Hans Egede

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hans Poulsen Egede
Hans Egede - Johan Horner.jpg
Hans Egede malt av Johan Hörner mellom 1740 og 1747
Født 31. januarjul./ 10. februar 1686greg.
Harstad
Død 5. november 1758 i
StubbekøbingFalster i Danmark
Ektefelle Gjertrud Rasch
Barn Poul Egede, Niels Egede
Utdannet ved Københavns Universitet
Utdannelse Prest
Nasjonalitet Norsk-dansk
Konfesjon Den evangelisk-lutherske kirke
Misjonsmark Grønland
Utsendt 1721

Hans Poulsen Egede (født 31. januarjul./ 10. februar 1686greg. i Harstad, død 5. november 1758 i StubbekøbingFalster i Danmark)[1], var en norsk prest av dansk avstamning, kjent for sin innsats som prest/misjonær på Grønland.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården, og Kirsten Jensdatter Hind.

Poul Hansen Egede flyttet til Harstad i 1670. Der hadde han fått jobb som betjent i Senjen fogderi. Han rykket opp i systemet og ble først sorenskriverfullmektig før han 31. desember 1679 fikk beskjed om at han skulle overta stillingen som sorensskriver. I 1680 giftet han seg med Kirsten Jensdatter Hind, datter av Jens Pedersen Hind som var sorensskriveren han overtok stillingen fra. Overgangen mellom svigerfar og svigersønn gikk gradvis. Egede fikk det fulle ansvaret fra 1684 og var sorenskriver fram til sin død i 1706. I 1687 kom det en lov som gjorde ham til enerådende dommer, et verv han skal ha skjøttet bra.[2]

Paul Hansen Egede var en velstående mann. Han disponerte gårdene som fulgte med embedet, og hadde i tillegg to sjekter, en med sju mann og en med ni mann og eide et sagbruk i Salangen. Han eide også flere dyr. Til tross for dette hadde han stor gjeld da han døde, og det var ingenting å arve for enke eller barn.[3]

Hans Egede ble født i Harstad og døpt i Trondenes kirke.[4] Han fikk først undervisning av Peder Hind, som var onkelen hans og kapellan i Sand som lå under Trondenes. Deretter ble han undervist av Niels Schielderup som var prest på Hamarøy. Schieldrerup gav han et svært godt vitnemål, og i 1704 dro Egede til Universitetet i København for å studere teologi.[5]

Hans Egede startet teologistudiet i april 1704, og fullførte det på så kort tid som mulig noe som gjorde at han ble uteksaminert allerede i august 1705. Han fikk karakteren mediocrem, eller middels, og sa selv at resultatet «ikke kan glede en eneste en, heller ikke meg selv.»[4] Etter studiene vendte han hjem igjen, og fungerte som huslærer for sine to yngre brødre, Jens og Christian, i to år.

Ekteskap og embede i Vågan[rediger | rediger kilde]

Hans Egede og Gjertrud Rasch. Minneplate på Nikolaj kirke i København.

I 1707 giftet Hans Egede seg med Gjertrud Nielsdatter Rasch. Han var da 21 år, mens hun var 34 år gammel. Rasch kom fra Kvæfjord, og tilhørte den samme kretsen av embedsfamilier som Egede. Hun var datteren til Niels Nielsen Rasch som var bondelensmann i Kvæfjord tinglag og Nille Nielsdatter. Faren drev også en stor gård i tillegg til jektefart. Man vet ikke hvordan Egede og Rasch møttes, men denne type ekteskap mellom medlemmer av embeds- og handelsfamilier der ektefellene hadde relativt ulik alder var ikke uvanlig på denne tiden.[6]

25. juni 1707 fikk Egede embedet som kapellan i Vågan i Lofoten. Det var på denne tiden vanlig at enken etter den forrige presten giftet seg med neste prest som kom, og på den måten fikk sikret seg for alderdommen. Siden Hans Egede allerede var gift da han flyttet til Vågan, kunne ikke presteenken Dorothea de Fine gifte seg med ham. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til konflikten som senere oppstod mellom Egede og presten i Lødingen, Jacob Parelius, da Parelius brukte å bo hos de Finne når han hadde gudstjenester i Vågan. Striden mellom disse to skulle prege Egedes tid i Lofoten.[7]

Hans Egede begynte som kapellan i Vågan, som lå under Lødingen prestegjeld. Sognepresten satt i Trondheim, og presten i Lødingen hadde titelen «visepastor». Dette gjorde at inntektene fra prestegjeldet ikke gikk til presten i Lødingen, men til Trondheim, og visepastoren måtte få inntekter på andre måter enn det som var vanlig. Det var derfor bestemt at visepastoren skulle ha gudstjeneste i Vågan hver søndag under Lofotfisket, noe som skulle sikre inntekter. Da Egede kom til Vågan hadde det lenge vært protester mot denne ordningen, da lokalbefolkningen ikke ville betale for en som ikke var «deres» prest. [8]

Allerede på Egedes første gudstjeneste i Vågan gjorde dette seg utslag, og skapte konflikt mellom ham og Parelius. Egede kom til Vågan i perioden Parelius hadde rett til å holde gudstjenester, men Egede ønsket å holde innsettelsegudstjenesten selv. Han bad derfor om tilatelse til dette, men det viste seg at de to prestene var uenige i om Egede hadde fått lov til å holde hele gudstjenesten eller bare prekenen. Denne distinksjonen var avgjørende for hvem av dem som fikk den såkalte «fjærfisk-tienden».

Da gudstjenesten skulle starte stoppet Egede Parelius fra å gå til alteret og insisterte på å holde gudstjenesten selv, til tross for protester fra både visepastoren og prosten. Parelius klagde i ettertid Egede inn for prosteretten, og 6. juni ble prosteretten satt. Egede angrep der både Parelius og Dorothea de Fine, noe som gjorde forholdet til Parelius ytterligere mer anstrengt. Retten fant til slutt at begge prestene hadde utvist uforstand, men Egede ble dømt til å betale en bot på 4 riksdaler samt 20 riksdaler i saksomkostninger.[9]

I oktover 1708 begynte tanken om å dra til Grønland å vokse fram i Egede, etter at han hadde lest Peder Claussøn Friis' Norrigis Bescrifuelse. Han tenkte i utgangspunktet å finne etterkommere etter norrøne bosettere der, og skrev i 1710 brev til biskopene i Bergen og Trondheim, der han tibød seg å dra til Grønland som prest. Biskopene kunne ikke sende ham, selv om de var positive. De viste til økonomiske vanskligeter på grunn av krigen landet var en del av. Han skrev derfor til kong Frederik 4 året etter med samme tilbud, uten at det ble noe av det denne gangen heller. Egede så seg kallet av Gud til å omvende hedninger og føre kirken til «verdens ende», og han mente at Danmark-Norge hadde et særlig ansvar for Grønland og innbyggerne der.[5] Han trodde nemlig innbyggerne på Grønland var tidligere norrøne kristne som på grunn av lang tids avskillelse fra kirken hadde glemt kristendommen.[10]

I 1712 tilbød Egede seg å ta all prestetjeneste i Vågan, mot at han fikk halvparten av fisken. Dette gikk ikke Parelius med på, men han tilbød Egede å ta halvparten av de gudstjenestene som hørte til presten i Lødingen, mot en tredjedel av fisken. Egede gikk sansynligvis med på dette, selv om saken aldri ble bekreftet fra noen overordnede i systemet.[11]

I 1714 stod det ferdig en ny kirke i Vågan. I forbindelse med den nye kirken blusset det opp til ny strid rundt Egede og Parelius. I romjulen 1713 fikk Parelius et brev fra seks av de fremste mennene i Vågan, der de skrev at Hans Egede hadde tålt for mye urett fra Parelius, og at Parelius ikke lenger var velkommen i kirken i Vågan. Da mennene ble konfrontert med innholdet i brevet, var det bare en av dem som stod fast på det som stod der. Det kom også fram at brevet var skrevet av Hans Egede selv.[12]

Sitat Thi lader vi udi Vaagens Menighed Eder hermed vide, at vi ikke har Eders Tjeneste behov, lider og fordrager ikke heller Eders Ankomst til at befatte Eder med noget i Embedets Forretninger i voris Kirke... Sitat
– Brev til Jacob Parelius, underskrevet av seks av de fremste mennene i Vågan, 27. desember 1713.[11]

Jacob Parelius møtte, til tross for brevet han hadde motatt, opp i den nye kirken i Vågan for å holde gudstjeneste 17. februar 1714, den første under lofotfisket dette året. Egede møtte også opp for å forette gudstjenesten. Han stilte seg ved alteret da gudstjenesten startet, men Parelius tok ordet og fremførte den første bønnen i gudstjenesten, før han spurte Egede hvorfor han var der. Egede svarte at han ikke lenger godtok at Parelius gjorde tjeneste i Vågan, og spurte forsamlingen om de var enig med ham. Jens Christensen Hasselberg, den eneste av underskriverne i brevet som i ettertid stod ved innholdet, tok da ordet og forsvarte Egede. Parelius skal da ha truet Hasselberg med gapestokk og skjelt ut Egede, før han forlot alteret og overlot resten av gudstjenesten til Hans Egede. Han holdt seg også vekke fra Vågan i de følgende ukene.

Parelius dro direkte fra konfrontasjonen med Egede til Steigen, der prosten hadde sete. Allerede 19. februar ble det stevnet til prosterett. Denne ble satt 9. mars på Dorothe de Fines gård. Egede ble dømt til å betale 2 riksdaler, og boten skulle i sin helhet gå til fattige presteenker. Parelius skulle ha resten av gudstjenestene under fisket, og de to prestene skulle deretter dele gudstjenestene slik de hadde blitt enige om i 1712. Til slutt bad retten «de to smukke Mænd omgaaes efterdags med al den Kierlighed, som Ordensbrødre sømmer og ikke anstaaer att give Forargelse paa nogen Sted.»[13]

Blant folk i området var det delte meninger om hvem av de to prestene som hadde rett. Blant de lokale fiskerne i Vågan hadde mange sympati med han, kanskje særlig fordi det lenge hadde vært ønske fra denne gruppen å endre måten gudstjenestene ble fordelt mellom prestene under lofotfisket. Blant de velstående i området var det derimot Parelius som fikk støtte. I denne gruppen fant man blant annet også prostens bror og også andre viktige menn. Konsekvensen av striden ble dermed at Egede hadde lagt seg ut med mange av de viktigste personene i området.

Hans Egede hadde i lang tid ønsket å forlate Vågan og dra til Grønland. Gjertrud var negativ til dette og mente at han «vilde styrte baade sig selv og hende udi all Ulycke» med dette. Etter sammenstøtet i 1714, kan det derimot virke som om også hun ønsket å dra fra Vågan og støttet mannen hans planer. I 1715 skrev Egede skriftet En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse for å overbevise motstandere av planene hans om at det var en god ide, og få støtte fra Misjonskollegiet. Dette førte ikke fram, og i 1717 slkte han avskjed fra stillingen før han sammen med Gjertrun flyttet til Bergen i 1718 for å forsøke å få kjøpmennne i byen til å starte et handelskompani med Grønland som mål, der han selv skulle være utsending.[14][5]

Tiden i Bergen[rediger | rediger kilde]

Rådhuset der kanselliet beordret avholdt et møte for å se om det kunne skaffes penger til handel på Grønland i 1720.

At Egedefamilien dro til Bergem var naturlig, da byen i mange år hadde vært ledende på sjøfart og fangst i området. I tiden før Egede kom til Bergen hadde derimot de bergenske sjøfolkene blitt presset ut av sjøfolk fra Holland, og det var ikke stor stemning i byen for å satse på dette risikofylte farvannet. Krigen førte i tillegg til de naturlige utfordringene at risikoen ble ytterliger forverret, og byen var rammet av en økonomisk depresjon.

Da han kom til byen satte han igang et arbeitd for å vekke interesse blant folk for misjon til Grønland kombinert med å etablere en handelsplass og koloni der. Han fikk stor oppmerksomhet, selv om folk reagerte både positivt og negativt på tankene hans. Noen mente han var gal, mens andre hadde sympati med tankene hans.[15][16]

Han oppnådde i begynnelsen ingenting, til tross for brennende appeller der han vendte seg både til dem som ville spre evangeliet og dem som ønsket økonomisk gevinst. Ekspedisjonen han argumenterte for krevde relativt store investeringer, og konjunkturene var på dette tidspunktet på de aller laveste. Enkelte av de som hadde erfaring med Grønland sa likevel at om de fikk støtte av kongen, kunne de kanskje være villige til å sende et skip.[17]

Dette gjorde at Egede i 1719 dro til København for å legge fram saken der. Han fikk Thomas von Westen til å legge frem saken for Misjonskollegiet, og fikk også legge saken fram for kongen. I et skriv til kongen argumenterte han med at Grønland hadde blitt befolket fra Norge, og derfor alltid hadde hørt under den danske kongen. Det var derfor naturlig å etablere seg der igjen så ikke andre nasjoner skulle få de økonomiske ressursene, og dette i tillegg «dreide seg om Guds æres utbredelse og ville folks opplysning og omvendelse». Han bad ikke kongen om direkte støtte, men om privilegier lik de andre handelskompanier hadde fått samt kirkekollekt.[18]

Kanselliet fulgte opp Egedes tur med å beordre stiftsamtmannen og magistraten i Bergen til å sammenkalle til et møte der kjøpmennene skulle diskutere mulighetene for å ta opp igjen handel og fangst på Grønland. Egede bad om at også skippere og sjømenn skulle bli bedt inn til møtet, og da møtet ble avholdt i rådhuset i Bergen 8. februar 1720 møtte det bare opp representanter fra denne gruppen. Ingen kjøpmenn kom. Sjøfolkene fortalte om et særdeles hardt landskap og om en svært primitiv befolkning, og møte førte ikke til noe for Egede.[19]

I et forsøk på å skaffe penger til misjonsekspedisjonen sin, tok Egede opp alkymi.[20] I letingen etter finansiering sier han at han begynte å tenke på «hvad der tales og skrives om den saa kaldede Philosophiske Steen, og tænkte, hvo der var saa lykelig, at han saadan Videnskab besad, han kunde nok udføre slikt et Verk.» Han fant ingen i Bergen som kunne lære ham opp i alkymi, og ville heller ikke vekke oppsikt med sin nye interesse. Han kjøpte seg derfor flere bøker om emnet og begynte å lese om «De vises stein». Ut fra det han leste, mente han at det hele virket så enkelt at han ikke forsod hvorfor ikke flere praktiserte kunsten. Forsøkene hans gikk derimot ikke så bra. «[M]in Forhaabning slog mig gandske feil, thi med alt det Sudlerie [=søl], som jeg næsten udi tvende Aar plagede mig med, profiterede jeg intet uden Møje og skidne Fingre.»[21]

Misjonær på Grønland[rediger | rediger kilde]

Kart over Grønland tegnet av Hans Egede og datert 1723.

Hans Egede hadde sansynligvis allerede kommet i kontakt med misjonstanken i København i studietiden. Kongen hadde da tatt initiativ til å starte misjon i de danske områdene i India, og på universitetet lette man etter passende kandidater til dette. I 1706, etter at han hadde kommet hjem ble de første lutherske misjonærene sendt til Trankebar, og i 1707 startet misjonen blandt samene i Nord-Norge.[22]

I 1708, ikke lenge etter at han hadde kommet til Vågan, begynte en tanke å vokse frem i Egede. Han hadde lest Norriges Bescriffuelse av Peder Claussøn Friis, og blitt grepet av det som stod i boken om Grønland. I 1710 forfattet han Forslag til Grønlændernes Omvendelse og Oplysning, og bad om støtte fra biskopene i Trondheim og Bergen. Han fikk ikke denne støtten, og også Gjertrud var kritisk til planene.[23]

Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær» med sin kone Gjertrud Rasch, på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å drive misjon blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.

Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans Steenbuch, Gravskrift over Salig Biskop Egede (2 sider), gjengitt bakerst i boken: Jacob Johan Lund, Første Missionair på Grønland, Biskop Hans Egedes Levnet, København 1778.
  2. ^ Brun, s. 43
  3. ^ Brun, s. 44
  4. ^ a b Brun, s. 45
  5. ^ a b c Hans Egede - Oppslag i Norsk biografisk leksikon. Lest 25. april 2017
  6. ^ Brun, side 39-43
  7. ^ Brun, side 46
  8. ^ Brun, side 46-49
  9. ^ Brun, side 49-51
  10. ^ Nilsen, side 66
  11. ^ a b Brun, side 53
  12. ^ Brun, side 53-54
  13. ^ Brun, side 55-57
  14. ^ Brun, side 59-60
  15. ^ Lunde, side 11
  16. ^ Nilsen, side 69
  17. ^ Nilsen, side 70
  18. ^ Nilsen, side 71
  19. ^ Nilsen, side 71-72
  20. ^ Nilsen, side 72
  21. ^ Furuset, side 189
  22. ^ Nilsen, side 65
  23. ^ Brun, side, 51-55

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Håkon Brun, "Gjertrud Rasch og Hans Egedes familier" i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 39-45
  • Håkon Brun, "Hans Egedes tid i Vågan" i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 46-60
  • Kjell Furuset, "Hans Egede som alkymist", i Fra opprører til apostel. Hans Egedes liv og kirken på Grønland, Håkon Brun (red), Egedejubileet, Kabelvåg 2008. ISBN 978-82-303-1061-8. Side 188-195
  • John Lunde, Hans Egede : Grønlands apostel, Lunde forlag, Bergen, 1936 E-bok
  • Halkild Nilsen, "Hans Egede og det Bergenske Grønlandskompani" i Hans Egede : studier til 200-årsdagen for hans død 5. november 1958, Olav Guttorm Myklebust (red), Land og kirke, Oslo, 1958 E-bok

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]