Gay pride

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Banner for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i «homoparaden» i Oslo i 2005, året da festivalen «Skeive dager» isteden ble en del av Europride. Pride-markeringene har siden 1970- og 80-tallet utviklet seg fra radikal likestillingskamp og demonstrasjonstog for skeives rettigheter til inkluderende folkefest og feiring av frihet, mangfold, kjærlighet og glede. Arrangementene møter likevel motstand i flere land.

Gay pride (engelsk for «homofil stolthet», også omtalt som LGBT pride, «LHBT stolthet»), vanligvis forkortet til bare pride internasjonalt og på norsk, er feiring av skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold.[1] Pride synliggjør grupper som bryter med normer for kjønn og seksualitet, markerer samhold, solidaritet, respekt og toleranse og uttrykker alles rettighet til fritt å velge sin egen identitet. Feiringen skjer ofte i form av parader og festivaler.

I Norge arrangeres Pride av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.[2]

Pride bygger på tre hovedpremisser: at folk skal være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuell diversitet er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan forandres bevisst.

Pride-arrangementene har utviklet seg fra radikale minnemarkeringer og demonstrasjonstog etter Stonewall-opprøret i New York City i 1969,[1] en hendelse som regnes som starten på den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og etter hvert resten av Vesten. Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har homofile, lesbiske, transpersoner og andre kjempet mot homofobi, forbud og trakassering og for egen frigjøring og likestilling.[1]

Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er regnbueflagget. Andre homomerker er gresk lambda-tegn, rosa og svarte trekanter (etter nazistenes skammerking før og under andre verdenskrig) og doble venusspeil og marssymboler. Foto fra prideparaden i Oslo i 2019.

Mens prideparadene i enkelte land er forbudt eller blir forstyrret av religiøse eller høyreekstreme motdemonstranter, har arrangementene i flere liberale demokratier blitt årlige folkefester. I Norge har det vært «homomarsjer» og «Skeive dager» fra først på 1980-tallet. I stolthetsparaden under Oslo Pride i juni 2019 deltok anslagsvis 50 000 personer i opptoget og 275 000 som tilskuere.[3]

Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er i dag regnbueflagget. Det ble tatt i bruk i USA i 1978.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transpersoner et opprør etter en politirazzia på Stonewall Inn, en bar hovedsakelig besøkt av homofile i 43 Christopher Street i New York City. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker,[trenger referanse] som kjempet for transpersoners rettigheter og var med å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange for å være den som først slo tilbake mot politiet og dermed startet opprøret.

Stonewall-opprøret regnes som regel som begynnelsen for den moderne homobevegelsen. For eksempel hevder aktivisten L. Craig Schoonmaker å ha oppfunnet begrepet «gay pride» som beskrivelse for opptøyene i 1969.[4]

I den tidlige tiden etter Stonewall-opprøret koordinerte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance en «månedsdagsmarkering» og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March» 28. juni 1970 for å markere den første årsdagen for opprøret.

Det ble også holdt parader for å markere årsdagen i San Francisco og Los Angeles i 1970.

Brenda Howard kom også på ideen å arrangere en ukeslang serie med arrangementer rundt det som nå er kjent som Pride-dagen, og dette ble den første av de utvidete årlige pride-feiringene som nå holdes verden over.

I New York og Atlanta ble den årlige festdagen for å markere Stonewall-opprøret etter hvert kalt Gay Liberation Day, og i San Francisco og Los Angeles Gay Freedom Day. Begge navnene spredte seg ettersom flere og flere byer begynte å holde tilsvarende feiringer.

I 1980-årene skjedde det en stor kulturell forandring i markeringene. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble tatt over av mer organiserte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative medlemmer av miljøet begynte paradene å stryke Liberation («frigjøring») og Freedom («frihet») fra navnene sine, og disse ble erstattet med filosofien «Gay Pride». San Francisco som er en mer liberal by, endret ikke navnet på feiringen fra Gay Freedom Day Parade til Gay Pride Day Parade før i 1994. Lambda-symbolet og de svarte og rosa trekantene som hadde vært revolusjonære symboler for bevegelsen for homofil frigjøring ble pyntet på og brukt også i pride-bevegelsen for å beholde en viss symbolsk kontinuitet med sitt mer radikale opphav.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Enkelte av de de som er skeptiske til Pride oppgir at grunnen ikke er motstand mot homofil livsutfoldelse, men arrangøren FRIs positive holdning til blant annet kjønnskorrigerende behandling av barn.[5] [6] [7]

«Jeg har ved flere anledninger påpekt at FRI og deres nettverksorganisasjoner er uansvarlige i forhold til barneperspektivet. Fordi skeive interesseorganisasjoner og behandlere hevder at barn med kjønnsdysfori ned til 11 år vet best hvem de er og hva som er best for dem, ikke foreldrene. Dessuten hevdes det at disse barna trenger irreversibel behandling for å «skifte kjønn», uten at det ligger til grunn vitenskap for teorien eller praksisen. Dette vil gjøre barn og ungdom sterile i alder 16 år og kan føre til alvorlige og livsvarige bivirkninger. Tankekorset er at de fleste barn med kjønnsdysfori har psykiske lidelser og traumer, og jeg krever at de skal få rett omsorg og forsvarlig behandling», skrev Truls Olufsen-Mehus i et debattinnlegg i VG. [8]

«Pride-bevegelsen jobber også for at barn kan kreve kjønnskorrigerende behandling, uten foreldrene sin godkjenning. For alle skal kunne velge sitt kjønn. Det er utvilsomt mange barn og unge som i tidlig pubertet preges av løpske hormoner og usikkerhet om kropp. Mange ønsker å finne seg selv. At Pride/FRI jobber for at barna skal kunne gjennomføre kjønnskorrigerende behandling midt i denne prosessen, er mildt sagt betenkelig. Mange av barna og ungommene kan utvilsomt gjøre noe de vil angre sterkt på senere. Og mange angrer sterkt senere», skrev en innsender i et debattinnlegg avisen Fosna-Folket. [9]

Kristenfundamentalister demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia 2006: «Hvis Gud knuste homoene i Sodoma og Gomorra, hvordan skal dere unnslipppe?», «Homofile elsker synd og hater sannhet», «Jesus døde for at homofile skal angre sine synder, ikke forherlige dem» og «Jesus kan frigjøre deg fra perversjonen din.»
Kulturkonservative og høyreekstreme motdemonstranter protesterer mot prideparaden i Warszawa 2006: «Ingen sopere (pederaster)».

Det er ikke uvanlig å se grupper som protesterer mot gay pride-arrangementer av religiøse og ideologiske grunner. Motdemonstranter og kritikere kan være religiøse fundamentalister, høyreekstreme og «nasjonalkonservative» som står for tradisjonelle kulturverdier, kjønnsmoral og familiepolitikk.[trenger referanse]

Også innenfor homomiljøet er det flere som avviser ideen om «homofil stolthet». Enkelte mener at pride er for ensidig opptatt av det seksuelle og mangler diskresjon, noe som kan svekke den offentlige moralen og ødelegge for homosaken. Isteden foreslår de å kjempe for inkludering i samfunnet og kulturen på et bredere grunnlag.[trenger referanse]

Andre avviser gay pride på grunn av identitetspolitikken bevegelsen står for. Kritikerne mener at seksuell orientering ikke skal være det viktigste eller eneste som definerer en person.[trenger referanse]

Atter andre mener de blir oversett eller utelukket fordi de ikke er enig i de liberale verdiene og radikale politiske ideene som homomiljøet ofte støtter og representerer.[trenger referanse]

Det er også de som stiller seg kritiske til avpolitiseringen av homokampen og kommersialiseringen av gay pride-arrangementer. Noen av de homofile kritikerne har holdt mot-arrangementer som de kaller gay shame («homofil skam»).[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Artikkelen «Pride i Noreg» i Store norske leksikon
  2. ^ https://www.foreningenfri.no/engasjer-deg/pride/
  3. ^ vg.no 23. juni 2019: 50.000 i Pride-paraden – men Støre stjal showet
  4. ^ Craig Schoonmaker. «Schoonmaker 2000». Arkivert fra originalen 16. august 2000. Besøkt 1. juli 2007. 
  5. ^ «Derfor støtter jeg ikke Pride». fosna-folket.no. 31. oktober 2020. Besøkt 28. juni 2021. 
  6. ^ «En kjønnsløs nasjon heiser flagget». dagbladet.no. 11. juni 2021. Besøkt 28. juni 2021. 
  7. ^ «Pride kritiserer samfunnet, men ingen får kritisere Pride?». vg.no. 25. juni 2021. Besøkt 28. juni 2021. 
  8. ^ «Pride kritiserer samfunnet, men ingen får kritisere Pride?». vg.no. 25. juni 2021. Besøkt 28. juni 2021. 
  9. ^ «Derfor støtter jeg ikke Pride». fosna-folket.no. 31. oktober 2020. Besøkt 28. juni 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]