Sosial dumping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sosial dumping er et begrep som knyttes til arbeidsinnvandring hvor utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de nasjonale arbeidstakerne. Begrepet brukes også om generell reduksjon i lønninger innen et felt som følge av tilgang på billig utenlandsk arbeidskraft. I praksis gjelder dette som regel når det er store lønnsforskjeller mellom to land. I mange europeiske land finnes det minstelønninger, fastsatt av staten. Problemet er derfor størst i de nordiske landene, hvor det er partene i arbeidslivet som bestemmer lønnsnivået. I Norge finnes det en mulighet å allmenngjøre avtal når det kan bevises at sosial dumping har skjedd, innenfor bestemte områder. Det er Tariffnemnda som avgjør om et avtal skal allmenngjøres. I Danmark og Sverige finnes ingen slik mulighet.[1]

I Norge har begrepet særlig blitt brukt på arbeidstakere fra Øst-Europa. Begrepet spiller på det at norske arbeidstakeres vilkår «dumpes» som et resultat av at billig utenlandsk arbeidskraft overtar. De utenlandske arbeidstakerne godtar dårligere vilkår enn de norske, ofte på grunn av situasjonen i hjemlandet, og dette har igjen uheldig innvirkning på norske arbeidstakeres vilkår.

I all hovedsak dreier sosial dumping seg om at utenlandske arbeidstakere tjener vesentlig dårligere enn sine kollegaer som er ansatt av norske selskaper. At lønnsnivå er hovedtema i debatten er tydelig fordi tiltakene som settes inn mot sosial dumping som oftest dreier seg om å allmenngjøre tariffavtalers lønnsbestemmelser. Sosial dumping kan også innebærere at arbeidsinnvandreren godtar dårligere boforhold, mangelfull opplæring og dårlig ivaretakelse av sikkerheten på arbeidsplassen enn sine norske konkurrerende arbeidstakere. Arbeidstakerne kan utsettes for større ulykkesrisiko ved dårlig sikring av arbeidsplassen. Sosial dumping kan sammenlignes med dumping som er et begrep i handelen mellom to land, hvor det ene landet eksporterer varer til et pris som er lavere enn produksjonskostnaden.

Arbeidstilsynet har som oppgave å inspisere arbeidsplasser for å kontrollere at sosial dumping ikke forekommer.

Sosial dumping kom inn som begrep i norsk samfunnsdebatt da Norges forhold til det indre markedet i det europeiske fellesskapet (EF/EU) ble aktuelt. EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, sørget for at Norge, med noen unntak, ble en del av dette markedet. Reglene for det indre markedet bygger på de fire friheter. På sikt vil dette innebære at det i teorien skjer en økonomisk utjevning mellom de deltakende landene i det indre markedet. For rike land med høye lønninger, kan dette bety et press nedover på lønns- og prisnivået. Norske myndigheter forventet et slikt press og brukte derfor en mulighet som lå i EU-systemet til å gi en lov om allmenngjøring av tariffavtaler, lov av 4. juni 1993. Formålet var å hindre at norske arbeidstakere fikk redusert lønn og opparbeidede arbeidsmiljøstandarder, samt å sikre konkurransevilkårene for norske virksomheter.

I det første tiåret (1993-2004) besto det indre markedet av vesteuropeiske land. Til tross for betydelige forskjeller i økonomiske og sosiale standarder, viste det seg at det ikke var særlig stor økning i antallet arbeidstakere (og tjenesteytere) som beveget seg på tvers av landegrensene.  Dette endret seg da EU ble utvidet østover. Utvidelsene av EU/EØS har ført til den største innvandringen til Norge noen sinne.[trenger referanse] Dette har skapt lavlønnskonkurranse/sosial dumping i det norske arbeidsmarkedet, særlig innenfor utsatte bransjer som bygg og verftsindustri. Regjeringen Stoltenberg (Ap, SP og SV), gjennomførte en rekke tiltak for å motvirke sosial dumping.[trenger referanse] Allmenngjøring ble for første gang tatt i bruk i flere bransjer, noe som blant annet innebærer innføring av en bransjebasert minstelønn Innenfor de allmenngjorte områdene er det og gitt regler om informasjonsplikt og «påseplikt» (plikt for arbeidsgiver å påse at alle følger regelverket), samt solidaransvar for lønn. Innenfor bygg og renhold er det videre innført krav om HMS-kort for å identifisere arbeidstaker og arbeidsgiver.  Regjeringen Solberg har også lagt fram to handlingsplaner mot arbeidslivskriminalitet.[trenger referanse]

Til tross for tiltakene, er det fortsatt utfordringer med sosial dumping i arbeidsmarkedet. Blant annet har Norge fått avgjørelser mot seg innenfor EØS-systemet. Flere forbund i LO ønsker på bakgrunn av dette at EØS-avtalen skal sies opp.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.norden.org/no/publikationer/publikasjoner/2013-523 | Arbeidstilsynenes roller, strategier og redskaper i arbeidet mot sosial dumping: En nordisk pilotstudie

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]