Big Brother Norge (2001)
| Big Brother 2001 | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Reality-TV | ||
| Prod.land | Norge | ||
| Episoder | 96 | ||
| Lengde | ca. 50 (per episode) | ||
| Språk | Norsk | ||
| Foran kamera | |||
| Programleder | Arve Juritzen | ||
| Bak kamera | |||
| Produsent | Nordic Entertainment AS | ||
| Sending | |||
| Periode | 25. februar 2001–31. mai 2001 | ||
| TV-kanal | TVNorge | ||
Big Brother 2001 er den første norskproduserte versjon av realityserien Big Brother. Programmet ble sendt på TVNorge våren 2001 og var basert på et omstridt nederlandsk TV-konsept med samme tittel, skapt av John de Mol. Programmet var kanalens største satsing til da og ble umiddelbart en seersuksess. Finalen ble sett av over én million seere, noe som for første gang gjorde TVNorge til Norges største TV-kanal. Programmet ble raskt omstridt, og de argeste kritikerne stemplet det som «drittsekk-TV» og «søppel-TV».
Big Brother 2001 regnes som realitysjangerens store gjennombrudd i Norge og var et grenseoverskridende TV-program da det kom.[1][2][3] Programmet representerte noe helt nytt, både i TV-verdenen forøvrig, men også innen reality-sjangeren. Aldri før hadde mennesker frivillig latt seg sperre inne i et spesialbygd hus og latt seg overvåke 24 timer i døgnet i tre måneder. TVNorge sendte syv episoder i uka, hvorav seks var redigerte versjoner basert på dagens hendelser i huset. På torsdagene var det direktesending. Seerne kunne benytte seg av telefon eller SMS for å stemme på hvilke av deltakerne de ville skulle forlate huset.
Tolv personer deltok i første sesong, og oppholdet var på maksimalt 97 dager. Alderen på deltakerne spente fra 23 til 36 år, mens gjennomsnittsalderen var på 25 år. Den 31. mai ble vinneren, Lars Joakim Ringom, kåret og premiert med én million skattefrie kroner.
På høsten deltok deltakerne i et gjenforeningsprogram kalt Big Brother – tilbake i huset.
Den norske versjonen[rediger | rediger kilde]
- Nominering
Oppholdet i huset i den første norske versjonen var maksimalt på 97 dager. I løpet av denne tiden skulle deltakerne annenhver uke nominere to som de ønsket skulle forlate huset. Nomineringen foregikk i hemmelighet på det såkalte «skrifterommet», der de måtte tildele henholdsvis ett og to nominasjonspoeng. De tre som fikk flest stemmer, ble presentert som de kandidatene som seerne kunne stemme ut.
Noen ganger kunne det være flere enn tre som ble nominert. De nominerte ble kunngjort på direktesendingen, og seerne kunne frem til neste direktesending stemme på den de ville skulle forlate huset. Den av de nominerte som i løpet av denne tiden hadde fått flest stemmer, måtte forlate huset. Det var forbudt for deltakerne å snakke med hverandre om nomineringen.
Da to uker stod igjen av oppholdet, ble reglene for hvordan man skulle stemme endret. Istedenfor å stemme ut noen, skulle seerne nå stemme på den de ville skulle vinne. Den som hadde fått færrest stemmer innen neste direktesending, måtte forlate huset. De fem gjenværende gikk til finalen.
- Ukesoppgaven
På lørdager ble deltakerne orientert om den såkalte ukesoppgaven. De måtte deretter bestemme seg om hvor mange prosent av ukesbudsjettet de ønsket å satse (50–100 %). Hvis de ikke klarte å bestemme seg innen en gitt tidsfrist, ble det automatisk satt til 50 % av Big Brother. Klarte de oppgaven, fikk de mer penger til mat og annet, men hvis de feilet, mistet de innsatsen, og hadde dermed ingenting å handle for (hvis de satset 100 % av budsjettet). De måtte i så fall greie seg med de basisvarene som var i huset. Ukesoppgaven varte helt til onsdag, og på torsdagens direktesendinger fikk de vite om det ble godkjent eller ei.
- Ukesbudsjett
Hver fredag måtte deltakerne levere en handleliste over varer de ønsket. Budsjettets størrelse var avhengig av antall deltakere som var igjen i huset og om hvorvidt ukesoppgaven ble godkjent eller ikke. Ble oppgaven underkjent, hadde de betydelig mindre (eller ingenting) å handle for. En del basisvarer, slik som mel, poteter og salt, var plassert i husets depot og var holdt utenfor deltakernes budsjett. Men hvis de gikk tom etter en måned, måtte de bruke av budsjettet for å få ny forsyning.[4]
- Big Brothers rolle
Big Brother hovedbeskjeftigelse var å aktivisere deltakerne, noe som ble gjort på flere måter. Ved siden av de ovennevnte ukesoppgavene, fikk de også diverse dagsoppgaver som blant annet innebar å lage en sang, arrangere skihopp-konkurranse og lage radioprogram. Mens dagsoppgavene kunne være individuelle konkurranser, var ukeoppgavene nesten alltid samarbeids- eller lagoppgaver. Deltakerne ble også aktivisert ved at Big Brother arrangerte diverse temafester, samt iverksatte ulike diskusjonsoppgaver.
Det var oppgaveredaksjonen i BB som var ansvarlig for å finne oppgaver og premier. Redaksjonen hadde tilgang på Endemols oppgavehåndbok, et oppslagsverk med tidligere utprøvde oppgaver og aktiviteter. Huset var dessuten utstyrt med færre moderne hjelpemidler enn det som deltakerne var vant med; blant annet var det verken vaskemaskin eller oppvaskmaskin der. Deltakerne måtte på grunn av dette bruke mye tid på dagligdagse gjøremål slik som klesvask, oppvask og middagslaging.
Det ble under hele prosjektet presisert at det var viktig at Big Brother ikke ble en fiende for deltakerne. I den norske utgaven var hyggelige overraskelser vanligere enn straff. I den danske versjonen (som gikk parallelt med den norske) ble derimot Big Brother en straffende instans og manglet en del av det private tilsnitt som ble vektlagt i den norske. Lasse Hallberg fremstod som deltakernes allierte, og var samtidig arkitekten bak det hele – en rollemessig dobbelthet deltakerne i liten grad var bevisst.[5]
«Let the game begin!» Med Organic på lydsporet ble deltakerne fraktet i limousiner til bunkersen[Sic] på Fornebu. 10 deltakere, 100 dager, 1 million i premie! Året var 2001, århundret var nytt, og spillet var i gang.
Dagbladet 2010
Sendinger[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Premieren gikk søndag kveld den 25. februar 2001. I første del av premieren ble deltakerne, som ankom i sorte limousiner, presentert én for én, for siden å bli sendt i samlet flokk inn i huset. Til tross for at sendingen hadde et direktesendt preg, var den et opptak fra lørdag kveld.
På mandag 26. februar startet de ordinære sendingene på kanalen. De fleste av disse besto av redigerte episoder som ble sendt seks kvelder per uke, og som viste et utdrag av gårsdagens hendelser i huset. Disse gikk på søndager, mandager, tirsdager, onsdager, torsdager og fredager, og var på en times varighet. På torsdagene var det i tillegg en times direktesending fra studio der seerne (annenhvert torsdag) kunne stemme ut en av de deltakerne som på forhånd hadde blitt nominert av de andre deltakerne.
Lørdag var den eneste ukedagen uten sendinger. Ved siden av torsdagens direktesending så representerte søndagens episoder (Big Brother Weekend) et høydepunkt i uken siden disse skildret hva som skjedde på de festene som Big Brother-ledelsen hadde arrangert for deltakerne på fredags- og lørdagskveldene. De redigerte sendingene gikk kl. 20.30 (bortsett fra BB weekend, som gikk kl. 21). Direktesendingene startet kl. 21.30.[6]
Finalen ble sendt torsdag 31. mai 2001, klokken 20:30 og hadde en varighet på to timer. Den første halvtimen bestod av en redigert del, mens resten var direkte fra studio og huset.
Hele sesongen ble sendt i reprise sommeren 2002.
Ved siden av Nederland hadde både Storbritannia, Spania, Italia, Portugal, Tyskland, Sveits, Belgia og Sverige allerede sendt en versjon av programmet. Danmark, Sør-Afrika, Argentina, Polen og Australia kjørte sin første sesong samme år som Norge.
- Betal-TV
Det var også mulig å opprette et eget TV-abonnement der seerne døgnet rundt kunne følge med på hva som skjedde i huset på tre kanaler. Innen finalen hadde over 20 000 Canal Digital-kunder bestilt dette abonnementet, som kostet 149 kroner.[7]
Huset[rediger | rediger kilde]
Det spesialbygde huset som deltakerne oppholdt i seg var på 120 m² og plassert like ved studio på Fornebu. Det hadde to soverom, samt bad, kjøkken, bod (slusa) og en stue. Husets interiør hadde en moderne stil, men det var beskjedent utstyrt med moderne hjelpemidler. Blant annet var det verken vaskemaskin eller oppvaskmaskin der. Deltakerne måtte derfor håndvaske alle sine klær.
Det såkalte «skrifterommet» var låst, og deltakerne kunne bare få adgang til dette (enkeltvis) når de skulle snakke med Big Brother (Lasse Hallberg). Det var også her inne de gav sine nominasjonspoeng. Den såkalte slusen var det rommet hvor deltagerne hentet maten sin i tillegg til rekvisitter til konkurranser og annet fra Big Brother. Den var kun åpen mellom 10.00 og 10.30 hver dag. Det kanskje mest spesielle ved huset var at deltakerne kun hadde tilgang til varmt vann i dusjen mellom kl. 09.30 og 10.30 på hverdager og mellom 10.00 og 11.00 i helgene. Hvis de ville dusje utenom disse tidene, måtte de gjøre det i iskaldt vann.[8]
Ved siden av husets inne-areal hadde deltakerne et avgrenset ute-areal som de kunne benytte. Dette ute-arealet bestod av en terrasse for rekreasjon og en liten gårdsplass der deltakerne kunne drive med sportslig aktivitet osv. De hadde også tilgang til en badstue. Etter at halvparten av tiden i huset var gått, monterte Big Brother en badestamp på terrassen som deltakerne kunne benytte.
Det var plassert 28 kameraer og 50 mikrofoner i selve huset og dets ute-areal.[9] Flere av kameraene var plassert rundt omkring på rommene, mens andre befant seg bak toveisspeil. I tillegg måtte hver deltaker til en hver tid bære med seg hver sin personlige mikrofon.
Live-sendingene foregikk fra et provisorisk studio på Fornebu eid av Airport Studios. Begge bygningene ble satt opp utenfor Braathens' gamle flyhangar.[10]
Deltakere[rediger | rediger kilde]
| Deltaker | Alder | Bosted | Resultat | Nr. ute | Dager | Antall stemmer | Inn/ut | Annen informasjon |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Lars Joakim | 22 | Lillehammer[11] | Vinner | 12 | 97 | 886 105 | 24. februar – 31. mai | |
| Anita [a] | 25 | Fredrikstad (fra Oslo)[11] | Finalist | 11 | 97 | 785 791 | 24. februar – 31. mai | |
| Rodney | 26 | Skien[11] | Finalist | 10 | 84 | 484 018 | 24. februar – 31. mai | Sendt inn igjen [b] |
| Anette | 24 | Halden[11] | Finalist | 9 | 97 | 259 094 | 24. februar – 31. mai | |
| Anne Mona [c] | 24 | Flekkefjord[11] | Finalist | 8 | 97 | 211 350 | 24. februar – 31. mai | |
| Ramsy | 23 | Ålesund[11] | 7 | 90 | 75 054 | 24. februar – 24. mai | ||
| Rebekka | 27 | Oslo (fra Moss)[11] | 6 | 34 | - | 24. februar – 17. mai | Sendt inn igjen [d] | |
| Per Morten [e] | 36 | Oslo[11] | 5 | 82 | - | 24. februar – 16. mai | Trakk seg [f] | |
| Roy [g] | 32 | Skedsmo | 4 | 55 | - | 26. februar – 19. april | Utfordrer [h] | |
| Monica [i] | 28 | Oslo[11] | 3 | 41 | - | 24. februar – 5. april | ||
| Trond [j] | 35 | Nittedal[11] | 2 | 27 | - | 24. februar – 22. mars[13] | ||
| Natalie [k] | 22 | Oslo (født i Moskva) | 1 | 3 | - | 26. februar – 28. februar | Utfordrer [l] |
Nomineringer[rediger | rediger kilde]Minimum tre personer skulle nomineres annenhver uke. Fra og med 17. mai nominerte Big Brother alle gjenværende deltakere.
Tiden i huset[rediger | rediger kilde]Tiden i huset ble preget av både fest, moro, kjedsomhet, kjærlighet, vennskap, uvennskap og heftige krangler. Deltakerne var såpass forskjellige at det i løpet av kort tid oppstod tendenser til gruppedannelser. Den kanskje sterkeste gruppedannelsen var en trio bestående av Rodney, Ramsy og Roy.[4] Etter en tre–fire uker begynte de første konfliktene å komme til overflaten.[4] Det var i første omgang feiden mellom Monica på den ene siden og Ramsy og Rodney på den andre som skulle prege stemningen i huset.[15] Noen utvalgte hendelser fra de 97 dagene i huset.
  Celebert besøk[rediger | rediger kilde]
Fredag den 27. april fikk deltakerne besøk av den britiske rockegruppa Status Quo, som i hagen fremførte et medley over sine mest kjente låter og en sang fra den nye plata. Etter dette fikk deltakerne slå av en prat med gruppa.[32] Søndag den 29. april var det på nytt celebert besøk i huset. Denne gang var det rockelegendene Ronnie James Dio og Alice Cooper som hver fremførte en av sine mest kjente sanger, henholdsvis «Holy Diver» og «Poison». Etter dette fikk deltakerne slå av en prat med gjestene og lage et intervju.[33]
Under finaleshowet fikk både Rodney, Ramsy og Roy møte den slovakiske nakenmodellen Kyla Cole. De tre fikk signerte bilder og et års gratisabonnement på hennes nettsted.[34] Den svenske gruppa Roxette opptrådte på finaleshowet og fremførte blant annet låta «Real Sugar».[34] Ukesoppgavene[rediger | rediger kilde]Hver lørdag fikk deltakerne en ukesoppgave. Denne skulle avsluttes på onsdagene, og hvis de klarte den, kunne de få dobbelt så mye penger til å kjøpe varer for. Hvis de derimot fikk den underkjent, kunne de imidlertid risikere å miste alt (forutsatt at de satset 100 % av budsjettet). Under er en oversikt over ukesoppgavene i programmet.
Finalen[rediger | rediger kilde] Finaleshowet gikk av stabelen på Fornebu torsdag kveld den 31. mai 2001 med et publikum på rundt 4000.[34] Det kjente svenske bandet Roxette stod for den musikalske underholdningen.[34] I starten av finalen fikk seerne se et diagram over hvordan deltakerne lå an i forhold til hverandre. Men hvilke av dem som lå best- og dårligst an ble imidlertid holdt skjult for å hindre at seerne skulle stemme taktisk. Anne-Mona var den første som gikk ut, deretter fulgte Anette og Rodney.[34] Da kun Anita og Lars Joakim satt igjen i huset kom plutselig en ubuden gjest inn og satt seg mellom dem. Securitasvakter kom straks til unnsetning og geleidet inntrengeren ut. [34] Like etter opptrinnet leste de to programlederne opp navnet til vinneren, som var Lars Joakim (886 000 stemmer). Han kunne dermed titulere seg som Norges første vinner av Big Brother og motta en premie på en million skattefrie kroner. Anita fikk andreplassen og ble belønnet med en reise for to til Bali.[34]  Like etter finalen samlet Juritzen deltakerne tilbake i huset for en halv time for å snakke om tiden i og utenfor huset. Ferden gikk deretter til utestedet Galleriet, der selve finalefesten ble holdt. Natalie Strand var den eneste som ikke deltok på finalefesten. Dette fordi hun hadde kommet på kant med TVNorge etter å ha misbrukt Big Brother-logoen på sitt egetproduserte porno-nettsted.[35]
Det totale antallet stemmer i finaleuka ble 2 701 412. Det inkluderer da de 750 000 som hadde stemt frem til torsdag 24. mai da Ramsy gikk ut.[4][34] Til sammenligning ble det avlevert 1 075 483 stemmer under finaleuka i 2002[36] og 1 064 039 i 2003.[37] Den totale fordelingen ble til slutt: Lars Joakim: 886 105 stemmer[4] Seertall og mottakelse[rediger | rediger kilde]Seertall[rediger | rediger kilde].png) Big Brother 2001 hadde et seersnitt på 480 000 (554 000 med reprisene),[38][39] noe som var overraskende høyt i forhold til de tall TVNorge hadde håpet på. Kanalens ledelse hadde på forhånd sett for seg seertall på mellom 200 000 og 250 000.[40] Den største seergruppen var kvinner mellom 20 og 34 år.[41] Premieren ble sett av 720 000 (på det meste 847 000), noe som var rekord for kanalen. Forrige rekord var fra 1999, da Chelsea slo Vålerenga på Stamford Bridge, som ble sett av 600 000.[42] De to Finale-programmene hadde tilsammen et seersnitt på rekordhøye 938 000, noe som gav TVNorge en seerandel på 58,7 %, og dermed ble de for første gang Norges mest sette TV-kanal.[43] Direktesendingene hadde et gjennomsnittlig seertall på rundt 700 000,[46] noe som gav dem en markedsandel på rundt 48 % av seerne. De redigerte sendingene hadde en markedsandel på rundt 34 %.[7] Bare en uke etter at programmet var avsluttet, sank kanalens oppslutning fra 15,3 % til 9,1 % (som forøvrig var samme oppslutning de hadde på samme tidspunkt året før).[47] Leder av mediebyrået NA24 Propaganda, Arne-Inge Christophersen, uttalte at seertallene overgikk alle forventninger.[48] Programmets suksess i Norge ble forsøkt forklart med konseptets kombinasjonen av det «totalt ekte – ekte følelser, ekte utroskap, ekte fylleangst – og det totalt iscenesatte». Ingen hadde tidligere på denne måten sperret inn mennesker i månedsvis, utsatt dem for eksperimentelle prøvelser for å øke konfliktnivået, forsynt dem med alkohol for å fjerne hemninger og sendt det hele på tv.[49]
De høye seertallene for Big Brother gikk ikke upåaktet av de andre norske TV-kanalene, som opplevde nedgang i antall seere. Særlig TV 2 og TV3 hadde en merkbar seernedgang mens Big Brother ble sendt. Reklameinntektene til TV3 skal, bare i løpet av april, ha sunket med mellom 20 og 30 %, mens TVNorge meldte om en oppgang på 30 %.[50] Seerflukten førte til at de to kanalene satset på nye reality-konsepter for å møte konkurransen. Høsten 2001 lanserte TV 2 den suksessfulle serien Farmen[46][51] og TV3 den mindre suksessfulle serien Harem.[52][53][54] NRKs seertall ble i mindre grad berørt.[46] Serien førte til at TVNorge nesten doblet sine markedandeler mens den gikk.[55] Videre tilførte den kanalen en seervekst på 39 prosent i prime time, blant seergruppene fra 12 til 44 år.[56] Den var videre med på å styrke TVNorges posisjon som den tredje største kanalen i Norge på 2000-tallet, på bekostning av TV3.[57]
Mottakelse[rediger | rediger kilde]Premieresendinga fikk lunken mottakelse av de store avisene. Blant annet så beskrev Anders Giæver i VG den som «et eneste langt gjesp av et vorspiel», mens Aftenpostens anmelder beskrev den som harmløs. Begge var imidlertid enige om at det var for tidlig å dømme seerpotensialet til Big Brother nord og ned, etter bare én episode.[58] Per Selstrøm, som i 2001 var formatsjef i NRKs underholdningsavdeling, gav TVNorge ros for presentasjonen av programmet og mente det hadde god margin til betegnelsen «søppel-TV».[59] Allerede før den norske versjonen gikk på lufta, stilte flere tidligere reality-deltakere seg sterkt tvilende til om dette ville bli noen seersuksess i Norge. Antagelsene deres var basert på en visning av diverse høydepunkter fra Big Brother i Nederland, i regi av Dagbladet.[60]
TV-direktør Per Gauslaa, i mediebyrået OMD, mente at Big Brother ble årets programvinner.[61] Anette Young ble tildelt folkets TV-pris under Gullruten 2001. Flere, blant dem TV 2s Per Ståle Lønning (som var fjorårets vinner), kritiserte valget av prisvinner, med begrunnelsen at dette burde være en bransjepris, og ikke noe som deltakere i programmer skulle få. Young tok til motmæle overfor kritikerne og mente hun (sammen de andre deltakerne) fortjente prisen på bakgrunn av de høye seertallene.[62] I januar 2002 kåret leserne i ungdomsbladet Topp det til årets TV-program. På de neste plassene fulgte VG-lista Top 20, Farmen, Reser og Venner for livet.[63] Programmets tittelspor, «Big Brother», ble nominert i klassen «Årets låt 2001» under Spellemannprisen 2002.[64]
Big Brother på nett[rediger | rediger kilde]Big Brother var blant de første reality-TV-programmene hvor seerne gratis fikk sjansen til å følge deltakerne på internett via streaming.[49] Et av de mest interessante tidspunktene var i denne sammenheng deltagernes morgendusj, som skjedde mellom 09.30 og 10.30.[66] Nettseerne kunne velge mellom syv kameraer. Seks av dem var plassert i ulike rom, mens det syvende var et såkalt «directors cut» som til en hver tid var rettet på de steder med mest aktivitet. I løpet av det første døgnet hadde nettstedet over 9 millioner sidevisninger. 60 000 unike bruker skal ha besøkt sidene i løpet av den første timen etter premiereshowet.[67] Totalt skal programmets internettside ha hatt 200 000 unike besøkende i døgnet.[7] I løpet av mars måned hadde nettstedet i overkant av en millioner sidevisninger per dag, og 270 000 av dem var unike brukere.[68] Undersøkelser utført av AC Nielsen/NetRatings i mars 2001 viste at syv av ti av de som besøkte nettsiden til Big Brother var menn, og at den ble mest besøkt av personer mellom 25 og 34 år.[69] Ved hjelp av såkalte «spylines» kunne interesserte ringe og høre alt som ble sagt på en utvalgt deltakers mikrofon. Denne tjenesten kostet 10 kroner per minutt, men ble på slutten av serien nedjustert til 5 kroner.[7] Rundt 32 000 abonnerte på Big Brothers nyhetsbrev, mens rundt 5000 mottok BB-nyheter via SMS.[4] Seerne kunne også sende e-post til deltakerne, og sammenlagt fikk de over 30 000 e-poster. Lars Joakim klarte å nå over 10 000 i løpet av de 97 dagene han var i huset. Deretter fulgte Rodney og Anette.[4]
Mobiltjenestene gav 20 millioner kroner i inntekter, men bare 2,5 millioner gikk til TVNorge. Pengene som seerne betalte for å se Big Brother døgnet rundt på Canal Digital gikk til rettighetshaveren, nederlandske Endemol og til det svenske selskapet Big Brother KB, som var eid av SBS Broadcasting – hovedaksjonær i TVNorge. Big Brother KB fikk også inntekten av annonsesalget på det norske nettstedet for Big Brother.[71]
Flere større norske bedrifter stengte sine ansattes muligheter til å se Big Brother på nettet på grunn av at det både gikk utover arbeidseffektiviteten og datakapasiteten. Den såkalte morgendusjen hadde størst tiltrekningskraft på nettseerne. Både DNB Nor, NRK, Norsk Hydro, Agderposten og Se og hør var blant de som så seg nødt til å stenge tilgangen.[72][73][74] I slutten av mars besluttet Arbeidsdepartementet også å sperre tilgangen. Begrunnelsen var at det tiltrakk seg oppmerksomheten til for mange ansatte og at dette gikk utover jobben. I tillegg var webkameraene veldig belastende for datakapasiteten. Rundt 17 000 statsansatte ble berørt av beslutningen.[73]
Søkere, utvelgelse og kontraktsforhold[rediger | rediger kilde] Rundt 5 000 personer søkte om å få delta i første sesong av Big brother.[75] Etter flere evalueringsrunder plukket kanalen ut 12 deltakere. Kun 10 av dem ble sendt inn i huset i første omgang. På dag tre ble de to andre (Natalie Strand og Roy Grønkvist) sendt inn. Roy var egentlig reserve og ble hentet inn i siste liten, etter at det ble kjent at den personen som TVNorge opprinnelig hadde plukket ut, nylig hadde blitt domfelt for vold.[76]
Alle deltakerne måtte på forhånd underskrive en kontrakt med Nordic Entertainment og TVNorge. Kontrakten styrte eksponeringen av deltakerne i to år og de kunne i denne perioden kun opptre på TVNorge, hvis ikke annet ble avtalt med kanalen.[77] Avtalen spesifiserte videre at de ikke skulle gi opplysninger om produksjonen til media uten samtykke fra Nordic eller TVNorge. Brøt de taushetsbestemmelsene, skulle vedkommende tilbakebetale alle pengene som var mottatt og i tillegg 100 000 kroner for hver overtredelse. Hvis deltakeren ville lansere seg som artist eller liknende i løpet av de to åra etter produksjonen, skulle det bare skje etter samtykke fra, og i samråd med, TVNorge/Nordic. Deltakerne måtte videre godta å bli filmet hvis de måtte ha behandling av lege eller tannlege utenfor selve huset. Deltakerne hadde rett til psykologhjelp i en periode på seks måneder etter oppholdet i huset.[78] Alle deltakere ble forøvrig testet for HIV og kjønnssykdommer før de gikk inn i huset.[79] Deltakerne fikk 2 000 kroner i ukelønn, men ble trukket for skatt. De fikk videre 35 kroner dagen i kostpenger, men ukesbudsjettet kunne reduseres med 50 prosent hvis de ikke klarte oppdragene sine.[78] Deler av avtalen vakte oppsikt i juridiske kretser. Advokat Mette Møller i advokatfirmaet Selmer gikk hardt ut mot kontrakten og mente den tok lite hensyn til deltakerne.[77] Over 22 000 søkte om å få delta i andre sesong av serien.[80] Produksjon, budsjett og sponsorer[rediger | rediger kilde]  Programmet hadde en forholdsvis lang historie i Norge før det gikk på lufta i 2001. Alle de norske TV-kanalene var skeptiske og produksjonsselskapene hadde også store motforestillinger. Verken Rubicon TV, Wegelius Televisjon, Nordisk Film eller MTV Produksjon ville lage det.[81] (sistnevnte selskap ble imidlertid involvert i produksjonen).[82] Allerede senhøsten 1999 vurderte TVNorge å lage en norsk versjon av det nederlandske programmet, men la det raskt på is.[83] Sommeren 2000 tok de den endelige beslutningen og startet etter hvert med å legge ut søknadsskjema på sine nettsider for potensielle deltakere.[84] TVNorges hovedproblem var imidlertid å skaffe produsenter. På grunn av kanalens tette bånd til Rubicon TV falt det naturlig at de skulle produsere programmet, men Rubicons leder, Vidar Nordli-Mathisen, avslo imidlertid tilbudet av moralske grunner.[85] Produsentjobben gikk til slutt til Rubicons søsterselskap, Nordic Entertainment. Begge var forøvrig eid av Metronome Film & Television.[86] Det ble produsert om lag 80 timer fjernsynsstoff for de daglige sendingene i løpet av perioden. Dette var et voldsomt volum i enhver fjernsynssammenheng, og dette impliserte en meget stor produksjonshastighet. 24 timer overvåkning ble redusert til 45 minutter fjernsyn. Line produceren jobbet 24 timer i huset med overvåkningen, og opp til 12 timer i redigering.[5] Rundt 120 personer var involvert i produksjonen, som forøvrig ble beskrevet som den største i landet siden OL på Lillehammer.[10] Produksjonskostnadene var på 42 millioner kroner; dette inkluderte fem millioner som ble brukt til å utvikle nettsiden.[87][88] Dette var til da den suverent dyreste reality-TV produksjonen i Norge. Til sammenligning kostet TV3s Robinsonekspedisjonen og TV 2s Farmen rundt 20 millioner hver.[89] Aftenposten beregnet at TVNorge hadde inntekter på nærmere 90 millioner på serien og et overskudd på mellom 25-30 millioner kroner.[90] Møblene, samt diverse gjenstander i huset, ble etter finalen auksjonert bort til høystbydende. Pengene gikk uavkortet til Frelsesarmeen.[91]
Til tross for at sponsorinteressen ble beskrevet som stor, var flere av de store annonsørene skeptiske til å ha sin reklame i sendingen. Elektronikkselskapet Expert og Vesta Forsikring var blant de store aktørene som takket nei. Det internetbaserte auksjonsfirmaet QXL ble en av hovedsponsorene i programmet.[92] Andre sponsorer var Battery, Alchil pet products, www.fz.no og Absolute Music. Det gjeldstyngede QXL betalte to millioner for annonseplassen og opplevde en markant økning i omsetningen i den tiden programmet gikk. Sommeren 2001 var de Norges største firma innen e-handelstjenester og hadde 260 000 brukere.[93] Spin-off[rediger | rediger kilde]
Big Brother 100 dager etter[rediger | rediger kilde]Høsten 2001 sendte TVNorge portrettserien Big Brother 100 dager etter. Hensikten med programmet var å vise hva som hadde skjedd med deltakerne etter at de kom ut av huset. Alle deltakerne ble portrettert mens de var på ulike utenlandsreiser. Anne Mona og Rebekka ble portrettert mens de var på reise til London, mens episoden med Per Morten portretterte ham på reise til Italia, hvor han besøkte motorsykkelfabrikken Ducati og en vinfarm. Videre reiste Roy og Rodney til Nashville, Ramsy og Anne Mona til Nederland og Monica og Anita til Hawaii. Trond ble invitert av KFOR-styrkene i Kosovo for å spille og opptre som trubadur. Programmet med Trond skulle opprinnelig sendes 7. oktober, men på grunn av krigshandlingene i Afghanistan valgte TVNorge å utsette sendingen i to uker. Den 28. oktober ble et eget program viet Ramsy. Denne gangen fikk han et «nærmøte» med spanske okser samt møte sitt forbilde innen fallskjermhopping, finnen Jari Kuosmo. Seersnittet lå på rundt 250 000.[75] Big Brother – tilbake i huset[rediger | rediger kilde]
I november 2001 sendte TVNorge det ukelange programmet Big Brother – tilbake i huset, der hensikten var å gjenforene de tidligere deltakerne i huset for en periode på åtte dager. To av deltakerne, Anette Young og Lars Joakim Ringom, kunne imidlertid ikke delta. Young på grunn av at hun var medprogramleder for samme program, mens Ringom var opptatt med Lompelandslaget, som turnerte denne høsten.[94] Deltakernes hovedoppgave denne gangen var å samle inn penger til MOT, en organisasjon som jobber mot vold, narkotika og mobbing blant ungdom.[95] Til deres overraskelse viste det seg at fire nye deltakere allerede var på plass i huset. Disse skulle kjempe om å bli seernes favoritt, og den som fikk flest stemmer innen finalen, skulle få delta i neste års Big Brother.[94] Ved siden av dette bød det ukelange oppholdet på flere medieomtalte begivenheter. Det mest omtalte var utvilsomt det direktesendte bryllupet mellom Ramsy Suleiman og Anne Mona Hansen, som ble sett av så mange som 434 000.[96][97][98] På nest siste dag fikk deltakerne et uventet besøk av stand-up-komiker Thomas Giertsen, som ble firt ned fra helikopter for å underholde i huset. Stuntet var arrangert av noen kamerater av Giertsen og ment som en del av hans utdrikningslag.[99] Oppholdet forble heller ikke denne gangen uten konflikter; blant annet så oppstod det det en heftig krangel mellom Ramsy og noen av de andre deltakerne. Krangelen utartet såpass at TVNorge etter hvert valgte å la kameraene gå i svart. Opptrinnet fant sted i forbindelse med Ramsys utdrikningslag.[100] Flere år etter hevdet produsent Lasse Hallberg at kameraene ble skrudd av fordi han og Thomas Giertsen gikk inn i huset for å delta i utdrikningslaget. Hallberg hadde tidligere på kvelden festet sammen med Giertsen i forbindelse med hans utdrikningslag.[101] På nest siste dag av oppholdet forlot Per Morten atter en gang huset da han mente at Rodney og Ramsy fikk for mye oppmerksomhet.[102] En annen som forlot huset frivillig, var den nye deltakeren Claus.[103] Serien ble avsluttet med et to timer langt direktesendt finaleshow. Publikums favoritt ble Line Brekke. Hun fikk dermed delta i Big Brother 2002.[104] Seersnittet var på 388 000.[105]
Det beste fra Big Brother[rediger | rediger kilde]Den 31. august utgav Sandrew Metronome Video en to timer lang video med «det beste» fra serien.[106] Ved siden av de mest kjente hendelsene fra huset inneholdt den også noen klipp som aldri ble vist på TV.[107] Flere av deltakerne, blant dem Anette Young og Rodney Omdal Karlsen, markedsførte filmen på ulike kjøpesentre i Norge. Lasse Hallberg hadde ansvaret for sammensettingen av den to timer lange videoen. Den ble forhåndssolgt i nærmere 28 000 eksemplarer[108] og etter en måned i salg hadde den solgt 35 000 eksemplarer. Dette gav Sandrew Metronome et solid overskudd.[109] CD-utgivelse[rediger | rediger kilde]Det ble også utgitt en samle-CD med tittelen Big Brother Norge. Ved siden av Organics tittellåt «Big Brother», så inneholdt den låter fra kjente artister som blant annet Eminem, Tungtvann, Dr. Dre og DMX. Deltagernes egenkomponerte låt, «Siste mann ut», var også å finne på albumet.[110] I ettertid[rediger | rediger kilde]2001-versjonen av Big Brother er utvilsomt blant de norske reality-TV-produksjoner som huskes best ettertid.[2][49][111][112][113] Sammen med en del andre samtidige realityserier bidro programmet til å viske ut forskjellene mellom det offentlige og det private.[114][115][116] På grunn av sitt sterke overvåkningskonsept var Big Brother den største eksponent for dette. Programmet bidro også, som ingen andre, til å flytte intimgrenser.[117] Medieviteren Alex Iversen omtalte den som det viktigste på norsk TV siden Dynastiet gikk sin seiersgang på 1980-tallet.[118] Programmet var på mange måter starten på en helt ny TV-sjanger som skulle komme til å påvirke fjernsynsmediet, og til en viss grad andre medier. I løpet av de neste 10 årene ble det knapt utviklet noe nytt TV-konsept som ikke omfattet noen av de elementene som kjennetegnet Big Brother.[119] Flere av deltakerne fikk i ettertid en forholdsvis stor eksponering i kjendispressen. Etter hvert utartet dette seg såpass at to av deltakerne, Anette Young og Rodney Omdal Karlsen, gikk til sak mot kjendisbladet Se og hør for krenkelser av privatlivet. Saken gikk helt til Høyesterett og endte med seier for de to saksøkerne.[120] I ettertid er Big Brother (sammen med produksjoner som Casino, Heia Tufte og 71 grader nord) blant de programmer som folk flest assosierer TVNorge med.[121]
Den første sesongen med Big Brother var også gjenstand for et språkforskningsprosjekt utført av Universitetet i Oslo. All TV-sendt dialog mellom deltakerne ble skrevet ned. Hensikten var å få informasjon om det norske språket.[122] Kritikken og debatten rundt programmet[rediger | rediger kilde]Big Brother var på forhånd et omstridt programkonsept,[123] og i Norge, som i mange andre land, kom mye av kritikken på bakgrunn av fyll, seksuelle utskeielser og en del frimodige utsagn fra deltakerne.[124] Flere reagerte også negativt på konseptet om å overvåke deltakerne døgnet rundt.[125] Mange stilte også spørsmål om hvilke verdier programmet fremmet. Programleder Arve Juritzen tok programmet i forsvar og pekte på at det var et rent underholdningsprogram, ikke et program som formidlet verdier.[126] Programmet fikk svært mye publisitet i mediene,[127] og ble etter hvert såpass omstridt og omdiskutert at enkelte av sponsorene trakk seg fra programmet.[128] Det ble jevnlig omtalt som «drittsekk-TV» og «søppel-TV» av de argeste kritikerne.[125][129] Psykiater Harald Reppesgaard mente at TVNorge viste total ansvarsfraskrivelse og at dette kunne lede deltakerne ut i paranoide og depressive situasjoner.[125] Psykolog Hedvig Montgomery, som tidligere hadde bistått deltakerne i reality-serier som Robinsonekspedisjonen og Baren, mente at Big Brother kunne gi deltakerne psykiske reaksjoner etterpå. Hun ville imidlertid ikke moralisere over reality-programmer generelt.[130] Daværende kulturminister, Ellen Horn, gikk også ut mot programmet og forsøkte å overtale TVNorge til å flytte programmet til et senere tidspunkt.[131] Både Lærerforbundet, BarneVakten, Norges Kristne Råd[41] og Lærerlagets ledere gikk ut mot serien.[132][133] Finn Jarle Sæle, redaktør i den kristne avisen Norge IDag, var også en av kritikerne. Han varslet en seerstorm mot programmet og mente å ha «kristenfolket» med seg.[124][134] Journalist Knut Langeland fra Bergens Tidende beskrev programmet som noe av det nedrigste som har vært produsert for TV, mens Finn Bjørn Tønder (fra samme avis) beskrev programmet som «drittsekk-TV» og deltakerne som «dumme ungdommer».[135] TV-produsent Vidar Nordli-Mathisen beskrev konseptet som menneskefornedrende,[41] mens regissør og TV-produsent Stein Roger Bull tok fullstendig avstand fra både Big Brother og reality-programmer generelt.[136] Forfatteren Sidsel Mørck mente det representerte et «kulturelt forfall» og dro sammenligninger med oldtidens gladiatorkamper.[1] Medieviter Geir Magnus Nyborg mente at de høye seertallene var tegn på en mangelsykdom i folket, at de «savner ekte og gode fellesskap i livene sine».[41] Kontroversene rundt programmet førte også til usikkerhet om hvorvidt alle lokal-TV-stasjonene ønsket å sende programmet. I tillegg til satellitt og kabel-TV ble TVNorges sendinger i 2001 videreformidlet av 20 lokale stasjoner rundt om i landet. Enkelte forbeholdt seg retten til å ta det av lufta hvis det ble for drøyt.[137] Også i andre land ble programmet møtt med lignende kritikk.[119] Til tross for all kritikken var også enkelte positivt innstilt til programmet og mente det var både nyskapende og interessant. Blant dem var Harald Eia som mente at «Populærkulturelt er Big Brother det viktigste som har skjedd på lenge» og at «ingen manusforfatter kunne gitt oss innblikk i psykologiske mekanismer på en så rå måte».[41] Medieviter Alex Iversen mente at programmet maktet å gjøre det Verdikommisjonen ikke klarte, å samle Norge til etisk debatt. Iversen mente videre at «Læreroppropet» mot programmet måtte sees på som et maktesløst uttrykk for et ubehag ved samfunnsutviklingen, og at Big Brother synliggjorde logikken i konkurransesamfunnet og dermed ble syndebukk for normoppløsning og egoistisk forbrukerkultur.[41] Medieviter Jostein Gripsrud forsøkte å se det fra et fugleperspektiv og etterlyste en debatt om programmet som fenomen. Han var interessert i hvordan det ble en slik seersuksess, spesielt blant ungdom. Selv mente han at mye av forklaringen lå ungdommens interesse for identitetsskapning, relasjonshåndtering og roller og at programmet tilbød «sosiale prosesser forstørret i et glassbur».[41] Gripsrud lanserte også muligheten for å se på programmet som et «populæravantgardistisk kunstverk», som også kunne gi deltakerne økt selvfølelse - og ikke økt skam-følelse ved å blottlegge seg på skjermen.[138] De fleste av kritikerne kom fra det som mediene mente kunne beskrives som kultureliten, akademisk hold og det kristenkonservative miljøet.[139][140][141][142]
Debatten omkring Big Brother gikk på mange måter over tre faser: En i forkant, en underveis og en i etterkant av den norske versjonen. I Norge starten den allerede våren 2000, blant annet med en diskusjon om «kannibal-tv» hos Knut Olsen i NRKs Redaksjon 21. Debattantene var Pål Trælvik (som var programdirektør i TVNorge), en psykolog og en tidligere deltager fra Robinsonekspedisjonen. Diskusjonen gikk på om TVNorge, som satt med de norske rettighetene, faktisk ville gjøre alvor av konseptet.[143] Den negative holdningen til Big Brother som underholdning, kom hovedsakelig på grunn av de etiske implikasjonene som syntes å ligge i en total overvåkning av en gruppe mennesker 24 timer i døgnet. Uviljen mot programmet var også knyttet til det interaktive aspektet – det at publikum kunne styre konkurransen ved å stemme ut deltagere underveis.[143] Det var imidlertid først høsten 2000 at debatten virkelig satte fart, delvis som et resultat av et innlegg mot det som ble kalt «drittsekk-tv», men også på grunn av at TVNorge etter en periodes usikkerhet bestemte seg for å produsere en norsk versjon av programmet. Debatten om «drittsekk-tv» ble innledet av Omar Mekki, rektor på en barneskole i Bergen. I et avisinnlegg oppfordret han foreldre om å komme på banen og protestere mot program som Hotel Cæsar og ulike former for virkelighets-tv som han mente formidlet dårlige verdier til små barn. «Baksnakking, utroskap, løgn og bedrag står i sterk kontrast til de verdier vi burde formidle til barn» lød det i oppropet som 54 rektorer etter hvert stilte seg bak.[143] Oppropet skapte reaksjoner, blant annet fra medieviteren Alex Iversen, som etterhvert skulle bli et kjent ansikt i diskusjonene. Han mente «drittsekk-debatten» bygget på gale premisser, og at Mekkis innspill var preget av det han mente var en «impotent moralisering».[143] Diskusjonene fortsatte like fullt etter at programmet ble satt i gang, men den skiftet raskt karakter. Fra å ha blitt ført på et generelt plan, ble diskusjonene nå farget av folks mening om deltagerne i spillet. Debatten ble mer spesifikk, og samtidig også mer personfokusert. De overordnede problemstillingene forsvant i de enkelte deltagernes karaktertrekk og handlinger, og debattene kjørte seg raskt fast.[143] Debatten i ettertid handlet for det meste om hva som vil følge i kjølvannet av Big Brother. Mye av denne debatten handlet om programmet Temptation Island, et konsept som TVNorge nå vurderte å lage, og som førte til at TVNorge-direktør Pål Trælvik fikk sparken. Trælvik hadde ikke noe ønske om at kanalen skulle tøye flere grenser og ble derfor tvunget fra sin stilling.[143] Innen andre sesong gikk på lufta i 2002 hadde mye av sjokkeffekten lagt seg og derfor uteble både den store publisiteten og de høye seertallene som 2001-sesongen hadde.[144][145] De etterfølgende sesongene opplevde gradvis synkende seertall, blant annet så ble finalen av 2011-sesongen kun sett av en tiendedel så mange seere som i 2001.[146][147]
Se også[rediger | rediger kilde]Fotnoter[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
