residens fra angelsaksernes Winchester, til Westminster – og snart etablerte City of London seg som Englands største og fremste kommersielle sentrum.[1]

Kongeriket Englands historie fra normannernes erobring i 1066 blir som regel inndelt i forskjellige perioder identifisert ved en rekke påfølgende dynastier: Normannertiden (1066–1154), Plantagenettiden (1154–1485), Tudortiden (1485–1603) og Stuarttiden (1603–1714; avbrutt av interregnum i 1649–1660). Dynastisk sett hevder alle engelske monarker etter 1066 avstamning fra normannerne; Plantagenet-distinksjonen er kun konvensjonell, og begynte med Henrik II (regjerte 1154–1189) da angevinkongene fra den tiden ble «mer engelske i sin natur»; husene Lancaster og York er begge kadettgrener av Huset Plantagenet, Tudordynastiet hevdet avstamning fra Edvard III gjennom John Beaufort, og Jakob VI og I av Huset Stuart hevdet avstamning fra Henrik VII gjennom Margaret Tudor.

Fullbyrdelsen av erobringen av Wales under Edvard I i 1284 brakte Wales under den engelske krones kontroll. Edvard III (regjerte 1327–1377) transformerte Kongeriket England til en av Europas mest formidable militærmakter; hans regjering var også vitne til flere vitale utviklinger i lovgivning og regjering — særlig utviklingen av Det engelske parlament. Fra 1340-tallet gjorde også kongene av England kravden franske krone, men etter Hundreårskrigen og Rosekrigens utbrudd i 1455 var ikke engelskmennene lenger i stand til å forfølge deres franske krav, og mistet alle landområder på det europeiske kontinent bortsett fra Calais. Etter tumultene i Rosenes krig regjerte Tudordynastiet under Den engelske renessansen, og maktet igjen å utvide den engelske monarkiske makt til å regjere også utenfor selve England, da en fullstendig union mellom England og Fyrstedømmet Wales ble oppnådd i 1542. Henrik VIII overvåket den engelske reformasjon, og hans datter Elizabeth I (regjering: 1558–1603) etablerte et religionsoppgjør, samtidig som hun etablerte England som stormakt og la grunnlaget til Det britiske imperiet ved å gjøre krav på besittelser i Den nye verden.

Fra Jakob Is tiltredelse til makten i 1603 regjerte Stuartdynastiet England i personalunion med Skottland og Irland. Under Stuarttiden ble kongeriket kastet ut i borgerkrig, som kulminerte i Karl Is henrettelse i 1649. Monarkiet ble reetablert i 1660, men borgerkrigen skapte den presedens at den engelske monark ikke kunne regjere uten parlamentets samtykke, selv om dette konseptet først ble rettslig etablert som delt av Den ærerike revolusjon i 1688. Fra dette tidspunkt ble Kongeriket England, samt etterfølgerstaten Storbritannia, et konstitusjonelt monarki. Den 1. mai 1707 forente kongerikene England og Skottland seg for å opprette Kongeriket Storbritannia, gjennom Acts of Union i 1707.[2][3]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gammelengelsk (–1066), mellomengelsk (1066–1550), moderne engelsk (1550–1707)
  2. ^ Brukt til administrative og liturgiske formål.
  3. ^ Gammelwalisisk (fram til 1100-tallet), mellomwalisisk (1100- til 1300-tallet), walisisk (1300-tallet til 1707)
  4. ^ Gammelkornisk (fram til 1100-tallet), mellomkornisk (1100- til 1600-tallet), senkornisk (1500-tallet til 1707)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ London, 800-1216: The Shaping of a City, "...rivalry between City and government, between a commercial capital in the City and the political capital of quite a different empire in Westminster.", besøkt november 2013.
  2. ^ Acts of Union 1707 parliament.uk, besøkt 27. januar 2011
  3. ^ Making the Act of Union 1707 scottish.parliament.uk, besøkt 27. januar 2011 Arkivert 11. mai 2011 hos Wayback Machine.
StorbritanniaDenne Storbritannia- og historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.
En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.