Wide receiver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Et eksempel på en wide receivers posisjon i en angrepsformasjon: split end (SE) (nå wide receiver), slotback (SB), tight end (TE), wingback (WB) og flanker (FL)

En wide receiver, også referert til som wideouts eller bare receivers, er en angrepsposisjon i amerikansk fotball. De fikk navnet fordi de stilles opp «wide» (nær sidelinjene), lengst fra resten av laget. Wide receivers er vanligvis de kjappeste spillerne på laget.

Quarterbacks, running backs og wide receivers er de eneste posisjonene som har vunnet Associated Press NFL Offensive Player of the Year Award.[1]

Rolle[rediger | rediger kilde]

Wide receiverens hovedoppgave er å ta imot pasninger fra quarterbacken. Under pasningsspill forsøker receiveren å unngå, utmanøvrere eller simpelthen løpe fra forsvarerne (vanligvis cornerbacks eller safeties) langs hans rute. Om receiveren er åpen eller kan finne en måte å bli åpen, kan quarterbacken kaste til ham. Etter en pasning er kastet i hans retning er receiverens oppgave å ta imot ballen, og forsøke å løpe ned banen med den. Noen receivere ses på som dype trusler (en. "deep threats") på grunn av deres høye hastighet, mens andre er kjent for å ikke miste ballen under pasninger, løpe kryssende ruter over midten av banen, eller konvertere på tredje down. En receivers høyde har også noe å si; høyere receivere pleier å spille lenger mot utsiden og løper oftere dype ruter, mens korte receivere løper på innsiden og under forsvarets secondary.

En wide receiver har to mulige roller når laget forsøker et løp. Især under draw plays eller andre trick plays, kan han løpe en vanlig pasningsrute for å trekke forsvarerne bort fra scrimmagelinjen. Alternativt kan han blokkere for running backen. Et eksempel på en receiver kjent for å kunne blokkere defensive backs for å støtte lagkamerater i tillegg til sin evne til å ta imot pasninger er Hines Ward, som ble hedret for sin blokkering, satte rekorder for Pittsburgh Steelers og ble en av 13 receivere i NFLs historie til å ta imot over 1 000 pasninger.[2][3]

Wide receivere brukes i noen situasjoner under løp, vanligvis i en form av end-around eller reverse. Dette kan være effektivt fordi forsvaret vanligvis ikke forventer at wide receivere skal løpe med ballen. Wide receiver Jerry Rice hadde for eksempel 87 løp for 645 yards og ti touchdowns i løpet av hans 20 sesonger i NFL.[4]

Wide receivere brukes også en sjelden gang til å kaste pasninger under trick plays. En receiver kan lovlig kaste en pasning så lenge han mottok ballen bak scrimmagelinjen, enten ved at den blir gitt til vedkommende eller gjennom en sidelengs eller bakoverpasning. Denne typen trick plays brukes oftest med receivere som har tidligere erfaring som quarterback på et lavere nivå, som i high school eller i noen tilfeller college. Antwaan Randle El kastet en touchdownpasning fra wide receiver-posisjonen i Super Bowl XL, hvor han spilte for Pittsburgh Steelers mot Seattle Seahawks. Antwaan Randle El spilte quarterback for Indiana University i fire år.

Wide receivere brukes ofte som kick returnere eller punt returnere på special teams, og som gunner på kick coverage, eller under onside kicks. Chicago Bears' Devin Hester, kjent som en av tidenes beste kick og punt returnere, var en wide receiver.

På dårlige pasningsforsøk må receivere også spille en forsvarsrolle for å forhindre en interception. Dersom en pasning blir intercepted må receivere bruke sin hastighet til å ta igjen og takle spilleren med ballen, for å hindre ham i å returnere ballen for langt eller for en touchdown.

I NFL kan wide receivere bruke trøyenumre mellom 10 og 19 eller 80 og 89.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wide receiveren vokste frem fra en posisjon kjent som end. Originalt spilte ends på offensive linen, like ved siden av tackles, i en posisjon som i dag refereres til som tight end. Ifølge reglene for fremoverpasninger er ends (som står ved enden av scrimmagelinjen) og backs (som står bak scrimmagelinjen) berettigede receivere. De fleste tidlige lagene brukte sjeldent ends som receivere, da disse spillernes stilling på banen førte til at de ofte var omringet av forsvarere. Innen 1930-tallet begynte noen lag å eksperimentere med å flytte en end lenger ut mot sidelinjen, for å gi dem mer plass til å ta imot pasninger. Slike split ends var prototypen for den moderne wide receiveren. Don Hutson, som spilte college football for Alabama og senere profesjonelt med Green Bay Packers, var den første spilleren som utnyttet split end-posisjonens potensiale, og blir av mange sett på som oppfinneren av wide receiver-posisjonen.

Ettersom at pasningsaspektet utviklet seg ble det lagt til en andre wide receiver. Selv om det er mulig å flytte enden på den andre siden lenger ut for å få en andre split end, foretrekker de fleste lagene å beholde den enden for å sikre ekstra blokkering i quarterbackens blindsone. Den spilleren spilte i grunn det som nå tilsvarer en tight end. Istedenfor å flytte enden ut ble en av de tre running backene flyttet ut istedenfor, til en flanker-posisjon. Flankeren stilte seg opp bak scrimmagelinjen, som en running back eller quarterback, men ut mot den ene sidelinjen som en split end. Flankere hadde noen fordeler med å stille opp bak scrimmagelinjen. De hadde mer rom mellom seg selv og defensive backs, så det var vanskeligere for cornerbacks å stanse dem på scrimmagelinjen. Dette, kombinert med at de kunne ta imot pasninger i motion plays, gjorde at flankeren kunne løpe sidelengs før og under et snap. Elroy "Crazy Legs" Hirsch var en av de tidligste spillerne som klarte å utnytt posisjonens fulle potensiale da han spilte for Los Angeles Rams på 1950-tallet.

Selv om noen lag eksperimenterte med mer enn to wide receivere som en gimmick eller under et trick play brukte de fleste lagene pro set (en flanker, en split end, en half back, en fullback og en tight end). En tidlig innovatør, trener Sid Gillman, brukte til tider 3 eller flere wide receivere så tidlig som på 1960-tallet. I sett med tre, fire eller fem wide receivere blir ekstra receivere vanligvis referert til som slot receivere, da de spiller i "slot"en mellom offensive linen og wide receiveren som er lengst borte. Trener Al Davis blir ofte pekt ut som den første som brukte en slot receiver. Han var en assistent under Gillman, og tok det konseptet med seg da han ble trener for Oakland Raiders på 60-tallet. Andre medlemmer av Gillmans trenertre, inkludert Don Coryell og John Madden, brukte også disse innovasjonene på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, men det var først på 90-tallet at det ble vanlig for lag å bruke tre eller flere wide receivere, spesielt i run and shoot-angrepet som ble popularisert av NCAAs Houston Cougars og NFLs Houston Oilers, samt i Buffalo Bills' "K Gun"-angrep. Charlie Joiner, som var medlem av San Diego Chargers' "Air Coryell" på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, var den første slot receiveren som også ble lagets primære receiver.

Mens tidslinjen varierer for alle spillere pleier wide receivere å være på sitt beste mellom 23 og 30 år. En studie utført av Apex Fantasy Leagues konkluderte med at 80 prosent av spilleres beste sesonger var i løpet av den alderen.[5]

Varianter[rediger | rediger kilde]

Selv om de fleste seere og kommentatorer bruker det generelle "wide receiver" for alle slike spillere, finnes det spesifikke navn for de fleste receivere:

  • Split end (X, SE): En receiver på scrimmagelinjen, nødvendig for å tilfredsstille kravet om syv spillere på linjen før et snap. Split enden står lengst fra centeren på hans side av banen. Split ends brukes også under punts, hvor de er kjent som gunnere.[6]
  • Flanker/Flanker back (Z eller FL eller 6 back): En receiver som stiller seg opp bak scrimmagelinjen. Flankeren bruker avstanden mellom seg selv og en forsvarer for å unngå å bli holdt igjen ("jamming" - lovlig kontakt innen fem yards av scrimmagleinjen). Flankeren er vanligvis på samme side av formasjonen som tight enden. I likhet med split ends stilles disse receiverne opp lengst fra centeren på hans side av banen. Flankeren tar vanligvis nøyaktig samme posisjon som split ends, bare bak scrimmagelinjen, og er derfor i backfieldet og ikke på scrimmagelinjen. Ulikt split ends kan flankere gå i motion før snappet, og er vanligvis spillerne som gjør nettopp det.[7]
  • Slotback eller slot receiver (Y, SB eller SR): En receiver som stiller seg opp i backfieldet, horisontalt mellom offensive tacklen og split enden eller mellom tight enden og flankeren. I canadisk og arenafotball kan de begynne å løpe på linjen; i amerikansk fotball kan slot receiveren bevege seg bakover eller sidelengs, men ikke smatidig som flankeren eller en annen back. De er vanligvis større spillere da de må kunne klare å ta imot pasninger over midten. I amerikansk fotball brukes slot receivere vanligvis i flexbone eller andre triple option angrep, mens canadisk fotball bruker tre av dem i nesten alle formasjoner (i tillegg til to split ends og kun en running back).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hope, Dan (7. juli 2013). «Ranking the Top 25 NFL Offensive Player of the Year Candidates» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 14. oktober 2020. «The award is typically given to the league's most productive quarterback or running back. Of the 41 times it has been given, it's been won 39 times by either a quarterback or running back. The exception is San Francisco 49ers wide receiver Jerry Rice, who won the award in both 1987 and 1993» .
  2. ^ Deitsch, Richard (4. november 2009). «Dirtiest NFL player: Steelers' Ward». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 5. november 2009. Besøkt 17. oktober 2020. 
  3. ^ «NFL Players Poll: Dirtiest Player». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 29. mars 2010. Besøkt 17. oktober 2020. 
  4. ^ «Jerry Rice». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 18. august 2000. Besøkt 17. oktober 2020. 
  5. ^ Braude, Mike (29. januar 2020). «The Peak Age For An NFL Wide Receiver». Apex Fantasy Football (engelsk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  6. ^ Bankard, Bob. «The Split Ends». PhillyBurbs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. september 2004. Besøkt 18. oktober 2020. 
  7. ^ Bankard, Bob. «The Flanker/ Slot Receiver». PhillyBurbs.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. september 2004. Besøkt 18. oktober 2020. 
Posisjoner i amerikansk og canadisk fotball
Angrep (spesialisering) Forsvar Special teams
Linemen Guard, Tackle, Center Linemen Tackle, End, Edge rusher Kickere Placekicker, Punter, Kickoff specialist
Quarterback (Dual-threat, Game manager, System) Linebacker Snapping Long snapper, Holder
Backs Halfback/Tailback (Triple-threat, Change of pace), Fullback, H-back, Wingback Backs Cornerback, Safety, Nickelback, Dimeback Returning Punt returner, Kick returner, Jammer
Receivere Wide receiver (Berettiget), Tight end, Slotback, End Takling Gunner, Upback
Formasjoner (Liste)NomenklaturStrategi