Gladiatorkampene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den Zliten illustrasjon fra Libya (Leptis Magna)sannsynligvis fra. 200 tallet: En thraex og murmillo, en hoplomachus og murmillo (som signaler sitt tap til dommeren), og et matchet par..

Gladiatorkampene var en viktig del av Romerrikets kultur og underholdningsliv. Gladiatorer var som regel kriminelle, krigsfanger eller slaver, men av og til kunne også frivillige frie menn melde seg til å bli gladiatorer. De mistet dermed retten til å stemme, søke arbeid i det offentlige, og i visse tilfeller mistet de også retten til å bli begravd på tradisjonelt romersk vis. Gladiatorkampene var veldig populære, og det var nærmest en plikt at keiserne var blant tilskuerne. Som regel var det såkalte gladiatorskoler der gladiatorene trente og kjempet mot hverandre, før de ble sendt ut på arenaen til jubel og begeistring til alle de tusen tilskuerne som hver gang møtte opp på de populære arrangementene. På slike gladiatorarenaer kunne man se både gladiatorer kjempe mot hverandre og dyr kjempe mot hverandre. Ofte kjempet gladiatorer mot dyr. Dyrene ble brakt til Roma, Capua og andre storbyer, fra hele Romerriket, og det kunne være både sjiraffer, løver, elefanter, bjørner, ulver og neshorn og mye mer. Henrettelser av dødsdømte forbrytere foregikk også på slike arenaer. Menneskekamper ble ofte kjempet mellom en tungt bevæpnet gladiator og en som kanskje bare var utstyrt med et nett og en tregaffel. Det gjorde risikoen for gladiatorene stor. Man risikerte ikke bare å bli drept i selve kampen, men også publikum kunne bestemme skjebnen til en gladiator ved å rope og gjøre tegn med tommelen. Hadde en gladiator kjempet tappert ville han som regel få lov til å leve, bl.a. også fordi det var dyrt å trene de opp. I gjennomsnitt regner man med at gladiatorene overlevde 10-12 kamper hver.

Gladiatorer i Romerriket[rediger | rediger kilde]

Romersk arena i Arles.

Gladiatorkampene foregikk ikke bare i Roma og Capua, men over hele Romerriket – i alle Romerrikets større byer, fra London til Jerusalem. Det var en del av keisernes politiske lokkemidler. Gladiatorkamper, underholdning og korn, brød og mat til befolkningen sikret keiserens popularitet. Makthaverne ga «brød og sirkus» for å bruke den romerske satirikeren Juvenalis egne ord.[1]

Gladiatorkampene begynte ganske tidlig i Romerriket, men utviklingen og viktigheten av disse arrangementene var først og fremst under keiserdømmets spede begynnelse. Keiser Commodus, opptrådte selv som gladiator ved flere anledninger. Under keiser Nero ble også kvinner og barn gjort til kjempende gladiatorer. Kvinnene fikk ofte elegante navn som Amazon og Achilla og opptrådte ofte med naken overkropp og bare ben, akkurat som mennene. Kvinnene kjempet ofte om kvelden, i månelys. Da var det flest tilskuere på tribunen. En kvinnelig gladiator kalles gladiatrix. Kvinnelige gladiatorer var årsak til stor debatt og heftige kritikker. Mange mente at kvinner som dyrker vold var forrædere mot sitt eget kjønn og at de ydmyket og fornedret seg selv ved å kjempe som menn på arenaen.

Kvinnelige gladiatorer[rediger | rediger kilde]

Alle kvinnelige gladiatorer var frivillige. Hvorfor de valgte et liv på dødens arena vites ikke, men de var muligens utstøtt, hadde rømt hjemmefra eller var fortapt av andre grunner. I år 19 e.Kr. hadde senatet, som ikke hadde noe sans for kvinnelige gladiatorkamper, vedtatt et dekret som forbød kvinner av høy rang å delta i kampene, men Nero brøt snart senatets lover. Nero syntes tilsynelatende at det faktisk var ekstra interessant når kvinner av høy byrd kjempet mot hverandre. Kvinner fungerte også som komiske innslag under gladiatorshowene. Omkring år 200 e.Kr. stoppet keiser Septimius Severus alle kvinnelige gladiatorkamper, og sørget dermed for at kvinner ikke lenger fikk delta i blodbadet, en av Romerrikets mest populære sport og største underholdning.[2]

Forventa levealder av en gladiator[rediger | rediger kilde]

En gladiators liv var et stort paradoks i Romerriket. Han kunne bli feiret som en sportshelt og bli svært populær, og han ble samtidig betraktet som det laveste av det alle – det absoluttet bunnsjiktet i den romerske befolkningen. Det skyldtes bl.a. at han ikke var herre over sin egen kropp. Den kunne selges for mye penger, og dermed ble gladiatorene satt i samme sosiale bunnklasse som prostituerte og slaver.[3]

Ikke alle gladiatorene fikk en tragisk skjebne. Mange gladiatorer ble velstående og fikk en normal tilværelse etter gladiatorkarrieren. Enkelte frigitte gladiatorer tjente tilsynelatende så godt i løpet av karrieren at de kunne trekke seg tilbake og leve komfortabelt. Andre kunne for eksempel få arbeid som trenere på en gladiatorskole.

Colosseum i Roma[rediger | rediger kilde]

Colosseum i Roma, Italia. Et fotografi av de mest kjente romerske epoken amfiteateret tatt i tidlig kveld. Gladiator kamper var den viktigste hendelsen holdt rundt denne tiden av døgnet.

Colosseum var en enorm arena med plass til 50 000 tilskuere og var Romas stolthet. Her ble det arrangert populære leker som det var gratis å komme inn på. Slik ble keiserne mer populære blant folket. Publikum kunne komme inn gjennom 80 innganger. Nederst satt keiseren og hans nærmeste medarbeidere. Ved siden av satt senatorene. Vanlige borgere fikk best utsikt, mens de fattige og de med lavere sosial klasse fikk sitte lenger oppe på den som regel fullstappede tribunen. Den gigantiske arenaen er formet som en ellipse og er 188 meter lang, 156 meter bred og 48 meter høy. Det skal ha vært flere heiser og heisesystemer som har fraktet dyrene rundt om i bygningen. Lekene begynte ofte med morsomme skuespill og visning av eksotiske dyr, før de rundet det hele av med blodige gladiatorkamper som ofte endte med døden.

Som nevnt tidligere, var det i høy grad tilskuerne som bestemte gladiatorenes skjebne. Lekene varte som regel en dag eller en uke, men da Colosseum ble åpnet varte lekene i hele 100 dager og 100 netter. Colosseum ble påbegynt av keiser Vespasian i år 72, som hadde fått inntekter av erobringen av Jerusalem. Han rev keiser Neros enorme Domus Aurea («det gylne palass») og bygget i stedet en enorm kamparena som skulle sikre hans popularitet hos folket. Det var hans etterfølger, keiser Titus, som også var hans egen sønn, som fikk æren av å åpne Colosseum i år 80. Det ble da innledet leker på 100 dager som var rene slakteriet. Blodbadet krevde tusenvis av dyreliv. Man regner med at i alt 300 000 gladiatorer har mistet livet på denne dødsens arena.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Not Such a Wonderful Life: A Look at History in Gladiator», IGN movies 10. februar 2000
  2. ^ «The Gladiator» Arkivert 23. september 2008 hos Wayback Machine., Brooklyn College Classics Department
  3. ^ Roman Civilization History 206 Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine. Bates College
  4. ^ «Roman gladiators were fat vegetarians» ABC Science 5. april 2004