Walter Payton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Walter Peyton
Nr. 34
Posisjon: Halfback
Informasjon
Født: 25. juli 1954[1][2][3]
Fødested: Columbia
Død: 1. november 1999[1][2][3] (45 år)
Dødssted: South Barrington[4][5]Rediger på Wikidata
Høyde: 178 centimeter Vekt: 91 kg
Karriereinformasjon
High School: Columbia
(Columbia, Mississippi)
College: Jackson State
NFL Draft: 1975 / Runde: 1 / Pick 4
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Yards på løp     16 726
Yards per løp     4,4
Touchdowns på løp     110
Mottatte yards     4 538
Mottakelser     492
Mottatte touchdowns     15
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Walter Jerry Payton (født 25. juli 1954 i Columbia i Mississippi,[6] død 1. november 1999 i South Barrington i Illinois) var en amerikansk fotball running back for Chicago Bears i National Football League (NFL) i 13 sesonger. Payton var kjent i NFL som «Sweetness». Payton, som ble utpekt til Pro Bowl ni ganger, var kjent som en solid rusher og holdt på et punkt rekorder for flest yards på løp, touchdowns, forsøk på løp, yards fra scrimmage, yards samlet, samt mange flere kategorier. Han var også allsidig, med rekorden for flest mottakelser av en spiller som ikke var receiver da han pensjonerte seg, og tok også imot åtte touchdownpasninger i sin karriere. Han ble stemt inn i Pro Football Hall of Fame i 1993, Mississippi Sports Hall of Fame samme år, og College Football Hall of Fame i 1996. Han ble utvalgt til NFL 75th Anniversary All-Time Team i 1994 og NFL 100th Anniversary All-Time Team i 2019. Hall of Fameren Mike Ditka beskrev Payton som den beste spilleren han hadde sett—og at han var et enda bedre menneske.[7]

Payton begynte sin karriere i amerikansk fotball i Mississippi og hadde en formidabel karriere i college på Jackson State University, hvor han i 1975 ble utpekt til All-American. Han begynte sin profesjonelle karriere med Chicago Bears i 1975, etter at de valgte ham som nummer fire i NFL Draft i 1975. Payton vant AP NFL Most Valuable Player Award i 1977 og Super Bowl XX med Chicago Bears i 1985. Han pensjonerte seg fra idretten etter 1987-sesongen, etter å ha løpt for minst 1 200 yards i ti av sine 13 sesonger i NFL.

Etter å ha kjempet mot den sjeldne leversykdom primær skleroserende kolangitt i flere måneder døde Payton 1. november 1999, 45 år gammel, av kolangiokarsinom. Hans arv inkluderer to priser oppkalt etter seg, Walter Payton Man of the Year Award, Walter Payton Award, og et økt fokus på behovet for organdonasjoner.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Payton var ett av tre barn født til Peter og Alyne Payton i Columbia i Mississippi. Faren var en fabrikkarbeider som hadde spilt baseball på et semi-profesjonelt nivå.[8][9] Payton var en aktiv speider, spilte i Little League Baseball og var aktiv i sin lokale kirke. Ved John J. Jefferson High School spilte han trommer i korpset, deltok på friidrettslaget, og sang i skolekoret.[10][11] På fritiden spilte han trommer i jazz-rock-band.[11]

Broren Eddie var på amerikansk fotballaget, og en av grunnene til at Payton ikke spilte var for å ikke konkurrere med ham. Da Eddie ble uteksaminert spurte fotballtreneren om Payton ville delta i opptaksprøver for laget, som han gikk med på forutsett at han fikk fortsette å spille i korpset.[11]

Da han begynte å spille amerikansk fotball som junior fant han umiddelbart suksess som running back, og løp 65 yards for en touchdown på hans første løp i high school.[11][12] Han var ikke spesielt høy, kun 5 ft 10 " (1,78 m), men farten og styrken hans gjorde ham til et av lagets beste spillere. John J. Jefferson High School ble integrert med naboskolen Columbia High School det året; Payton og lagkameratene var opprørt over at deres hovedtrener, Charles L. Boston, hadde blitt gjort til en assistent og Payton boikottet noen av treningsøktene om våren i protest, men var tilbake til høstsesongen.[13][14] Han ble utvalgt til Mississippis All-State-lag, etter å ha ledet Columbia til et overraskende sesongresultat på 8–2.[13][14] Hans prestasjoner hjalp i å lette det anspente forholdet til integrasjon i lokalområdet.[10][15] Tommy Davis, Columbias trener for amerikansk fotball, sa at han alltid kunne stole på Payton når laget trengte å score. Paytons statistikker viste at han ikke overdrev: han scoret i hver eneste kamp han spilte i som junior og senior. Han ble utpekt til All-Conference-laget to år på rad. Payton ledet også Little Dixie Conference i scoring som senior, og ble valgt ut til delstatslaget. I tillegg til amerikansk fotball hadde Payton i snitt 18 poeng per kamp for Columbias basketballag, hoppet tre fjerdedeler av en tomme under 23 fot i lengdehopp, spilte baseball, og fortsatte å spille trommer i korpset.[12]

College[rediger | rediger kilde]

Selv om Payton hadde etablert seg som en av Mississippis beste running backs finn han ingen invitasjoner til noen colleges fra Southeastern Conference, som på den tiden sjeldent aksepterte fargede spillere. Etter å originalt ha sagt at han skulle gå på Kansas State University ombestemte han seg og valgte den historisk sorte skolen Jackson State University (MS) hvor storebroren Eddie spilte amerikansk fotball.[16][17]

Mens han gikk på Jackson State spilte Payton med flere fremtidige profesjonelle amerikansk fotballspillere, inkludert romkameraten Rickey Young samt Jerome Barkum, Robert Brazile og Jackie Slater. Som en spiller for Jackson State Tigers løp Payton for over 3 500 yards, i snitt 6,1 yards per løp, og satte en skolerekord for touchdowns på løp i en karriere med 65.[notes 1] I 1973 satte han en skolerekord med 24 touchdowns på løp,[18] og ble utpekt til Black College Player of the Year. Han vant prisen igjen i 1974, da han også ble utpekt til All-American Team for '74-sesongen.[19] Payton ble uteksaminert i 1975 med en bachelorgrad i kommunikasjon.[13][14]

Han fikk kallenavnet «Sweetness» i college. Det er usikkert hvor kallenavnet kommer fra: det har blitt nevnt at det kommer fra personligheten hans, eller som en sarkastisk beskrivelse for hans aggressive spillestil.[20] Payton ble innlemmet i College Football Hall of Fame i 1996,[14] og posthumt innlemmet i første opptak til Black College Football Hall of Fame i 2010.[21][22]

Den 23. september 1972, da Payton var en sophomore, satte han en kamprekord i SWAC da han løp inn syv touchdowns (løpene gikk for 6, 8, 2, 3, 1, 2 og 31 yards) og to 2-point conversions for 46 poeng da Jackson State knuste Lane College 72–0.[23] Han satte også en skolerekord med 279 yards på løp i kampen.[notes 2]

Statistikker i college[rediger | rediger kilde]

Løp Spark
År For Yds Gj. TD EP FG
1971 94 651 6,9 5 13 3
1972 124 781 6,3 15 21 0
1973 205 1 139 5,6 24 13 2
1974 175 1 029 5,9 19 6 0
Totalt 598 3 600 6,0 63 53 5

Profesjonell karriere[rediger | rediger kilde]

1975–1982[rediger | rediger kilde]

Chicago Bears draftet Walter Payton i første runde av NFL Draft i 1975 som nummer fire. Bears hadde hatt flere tapende sesonger etter at Gale Sayers pensjonerte seg i 1972. Paytons første kamp var ikke en suksess; han hadde null yards på løp sammenlagt på åtte forsøk. Hans beste kamp i sesongen var i sesongfinalen mot New Orleans Saints, hvor han løp for 134 yards på 20 forsøk. Payton avsluttet sesongen med kun 679 yards og syv touchdowns.[13][14][24] Payton ledet derimot ligaen i yards på return av avspark.[25]

Payton viste iver for å forbedre seg. I 1976-sesongen løp han for 1 390 yards og scoret 13 touchdowns.[26] Etter sesongen ble han utvalgt til Pro Bowl 1977, hvor han ble utpekt til Pro Bowl MVP. Året etter løp han for 1 852 yards og scoret 16 touchdowns, og ledet ligaen i scoring den sesongen. Han vant flere priser den sesongen, inkludert Associated Press og Pro Football Writers of Americas Most Valuable Player. En minneverdig kamp i 1977-sesongen kom mot Minnesota Vikings den 20. november. Han løp for det som da var en rekord på 275 yards, to yards over O.J. Simpsons rekord på 273 yards.[27] Payton hadde en feber på over 38 grader og kraftig influense i kampen. Hans lengste løp var på 58 yards, og han tok imot én pasning for seks yards. Rekorden stod i 23 år frem til Corey Dillon løp 278 yards for Cincinnati Bengals den 22. oktober 2000. (Minnesota Vikings' Adrian Peterson satte den nåværende rekorden på 296 yards i 2007.) Ved slutten av tiåret hadde Payton vunnet flere priser for sine bragder som en blokker og receiver samt som punter og quarterback når det var absolutt nødvendig.[9][13][14]

1983–1986[rediger | rediger kilde]

Payton (34) idet han slår NFL-rekorden for yards på løp i en karriere 7. oktober 1984.

Bears slet med å sette sammen flere vinnende sesonger på rad, og hadde kun nådd sluttspillet to ganger siden Payton ankom laget. Mangelen på suksess førte til at administrasjonen erstattet Neill Armstrong med Mike Ditka før 1982-sesongen. Ditka, som var en tight end på 1960- og 70-tallet og senere ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame, ledet Bears til et sluttresultat på 3–6 i 1982-sesongen, som var forkortet på grunn av en spillerstreik. Han ledet dem til et resultat på 8–8 i 1983-sesongen, og 10–6 i 1984. Payton fortsatte sin personlige suksess med over 1 400 yards på løp begge sesongene. Den 19. september 1984 forbigikk Franco Harris som den aktive lederen i yards på løp i en karriere. Tre uker senere, i kamp mot New Orleans Saints den 7. oktober 1984, slo Payton Jim Browns karriererekord på 12 312 yards. I 1985 løp Payton for over 1 500 yards og hjalp, sammen med quarterback Jim McMahon, Bears til å etablere ligaens nest beste angrep. Bears' 46 forsvar den sesongen skulle ende opp med å bli ett av de beste i NFLs historie, og satte en rekord for færrest peng tillatt.[28] I en kamp i 1984 måtte Payton stille opp som lagets quarterback.[29]

Payton og lagkameratene spilte i den populære musikkvideoen for The Super Bowl Shuffle i 1985. Bears hadde en 15–1 sesong som ble avsluttet med en 46–10 seier over New England Patriots i Super Bowl XX. Selv om Paytons arbeid på angrepssiden hadde hjulpet Bears gjennom 1985-sesongen siket han ingen touchdowns i sluttspillet, og Patriots hindret ham i å nå målsonen i Super Bowl. Ifølge quarterback Jim McMahon hadde han to eller tre forsvarere på seg på hvert play, og andre mente at bare det at Payton var på banen gjorde det mulig for andre å skinne, ettersom at forsvaret var så fokusert på ham.[17] I et senere intervju sa Ditka at noe av det han angret mest på var at Payton ikke fikk et touchdown i Super Bowl-kampen.[13][14][30]

1986–1987[rediger | rediger kilde]

Payton, som da var i sitt 12. år i ligaen, hadde 1 333 yards i 1986-sesongen. Bears vant NFC Central, men tapte 27–13 mot Washington Redskins i divisjonsrunden av sluttspillet. Etter sesongen annonserte han at 1987-sesongen skulle bli hans siste. I 1987 delte han rollen med hans etterfølger, Neal Anderson, og hadde kun 533 yards og fire touchdowns på løp. Karrieren ble avsluttet med nok et nederlag mot Washington Redskins i divisjonsrunden av sluttspillet, da 21–17, den 10. januar 1988. I løpet av sin karriere løp Payton for 16 726 yards, som var en rekord for flest yards på løp av en spiller i NFL, og scoret 110 touchdowns. Han tok også imot 492 pasninger for 4 538 yards og 15 touchdowns. Han satte flere lagrekorder, inkludert for flest yards på løp, mottakelser, touchdowns og touchdownpasninger av en running back i en karriere. Trøyenummeret hans ble pensjonert av Bears, og i 1993 ble han innlemmet i Pro Football Hall of Fame.[13][14]

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Paytons motto var «Never Die Easy», som også er tittelen på selvbiografien som ble publisert etter hans død. Han sa at mottoet kom fra Bob Hill, som var treneren hans på Jackson State. Under trening betydde dette at Payton nektet å løpe ut av banen med vilje, og alltid kjempet mot dem som taklet ham før han ble dyttet av banen eller i bakken.[17]

Payton var kjent for sin "stutter-step", hvor han brukte kjappe bevegelser med beina mens han løp. Han utviklet dette for å distrahere de som løp etter ham på lange løp, da han mente at det fikk dem til å tenke og at det gav ham en fordel mot spillere som egentlig var kjappere enn ham.[17] I selvbiografien sin beskrev han stutter-stepping som et "option play": når han gjorde det måtte forsvarerne velge en retning å jage ham på basert på om de trodde han skulle sette opp farten eller snu—han observerte forsvarernes reaksjon og baserte hva han gjorde på retningen taklerne vendte seg mot.[7]

Han populariserte stiff-arming mot taklere igjen etter at det hadde sluttet å bli brukt av running backs på 70-tallet.[31] Han brukte til tider sine erfaringer som lengdehopper i high school til å hoppe over motspillere, og landet en gang på hodet i målsonen for en touchdown i en kamp mot Buffalo Bills.[32] Måten han sprang på var noe uvanlig, med lite bøyning i knærne og mer bevegelse i hoftene.[33] Dette kan ha tilbudt ekstra beskyttelse for knærne, som er en amerikansk fotballspillers mest sårbare ledd, men han hadde en artroskopisk operasjon på begge knærne i 1983. Han refererte til denne operasjonen som en rutinesjekk etter å ha nådd 11 000 yards.[33]

Payton feiret ikke etter en touchdown; han gav istedenfor ofte ballen til en lagkamerat eller til dommeren. Han var en motstander av touchdownfeiringer, som var begynte å bli mer populært; han foretrakk å spare spøkene til etter kampen, som å løpe inn i garderoben og låse lagkameratene ute mens han tok en lang dusj.[17] Selv om Payton ville ha blitt respektert av andre spillere og trenere kun for sine ferdigheter med å løpe holdt han også karriererekorden for flest mottakelser av en running back med 492, for over 4 500 yards, da han pensjonerte seg.[34]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Gjennom hele sitt liv påstod Payton at han ble født den 25. juli 1954, som var datoen som ble gitt i flere av hans tidligere biografier.[17][35][36] Da han undersøkte sin egen biografi om Payton fant Sports Illustrateds Jeff Pearlman ut at han egentlig ble født 25. juli 1953.[16] Pearlman fant ut at det tidligste Payton selv hadde brukt sistnevnte dato da han kjempet om Heisman-troféet på Jackson State.[16]

Payton giftet seg med Connie Norwood i 1976. Som nykommer bodde han i et hus på nordsiden av Arlington Heights i Illinois. Paret fikk to barn, Jarrett Payton (født 1980) og Brittney (født 26. desember 1985)[37] og bodde i South Barrington i Illinois.

Payton ble innlemmet i The Lincoln Academy of Illinois og tildelt Order of Lincoln i idrett av Illinois' tidligere guvernør i 1987.[38] I 1988 ble han tildelt Golden Plate Award av American Academy of Achievement.[39]

I 1987 skjøt Payton, som samlet på skytevåpen, en manager for en nattklubb i Schaumburg i Illinois som Payton selv eide.[40] Payton hadde nylig kjøpt en 9mm franskprodusert Maurhin Pistolet til samlingen sin, men var ikke klar over at den var ladet.[40] Pistolen, som ble beskrevet som et registrert samleobjekt, gikk av mens den var siktet på nattklubbens manager Elmer Ray Hutson Jr. Hutson ble skadet i kneet.[40]

Investeringer[rediger | rediger kilde]

I 1995 prøvde Payton, sammen med andre investorer, å få etablert et nytt NFL-lag i St. Louis i Missouri, og Payton uttrykte et ønske om å bli den første eieren i NFLs historie med minoritetsbakgrunn.[25] Selv om ligaen hadde et sterkt ønske om å etablere et lag i St. Louis oppstod det splid innad investorgruppen[7] som førte til at NFL endte opp med å gi nye lag til investorgrupper i Jacksonville i Florida (Jacksonville Jaguars) og Charlotte i Nord-Carolina (Carolina Panthers).[41] St. Louis fikk eventuelt et lag da Los Angeles Rams flyttet til byen i 1995.[42]

Payton utforsket flere investeringsmuligheter etter at han pensjonerte seg, og ble blant annet en medeier av Dale Coyne Racing i CART IndyCar World Series. Han kjørte også selv i flere Trans-Am Series-løp, inkludert i et løp i 1993 i Road America hvor bilen hans ble veltet og begynte å brenne. Han pådro seg brannskader men unnslapp uten seriøse skader.[43]

I 1995 kjøpte han sammen med flere partnere et roundhouse tidligere brukt av Chicago, Burlington and Quincy Railroad i Aurora i Illinois. Bygget ble omdøpt "Walter Payton's Roundhouse" og ble restaurert til å ha en restaurant, et bryggere, møterom og et museum. I 1999 fikk eiendommen en pris fra National Trust for Historic Preservation.[44] Ølen som ble brygget fikk også en pris på 2000-tallet.[45]

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Payton var en gjest på en episode av Saturday Night Live i 1987 (sammen med Joe Montana).[46] I 1994 var han i Razor Ramons hjørne under World Wrestling Federations SummerSlam 1994.[47]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

I februar 1999 annonserte Payton at han hadde en sjelden leversykdom som het primær skleroserende kolangitt, som kan ha vært grunnen til at han fikk gallegangskreft. Han tilbrakte sine siste måneder som en forkjemper for organtransplantasjon og deltok i mange reklamer hvor han oppfordret folk til å registrere seg som organdonorer, selv om han allerede var for syk for at transplantasjon kunne reddet ham da han spilte inn sin første reklame.[17] I april samme år hadde Payton sin første offentlige opptreden under en Chicago Cubs-kamp med Mike Ditka hvor han kastet det seremonielle første kastet.[48][49] I Paytons siste uke jobbet han på selvbiografien Never Die Easy med forfatteren Don Yaeger.[11]

Den 1. november 1999 døde Payton.[50] Den samme uken avholdt NFL spesielle seremonier under hver eneste kamp for å hedre Paytons karriere og arv. Chicago Bears brukte spesielle emblemer med Paytons #34 på trøyene i hans ære.[48] Han ble kremert.[51]

Noen av de som holdt tale i Paytons begravelse, som ble avholdt i Soldier Field, inkluderte Jesse Jackson; daværende kommissær for National Football League Paul Tagliabue; tidligere lagkamerat Dan Hampton, hans enke Connie Payton; og ungene Jarrett og Brittney.[52] Blant de 1 000 som deltok i den private begravelsen var John Madden, Illinois' guvernør George Ryan, Chicagos borgermester Richard M. Daley, tidligere lagkamerater Matt Suhey, Mike Singletary, Roland Harper og Jim McMahon; Bears' Equipment Manager og Building Superintendent; samt mange flere som representerte et bredt sosialt, politisk og økonomisk spektrum.[53]

Arv[rediger | rediger kilde]

Walter Payton Center i Halas Hall

Paytons arv blir ivaretatt gjennom den veldedige organisasjonen Walter and Connie Payton Foundation. Hans taler—og etter hans død, organisasjonens—for viktigheten av organdonorer har av mange blitt nevnt som en av hovedgrunnene til at problemet fikk riksdekkende oppmerksomhet.[54] Etter Paytons taler var det en merkbar økning i donasjoner i Illinois og den regionale organbanken i Illinois ble overbelastet av innringere. Chicago by svarte med å inkludere forespørsler om organdonasjon i brev for registrering av kjøretøy tidlig i 2000, og innen august samme år hadde 13 000 registrert seg i programmet.[55] Stiftelsen fortsatte med programmene som Payton organiserte hvor leker ble donert til barn fra fattige kår i Chicago-området hver jul.[14] Familien etablerte Walter Payton Cancer Fund i 2002.[56]

Grunnleggeren av Pro Football Focus, Neil Hornsby, utpekte i 2010 Payton til den beste spilleren i NFL noensinne.[57] Flere moderne running backs i NFL har utpekt Payton som en inspirasjonskilde. Emmitt Smith hadde en tårevåt hedring av Payton etter at han slo rekorden hans for yards på løp.[58] LaDainian Tomlinson, som satte flere rekorder i 2006-sesongen, nevnte Payton som en hans viktigste mentorer og inspirasjoner.[59] Ahman Green, en tidligere spiller for Bears' rivaler Green Bay Packers, skal ha idolisert Payton og sett filmen "Pure Payton" før hver kamp.[60] Walters sønn Jarrett Payton var running back for Tennessee Titans, NFL Europes Amsterdam Admirals, CFLs Montreal Alouettes og IFLs Chicago Slaughter. Da han spilte amerikansk fotball ved University of Miami brukte Jarrett #34 til ære for faren.[14] I 2009 giftet Jarrett seg den 4. mars (3/4), som også representerte farens trøyenummer.[61]

Byen Chicago har hedret Paytons minne på flere måter. I 1999 produserte byen et spesialutformet klistermerke som representerte byen som inkluderte Payton. Profitten fra salget av disse, samt de spesielle bilskiltene som produsert av delstaten Illinois, ble gitt til organdonorprogrammer i Illinois.[62] Byen oppkalte også en high school etter ham, Walter Payton College Prep. I september 2007 åpnet University of Illinois at Chicago Medical Center avdelingen Walter Payton Liver Center etter en stor donasjon fra Payton-familien, som var fornøyd med pleien han hadde fått der.[63] Passasjerer på Metras tog har lenge kunnet se "#34 Sweetness" malt på en bro på sørenden av Chicago Union Station.

Frem til Two Brothers Brewing ble solgt i 2011 tiltrakk Payton's Roundhouse flere hundre tusen årlige besøkende til Aurora i Illinois. En plakett henger nå igjen på bygningen i Paytons minne. To idrettsutmerkelser er oppkalt etter Payton. NCAA deler årlig ut Walter Payton Award til den beste angrepsspilleren fra et lag i Division I FCS. NFL deler ut Walter Payton Man of the Year til spillere som har utført humanitært arbeid i løpet av sesongen. Jackson State University har en avdeling oppkalt etter ham, The Walter Payton Recreation and Wellness Center.[64][65]

Chicago Bears hedret Paytons karriere og liv den 1. november 2009 med en video som ble avspilt under halftime. Videon viste høydepunkt fra Paytons karriere samt intervjuer med Mike Ditka, Virginia McCaskey, Richard Dent og flere andre fra Bears. Paytons kone, datter, sønn og mor var tilstede for å se videoen, som ble sendt på Soldier Fields Jumbotron.[66]

Etter at Payton døde ble Nickol Knoll Hill, en gammel søppelplass som ble omgjort til en golfbane i Arlington Heights i Illinois, omdøpt "Payton's Hill". Der er to plansjetter som forklarer til besøkende at Payton pleide å trene der på 70- og 80-tallet, hvor han løp hver morgen. Bilder og andre gjenstander dekker veggene i golfbanens klubbhus.[67]

Asteroiden 85386 Payton, som ble oppdaget av Air Force Maui Optical and Supercomputing observatory i 1996, er oppkalt etter Payton.[68][69]

I september 2019 utpekte Chicago Tribune Payton til tidenes beste Bears-spiller.[70]

Karrierestatistikker i NFL[rediger | rediger kilde]

Payton ledet NFL i yards på løp og yards samlet frem til 2002-sesongen, da Emmit Smith slo rekorden hans. Han holdt også kamprekorden for yards på løp frem til 2000 da den ble slått av Corey Dillon. Payton ledet ligaen i yards og touchdowns på løp i 1977. Han var også blant de ti beste spillerne i forsøk på løp i sin hele karriere, inkludert i 1976, 1977 og 1978, og ledet kategorien i 1979. Per 2022 er han nummer to i yards på løp i en karriere i NFL, og nummer fem i touchdowns på løp.[71] Sammen med Frank Gifford kastet Payton seks interceptions, mer enn noen annen spiller som ikke er quarterback i NFLs historie.[72] Han hadde også åtte touchdownpasninger, som er nummer to bak Gifford (14) av en spiller som ikke er quarterback.[72][73][74]

Nøkkel
Ledet ligaen
Vant Super Bowl
AP NFL MVP & OPOTY
Fet skrift Personlig rekord

Seriespill[rediger | rediger kilde]

År Lag K Løp Mottakelser Yards samlet Pasningsspill
For Yds Gj. Lng TD Mot Yds Gj. Lng TD Yds TD
1975 CHI 13 196 679 3,5 54T 7 33 213 6,5 40 0 892 0 0
1976 CHI 14 311 1 390 4,5 60 13 15 149 9,9 34 0 1 539 0 0
1977 CHI 14 339 1 852 5,5 73 14 27 269 10,0 75T 2 2 121 0 0
1978 CHI 16 333 1 395 4,2 76 11 50 480 9,6 61 0 1 875 0 0
1979 CHI 16 369 1 610 4,4 43T 14 31 313 10,1 65T 2 1 923 54 1
1980 CHI 16 317 1 460 4,6 69T 6 46 367 8,0 54T 1 1 827 0 0
1981 CHI 16 339 1 222 3,6 39 6 41 379 9,2 30 2 1 601 0 0
1982 CHI 9 148 596 4,0 26 1 32 311 9,7 40 0 907 39 1
1983 CHI 16 314 1 421 4,5 49T 6 53 607 11,5 74T 2 2 028 95 3
1984 CHI 16 381 1 684 4,4 72T 11 45 368 8,2 31 0 2 052 47 2
1985 CHI 16 324 1 551 4,8 40T 9 49 483 9,9 65 2 2 034 96 1
1986 CHI 16 321 1 333 4,2 41 8 37 382 10,3 57 3 1 715 0 0
1987 CHI 12 146 533 3,7 17 4 33 217 6,6 16 1 750 0 0
Career 190 3 838* 16 726* 4,4 76 110* 492 4 538 9,2 75 15 21 264* 331 8

Sluttspill[rediger | rediger kilde]

År Lag K Løp Mottakelser Yards samlet Pasningsspill
For Yds Gj. Lng TD Mot Yds Gj. Lng TD Yds TD
1977 CHI 1 19 60 3,2 11 0 3 33 11,0 20 0 93 0 0
1979 CHI 1 16 67 4,2 12 2 3 52 17,3 31 0 119 0 0
1984 CHI 2 46 196 4,3 20 0 4 23 5,8 12 0 219 19 1
1985 CHI 3 67 186 2,8 12 0 8 52 6,5 19 0 238 0 0
1986 CHI 1 14 38 2,7 9 0 1 -2 -2,0 -2 0 36 0 0
1987 CHI 1 18 85 4,7 16 0 3 20 6,7 9 0 105 0 0
Karriere 9 180 632 3,5 20 2 22 178 8,1 31 0 810 19 1

* NFL-rekord da han pensjonerte seg

Lagrekorder med Bears[rediger | rediger kilde]

  • Flest forsøk på løp (karriere): 3 838
  • Flest forsøk på løp (sesong): 381 (1984)
  • Flest forsøk på løp (kamp): 40 (20. november 1977 MIN)
  • Flest forsøk på løp (sluttspill, karriere): 180
  • Flest forsøk på løp (sluttspill, sesong): 67 (1985)
  • Flest forsøk på løp (sluttspill, kamp): 27 (5. januar 1986 NYG; delt med Neal Anderson)
  • Flest yards på løp (karriere): 16 726
  • Flest yards på løp (sesong): 1 852 (1977)
  • Flest yards på løp (kamp): 275 (20. november 1977 MIN)
  • Flest yards på løp (sluttspill, karriere): 632
  • Flest touchdowns på løp (karriere): 110
  • Flest touchdowns på løp (sesong): 14 (1977 og 1979; delt med Gale Sayers)
  • Flest touchdowns på løp (sluttspill, kamp): 2 (23. desember 1979 @PHI; delt med Thomas Jones to ganger)
  • Flest yards på løp/kamp (karriere): 88,0
  • Flest yards på løp/kamp (sesong): 132,3 (1977)
  • Flest mottakelser (karriere): 492
  • Flest mottakelser (sluttspill, karriere): 22
  • Flest touchdowns totalt (karriere): 125
  • Flest yards fra scrimmage (karriere): 21 264
  • Flest yards fra scrimmage (sesong): 2 121 (1977)
  • Flest yards fra scrimmage (sluttspill, karriere): 810
  • Flest yards totalt (karriere): 21 803
  • Flest yards totalt (sluttspill, karriere): 867
  • Flest kamper med 100+ yards på løp (karriere): 78
  • Flest kamper med 100+ yards på løp (sesong): 10 (1977, 1984 og 1985)
  • Flest kamper med 1+ touchdowns (karriere): 89
  • Flest kamper med 2+ touchdowns (karriere): 32
  • Flest kamper med 2+ touchdowns (sesong): 6 (1977 og 1979)
  • Flest kamper med 3+ touchdowns (karriere): 6
  • Flest kamper med 3+ touchdowns (sesong): 2 (1977 og 1979; delt med Gale Sayers, Neal Anderson og Matt Forte)
  • Flest sesonger med 1 000+ yards på løp (karriere): 10

Rekorder i NFL[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 65 touchdowns på løp er ikke en offisiell NCAA-rekord, da individuelle scoringsrekorder ikke er offisielt anerkjent.
  2. ^ Per 2015 er det nummer to bak William Arnolds 346. Se Media Guide Arkivert 23. oktober 2020 hos Wayback Machine., s. 57

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Walter-Payton, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 6885, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6fr30ch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.footballfoundation.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.blacksportsthemagazine.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «About the Peytons». Payton34.com (engelsk). Walter Payton Foundation. Besøkt 28. juli 2020. 
  7. ^ a b c Lichtenstein, Walter (15. oktober 2000). «Never Die Easy: The Autobiography of Walter Payton». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  8. ^ Wharton, David; Springer, Steve (2. november 1999). «Football Great Walter Payton Dies at 45». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  9. ^ a b «Walter Payton». ChicagoBears.com (engelsk). NFL Enterprises. Arkivert fra originalen 13. mars 2017. Besøkt 28. juli 2020. 
  10. ^ a b «At a glance – Payton, Walter». Oxford African American Studies Center. Besøkt 4. februar 2010. 
  11. ^ a b c d e Litsky, Frank (2. november 1999). «Walter Payton, Extraordinary Running Back for Chicago Bears, Dies at 45». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  12. ^ a b «Walter Payton». Encyclopedia.com (engelsk). 18. juli 2020. Besøkt 28. juli 2020. 
  13. ^ a b c d e f g «Walter Payton Biography». Payton34.org (engelsk). Walter Payton Cancer Fund. Arkivert fra originalen 16. mars 2008. Besøkt 28. juli 2020. 
  14. ^ a b c d e f g h i j Taylor, Roy (2002). «Walter Payton, Bears RB, 1975–1987». Chicago Bears History (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  15. ^ «Walter Payton always at home in bronze sculpture». Chicago Tribune. 11. september 2009. Besøkt 4. februar 2010. 
  16. ^ a b c Pearlman, Jeff (2011). Sweetness: The Enigmatic Life of Walter Payton. Penguin Books Ltd. s. 110. ISBN 978-1592407378. 
  17. ^ a b c d e f g Payton, Walter; Yaeger, Don (2001). Never Die Easy. Random House. ISBN 0-375-75821-6. 
  18. ^ «Jackson State Football 2015 Informational Guide» (PDF) (engelsk). Jackson State University. 2015. s. 51. Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2020. Besøkt 28. juli 2020. 
  19. ^ Rielly, Edward J. (2009). Football: An Encyclopedia of Popular Culture (engelsk). U of Nebraska Press. s. 266. ISBN 978-0803226302. Besøkt 28. juli 2020. 
  20. ^ «Walter Payton». African American World (engelsk). PBS. 2002. Arkivert fra originalen 8. februar 2008. Besøkt 28. juli 2020. 
  21. ^ «Payton, Rice among 11 set for Black Hall» (engelsk). ESPN. 18. januar 2010. Besøkt 28. juli 2020. 
  22. ^ «2010 Inductees». Black College Football Hall of Fame (engelsk). Arkivert fra originalen 29. desember 2019. Besøkt 28. juli 2020. 
  23. ^ «SWAC round-up». Natchez News Leader (engelsk). Natchez, Miss. 1. oktober 1972. s. 3b. Besøkt 28. juli 2020. 
  24. ^ Taylor, Roy (2005). «1970's Chicago Bears: Peaks & Valleys». Chicago Bears History (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  25. ^ a b Walter Payton. A Football Life. NFL Network. 13. oktober 2011. 
  26. ^ «Walter Payton». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 28. juli 2020. 
  27. ^ «Payton Runs All Over The Place». Sports Illustrated (engelsk). 28. november 1977. Besøkt 28. juli 2020. 
  28. ^ Powell, Camille (14. juni 2005). «R. Ryan Takes Baltimore Defense Back to '86 With the 46». Washington Post (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  29. ^ Pearlman, Jeff (16. november 2010). «The Bottom 100: The Worst Players In NFL History (Part 2)». Deadspin (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  30. ^ Taylor, Roy (2014). «1985 Chicago Bears–World Champions Again». Chicago Bears History (engelsk). Besøkt 28. juli 2020. 
  31. ^ «Brown, Payton delivered the pain». Pro Football Weekly. 2007. [død lenke]
  32. ^ Wilbon, Michael (2. november 1999). «Sweetness, Till the Bitter End». Washington Post (engelsk). Besøkt 31. juli 2020. 
  33. ^ a b Silverman, Steve (1. august 1993). «Main ingredient in 'Sweetness' was heart». Pro Football Weekly (engelsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2009. Besøkt 31. juli 2020. 
  34. ^ «Walter Payton». Pro Football Hall of Fame (englesk). Besøkt 31. juli 2020. 
  35. ^ Payton, Connie; =Payton, Jarrett; Payton, Brittany (2005). Payton. Rugged Land. ISBN 978-1590710562. 
  36. ^ Towle, Mike (2005). Walter Payton: Football's Sweetest Superstar. Cumberland House Publishing. ISBN 978-1581824766. 
  37. ^ «Jarrett Payton». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. oktober 2009. Besøkt 1. august 2020. 
  38. ^ «The Honor Roll of Laureates». The Lincoln Academy of Illinois (engelsk). Besøkt 1. august 2020. 
  39. ^ «Golden Plate Awardees of the American Academy of Achievement». Achievement.org (engelsk). American Academy of Achievement. Besøkt 2. desember 2020. 
  40. ^ a b c Ibata, David (14. april 1988). «Employee of Payton's is wounded». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 1. august 2020. 
  41. ^ Attner, Paul (2. august 1993). «Q&A: Hall of Fame eve». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2011. Besøkt 1. august 2020. 
  42. ^ Simers, T.J. (13. april 1995). «NFL Owners OK Rams' Move to St. Louis». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 1. august 2020. 
  43. ^ «Payton Escapes Serious Injury in Crash». New York Times (engelsk). 21. august 1993. Besøkt 1. august 2020. 
  44. ^ Shepard, Robin (2003). The Best Breweries and Brewpubs of Illinois: Searching for the Perfect Pint. University of Wisconsin Press. s. 3. ISBN 978-0-299-18894-8. 
  45. ^ «America's Brewing Company». Walter Payton's Roundhouse (engelsk). 2006. Arkivert fra originalen 28. august 2009. Besøkt 1. august 2020. 
  46. ^ Reilly, Dan (29. januar 2020). «Pro Athletes on SNL: The 13 Best Sketches». Vulture (engelsk). Besøkt 3. juli 2021.  Både |nettside= og |verk= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  47. ^ Gomez, Luis (29. august 2018). «Walter Payton teamed up with Razor Ramon 20 years ago today». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 3. juli 2021. 
  48. ^ a b «Payton dead at 45». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 29. desember 2006. Besøkt 1. august 2020. 
  49. ^ «NFL's all-time leading rusher dies at 45». ESPN (engelsk). 6. november 1999. Besøkt 1. august 2020. 
  50. ^ Litsky, Frank (2. november 1999). «Walter Payton, Extraordinary Running Back for Chicago Bears, Dies at 45». The New York Times (engelsk). Besøkt 1. august 2020. 
  51. ^ «Walter Payton» (engelsk). Find A Grave. Besøkt 1. august 2020. 
  52. ^ «Chicagoans Bid Payton Fond Farewell At Soldier Field». The New York Times (engelsk). 7. november 1999. Besøkt 1. august 2020. 
  53. ^ Imrem, Mike (1999). «Walter Payton: Faith...family...fellowship». Daily Herald (engelsk). Arkivert fra originalen 22. desember 2004. Besøkt 1. august 2020. 
  54. ^ «Levin Joins Senate Colleagues, NFL Players to Promote Organ and Tissue Donation» (engelsk). Carl Levin, United States Senator. 5. oktober 2000. Arkivert fra originalen 1. desember 2008. Besøkt 6. august 2020. 
  55. ^ «Jesse White Unveils New Organ Donor License Plate» (engelsk). Illinois Secretary of State. 9. august 2000. Arkivert fra originalen 22. november 2008. Besøkt 6. august 2020. 
  56. ^ «Research». Payton34.org (engelsk). Walter Payton Cancer Fund. Arkivert fra originalen 26. januar 2010. Besøkt 6. august 2020. 
  57. ^ Comey, Jonathan (25. august 2010). «Five Questions with Neil Hornsby». Pro Football Focus (engelsk). Besøkt 24. september 2020. 
  58. ^ Schwartz, Kris. «Emmitt gives new meaning to Sweetness». ESPN Classic (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  59. ^ Neel, Eric (14. desember 2006). «Is LT the best ever?». ESPN Page 2 (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  60. ^ «RB Ahman Green». Packers.com (engelsk). 2008. Arkivert fra originalen 3. mai 2010. Besøkt 6. august 2020. 
  61. ^ Mitchell, Fred (21. juni 2009). «Pride and joy». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  62. ^ «Secretary of State White Joins City Clerk Laski to Increase Organ Donor Participation Illinois». Chicago: Illinois Secretary of State. 25. august 2004. Arkivert fra originalen 22. november 2008. 
  63. ^ «Walter Payton Liver Center». UIllinois.edu (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  64. ^ «PHOTOS: Walter Payton and namesake recreation and wellness center». Clarion Ledger (engelsk). 16. oktober 2019. Besøkt 5. juni 2022. 
  65. ^ «Jackson State opens building named for Payton». ESPN (engelsk). 17. februar 2006. Besøkt 5. juni 2022. 
  66. ^ Mayer, Larry (2. november 2009). «Emotional video tribute highlights Payton ceremony». ChicagoBears.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. november 2009. Besøkt 6. august 2020. 
  67. ^ Tatum, Christine (12. januar 2000). «Now and forever, it's `Payton's Hill'». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 5. juni 2022. 
  68. ^ «(85386) Payton = 1996 OU2 = 2001 TP118». Minor Planet Center (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  69. ^ «MPC/MPO/MPS Archive». Minor Planet Center (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  70. ^ Larkin, Will (5. september 2019). «Ranking the 100 best Bears players ever: No. 1, Walter Payton». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  71. ^ a b Signora, Michael; Gilbert, Zak; Drexler, Sam; Enos, Cody; Ray, Dalton, red. (2022). Official 2022 National Football League Record & Fact Book (PDF). New York: National Football League. s. 623. 
  72. ^ a b «Non-Quarterback Passing». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 6. august 2020. 
  73. ^ Reiss, Mike (16. september 2007). «ETC.». The Boston Globe (engelsk). Arkivert fra originalen 19. juni 2014. Besøkt 6. august 2020. «Chargers running back LaDainian Tomlinson has thrown seven career touchdown passes, leaving him one shy of tying Walter Payton's NFL record for non-quarterbacks.» 
  74. ^ Dudley, John (2. november 2005). «The throwback running back». ColdHardFootballFacts.com (engelsk). Arkivert fra originalen 13. november 2012. Besøkt 6. august 2020. 
  75. ^ Walker, Teresa (19. juli 2004). «George rejects Titans' latest offer, asks for release». The San Diego Union-Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 14. august 2004. Besøkt 3. juli 2021. 
  76. ^ «Most 100 Scrimmage Yards Games in a Career». StatMuse (engelsk). Besøkt 3. juli 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Walter_Payton&oldid=24318037»