Fluenes herre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den britiske filmen fra 1963, se Fluenes herre (1963). For den amerikanske filmen fra 1990, se Fluenes herre (1990)
Forfatteren William Golding i 1983, da han mottok Nobelprisen i litteratur.

Fluenes herre (engelsk Lord of the Flies) er en roman fra 1954 av den britiske nobelprisvinneren William Golding. Den var Goldings første roman. Tittelen er inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre».

Boken var ikke noen umiddelbar suksess, men regnes idag som en moderne klassiker og har vært obligatorisk pensum på mange skoler og universiteter i en rekke land siden begynnelsen av 1960-tallet. Den ble utgitt på norsk i 1960, oversatt av Inger Hagerup.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

En gruppe unge gutter strander på en øde øy etter å ha blitt evakuert på grunn av noe som later til å være en atomkrig, og må finne måter å samarbeide og styre seg selv på. Guttene velger seg en leder, Ralph, og de forsøker så å lage regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken, og de dermed har en mulighet til å bli reddet fra øya. Noen må til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.

Men Ralphs system slår snart sprekker. En av guttene, Jack, tar med seg noen andre for å jakte på griser. En av de store konfliktene dreier seg etterhvert om hvorvidt man skal holde liv i bålet eller dra på jakt, fordi de som skulle passet bålet, foretrekker å slutte seg til «jaktlaget».

Guttene deles etterhvert inn i to grupper. Den ene gruppen blir ledet av Ralph, den andre av Jack. Etterhvert begynner de to gruppene å kjempe mot hverandre, og konsekvensene blir ytterligere rivalisering og drap. Boken beskriver således hvordan guttene i stadig sterkere grad brutaliseres og avsiviliseres.

Tema[rediger | rediger kilde]

Boken skildrer gruppepsykologiske prosesser som hierarkier, maktkamp og rivalisering. Boken regnes også som en dystopisk kommentar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, med det underliggende budskap at menneskene er mindre rasjonelle og mer barbarisk destruktive enn i Defoes versjon.

Samtidig er temaer rundt urenhet, (tabu) og avføring behandlet. Eksemplet her er hvordan guttene gjør fra seg andre steder enn der man er blitt enig om. Den blir «matter out of place» som det heter med den britiske sosialantropologen Mary Douglas' ord. Avføring klassifiseres i de fleste kulturer som noe urent, og skal dermed holdes utenfor andre livssfærer, som for eksempel måltider.[2]

Ralph, som er lederen, blåser i en konkylie for å sammenkalle til møter. De lager en regel om at den som holder konkylien, er den som skal snakke. Konkylien blir etterhvert et symbol på makt og prestisje. Når en annen av guttene blåser i konkylien for å sammenkalle til møte, ses dette følgelig som et tegn på at vedkommende forsøker å ta makten fra Ralph som leder.

Romanen kan også leses i et apologetisk perspektiv, der blant annet den hvitkledde kapteinen som til slutt redder guttene på øya, ses på som en Kristus-skikkelse.

Romanen i ettertid[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Lord of the Flies – sitater