Bredbånd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bredbånd er betegnelsen på medier, tjenesteplattformer eller teknologier for høyhastighets dataoverføring mellom to eller flere maskiner eller brukere. Bredbånd er både brukt om selve overføringsmediene (f.eks fiber, kabel, kobber), tjenesteplattformene (f.eks fast eller mobilt bredbånd) og teknologiene (f.eks ADSL, UMTS) som overfører data. Bredbånd kan betegne både fast, trådløs og mobil høyhastighets dataoverføring. Også kabel-TV-nett brukes som bredbåndsmedium.

I St.meld. nr. 49 (2002-2003) defineres bredbånd slik: Bredbånd er toveis kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data som tekst, lyd, og levende bilder og som må kunne bære nye tjenester og tillate at mange bruker nettet samtidig.[1]

Ifølge HØYKOM er bredbånd eller høyhastighet definert som hastigheter fra 1-2 Mbit/s og oppover, og i dag tilsvarer dette for fastnett normalt ADSL (bredbånd over telefonkabel) eller høyere overføringskapasitet. Begrepet og grensen for «bredbånd» beveger seg etter som forbrukerne venner seg til høyere kapasitet – i dag (2008) vil enkelte leverandører hevde at «ekte» bredbånd må overstige 6 eller 10 Mbit/s for å fortjene betegnelsen. Per 2012 har rundt 92% av norske husstander tilgang til en bredbåndstjeneste. Gjennomsnittsfarten ligger på 12,8 mbit/s, og mange har vesentlige høyere hastigheter enn dette. Største aktører på bredbånd er Telenor, NextGenTel, Broadnet, Altibox, Canal Digital og Get.

Bredbåndsteknologier[rediger | rediger kilde]

Bredbåndsteknologiene som støtter de tre hovedformene av bredbåndsplattformer omfatter blant annet:

Fast bredbånd

  • DSL (ADSL, VDSL) (kobbernett)
  • Kabel-TV (oppgraderte Kabel-TV nett / HFC-nett)
  • Mørk fiber (enkeltfiber eller fiberpar i fiberkabler som ikke er tilkoblet transmisjonsutstyr)
  • Fiberoptikk (fibernett)

Trådløst bredbånd

Mobilt bredbånd

Bruk av bredbånd i Norge[rediger | rediger kilde]

Bredbånd ble kommersielt tilgjengelig i privatmarkedet i Norge rundt år 2000. Ti år senere, i 2010, hadde mer enn 70% av norske husstander et abonnement på fast eller trådløst bredbånd.[2] Den samme undersøkelsen fra Post- og teletilsynet viste at det i tillegg fantes nesten 500,000 mobile bredbåndsabonnement. SSB gjennomfører også jevnlige internettmålinger.

Bredbåndsdekning i Norge[rediger | rediger kilde]

En undersøkelse gjennomført av av Nexia DA i juni 2010 viste at rundt 99,7% av norske husstander har tilbud om grunnleggende bredbånd definert som 640 kbit/s nedstrøms hastighet.[3] Rundt 93% har tilbud om fast (trådbundet) bredbånd, mens 99% har tilbud om radiobasert bredbånd med bruk av utendørs antenne. En mindre andel, rundt 75% har tilbud om 8 Mbit/s hastighet, og rundt 55% har tilbud om 25 Mbit/s hastighet eller mer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ regjeringen.no St.meld. nr. 49 (2002–2003)
  2. ^ Det norske telemarkedet 1. halvår 2010
  3. ^ regjeringen.no Dekningsundersøkelsen 2010