Sosial dumping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sosial dumping er et begrep som i dagens Norge knyttes til arbeidsinnvandring hvor utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Inkludert i dette er brudd på regler om helse, miljø og sikkerhet (HMS), herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard.[1] I Norge har begrepet særlig blitt brukt på arbeidstakere fra Øst-Europa. De utenlandske arbeidstakerne godtar ofte dårligere vilkår enn de norske på grunn av et lavere lønnsnivå i hjemlandet. Dette kan igjen ha uheldig innvirkning på norske arbeidstakeres vilkår og norske bedrifters evne til å konkurrere om oppdrag.

Begrepet brukes også om generell reduksjon i lønninger, for eksempel innenfor en bransje, som følge av tilgang på billig utenlandsk arbeidskraft. I praksis forekommer sosial dumping som regel når det er store lønnsforskjeller mellom to land. I mange europeiske land finnes det en nasjonal minstelønn, ofte fastsatt av staten. I de nordiske landene er det partene i arbeidslivet som forhandler lønn som fastsettes i tariffavtaler. I Norge finnes det en mulighet til å allmenngjøre hele eller deler av en tariffavtale når det kan dokumenteres at sosial dumping har skjedd. Det er Tariffnemnda som avgjør om et avtale skal allmenngjøres, helt eller delvis. I Danmark og Sverige finnes ingen slik mulighet.[2]

Begrepet «sosial dumping» har sine røtter i diskusjoner i Folkeforbundet i 1920-årene. Det ble diskutert ved The World Economic Conference i 1927, men da som betegnelse for eksport av varer fra land med lavere standarder for arbeidsvilkår til land med høyere kostnadsnivåer (League of Nations, Final Report,Genève 1927).[3] Sosial dumping kan sammenlignes med dumping som er et begrep i handelen mellom to land, hvor det ene landet eksporterer varer til et pris som er lavere enn produksjonskostnaden.

I all hovedsak dreier sosial dumping seg om at utenlandske arbeidstakere tjener vesentlig dårligere enn sine norske kolleger. Det viktigste tiltaket mot sosial dumping har derfor vært allmenngjøring av tariffavtaler.

Sosial dumping ble aktualisert i norsk samfunnsdebatt da Norge knyttet seg til det indre markedet i det europeiske fellesskapet (EF/EU) gjennom EØS-avtalen. Denne avtalen trådte i kraft i 1994, og sørget for at Norge, med noen unntak, ble en del av dette markedet. Reglene for det indre markedet bygger på de fire friheter. På sikt vil dette innebære at det i teorien skjer en økonomisk utjevning mellom de deltakende landene i det indre markedet. For rike land med høye lønninger, kan dette bety et press nedover på lønns- og prisnivået. Norske myndigheter forventet et slikt press og brukte derfor en mulighet som lå i EU-systemet til å gi en lov om allmenngjøring av tariffavtaler, lov av 4. juni 1993. Formålet var å hindre at norske arbeidstakere fikk redusert lønn og opparbeidede arbeidsmiljøstandarder, samt å sikre konkurransevilkårene for norske virksomheter.

I det første tiåret (1994-2004) med EØS-avtalen besto det indre markedet av vesteuropeiske land. Til tross for betydelige forskjeller i økonomiske og sosiale standarder, viste det seg at det ikke var særlig stor økning i antallet arbeidstakere (og tjenesteytere) som beveget seg på tvers av landegrensene.  Dette endret seg da EU ble utvidet østover. 1. mai 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Ungarn og Slovenia EU-medlemmer. I 2007 fulgte Bulgaria og Romania etter, og i 2013 ble Kroatia EU-medlem. Utvidelsene av EU/EØS har ført til den største innvandringen til Norge noen sinne. [4] Dette har skapt lavlønnskonkurranse/sosial dumping i det norske arbeidsmarkedet, særlig innenfor utsatte bransjer som bygg, verftsindustri og renhold. Regjeringen Stoltenberg (Ap, SP og SV), gjennomførte en rekke tiltak for å motvirke sosial dumping. [5] Allmenngjøring ble for første gang tatt i bruk i flere bransjer, noe som blant annet innebærer innføring av en bransjebasert minstelønn Innenfor de allmenngjorte områdene er det og gitt regler om informasjonsplikt og «påseplikt» (påseplikten innebærer at hovedleverandør skal påse at lønns- og arbeidsvilkår er i samsvar med allmenngjøringsforskriftene i alle ledd i kjeden av underleverandører), samt solidaransvar for lønn. Innenfor bygg og renhold er det videre innført krav om HMS-kort for å identifisere arbeidstaker og arbeidsgiver.  Regjeringen Solberg utarbeidet en strategi mot arbeidslivskriminalitet i 2015, som ble revidert i 2017. [6] Regjeringens definisjon av arbeidslivskriminalitet er "handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurranse­vridende og undergraver samfunnsstrukturen".

Arbeidstilsynet skal kontrollere at virksomhetene følger opp regelverket for arbeidsmiljø, samt at det har tilsynsansvar med allmenngjorte tariffavtaler.

Til tross for tiltakene, er det fortsatt utfordringer med sosial dumping i arbeidsmarkedet. Flere forbund i LO ønsker på bakgrunn av dette at EØS-avtalen skal sies opp.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (St.meld.nr. 18 (2007–2008:19))
  2. ^ http://www.norden.org/no/publikationer/publikasjoner/2013-523 | Arbeidstilsynenes roller, strategier og redskaper i arbeidet mot sosial dumping: En nordisk pilotstudie
  3. ^ Evju, Stein (2009). «Almengjøring på norsk.». Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 4 Hefte 1. 
  4. ^ Artikkel hos Forskningsrådet. «Polakker lei av polske jobber». 
  5. ^ «Arbeidsdepartementet» (pressemelding). 1.5.2006 og 7.10.2008.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  6. ^ «Strategi mot arbeidslivskriminalitet». regjeringen.no. 13.02.2017. 
  7. ^ «Spår EØS-rabalder på LO-kongressen». Dagbladet. 9.2.2017. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]