Eirik Raudes kolonisering av Grønland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De norrøne bygdene på Grønland.

Eirik Raudes kolonisering av Grønland begynte i 985. Ti år tidligere, i 975, hadde islendingen Gunnbjørn oppdaget verdens største øy, Grønland, under et seilas vest for Island. Øya ble ikke kolonisert før Eirik Raude tok med seg 25 skip med nybyggere fra Island til Grønland (hvorav 14 kom frem) rundt år 985.

Koloniseringen begynner[rediger | rediger kilde]

Grønland fikk det tiltalende navnet av Eirik Raude, for å lokke andre norrøne innbyggere dit, skrives det i Islendingeboken fra 1120-årene. Man vet heller lite om selve ferden til Grønland, men man vet at vikingene grunnla to «bygder»: Vesterbygden og Austerbygden, med anslagsvis 90 og 190 gårder i henholdsvis Vesterbygden og Austerbygden.[1] De lå begge på vestsiden av Grønland, og Austerbygden var størst, med anslagsvis 1000 norrøne innbyggere. Utover 1200-tallet minsket skipsfarten mellom Island, Norge og Grønland, og alle landene ble mer isolerte. Tross manglende tømmerimport fra Norge klarte Eirik Raudes vikingetterkommere å være selvforsynt. Husdyrhold og fiske var viktige næringsveier. Resultatene fra en dansk forskningsekspedisjon i 2010–2011 viser dessuten at byggkorn ble dyrket.[2] Eventuell handel med inuittene må ha vært beskjeden.[1] I 1153 ble det grunnlagt en grønlandsk bispestol som var underlagt erkebiskopen i Nidaros, Garðar bispedømme. Et pengesystem er fullstendig fraværende i funn fra de norrøne bosetningene, og tyder på at økonomien var styrt av en lagdelt byttehandel, der verdiene ble fastsatt av den øvre samfunnsklassen.[1]

Eirik Raude[rediger | rediger kilde]

Hvalsey kirke

Eirik Raude ble født rundt år 950 på Jæren, og han fikk tilnavnet «Raude» grunnet sitt røde hår. Rundt 970 måtte Eirik og faren Thorvald Åsvaldsson reise til Island, sannsynligvis etter å ha drept noen av Kong Harald Hårfagres menn. Etter et kort opphold på Island, ble Eirik lyst fredløs for drap, og måtte igjen finne nytt land. På Island hadde Eirik giftet seg med Tjodhild, og fått barna Leiv og Torstein Eiriksson. De flyktet hele familien til det nyoppdagede Grønland i 982, og utforsket øya i tre år. I 985 dro Eirik tilbake til Island og inngikk forlik med sine uvenner. Tilbake til Grønland tok han med seg flere hundre menn, kvinner og barn. De to førnevnte bygdene Austerbygden og Vesterbygden ble grunnlagt, og selv holdt Eirik til på gården Brattaild ved dagens Narsarsuaq. Eirik ble lagmann for bygdene, og sønnen Leiv Eiriksson ble senere kjent som oppdageren av Vinland. Eirik Raude døde i 1003, av noe som mest sannsynlig var sykdommer de andre nybyggerne hadde med til Grønland. Eirik Raudes saga ble skrevet i 1387, og er trolig basert på muntlige overleveringer.

Tiden etter Eirik Raude[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grønlands historie

Etter Raudes død går det norrøne samfunnet på Grønland, sakte men sikkert, en tung tid i møte. Hardere kamp om resurssene (da inuittene stadig kom lengre sørover på øya. En begynnende fraflytting i de norrøne bygdene kan spores tilbake til 1200-tallet, og med en befolkning som sannsynligvis aldri oversteg 2000 personer, ble fraflyttingen ekstra dramatisk da de fleste som flyttet var unge mennesker. Med et årlig frafall på omtrent 10 personer, og en synkende reproduksjonsevne, kan man tenke seg at befolkningen kan ha vært nede i bare 400 personer etter 150 år. Man vet ikke om det kan ha vært uregisterte skipsanløp til Grønland (da kilder viser at skipsanløpene tok slutt utover 1300-tallet), men funn fra kirkegården ved Herjovsnes (i Austerbygden) kan tyde på at Grønland hadde skipsforbindelse med Europa til ut på 1400-tallet, altså lengre enn kilder kan fortelle.[1]

Sitat Erling Sigvatson og Bjarne Tordsson ot Eindride Oddson oppførte lørdagen før gangdagen disse varder og runet vel. Sitat
– Inskripsjon på runestein ved varder utenfor Upernavik

Sitatet ovenfor ble funnet på en runestein av en inuitt i 1824, og er et håndfast bevis på at de norrøne bosetterne dro på lange fangstturer nordover. Gangdagen, som nevnt på runesteinen, er om våren, noe som tyder på at de tre mennene hadde overvintret i Nordsetur-området (det nordligste fangstområdet) i nærheten av Upernavik, nord for Diskobukta.[1] Knapphet på resursser førte til en definitiv stopper på disse turene[trenger referanse].

Fristaten[rediger | rediger kilde]

Grønland var fristat til 1261.

Garðar bispedømme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Garðar bispedømme

Det ble opprettet et eget bispedømme på Grønland under erkebiskopen av Nidaros. Domkirken lå på Garðar. Den siste norrøne biskopen på Grønland var Alf som døde i 1378[3]. Det var også to klostere[trenger referanse].

Klima[rediger | rediger kilde]

På 900-tallet til 1200 var det en varmeperiode. Fra 1200-tallet og inn i 1300-tallet forverret klimaet seg i det sørlige delene av Grønland med en mindre økning rundt 1400-tallet. Fra 1500-tallet satte også den lille istid inn.
I siste normalperiode (1961-1990), hadde Nuuk en årsmiddeltemperatur på -1,4 grader og Narsarsuaq 0,9 grader. [4]


Graph Greenland.png

Inn under Danmark[rediger | rediger kilde]

Norge gikk inn i Kalmarunionen i 1397, og dermed kom Grønland under felles nordisk styre. I 1536 ble Grønland, Færøyene og Island styrt av Danmark alene, av den grunn at Norge var blitt en dansk provins. Ved reformasjonen i 1537 ble Gardar bispedømme offisielt oppgitt, etter lang tid uten kontakt med Danmark-Norge. I 1721 ble danskene igjen interesserte i den gamle ubesøkte utposten i Nord-Atlanteren, og Hans Egede, som var prest, samlet inn penger til en ekspedisjon. Han fikk raskt penger, ettersom danskene var redde for at grønlendingene enten var katolikker fortsatt, eller hadde gått tilbake til de hedenske guder. Hans Egede fant ut at de norrøne innbyggerne var utdødde for lenge siden, og at de eneste fastboende var noen usiviliserte eskimoer.

Hans Egede ble senere utnevnt til biskop over Grønland, og fikk tilnavnet «Grønlands apostel», ettersom det var lett å overbevise eskimoene om kristendommen.

Da Norge ble overført til Sverige i 1814, beholdt Danmark de gamle koloniene fra Norges storhetstid, og fra den dag var det gamle, norrøne Grønland dansk territorium.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Åke Mitlid «Grønlandsgåten». I: Levende Historie, nr. 6, 2005; s 17-19
  2. ^ Sybille Hildebrandt (8. februar 2012). «Vikingene dyrket korn på Grønland». Forskning.no. Besøkt 5. september 2013. 
  3. ^ Astås, Reidar (1930-) (1984). Kirke i vekst og virke: allmenn og norsk kirkehistorie. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205144702 (h.) . 
  4. ^ Grønland Klimanormaler, Klimadata 1961 - 1990