Estlands økonomi

Estlands økonomi er en kapitalistisk, åpen blandingsøkonomi i EUs indre marked. Den har på 20 år blitt en åpen, moderne tjenesteøkonomi med innslag av avanserte teknologibedrifter. Tradisjonelt har landets økonomi vært dominert av landbruk med lav foredlingsgrad. I 700 år var Estland preget av livegenskap og underlagt fremmede makter – Danmark, Tyskland, Sverige, Russland og Sovjetunionen – som fokuserte på jordbruksproduksjon og dikterte landets økonomiske politikk fram til 1918. Tre jordreformer etter den tid har kullkastet estisk landbruk.

Før moderne tid var meieriproduksjonen mest avanserte landbruksnisje, smør og ost ble eksportert til land i Nordvest-Europa. En annen stimulans til byøkonomien i Tallinn (Reval) var landets funksjon som havnestat for handelen med varer i Østersjøen. Tekstilindustrien ble grunnlagt under Tsar-Russland, men først i etterkrigstiden ble det bygget opp en mer avansert industri i større skala, som ledd i den «sosialistiske arbeidsdeling» i Sovjetunionen. Estland utviklet noe elektronisk industri, mekanisk industri og leverandørindustri til Sovjetunionens våpenindustri og romprogrammer. Det produseres også olje fra oljeskifer i øst langs Narvaelven, på grensen til Russland.

For landbrukssektoren ble sovjetperioden et sterkt tilbakeslag med tvunget kollektivisering og deportasjon av bønder. Inntektsnivået, som i 1940 var på linje med Finlands, lå i 1987 bare på 1⁄7 av det inntektsnivå finnene da hadde oppnådd.

Etter uavhengigheten i 1991 har Estland raskt utviklet en markedsøkonomi med del- og helprivatisering av en rekke industrier. Landet ble i 1994 et av de første i verden med flat skatt uavhengig av inntekt, og i de to neste årene ble den flate skattesatsen redusert fra 25 % til 24 % og 23 %. Estland har lagt vekt på en stabil valuta, stimulans av utenlandske investeringer og orientering mot frihandel gjennom EU-medlemskap. Eksport bidrar til mer enn 50 % av BNP, hvorav 80 % av Estlands handel er med EU.

Allerede på 1990-tallet var Estland det østeuropeiske landet som mottok størst utenlandske investeringer, og som hadde sterkest økonomisk vekst, årlig mellom 7 og 11 % fra 2000 til 2007. Fra omkring 2006 begynte inflasjonen å øke merkbart, og veksten bremset opp blant annet på grunn av et lite og ufleksibelt arbeidsmarked hvor mange velferdsgoder var knyttet til arbeidsplassen, og ny, lønnsom produksjon har utfordringer med å skaffe arbeidskraft.

Estland ble hardt rammet av Finanskrisen 2008, med sterkt fall i eksportinntekter og verdiskaping. Tross utfordringene mange euro-land har slitt med i 2010, fikk Estland dette året godkjent de realøkoniske kriteriene for euro-samarbeidet, og 1. januar 2011 ble euro landets valuta.

Historisk utvikling

Fra fangst til føydalisme

De tyske ridderes ordensstat, etablert av Den tyske orden, hadde landområder i «Livland» fra 1237 til 1561.

Jordbruk, jakt og fiske i den såkalte «Kundakulturen» oppsto for 7–9 000 år siden. Området manglet metall, og bronse måtte importeres fra Polen. Fåtallige romerske gjenstander vitner om relativ fattigdom i romertiden, men jordbruket oppstod på denne tiden. Vikingenes ankomst på 800-tallet gjorde at Estland ble en viktig transittvei til handelssentrene Novgorod og Kyiv. Fra Birka i Sverige var Estland en naturlig rute sørøstover for å unngå sarasenske sjørøvere i Middelhavet. Via Estland gikk metall østover og tømmer og pelsverk vestover. Tusenvis av mynter fra Bysants, Arabia og Tyskland vitner om handelen.

På 1100-tallet nøt Estland en slags uavhengighet, og estisk piratvirksomhet i Østersjøen vakte bekymring i Sverige og Danmark. Da danskene underla seg landet på 1200-tallet fikk Estland en viss urban blomstring, med grunnleggelse av «Reval» og Narva som handelssentra med danske og estiske handelsborgere. Men i jordbruket gikk utviklingen motsatt vei. Danskenes de facto okkupasjonsstyrke, de tyske riddere, delte Estland opp i føydale jordegods og innførte livegenskap med ufrie estiske jordarbeidere. Et blodig bondeopprør i 1343 avfolket deler av landsbygda. Storbønder og godseiere i området søkte tysk ridderhjelp for å slå opprøret ned, og en svekket kong Valdemar Atterdag lot de tyske riddere overta kolonien for 19 000 mark sølv. Gjennom salget ble Estland tysk føydalmark de neste 213 årene.

Utarming av landsbygda

Den russiske tsaren Ivan den grusomme la på 1580-tallet under seg Narva for å få en god utenriks-havn i vest. I 1588 gikk han mot Tartu, og svenskene reagerte på trusselen mot deres østersjømakt ved å erklære Russland krig. Sverige inntok Tallinn i 1561 og førte konstant krig fram til seieren ved Narva i 1582. Krigene som fulgte de neste 25 årene, kombinert med hungersnød i Russland 1601–03, la store byrder på landbruket.

Selv om krigføringen reduserte folketallet ytterligere, beholdt tyske godseiere sitt grep over landsbygda. Samtidig ble den økonomiske kløften mellom by og land større. Svenskene innførte en tolerant handelspolitikk, og under guvernør Johan Skytte, en tidligere rektor ved Uppsala universitet, ble Universitetet i Tartu åpnet i 1632. Boktrykking ble etablert i Tallinn og allmenn skolegang annonsert i 1697. Utdanningsreformen fikk imidlertid liten praktisk betydning for jordbruket og en brå slutt med Peter den stores invasjon på 1720-tallet.

En «livonets» (96 kopek) fra 1757, utstedt til bruk i de russiske provinser i Baltikum.

På landsbygda gikk utviklingen under svenskene, og siden under det russiske styret, fra vondt til verre. Svenskene lot de tyske landeierne utøve et enda strengere rettsregime overfor livegne bønder. Ny hungersnød i 1695–97 og 1710 reduserte folketallet med 20–30 % totalt, og med 70 % i Tallinn. Under den store nordiske krig (–1721) ble bygda rasert i oppgjøret mellom Sverige og Russland, og den russiske okkupasjonsmakten lot tyske landeiere videreføre både rettshåndhevelsen og skatteinnkrevingen. Livegenskap med salg av tjenere for 4–30 rubler florerte. Napoleons formelle oppheving av livegenskapet i 1816 fikk ikke reell effekt før etter noen tiår; 200 baltisk-tyske adelsfamilier eide praktisk talt all den jorda 800 000 estere arbeidet på.

Bondefrigjøring og industrialisering

Et stort bondeopprør i 1841 alarmerte den russiske regjeringen, og da Krimkrigen (1850–54) krevde nye skatter, rasjoner og mannskaper, så ikke Moskva annen utvei enn å la estiske bønder kjøpe seg fri fra arbeidsplikten og bli frie småbønder. Under den amerikanske borgerkrigen fra 1861 økte verdens bomullspriser dramatisk, og prisene på lin fulgte med. Det gjorde særlig bøndene i lindistriktene i Viljandi fylke velstående, og de ble i stand til å kjøpe seg fri fra livegenskapet. Etter hvert ble de sentral-estiske bøndene i stand til å kjøpe opp jord flere steder i Estland. Store oppkjøp frigjorde arbeidskraft og mange estiske bønder flyttet frivillig til Sibir eller Kaukasus for å starte gårdsbruk der. I 1861 falt livegenskapet formelt i hele Russland. Russere tok i 1890 over rettshåndhevelsen på landsbygda for å sikre reformene, og innen 1910 var 40 % av all privat jord i Estland på estiske hender.

Den tyske adelen brakte også noe utvikling med seg. Den svært billige arbeidskraften i Estland gjorde det lønnsomt å produsere forbruksvarer på godseiendommene, framfor å importere fra Tyskland. Tyske bryggerier, destillerier og tekstilindustri ble etablert, og med jernbanen i 1870 vokste også Tallinn og Tartu fram som industribyer, med estiske handelsborgere. Omkring 1850 hadde estere bare såvidt kommet i flertall blant de 20 000 innbyggerne i Tallinn og de 14 000 i Tartu. Femti år senere hadde Tallinn 64 000 innbyggere, hvorav bare 10 000 var tyskere.

De nye, estiske handelsborgerne konkurrerte med tyskerne om produksjon og eksport av brennevin, korn og tekstiler, og estere som betalte skatt fikk stemmerett i lokalvalg fra 1877. Det ble også grunnlagt estiske aviser med inntil 10 000 i opplag. Fra 1889 fikk estiske produsenter uventet og ufrivillig drahjelp fra Moskva i konkurransen: Den «russifiseringen» som fulgte som reaksjon på Tysklands ekspansjon under Bismarck, reduserte først og fremst den tyske adelens maktposisjon til fordel for estiske og russiske borgere. Dessuten skapte politikken en estisk nasjonal motstand, som ble ytterligere vekket gjennom kornmangelen og kampen om matrasjonene i krigsperioden 1914–18.

Økonomiske reformer i verdenskrise

Estland vant sin uavhengighet ved den estiske uavhengighetskrigen fra 1918 til 1920. Den tysk-russiske krigføringen i første verdenskrig etterlot nok en gang en utarmet landsbygd, og krigsfinansieringen skapte sterk inflasjon i Russland, hvor rubelen stadig sank i verdi. På 1920-tallet tynget en etterkrigsdepresjon i hele Europa, og regjeringene i Estland fant det nødvendig å gjennomføre omfattende reformer.

En stor jordreform ble gjennomført i 1920. Tyske landeiere fikk kompensasjon, og jordeiendommene ble fordelt blant estiske bønder. Fram til 1939 økte antall frie bruk fra 86 000 til 140 000, og brukene ble nå svært små. Samme år ble det innført en statlig pensjonsordning og allmenn skolegang, to tunge reformer som krevde en stabil betalingsbalanse som mål for budsjett- og valutapolitikk. En sterk og langvarig krise i Sovjetunionens tekstilindustri ga bedre eksportforhold for den estiske.

I 1929 etablerte Estland sin egen valuta, kroon, og en uavhengig sentralbank. Regjeringene var kortvarige og ustabile, men utgikk stort sett fra sentrum-venstre med representasjon av bondepartier som kunne formulere krav til jordreformene og på den måten bremset framveksten av sterke kommunistiske bevegelser.

Estland ble hardt rammet av den store depresjonen i 1929; i 1932 var utenrikshandelen halvert. Før og under det diktaturet som Konstantin Päts etablerte i 1934, ble utslagene av den økonomiske krisen motvirket gjennom minstepriser på smør og egg og subsidier til oljeskiferproduksjon og nydyrking. Estland ble selvforsynt med bygg, hvete, rug og høy. Det ble innført toll på import, og arbeidsløsheten sank dramatisk. Samtidig økte ganske snart etterspørsel fra Vest-Europa og Tyskland, og dette supplerte Estland med en eksportledet vekst, slik også Norge opplevde. Innen 1937 opplevde Estland mangel på arbeidskraft.

Eksporten omfattet tekstiler, meieriprodukter og andre landbruksvarer, med fokus på handel med Vest-Europa. Bare 3 % av utenrikshandelen involverte Russland. Produksjon av oljesand startet omkring 1925, men antok ikke større volumer før på 1950-tallet under Sovjet-okkupasjonen.

Eksperimenter i Sovjetunionen

Med den sovjetiske annekteringen av Estland 18. juni–6. august 1940 ble 90 % av all privat næringsvirksomhet og byeiendommer over 130 m² nasjonalisert. Valutaen kroon ble avløst av rubelen til en svært ugunstig kurs, noe som ruinerte estiske sparere og handelsborgere og innebar en formidabel skattlegging av folks formue. Bare i jordbruket gikk sovjetlederne forsiktigere fram; i starten ble større jordeiendommer stykket opp og delt ut til småbønder. Utbredelsen av kollektivbruk gikk sakte, svært mange bønder beholdt foreløpig sine gårdsbruk, men måtte selge til kollektivbrukene til faste, lave priser.

Antall bruk i landbruket	1919	1939	1949	1989	1992	1995	1999
Antall registrerte, heltids bruk	86 000	139 984	3 000	365	7 029	13 513	11 700

Den tyske okkupasjonen 1941–44 ga ingen lettelse. Borgerskapets eiendommer forble konfiskert og bøndenes leveranseplikt ble bare enda større. Og med Sovjet-hærens tilbakekomst ble produksjonslivet ytterligere rammet, da 10 % av esterne – og halvparten av den politiske og akademiske eliten – flyktet til Sverige eller Tyskland. Alle større fabrikker var bombet, og halvparten av husdyrbeholdningen på landsbygda var borte.

Sovjetlederne tok raskt over all industri, for å vinne kontroll og knuse den anti-kommunistiske grunnstrømningen som hadde kommet til uttrykk under den tyske okkupasjonen. Lederne videreførte først en forsiktig kollektivisering av landbruket etter det tyske nederlaget. De siste gjenværende storgårdene ble delt opp og gitt til småbønder eller russere som flyttet inn i den nye sovjetrepublikken. Matvarene måtte igjen selges til statlige grossister og etter hvert til kollektivbruk – kolkhozy. Bøndenes forbruk ble bevisst bekjempet gjennom lave dikterte priser og lønninger kombinert med rasjonering, og bønder og småborgere som hadde tjent penger under krigsøkonomien, fikk sine sparepenger effektivt konfiskert gjennom valutareformen i 1947.

Kollektivisering av jordbruket i Estland ble vedtatt 21. mai 1947. Samme år ble et kollektivbruk etablert på øya Saaremaa. Innen mars 1949 var mer enn 500 kollektivbruk etablert, og i juni var tallet oppe i 3 000 store kollektivbruk, som avløste 140 000 små, frie gårdsbruk. Samme år ble 22 000 av bondebefolkningen sendt til straffeleirer i Sibir, ofte for å ha vist den minste tilbakeholdenhet over kollektiviseringen.

Landarbeidere fikk beholde 0,6 hektar dyrkingsjord og 1,5 hektar beitemark til en ku og noen griser og sauer. Landbruksproduksjonen ble svekket ved at kollektivledere, under frykt for arrestasjon dersom produksjonen ikke nådde budsjett, konsekvent underbudsjetterte og manipulerte produksjonstall. Dessuten var industri- og jordbruksansatte bundet til arbeidsplassen, noe som skapte arbeidskraftmangel og flaskehalser i flere bransjer. Jordbruksproduksjonen ble også hemmet av høye produksjonsmål og skatter, kombinert med vanskelig produksjonsplanlegging når kollektivbrukene ikke fikk eie sine egne maskiner.

Figur som viser produksjonen av olje fra oljeskifer, målt i millioner tonn. Estlands produksjon i grønt.

For å støtte opp om rustningskappløpet og øke kontrollen med arbeidsmarkedet ble tungindustri bygget ut i stor skala. De store investeringene i industri i Sovjetunionen gikk klart på bekostning av landbruksinvesteringer og forbruksvareproduksjon i Stalin-perioden. Først i 1950 var folks reallønninger igjen oppe på 1940-nivå. Produksjonen av naturgass fra oljeskifer i Kohtla-Järve i nordøst ble raskt etablert, og kunne i 1948 dekke hele Leningrads gassbehov. Tallinn fikk ikke gassforsyning før 1953. Samtidig ble gruver og dagbrudd utviklet for produksjon av fosfat og uran, og Estland fikk etablert nye anlegg innen kjemisk industri og papirindustrien. Arbeidskraftmangelen som fulgte av andre verdenskrig ble kompensert ved innvandring av 200 000 etniske russere i Stalin-perioden, fra 1945 til 1953.

Den første av flere økonomiske eksperimenter fulgte i kjølvannet av Khrustsjovs kritikk av Stalin på den 20. partikongress i 1956. Gjenlevende estere som var fengslet i Sibir etter krigen, fikk vende hjem. Håndhevelsen av arbeidsplikt på kollektivbrukene ble samtidig lempet, og de private jordlappene fikk styrket sin stilling. Det ble gjeninnført fritt arbeidsmarked hvor folk fikk søke arbeid i nye bransjer, og ledere ved kollektivbruk og statsbedrifter ble fritatt for frykten for arrestasjon dersom resultatene uteble. Og landbruket tok et positivt skritt da Estland som første sovjetrepublikk innførte avlønning i penger (framfor i naturalia) for landarbeiderne sine, i 1959. Nå økte landbruksproduksjonen raskt, og investeringene ble kanalisert til fornyelse og teknologisering av kollektivbrukene. Fra 1953 til 1964 ble landbruksinvesteringene firedoblet. Statens kornpriser og landbrukslønninger ble økt for å styrke incentivene i produksjonen.

Men på andre områder ble det strammet inn, og mange reformer mislyktes. I 1957 innførte Khrustsjov et system med 105 regionale plankontor (sovnarkhozy) i konflikt med sentral planlegging gjennom Gosplan. Dobbelplanleggingen førte snart til oppløsning av all kontroll med produksjonen, ikke minst i Estland hvor det offisielle planorgan (sovnarkhoz) i 1962 kontrollerte så lite som 0,2 % av republikkens produksjon. Prisøkninger på matvarer i 1962 skapte motstand i brede lag, og i 1963 opplevde sovjetjordbruket en regelrett krise med 8 % produksjonsfall. Men selv om en katastrofalt lav avling i 1963 bidro til Khrustsjovs fall, fortsatte landbruksreformene under etterfølgeren Leonid Bresjnev. Markedsorienterte eksperimenter stoppet derimot opp.

Produksjonen av kapitalvarer økte fortsatt raskere enn forbruksvarer, men politikken var endret – den niende femårsplanen (1971–75) satte høyere vekstmål for forbruksvareproduksjonen. Likevel viste det sentraliserte kollektivsystemet seg å svekke bøndenes incentiver for mye. Jordbruksproduksjon krever mange selvstendige, individuelle valg i møtet med årstider, væromslag og klima. Med kollektiviseringen ble hver enkelt ansatts vurdering skjøvet i bakgrunnen eller overstyrt av diktat eller frykt for kollektiv avstraffing. Kollektivbrukene ble dessuten stadig større – 3 000 bruk var blitt til bare 365 i 1989. Den lille private jordflekken på inntil 2,1 hektar ga noe utløp for initiativ, som kunne avleses i langt større produktivitet på de private jordlappene. I sovjetperioden ble inntil 1⁄4 av korn- og 1⁄3 av kjøttproduksjonen eksportert til andre sovjetrepublikker.

Mikhail Gorbatsjovs økonomiske politikk fikk tilnavnet perestrojka («gjenoppbygging»), for anledningen promotert på et eget frimerke i 1988.

Perioden under Mikhail Gorbatsjov 1985–91 brakte for første gang virkelige reformer i økonomien, etter at den økonomiske veksten sannsynligvis hadde stoppet helt opp. Kollektivbrukene fikk bestemme over egen produksjon, eiendomsretten til maskiner ble desentralisert, og bøndene fikk igjen kjøpe maskiner og dyrke betydelige, private jordlapper og eie husdyr. Dette var landets tredje store jordreform i det århundret. Innen 1988 sto de private jordlappene i Sovjetunionen for 4 % av jordbruksarealet, men 60 % av produksjonen av poteter, 30 % av alle grønnsaker og en betydelig andel av produsert melk, kjøtt og egg.

I juni 1987 ble det innført reformer hvor industrien ble utsatt for intern og intra-sovjetisk konkurranse, med mulighet for konkurser, oppsigelser eller permitteringer og friere prisdannelse. Det ble også åpnet for joint ventures med utenlandske selskaper, etter hvert med mer enn 49 % utenlandsk eierandel. Og 1. januar 1988 gikk mer enn halvparten av alle bedrifter over til reell, intern regnskapsføring og egenfinansiering av produksjonen gjennom salgsinntekter. Oppsigelser, fortsatte subsidier og sosiale stønader ga nå sterkt press på offentlige utgifter, og under den nye atmosfæren med lokalt autonomi benyttet partiledelsen i Estland og andre sovjetrepublikker anledningen til å holde tilbake skatteinntekter og bruke dem lokalt. I mai 1989 vedtok Det øverste sovjet i Estland en Lov om økonomisk uavhengighet, og en uavhengighetserklæring i november samme år.

Selvstendig markedsøkonomi i EU

Ved uavhengigheten i 1991 var Sovjet-økonomien i fritt fall – jordbruket slo feil på andre år på rad, industriproduksjonen sviktet, og oljeeksporten falt med 50 % på tre år. Det selvstendige Estland skulle fortsatt slite med ettervirkningene av sovjetperioden i noen år og møte nye utfordringer. Jordreformen fra 1989 ble sluttført med full tilbakeføring av tidligere kollektivisert land til sine opprinnelige eiere i 1991. Men uavhengigheten stengte det sovjetiske eksportmarkedet for landbruksprodukter, samtidig som Estlands jordbruksoverskudd møtte tollmurer og høye helsekrav i EU. Grossistprisene og investeringene i landbruket forble kunstig lave helt fram til EU-medlemskapet, og mange forlot landbruket. I tiåret 1990–2000 falt jordbruksproduksjonen med 54 %.

Mer enn noen annen er økonomen Siim Kallas arkitekten bak det estiske «tigerspranget». Kallas startet karrieren som ekspert i det estiske finansdepartementet i Sovjettiden, ble deretter både sentralbanksjef, finansminister og statsminister i Estland, før han ble landets første EU-kommisjonær.

Foto: U.S. Department of State, september 2002

Estland staket tidlig ut en radikal liberalisering av økonomien, som kom til å overføre arbeidskraft og kapital fra landbrukssektoren til særlig tjenestenæringene. Skattepolitikken ble utformet for å stimulere maksimal investering og arbeidsinnsats – med flat skatt og gradvis nedtrapping av skattesatsen. For statsbudsjettet ble det lovfestet budsjettbalanse og strammet vesentlig inn for å unngå statsgjeld og kunne skjerme et minimum av sosiale ytelser. I juni 1992 ble valutaen rubel igjen erstattet med en 100 % konvertibel kroon (EEK) og bundet til Tyske Mark etter kursen 8:1. Estland fulgte ikke tyskernes overgang til euro i 1999, men kroon til euro på kursen 15,6466 EEK. Den 27. juni 2004 ble valutaen i Estland tilknyttet den europeiske vekslingsmekanismen. Innføring av euro var opprinnelig planlagt i 2008, men høy inflasjon førte til at dette ble forskjøvet til 2011.

Tidlig i 1992 opplevde Estland kredittmangel og bankkrise, og sektoren ble derfor modernisert med effektiv konkurslovgivning, og liberalisert ved at utenlandske investorer fikk anledning til å kjøpe seg opp til majoritetsposisjon i estiske banker. Reformene bedret kreditten til investeringer, omstilling og modernisering.

Videre ble utenlandske investeringer kraftig stimulert gjennom skatteincentiver og liberal eiendomsregulering. I de første årene ble en rekke statsselskaper privatisert. Den statlige televirksomheten ble omdannet ved grunnleggelsen av Eesti Telekom AS i 1991, et selskap som innen få år ble delprivatisert til svensk-finske TeliaSonera, og børsnotert. Siden ble også jernbane, flyselskap og ulike industribedrifter privatisert, slik at bare havnedrift og kraftproduksjon i dag er på statlige hender. I 2007 ble imidlertid jernbaneselskapet Eesti Raudtee kjøpt tilbake til statlig eie.

I 1996 åpnet en egen børs i Tallinn. Dette stimulerte også omstillingen i økonomien ved at hjemlige og fremmede investorer fikk anledning til å overta og utvikle bedrifter, og tilføre omstillingen frisk kapital. Tallinn-børsen ble kjøpt opp av Helsingfors-børsen / OMX i 2001.

Estland ble medlem av WTO i 1999, og utviklet seg fra mottakerland til donorland i IMF i løpet av de neste ti årene. Landet har hatt et betydelig underskudd på betalingsbalansen, men budsjettpolitikken har likevel bidratt til å redusere det noe.

Estland innledet medlemskapsforhandlinger med EU i 1998. Medlemskapet fra 2004 ga full integrasjon i EUs indre marked, og åpnet Estlands økonomi opp for større investeringer og bredere eksport, men også for import og utflagging eller nedlegging av lite konkurransedyktig produksjon. Såkalte «omstillingstapere» (transition losers) som ikke har maktet overgangen til mer kunnskapsbasert produksjon og større individuelt ansvar for avlønning og velstand, har særlig omfattet pensjonister og arbeidstakere som sto midt i karrièren i Sovjet-tiden.

I 2007 var inflasjonen steget til 6,7 %, etter å ha ligget vesentlig lavere fra 1999 til 2006. De viktigste årsakene til inflasjon i Estland var den økende globale råoljeprisen, høy økonomisk vekst med arbeidskraftmangel, og raskt økende priser i eiendomsmarkedet. Den planlagte innføringen av euro ble utsatt til 2011, i påvente av bedre kontroll med inflasjonen.

I første kvartal 2008 opplevde Estland den første, sterke dempingen av den økonomiske veksten, og regjeringen fant det nødvendig for første gang å fravike lovfestingen av budsjettbalanse. En stimuleringspakke i ekstraordinært statsbudsjett ble vedtatt ved at budsjettinntektene - først og fremst moms og arbeidsgiveravgift – for 2008 ble redusert med 6,1 milliarder EEK, og utgiftene kuttet med 3,2 milliarder EEK, i alt et underskudd på om lag 4–5 milliarder norske kroner.

På grunn av sin svært åpne økonomi, lånefinansiering og høye kapitalimport ble Estland merkbart rammet av finanskrisen i 2008. Landet opplevde en nedgang i bruttonasjonalproduktet på 1 % i første kvartal, 1,4 % i andre kvartal, 3 % i tredje kvartal og 9,4 % i fjerde kvartal 2008. Siden folkeveksten er tilnærmet null, utviklet BNP målt per innbygger seg med samme størrelser, altså med negativ økonomisk vekst på om lag –3,6 % i 2008. Dette var den nest sterkeste nedgangen i hele EU i 2008, bare Latvia fikk større nedgang. Særlig sterk var nedgangen i bygge- og anleggsvirksomheten, mens eksportindustrien klarte seg bra med økt eksport og bedret handelsbalanse i 2008.

Tross utfordringene mange euro-land har slitt med i 2010, fikk Estland dette året godkjent de realøkoniske kriteriene for euro-samarbeidet, og 1. januar 2011 ble euro landets valuta.

Økonomisk politikk og offentlige finanser

Det har vært betydelig grad av enighet om den økonomiske politikken over tid siden uavhengigheten i 1991, ikke minst fordi sentrum-høyre-partier har dominert regjeringsdannelsene. Selv om mange regjeringer har avløst hverandre har noen nøkkelpersoner hatt stor innflytelse på den økonomiske politikken, ikke minst statsministrene Mart Laar og Siim Kallas.

Hovedmålet med den økonomiske politikken har vært å sikre økonomisk vekst gjennom rask strukturell omstilling av produksjonslivet, utenlandske investeringer, økt produktivitet og mer effektive finansmarkeder. Hovedvirkemidlene for å nå disse målene har vært henholdsvis privatisering, liberal formue- og eiendomsregulering, lav, flat skatt, og liberalisert banklovgivning.

Bedrifts- og personskatten i Estland er 21 %. Den er flat og har vært trappet ned med 1 prosentpoeng hvert år, med mål om 18 % skattesats i 2010, dvs lik skatt på arbeid og varer hvor dagens sats for moms også er 18 %. Til tross for skattesenkingene har offentlig budsjettunderskudd og gjeld blitt redusert siden 2005. Statens utgifter har vært bremset gjennom salg av ulønnsomme statsbedrifter og effektivisering i offentlig sektor. Samtidig har statens inntekter økt etter skattereduksjonene – Estland har hatt et stort, uforløst verdiskapingspotensial og ligget «til venstre på Lafferkurven». Frigjøringen av produksjonslivet fra Sovjettidens sentralstyring og planlegging har trolig gitt så stor økonomisk vekst at selv «overgangstapere» har støttet opp om den radikale økonomiske politikken.

Den stramme finanspolitikken har medført at Estland har lagt opp valutareserver, og under Finanskrisen i 2008 har landets myndigheter brukt denne handlefriheten til å stimulere økonomien med underskuddsbudsjettering, ved lettelser i en rekke særavgifter. Dette har i 2008 svekket budsjettets inntektsside og gitt landet sitt første budsjettunderskudd siden 1990-tallet.

Offentlige budsjetter, mill. EEK	2005	2006	2007	2008
Inntekter ekskl. Folketrygd	61 654,8	76 089,7	91 225,0	94 090,6
Statlig sektor	46 639,3	57 735,2	69 027,6	68 621,0
Kommunesektoren	15 653,8	19 274,3	22 316,2	26 035,7
Folketrygd og sosiale fond	8 047,9	9 392,7	11 785,3	13 409,5
Utgifter ekskl. Folketrygd	59 060,2	70 115,1	84 770,1	101 471,5
Statlig sektor	44 042,6	53 148,7	62 783,8	74 634,0
Kommunesektoren	16 466,3	19 121,7	23 447,4	27 937,9
Folketrygd og sosiale fond	7 237,5	8 157,2	10 443,1	12 875,1
Budsjettbalanse ekskl. Folketrygd	2 594,6	5 974,6	6 454,9	–7 380,9
Budsjettbalanse ekskl. Folketrygd	4,21 %	7,85 %	7,08 %	–7,84 %

Den offentlige politikken har også vært av mer målrettet, næringspolitisk art. Estland har satset på forskning og innovasjon, og i 1996 startet regjeringen IT-prosjektet Tiigrihüpe med utrulling av bredbånd til alle skoler. Prosjektet utviklet også rutiner og teknologi for anti-hacking-oppdrag, og i 2007 bidro dette til at NATO opprettet et anti-cyber-krigføringssenter i Tallinn – NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence. Tiigrihüpe nyter godt av kunnskap som ble bygget opp ved et kybernetisk institutt som lå i Tallinn i sovjetperioden. Estland har også satset mye på digitalt tilgjengelige offentlige tjenester og saksbehandling.

Økonomiske resultater

Figur som viser den økonomiske veksten i BNP hvert år fra 1996 til 2008, med nullvekst eller negativ vekst under nedgangskonjunkturen i 1999 og finanskrisen i 2008. I hele EU hadde bare Latvia sterkere nedgang i 2008.

Fram til 2006 var Estlands økonomi en av de raskest voksende i verden, flere år med en vekst som tangerte 10 %. Kombinert med høy vekst og omstilling av produksjonen til konkurranseutsatt markedsøkonomi har Estland maktet å holde inflasjon og arbeidsløshet nede. De første ti årene var likevel tøffe og ujevne. Mange estere forlot landet de første årene etter uavhengigheten; folketallet falt med hele 194 000 eller 12 % fra 1989 til 2000. Arbeidsløsheten var tidvis høy og nådde 12,5 % i 2000, men er på vei ned takket være jobbskaping, og lønnsnivået stiger for mange på grunn av produktivitetsvekst.

Landet har utvilsomt hatt både raskere vekst og mer vellykket nyskaping enn Latvia og Litauen. Estland har ført stram finanspolitikk og offensivt tiltrukket seg utenlandsk kapital, og har i motsetning til sine to naboland i Baltikum oppnådd lav offentlig gjeld og gode valutareserver. Tross lav investering i jordbruket er totalinvesteringene meget høye, med 31–34 % av BNP de siste fem årene. I desember 2008 var Estland et av donorlandene i IMF som ytet økonomisk krisebistand til Latvia. Men i 2008 fikk Estland selv sterk økonomisk nedgang, i EU opplevde bare Latvia større økonomisk nedgang. Den svært åpne og investeringsavhengige økonomien, med betydelig innenlands lånefinansiering av veksten, må antas å bidra til større konjunkturutslag i Estland enn i nabolandene.

Bankreformene har også virket. I 2005 var Estland rangert som nummer 21 av i alt 121 land på det amerikanske, uavhengige Milken Institute sin rangering av kapitaltilgang – Capital Access Index 2005, foran blant annet Østerrike og Italia. I 2007 og 2008 steg plasseringen til henholdsvis 19.- og 15.-plass globalt, foran Japan, Tyskland, Frankrike og Irland.

Estland var allerede før Sovjetunionens fall mer velstående enn Latvia og Litauen, og den sterke økonomiske veksten siden midten av 1990-tallet har økt dette forspranget. Men økende lønnskostnader, økt oljepris og behov for avgiftsøkninger virker samtidig inflasjonsdrivende.

I fjerde kvartal 2008 var gjennomsnittlig, brutto månedslønn på 13 117 kroon, eller om lag 7 000 norske kroner. Lønnsinntektene har økt raskt, fra 35 euro i 1992 til 456 euro i 2003, og altså 838 euro i 2008. Full pensjon er om lag halvparten av lønnsnivå, og hviler på statlig folketrygd, obligatorisk fondssparing, og frivillig fondssparing.

Arbeidsløsheten økte merkbart ved avviklingen av den subsidierte statsøkonomien fra 1990-tallet. De siste årene har den stabilisert seg på 5–10 %, men med store regionale variasjoner. Størst er arbeidsløsheten i fylkene med tungindustri i nordvest, både Ida-Virumaa og Jogevamaa hadde arbeidsløshet på over 16 % i 2005, mot 4–6 % i Tartumaa, Viljandimaa og Pärnumaa midt i landet. I hovedstadsfylket rundt Tallinn var arbeidsløsheten samme år 7,5 %.

Økonomiske nøkkeltall	2000	2005	2006	2007	2008	Kilde
BNP	5,62 mrd. US$	13,94 mrd. US$	16,61 mrd. US$	21,28 mrd. US$	c. 21,00 mrd. US$	Verdensbanken
BNP (vekst)	9,6 %	10,5 %	11,4 %	7,0 %	–3,6 %	stat.ee
BNP per innb	4 108 US$	10 368 US$	12 396 US$	15 932 US$	15 555 US$	Verdensbanken, stat.ee
BNP per innb (PPP)	c. 9 500 US$	15 478 US$	19 155 US$	c. 21 400 US$	20 259 US$	UNDP, IMF
Ind.produksjon (vekst)	14,6 %	11,0 %	9,9 %	9,5 %	–6,3 %	Eurostat, stat.ee
Konsumpriser	4,0 %	4,1 %	4,4 %	6,6 %	10,4 %	stat.ee
Rente, Talibor 3 mnd.	5,13 → 6,13 %	2,41 → 2,60 %	2,60 → 3,85 %	3,85 → 7,30 %	7,23 → 7,87 %	Estlands sentralbank
Arbeidsløshet	13,5 %	8,0 %	5,8 %	4,6 %	5,5 %	stat.ee
Eksport	81,5 mrd. EEK	138,9 mrd. EEK	165,9 mrd. EEK	177,7 mrd. EEK	189,2 mrd EEK	stat.ee
Import	85,0 mrd. EEK	149,8 mrd. EEK	189,5 mrd. EEK	203,7 mrd. EEK	200,3 mrd. EEK	stat.ee
Handelsbalanse	–3,5 mrd. EEK	–10,9 mrd. EEK	–23,6 mrd. EEK	–26,0 mrd. EEK	–11,1 mrd. EEK	UNDP, WTO
Netto utenl. investeringer	0,39 mrd. US$	2,94 mrd. US$	1,797 mrd. US$	2,69 mrd. US$		Verdensbanken
Betalingsbalanse	–0,30 mrd. US$	–1,38 mrd. US$	–2,76 mrd. US$	–3,77 mrd. US$	–2,18 mrd. US$	Estlands Bank
Betalingsbalanse	–5,18 mrd. EEK	–17,37 mrd. EEK	–34,30 mrd. EEK	–43,16 mrd. EEK	–22,89 mrd. EEK	Estlands Bank
Off.gjeld, andel av BNP	5,17 %	4,52 %	4,26 %	3,49 %	4,79 %	stat.ee

Fordeling og sosiale forhold

Den lave arbeidsløsheten vitner om god fordeling av lønnsarbeid, men det er trolig en del skjult arbeidsløshet i form av tidlig pensjonerte arbeidstakere som fikk sin utdanning og yrkesstart i Sovjetperioden og ikke følger med i kunnskapsutviklingen. Siden 2000 har andelen internett-brukere økt fra 28,6 % til 63,7 %, mens mobiltettheten har økt fra 41 % til 148 %. Gini-koeffisienten i 2005 var på 35,8. Estland har dermed en grad av inntektsfordeling som ligger midt mellom gjennomsnittet i EU (30) og nivået i USA (40).

Sosiale ulikheter skaper likevel ikke større politiske spenninger enn at det sosialdemokratiske partiet Sotsiaaldemokraatlik Erakond gikk i regjeringsallianse med det borgerlig-liberale Eesti Reformierakond. Estisk fagbevegelse har nasjonale overenskomster, og et fastsatt regelverk for tariffoppgjør og konfliktløsning i arbeidslivet. Det er to hovedorganisasjoner – EAKL for de «tradisjonelle» yrkesgruppene, og den mer frittstående TEKL, som begge er medlem av Euro-LO (ETUC).

I 2003 bestemte Viking Line seg for å omregistrere skipet «Rosella», som gikk i rute Helsingfors-Tallinn, fra finsk til estisk flagg, og hyre om mannskapet til estiske ansatte på estiske arbeidsvilkår. Sjømenne streiket og Den internasjonale sjømannsføderasjoenn (ITF) i andre europeiske land gikk til kollektiv sympatiaksjon. EF-domstolen bekreftet delvis streikeretten i sin kjennelse 11. desember 2007. Samtidig gjenstår viktige, praktiske avklaringer av denne retten sett opp imot det frie arbeidsmarked i landene, som inngår i EUs fire friheter. Denne saken har aktualisert retten til fagorganisering etter konsernmodellen på tvers av landegrenser for å motarbeide sosial dumping.

Med vedtaket av Tjenestedirektivet i EU vil lønnsforskjellene mellom Estland og de nordiske land bli et konkurransefortrinn på individnivå, ved at estiske selskaper vil kunne ta oppdrag i Norden og andre EØS-land på estiske vilkår (opprinnelseslandsprinsippet). Sett fra faglig-politisk ståsted er derimot kritikken av direktivet at det vil kunne bli et hinder for fortsatt lønnsutvikling i land som Estland.

Estland scorer høyt innen utvikling (Human Development Index), med 42.-plass globalt innen menneskelig utvikling. Levealderen er derimot relativt lav, 71,3 år er 92.-plass globalt.

Struktur og næringsliv

Kredittbanken (Krediidi Pank) i Tallinn.

Estlands næringsliv har gjennomgått store endringer siden 1991. Landbrukets relative økonomiske betydning har gått ned, tungindustrien har blitt effektivisert eller nedlagt, mens det har vokst fram en stor tjenestesektor, ikke minst innen varehandel, finanstjenester og bygg og anlegg. Idag utgjør tjenestenæringer hele 67 % av BNP, industrien utgjør 28 %, og primærnæringene 5,5 % – hvorav jordbruket utgjør halvparten, og skogbruk og treforedling en fjerdedel.

Sovjet-økonomiens kroniske demping av privat konsum, kombinert med dårlig fungerende markeder og transport, medførte at Estland hadde et enormt potensial for egenproduksjon og privat tjenesteyting på 1990-tallet. De siste årene har den hjemlige forbruksvareindustrien begynt å vokse raskere enn tjenestesektoren.

I jordbruket har antallet mindre bruk fortsatt å falle, og investeringene har vært kronisk lave. Derimot har agro-industrielle selskaper hatt vekst. Mens landets 12 000 gårdsbruk eide 52 % av jordbruksarealet med 20,7 hektar hver i snitt i 2001, tilhørte 31 % av jorda store, agroindustrielle enheter på 467 hektar i snitt, og 17 % tilhørte nesten 180 000 ørsmå familieeide jordlapper. Særlig melkeproduksjonen er sentralisert – 3⁄4 av melkekyrne står på 340 store produksjonsanlegg. Økende kvalitets- og helsekrav gir en stadig sentralisering av produksjonen, men fortsatt brukes halvparten av dyrkningsarealet til høyproduksjon.

Dagens største bryggerier har over 100 års historie, «Saku» i Tallinn og «A’le Coq» i Tartu. Selskapet Kalev produserer sjokolade og sukkertøy, og har forøvrig også overtatt møbelfabrikanten Luterma. Tekstilindustrien møter billigimport fra Asia, men har lenge hatt stor suksess med merker som «Monton», «Baltman» og «Ilves». Selskapet Kreenholm i Narva er en tradisjons- og suksessrik fabrikant av bomullsvarer.

I Sovjetperioden var oljesand-, tekstil-, papir- og kjemisk industri de viktigste bransjene utenom jordbruket. Større elektronikk-produsenter for den sovjetiske våpenindustrien ble avviklet, men elektronisk og mekanisk lettindustri er igjen i rask vekst. I 2000 ble et større produksjonsanlegg i Estland (og Ungarn) åpnet av finske Elcoteq, med produksjon av mobiltelefoner for Ericsson. Andre selskaper produserer kabler, PC-komponenter, laboratorieutstyr og bildeler i Estland. Det er også vekst i metallvareindustrien.

Selskapet Tallinks ferjer «Star» og «Galaxy» til kai i Helsingfors.

Kjemisk industri i nordøst måtte omstille fra sovjetisk våpenproduksjon til sivile formål etter uavhengigheten og omfatter ukrainskeide Nitrofert (kunstgjødsel og ammoniakk), Viru Keemia (oljesand) og amerikanskeide Velsicol (benzosyre) i byen Kohtla-Järve og Silmet (sjeldne edelmetaller) i Sillamäe.

Estland er nesten selvforsynt med energi. Mer enn 95 % av de lokale elektrisitetsbehovene i kraftverk møtes av olje og gass som utvinnes av oljeskifer. Alternativ energi, som trevirke, torv og biomasse, utgjør 9 % av den primære energiproduksjonen, i og utenfor kraftverk. Bensin og andre raffineringsprodukter må derimot importeres fra Russland og Europa.

Den isfrie havnen i Muuga ved Tallinn har blitt modernisert med gode transittmuligheter, kornlagre, kjølelager og en ny oljeterminal. Selskapet Tallink er det største i Estland, og driver hurtiggående ferjer mellom Tallinn, Helsingfors og Stockholm med 3,2 millioner billetter årlig. Ruten var særlig lukrativ etter utvidelsen av EUs tollfrikvoter for alkohol, men den store grensehandelen ble merkbart redusert da Finland i 2003 reduserte sine alkoholavgifter sterkt for å begrense handelslekkasjen. Storparten av de 3,4 millioner turistene i Estland er finner, mens 50 000 årlig er nordmenn. Estonian Air og Tallinn lufthavn med dens detaljhandel er en betydelig verdiskaper og arbeidsgiver.

De største selskapene finner man i dag innen slike tjenestenæringer som banknæringen, telekommunikasjon, IT, transport og bygg og anlegg. Det er dessuten sterke aktører innen møbelindustri, tekstilindustri, elektronikk og gambling.

Skype har sitt utviklingssenter i Tallinn, og 200 av sine 420 ansatte lokalisert der. Det er anslått 2 000 IT-systemutviklere i Estland, og bildetjenesten Kazaa oppsto i Tallinn.

Turismen står direkte og indirekte for kanskje så mye som 10 % av landets BNP. Mer enn 84 % har mobiltelefon, og Eesti Telekom bidrar til å utvikle mobil betaling, offentlige e-tjenester og andre komponenter av en elektronisk økonomi.

Estlands største selskaper	Bransje	Børsnotert	Markedsverdi 29. april 2009, mill. EUR	Omsetning 2007/08, mill. EUR	Omsetning 2007/08, mill. EEK
Tallink Grupp	Transport	OMX Tallinn	222,36	786,8	12 310,0
Eesti Energia (Estland Energi)	Energi	Statlig		578	9 043,7
Tallinna Kaubamaja	Varehandel	OMX Tallinn	75,35	417,0	6 531,0
Hansapank (Swedbank)	Finans	Stockholm		397,3	6 216,4
Eesti Telekom	Telekommunikasjon	OMX Tallinn	675,98	395,6	6 190,0
BLRT Grupp (BLRT)	Skipsbygging			363,8	5 692,2
SEB Eesti Ühispank (SEB Estland)	Finans			884,2	4 993,0
Merko Ehitus (Merko-gruppen)	Bygg og anlegg	OMX Tallinn	39,83	297,4	4 654,0
Nordecon International	Bygg og anlegg	OMX Tallinn		247,2	3 867,9
Eesti Kesko (Kesko Estland)	Varehandel	Helsingfors		189,7	2 968,2
Olympic Entertainment Group	Gambling	OMX Tallinn	61,91	179,0	2 800,8
Järvevana	Bygg og anlegg	OMX Tallinn	3,89	178,9	2 798,5
Elisa Eesti (Elisa Estland)	Telekommunikasjon	OMX Helsingfors		150,7	2 357,9
Tele2 Eesti (Tele2 Estland)	Telekommunikasjon	Stockholm		1 121 SEK	1 850,0
Liviko	Alkohol			118,0	1 846,0
Eesti Raudtee (Estlands jernbane)	Transport	Statlig		115,5	1 809,6
Viru Keemia Grupp (Viru Kjemiske)	Petroleum, kjemisk			114,2	1 787,0
Silvano Fashion Group	Tekstilindustri	OMX Tallinn	13,20	108,3	1 694,8
Eesti Gaas (Estland Gass)	Petroleum, energi			104,2	1 630,3
Stora Enso Timber AS	Papirindustri	Helsingfors		95,9	1 503,1
Sampo Pank Eesti (Danske Bank Estland)	Finans	København		700 mill. DKR	1 470
Norma	Automotiv industri	OMX Tallinn	36,30	88,3	1 382,1
Estonian Air	Transport			88,2	1 380,9
Luterma	Treforedling	OMX Tallinn	13,94	86,2	1 348,4
Ekspress Grupp	Media	OMX Tallinn	11,57	84,6	1 323,4
Baltika Grupp	Tekstilindustri	OMX Tallinn	8,76	76,3	1 194,3
Tallinna Sadam (Tallinn Havn)	Transport			74,8	1 169,0
Eesti Statoil (Statoil Estland)	Varehandel	Oslo		64,0	1 000,0
Nitrofert (GDF – Nikrofert)	Kjemisk industri	Ukraina		60,0	940,0
Kalev Grupp	Matvareindustri	OMX Tallinn		59,2	925,7
Saku Õlletehase	Bryggeri			58,8	920,1
Harju Elekter	Elektronikk	OMX Tallinn	14,45	55,7	871,6
Kreenholmi Valduse (Krenholm)	Tekstilindustri			49,4	773,1
Tallinna Vesi (Tallinn vannverk)	Vannforsyning	OMX Tallinn	180,00	46,0	719,9
Arco Vara	Eiendom	OMX Tallinn	9,53	42,2	660,0
Viisnurk	Treforedling	OMX Tallinn	3,19	15,9	249,5
Eesti Krediidi Pank (Kredittbanken)	Finans			12,2	191,1

Utenrikshandel og investeringer

Estlands eksport utgjør om lag 190 milliarder kroon eller rundt 110 milliarder norske kroner årlig, mens den noe større importen utgjør anslagsvis 200 milliarder kroon eller 113 milliarder norske kroner. Eksporten utgjør dermed om lag 80 % av BNP, hvilket gjør Estland til en svært åpen økonomi. Om lag 1⁄3 av eksporten er tjenesteeksport, mens tjenester bare utgjør 1⁄5 av importen.

Eksporten innbefatter ikke minst møbler, elektronikk (bl.a. mobiltelefoner), maskiner og varer av jern og aluminium, kunstgjødsel og papir. Mindre betydning har fisk og meieriprodukter. Største markeder for estisk eksport er Finland (18 %), Sverige (14 %), Russland (10 %), Latvia (10 %), Litauen (6 %) og Tyskland og USA (5 %).

Estland importerer en rekke forbruksvarer fra Finland, Sverige, Latvia, Litauen og andre EU-land, ikke minst biler, maskiner, råmetaller og bensin. Det er derimot en klar tendens til å foretrekke hjemlig produserte matvarer. Landet importerer trevirke og cellulose til papirindustrien fra Russland, Latvia og Litauen. Største importkilder er Finland (15 %), Tyskland (13 %), Sverige (10 %), Latvia og Litauen (9 %), og Russland (7 %).

Handelen mellom Norge og Estland beløp seg i 2004 til om lag 2 milliarder norske kroner, og i 2007 til nesten 3 milliarder norske kroner. Om lag 3⁄4 er estisk eksport til Norge, og den har lenge vært økende, mens Norges eksport til Estland er stabil omkring 60 millioner euro årlig.

De største direkte, utenlandske investorene i Estland er uten sammenlikning svenske selskaper med 3–5 milliarder euro i årlige direkte investeringer – fulgt av Finland med 2,5 milliarder euro årlig. Deretter følger Nederland (300–700 millioner euro), Norge (200–400 millioner euro), Russland (150–400 millioner euro), Storbritannia (200–350 millioner euro) og Tyskland (150–250 millioner euro). Per 30. september 2008 hadde norske selskaper investeringer bokført for 469 millioner euro i Estland, hvilket var 3,9 % av alle utenlandske investeringer og plasserte Norge på en fjerdeplass blant investorer.

Mer enn 300 norske selskaper (for eksempel Glamox, Rimi, Nycomed, Norfolier, Orkla, Schibsted, Statoil, Larvik Cell AS, Expert, Selvaag Gruppen, Linstow og Polimoon) er i dag etablert i Estland.

Litteratur

• Acton, Edward, Russia – The present and the Past, Longman, London 1986 (1987). ISBN 0-582-49323-4.
• Nove, Alec, An Economic History of the USSR – 1917–1991, Penguin 1969, 3. utgave 1992. ISBN 0-14-015774-3.
• Sawka, Richard, Soviet Politics – an Introduction, Routledge, London 1989. ISBN 0-415-00505-1.
• Scocozza, Benito & Jensen, Grethe, Danmarks historie, Politiken, København 2004. ISBN 87-567-7064-2.
• Taylor, Neil, Estonia, Bradt forlag, Storbritannia 2007. ISBN 1-84162-194-3.

Eksterne lenker

• Statistics Estonia – engelskspråklig hjemmeside.
• OMX Tallinn Arkivert 1. september 2014 hos Wayback Machine. - kursliste for børsnoterte selskaper, hovedlisten.
• Estlands ambassade i Oslo Arkivert 30. oktober 2007 hos Wayback Machine. – «Economy at a Glance».
• Estlands Finansdepartement – offisiell hjemmeside, engelsk versjon.
• Estlands Økonomidepartement – offisiell hjemmeside, engelsk versjon.
• Estonica – «Economy».
• EAKL – Konføderasjonen av estiske fagforeninger (faglig landsorganisasjon)
• TALO – Sambandet av estiske arbeidstakerorganisasjoner.