Boston Celtics

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Boston Celtics
{{{navn}}}
Avdeling Østkonferansen
Divisjon Atlantisk
Grunnlagt 6. juni 1946
Historie Boston Celtics
1946–i dag
Arena TD Garden
By Boston i Massachusetts
Eier Boston Basketball Partners LLC
Hovedtrener Brad Stevens
Lagleder Danny Ainge
NBA-mesterskap 17 (1957, 1959-1966, 1968, 1969, 1974, 1976, 1981, 1984, 1985, 1986, 2008)
Avdelingstitler 21 (1957, 1958, 1959, 1960, 1961, 1962, 1963, 1964, 1965, 1966, 1968, 1969, 1974, 1976, 1981, 1984, 1985, 1986, 1987, 2008, 2010)
Divisjonstitler 21 (1972, 1973, 1974, 1975, 1976, 1980, 1981, 1982, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1991, 1992, 2005, 2008, 2009, 2010, 2011, 2012)
Hjemmeside celtics.com

Boston Celtics er et amerikansk basketballag i ligaen NBA. Laget er basert i Boston i Massachusetts, og spiller i Atlantic Division i Eastern Conference. Grunnlagt i 1946, og en av åtte NBA-lagene (av 23 totalt antall lag) som klarte å overleve ligaens første tiår, Celtics er det mest sagnomsuste laget i NBA ved siden av sin gjeveste rival Los Angeles Lakers. Laget er idag eid av Boston Basketball Partners LLC. Celtics spiller sine hjemmekamper på TD Garden, som de deler med National Hockey Leagues (NHL) Boston Bruins.

Lagets 17 mesterskap er det meste for alle NBA franchiser, og står tilsammen for 24,6% av alle NBA-mesterskap siden ligaens grunnleggelse i 1946. Dette gjør Boston Celtics til den mest vellykkede franchisen hittil i de fire store tradisjonelle nordamerikanske sportene.

Celtics har møtt erkerivalen Los Angeles Lakers rekordsettende 12 ganger i finalen, dette er inkludert deres nyeste opptredener i 2008 og 2010, hvor Celtics har vunnet ni møter (men bare to siden 1980). Fire Celtics (Bob Cousy, Bill Russell, Dave Cowens og Larry Bird) har vunnet NBA Most Valuable Player for en NBA-rekord på totalt 10 MVP priser. Deres maskot, «Lucky Leprechaun», er en hyllest til lagets irske kulturarv og til Bostons historisk store irske befolkningen.

Etter stagneringen på 1990-tallet og en rekke uheldige hendelser med spillere som døde, returnerte Celtics igjen til storhet i 2007 og vant mesterskapet i 2008 med hjelp av Paul Pierce, Kevin Garnett, Ray Allen og Rajon Rondo. Sammen ble de erklært som den nye «Big 3», etter den opprinnelige «Big 3» æraen fra 1980-tallet som bestod av de ikoniske spillerne Larry Bird, Kevin McHale og Robert Parish.

I 2013 startet general manager Danny Ainge ombygging av laget med tanke på fremtiden; ny hovedtrener Brad Stevens ble introdusert, og Celtics returnerte til sluttspillet i 2015.

Franchisen historie

1946–1950: Begynnelsen av Storhet[rediger | rediger kilde]

Boston Celtics ble opprettet i 1946 av Boston Garden-Arena Corporation President Walter A. Brown som et lag i Basketball Association of America, og ble en del av National Basketball Association etter sammenslåingen av National Basketball League av BAA høsten 1949. I 1950 signerte Celtics spilleren Chuck Cooper og dermed ble den første NBA franchisen som draftet en svart spiller.

1950–1957: Bob Cousy og Red Auerbach ankommer

Celtics slet som et lag i de tidligere årene helt til de hyret treneren Red Auerbach. I franschises tidligste år så hadde ikke Auerbach noen assisterende trenere og drev treningen helt alene, overvåket potensielle spillere og college spillere, og arrangerte turene for laget. En av de første store spillerne som endte opp i Celtics uniform, i en massiv rekke av legender som skulle følge, var Bob Cousy, en spiller Auerbach opprinnelig nektet å velge fordi han følte Cousy var "altfor flashy".

Cousy ble til slutt spiller for Chicago Stags, men når franschisen gikk konkurs så ble han valgt av Celtics i en ny nød-draft. Etter 1955-56 sesongen så gjorde Auerbach en makeløs handel. Han sendte All-Star Ed Macauley til St. Louis Hawks sammen med draft-rettighetene til Cliff Hagan i retur for andre valget i det oppkommende draftet. Etter å ha forhandlet med Rochester Royals, en forhandling som inkluderte løfte om at Celtics eieren ville sende den høyst ettersøkte Ice Capades til Rochester hvis Royals tillot å la en spiller falle til nummer 2 i draftet; dette gikk som smurt og Auerbach brukte valget på centeren fra University of San Francisco Bill Russell. Han anskaffet også Holy Cross vindunderet, og 1957 NBA Rookie of the Year, Tommy Heinsohn. Sammen ville Russell, Heinsohn og Cousy bli en perfekt kombinasjon og ble spillerne Auerbach ville vinne mesterskaper med i et tiår.

1957–1969: Bill Russell Æra[rediger | rediger kilde]

Med Bill Russell avanserte Celtics til NBA sluttspillet og slo St. Louis Hawks etter 7 kamper. Dette var den første tittelen av 17. Russell endte opp iløpet av sin tid med å vinne rekordsettende elleve mesterskapstitler, som gjør han den mest dekorerte spilleren i NBA historie. I 1958 klarte Celtics å avansere til sluttspillet igjen men denne gangen tapte de til Hawks over 6 kamper. Celtics begynte uvitende et dynasti det året med tilegnelsen av K.C. Jones som ville vare et tiår.

I 1959 vant Celtics NBA mesterskapet etter å vinne fire direkte kamper mot Minneapolis Lakers, deres første av rekordsettende 8 påfølgende titler. Iløpet av dette tidsrommet ville Celtics møte Lakers i sluttspillet fem ganger. Dette ble starten på et anspent og særdeles bittert rivaleri som ville vedvare for generasjoner.

I 1964 ble Celtics det første NBA laget til å ha afroamerikansk startspillere i historien. På Desember 26, 1964, erstattet Willie Naulls en skadet Tommy Heinsohn som startspiller, og sammen med Tom 'Satch' Sanders, K.C. Jones, Sam Jones og Bill Russell vinner Celtics mot St. Louis 97-84. Celtics laget fra 1955-1965 er åpent regnet som et av det mest dominante laget igjennom tidene.

Auerbach pensjonerte seg som hovedtrener etter 1965-66 sesongen og Russell ble utnevnt som spiller/trener, noe som som var et knep fra Auerbachs side for å holde den legendariske spilleren interessert. Med denne utnevnelsen ble Russell den første afroamerikanske trener i all amerikansk sport. Auerbach ville fortsette som direktør, en posisjon han ville fortsette i fram til 1980-tallet. Samme år ville Celtics dominanse bli utfordret ettersom de tapte til Philadelphia 76ers i østkonferanse-finalen. Den aldrende laget klarte to mesterskap til, et i 1968 og 1969, og slo Lakers hver gang i NBA-finalen.

Russell pensjonerte seg etter 1969-sesongen, som effektivt avslutter et dominerende Celtics dynasti som hadde fått 11 NBA-titler fordelt på 13 sesonger. Den snev av 8 påfølgende mesterskapet er den lengste strek påfølgende mesterskap i profesjonell amerikansk idrettshistorie.

1970–1978: Heinsohn og Cowens duo[rediger | rediger kilde]

1970 sesongen ble et gjenoppbyggnings år, ettersom Celtics hadde sin første tapende rekord siden 1949-1950 sesongen. Men med  tilegnelse av spillerne Dave Cowens, Paul Silas og Jo Jo White skulle Celtics snart bli en dominerende kraft igjen. Etter å ha tapt i østkonferanse-finalen igjen i 1972, kom Celtics fokusert tilbake for 1973 sesongen og oppnådde en imponerende vin/tap 68-14 under ordinær sesongen. Men sesongen avsluttet med skuffelse etter tap til New York Knicks igjennom 7 kamper i østkonferanse-finalen. John Havlicek skadet sin høyre skulder i spill nr 6 og måtte spille kamp nr 7 venstrehendt. Celtics returnerte til sluttspillet neste år, beseiret Milwaukee Bucks i NBA Finalen 1974 for deres 12 NBA tittel. Lagene delte de fire første kampene med to seire hver, og etter Celtics vant spill nr 5 i Milwaukee så var det tilbake til Boston, med Celtics ledende 3-2 i finalen og sjansen til å vinne tittelen på hjemmebane. Celtics tapte kamp 6, takket være Kareem Abdul-Jabbar «hook shot» med 3 sekunder igjen iløpet av kampens andre overtid, og serien returnerte til Milwaukee. Cowens ville svare Celtics kall for en helt i kamp 7; han scoret 28 poeng, og Celtics brakte tittelen hjem til Boston for første gang på fem år.

I 1976 vant Celtics mesterskapet nok en gang, de seiret over Phoenix Suns iløpet av 6 kamper. Dette sluttspillet innholdt en av de ultimate kampene i NBAs historie. Serien uavgjort med to seire hver, Suns hang etter i Boston Garden men kom tilbake til å tvinge overtid. Under dobbelt overtid, Gar Heard tok en "turn-around" jumpshot som sendte kampen til trippel overtid, hvor eventuelt Celtics ville komme seirende ut fra. Tommy Heinsohn trente Celtics for begge to mesterskapstitlene. Etter tittelen i 1976 og et playoff besøk i 1977, Boston gikk tilbake til å gjenoppbygge. I 1977 NBA Draft valgte Celtics en ung forward fra UNC Charlotte ved navnet Cedric Maxwell. "Cornbread" Maxwell bidro ikke mye iløpet av sin rookie-sesong men viste lovende egenskaper. Auerbachs jobb ble mye tøffere sesongen etter i 1977-1978 ettersom Celtics gikk 32-50. En grunn til dette var at John Havlicek, Celtics all-tids ledende scorer, pensjonerte seg etter 16 sesonger.

1979–1992: Legenden kommer til Boston og Rivaleriet fornyes[rediger | rediger kilde]

Magic Bird Lipofsky.jpg

Celtics eide to av de topp 8 valgene for NBAs 1978 draft, og siden Celtics hadde bare to muligheter så tok Auerbach valgte spilleren Larry Bird fra Indiana State med det 6 valget, vitende at Bird ville forbli på college for sitt siste år. Celtics ville beholde rettighetene hans for ett år, en regel som ble senere forandre, og Auerbach mente Birds potensialet ville være verdt ventingen. Bird signerte kontrakt med Celtics etter NCAA sesongen som endte med finalespill mot Michigan State University, hvor han spilte mot en fremragende spiller ved navnet Earvin "Magic" Johnson. Begge spillere var uvitende om hvilke skjebner basketballgudene hadde satt for dem.

I 1978 ønsket daværende eier av Boston Celtics, Irv Levin, å flytte laget til sin hjemsted California. Siden det ikke var noen sjanse at NBA ville tillatte dette så gikk Levin inn i en enighet med John Y. Brown, Jr., som var eieren av Buffalo Braves og som også eide Kentucky Colonels som spilte i ABA. Brown byttet sin andel i Braves for Levins andel i Celtics, noe som tillot Brown å forbli lagets eier og frigjorde Levin til å gjøre det han ville. Brown ble dermed den nye majoritetseieren av Celtics mens Levin flyttet Buffalo Braves til San Diego, California hvor laget ble kjent som San Diego Clippers. Som en del av avtalen, spillerutvekslinger mellom Braves/Clippers og Celtics ble gjort. En av spillerutvekslingene som irriterte Auerbach var at Celtics mottok Braves/Clippers franschisespiller Bob McAdoo i bytte for tre første runde valg i NBA Draft, tre valg Auerbach hadde planlagt å bruke til å fortsette gjenoppbyggningen han var i gang med. Dette resulterte i en skei mellom Auerbach og ledelsen, Auerbach var et hårstrå fra å si opp sin posisjon og heller ta over direktørrollen for New York Knicks. Med enorm støtte bak Auerbach, Brown solgte til slutt laget til Harry Mangurian. Celtics ville slite enda mer enn forrige sesong og endte opp med 29-53 i regulær sesongen og ingen playoffopptreden. Nykommerne Chris Ford, Rick Robey, Cedric Maxwell and Tiny Archibald klarte ikke å snu sesongen rundt. Boston Celtics og Los Angeles Lakers møttes i NBA finalen tre ganger i 1980. Celtics vant i 1984 mens Lakers vant de to neste i 1985 og 1987

Larry Bird debuterte for Celtics under 1979-80 sesongen, ett år etter han ble valgt. Med en ny eier av laget, Auerbach gjorde det han kunne best: en rekke trekk som ville bringe klubben tilbake til fremtredenhet. Auerbach byttet McAdoo momentant for Detroit Pistons guarden M. L. Carr, en defensiv spesialist og legendarisk håndkleviftende supporter, og to første rundevalg i 1980 NBA Draft. Han valgte point guard Gerald Henderson fra CBA. Carr, Archibald, Henderson og Ford dannet en veldig kompetent backcourt, men deres unike ferdigheter av å passe med den imponerende froncourten av Cowens, Maxwell og Bird. Bird ville vinne NBA Rookie of the Year. Celtics ville forbedre sin sesong med 32 kamper fra forrige året, som var på tiden den største snuoperasjonen i NBAs historie, og endte opp med 61-21 i den regulære sesongen og tapte eventuelt til Philadelphia 76ers i østkonferanse finalen.

Etter sesongen gjorde Auerbach, hva som regnes som den fordelsaktige handelen i NBAs historie. Celtics hadde både første og 13ende valget i 1980 NBA Draft igjen siden handelen om M. L. Carr. Auerbach så en mulighet til å forbedre klubben umiddelbart og sendte begge valgene til Golden State Warriors for center Robert Parish og Warriors første valg, nummer 3 under draften. Med dette valget selekterte Auerbach den unge power forward Kevin McHale fra Minnesota. Med de fremtidige Hall of Famer Larry Bird, Kevin McHale og Robert Parish på plass ble de døpt "Big 3", en mer dominerende frontcourt har aldri igjen blitt sett, men etterlignet av Celtics tiår senere.

Celtics gikk 62-20 under trener Bill Fitch i 1980-1981, til tross for å miste sentrum Dave Cowens. Igjen matchet Celtics opp med 76ers i østkonferansens finale. Boston falt bak 3-spill til én før de kom tilbake for å vinne en klassiker syvende og avgjørende spillet, 91-90. Celtics gikk videre til å vinne 1981 NBA Championship over Houston Rockets, bare to år etter at Bird hadde blitt valgt. Maxwell ble kåret NBA Finals MVP. Året etter kom samme situasjon mot samme lag men denne gangen tapte de spill 7 i Boston Garden. 1983 Celtics ble feid i sluttspillet for første gang av Milwaukee Bucks etterpå Fitch resignert og teamet ble solgt til nye eiere ledet av Don Gaston.

I 1983–84 ble tidligere spiller K. C. Jones trener, og laget gikk 62–20 og kom endelig tilbake til NBA Finalen etter tre år uten opptreden. Denne gang var det erkerivalen Los Angeles Lakers de møtte. Celtics kom tilbake fra Lakers 2–1 ledelse og vant deres 15ende mesterskapstittel. Bird fornyet sin rivaleri med Lakers stjernen Magic Johnson igjennom serien. Etter sluttspillet pensjonerte Auerbach seg fra lagansvarlig men beholdt lagpresident tittelen, Jan Volk overtok som lagansvarlig. Volk hadde vært med Celtics siden han ble uteksaminert fra Columbia Law School i 1971 og hadde vært rådgiver siden 1976, og lagets assisterende lagansvarlig siden 1980.

I 1985 møtte Lakers og Celtics nok engang i finalen men denne gangen tok Lakers mesterskapstittelen. Dette var første gang Lakers hadde beseiret Celtics for et mesterskap, samtidig som det var den eneste gangen Celtics tapte et mesterskap i Boston Garden. Under følgende off-season kjøpt Celtics center Bill Walton fra Los Angeles Clippers og inkluderte Cedric Maxwell. Walton var en superstjerne med Portland Trail Blazers, ansvarlig for deres eneste mesterskapstittel men skadene hadde holdt ham fra å leve opp til forventningene. Han var villig til å komme inn fra benken, til fordel for "Big 3" som allerede var på laget. Walton, regnes som den beste passer for alle NBA-sentre i historien, helse tok en oppsving og han ble en stor del av Celtics 'suksess i 1986.

Celtics stilte i 1985-1986 som et av de beste lagene i NBA historien. 1986 Celtics vant 67 kamper, og vant 40 av 41 kamper på hjemmebanen i Boston Garden. Bird vant sin tredje påfølgende MVP award og Walton vant Sixth Man of the Year Award. De vant franschisens 16. mesterskap, deres siste iløpet av det 20. århundre, ved å beseire Houston Rockets i NBA Finals 4 spill til to.

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Posisjon Draktnummer Nasjonalitet Navn College
G 0 USA USA Avery Bradley University of Texas
G 36 USA USA Marcus Smart Oklahoma State
G 28 USA USA R. J. Hunter Georgia State
G 4 USA USA Isaiah Thomas Washington
G 12 USA USA Terry Rozier Louisville
G/F 11 USA USA Evan Turner Ohio State
G/F 13 USA USA James Young Kentucky
F 7 USA USA Jared Sullinger Ohio State University
F 8 USA USA Jonas Jerebko Sverige
F 55 USA USA Jordan Mickey Louisiana State University
F 90 USA USA Amir Johnson Westchester
F 99 USA USA Jae Crowder Marquette
F 38 USA USA David Lee Florida
C/F 41 Canada Canada Kelly Olynyk Gonzaga University
C 44 USA USA Tyler Zeller North Carolina

Siste oppdatering: 10. November 2015

Hall of Fame[rediger | rediger kilde]

Boston Celtics er det laget i verden som har flest innvalgte i Basketball Hall of Fame. For komplett liste se lenken.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]