Chelsea FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Chelsea
Chelsea Football Club
Chelsea
Stiftet10. mars 1905
Nettsidehttps://www.chelseafc.com/en
Idrettsgren(er)FotballRediger på Wikidata
Kallenavn«The Pensioners» (til 1952), «The Blue Lions» og «The Blues» (mest kjente)
HjemmebaneStamford Bridge
Kapasitet40,832[1]
LigaPremier League (2021/2022)
GrunnleggerGus Mears, Joseph Mears
LandStorbritannia
ByLondon
EierRoman Abramovitsj
AnnetNr. 4 i
Premier League
i 2020/21-sesongen
Administrasjon
StyrelederBruce Buck
Adm. direktørMarina Granovskaia
HovedtrenerTyskland Thomas Tuchel
Ass. trenerJody Morris
Chris Jones
Joe Edwards
Kit left arm cfc1920h.png Kit body cfc1920h.png Kit right arm cfc1920h.png
Kit shorts cfc201920h.png
Kit socks cfc1920hlong.png
Hjemmedrakt
Kit left arm chelsea1920a.png Kit body chelsea1920a.png Kit right arm chelsea1920a.png
Kit shorts usa18h.png
Kit socks cfc1920along.png
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
6. februar 2020

Chelsea Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet 10. mars i 1905 på The Rising Sun Pub (nå The Butchers Hook) av Henry Augustus Mears og broren Joseph, og ble valgt inn i The Football League samme år. Chelsea spiller hjemmekampene sine på Stamford Bridge, som ligger i bydelen Hammersmith og Fulham sørvest i London.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Chelsea, eller «The Blues», ble før kalt «The Pensioners» (til 1952) på grunn av sitt første emblem, som var en pensjonert soldat. De gamle britiske soldatene ble behandlet på sykehuset i Chelsea. Siden 1953 har Chelseas emblem bestått av en blå løve. Denne løven er bakgrunnen for Chelseas uoffisielle kallenavn «The Blue Lions», som er et slags sekundært kallenavn etter «The Blues». «The Blue Lions» er mest brukt muntlig blant Chelsea-fans, men noen supportergrupper innad i Chelsea har valgt å kalle seg nettopp «The Blue Lions». Hovedsakelig blir dette kallenavnet brukt for å skille Chelsea fra andre blåfargede klubber, ettersom «The Blues» er et kallenavn som blir brukt av flere klubber, som Birmingham City, Everton, Ipswich Town og flere.

Chelseas første manager fra 1905-1906 var John Robertson. I klubbens tidlige år oppnådde laget få suksesser. Det nærmeste det kom et trofé var FA-cupfinalen mot Sheffield United som de tapte.

1950- og 1960-tallet[rediger | rediger kilde]

Den tidligere Arsenal og England-spissen Ted Drake ble manager i 1952 og begynte å modernisere klubben. Han fjernet klubbens «Pensioners»-klubbmerke, gjorde tiltak i junioravdelingene og satte opp nye treningsstrukturer. Drake var manager da Chelsea vant sitt første store trofé, ligagullet i 1954–55. Sesongen etter startet UEFA opp Serievinnercupen, som nå er blitt til Mesterligaen. Men The Football League og FA, som var motstandere av at engelske klubber skulle delta i europacupen, overtalte Chelsea til å trekke seg fra turneringen.

Gjennom 1960-tallet fortsatte Chelsea å jakte trofeer, men kom ofte på andreplass. Chelsea var på vei til å vinne både ligaen, FA-cupen og ligacupen i slutten av 1964–65-sesongen, da laget til slutt endte opp med seier i ligacupen.

1970- og 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1970 vant Chelsea FA-cupen, men først etter omkamp mot Leeds. Det var to harde kamper med mange harde taklinger, som skapte et rivaliserende forhold mellom de to klubbene. Chelsea vant sitt første europacup-trofé ved å slå Real Madrid i UEFA-cupfinalen i 1971.

På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det igangsatt en ambisiøs oppgradering av Stamford Bridge, og det gikk utover den finansielle situasjonen til klubben. Stjernespillere ble solgt, og Chelsea rykket ned til 2. divisjon. Chelsea hadde også problemer med hooligans, og «Chelsea Headhunters» var blant de mest beryktede hooligans i England.

I 1982 ble Chelsea overtatt av finansmannen Ken Bates, som kjøpte klubben for ett pund, tilsvarende ca. 9 norske kroner. De sportslige resultatene lot vente på seg, og klubben var nær ved å rykke ned til 3. divisjon for første gang. I 1983 klarte manager John Neal å bygge opp et nytt lag til tross for den anstrengte økonomien. Chelsea vant 2. divisjon i 1984–85, og rykket opp til 1. divisjon. Laget rykket ned igjen i 1988, for så å rykke rett opp igjen neste sesong.

1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Chelsea begynte 1990-tallet i 1. divisjon og fra 1992–93-sesongen i den nye Premier League, med plasseringer fra 11 til 14.-plass. I 1994 spilte laget FA-cupfinale mot Manchester United som endte med 4–0-tap. Ruud Gullit, som i 1987 ble kåret til europas beste spiller, overtok som spillende manager i 1996. Han hentet blant annet flere store internasjonale navn til klubben. I 1997 vant Clelsea FA-cupen før Gullit ble erstattet av Gianluca Vialli i 1998. Med Vialli som manager vant laget både ligacupen og Cupvinnercupen i 1998. Med Claudio Ranieri som manager vant Chelsea FA-cupen i 2000 og kom til kvartfinalen i Mesterligaen i 2002. Chelsea kvalifiserte seg også til Mesterligaen året etter.

Roman Abramovitsj kjøper klubben[rediger | rediger kilde]

I juni 2003 slet klubben økonomisk, og Ken Bates solgte klubben til den russiske oljemilliardæren Roman Abramovitsj for 140 millioner pund. Abramovitsj brukte ca. 800 millioner kroner på spillerkjøp, og foretok store endringer. Da Ranieri ikke klarte å etterkomme den nye eierens krav om trofeer, ble han erstattet av portugiseren José Mourinho som året før hadde vunnet Mesterligaen og den portugisiske ligaen med Porto. Under Mourinho vant Chelsea Premier League i 2004–2005 og 2005–06 samt FA-cupen i 2007 og ligacupen i 2005 og 2007. Mourinho og Abramovitsj kom ikke overens, og de ble enige om at deres veier skulle skilles.

Daværende sportsdirektør Avram Grant ble ansatt som ny manager, og han tok Chelsea til lagets første Mesterliga-finale, som endte med tap for Manchester United. Grant ble sparket etter sesongen, og erstatteren Luiz Felipe Scolari var manager fra juli 2008 til februar 2009. Guus Hiddink tok over som manager ut sesongen, og Chelsea vant FA-cupen 2009.

Carlo Ancelotti ble manager for Chelsea foran 2009–10-sesongen. I Ancelottis første sesong som manager vant Chelsea «The Double», og Chelsea ble det første laget i toppdivisjonen siden 1963 til å skåre over hundre mål da de endte på 103. Ancelotti fikk sparken 22. mai 2011 etter sesongens siste kamp som endte med 1-0-tap for Everton.

Før 2011–12-sesongen ble André Villas-Boas ansatt som ny manager. Han hadde en fortid i Porto, som han ledet til ligagull, cupgull og seier i Europaligaen. Villas-Boas fikk en god start som manager for Chelsea, som tok 22 av 30 mulige poeng på de ti første kampene. Etter nyttår uteble derimot resultatene, og Villas-Boas ble erstattet som manager av den daværende assistent-treneren Roberto Di Matteo i mars 2012. Etter at Roberto Di Matteo kom inn som manager, oppnådde han en av de mest suksessrike sesongene i klubbens historie. Di Matteo tok Chelsea til sitt syvende FA-cup-trofé, det fjerde i løpet av de seks siste sesongene. I tillegg tok han Chelsea til finalen i Mesterligaen etter å ha vunnet 4-1 mot Napoli i returoppgjøret (de tapte 3-1 første kamp), og 3-2 mot Barcelona sammenlagt over to kamper. I finalen møtte de Bayern München. Etter full tid var resultatet 1-1, og lagene måtte ut i ekstraomganger. Da det heller ikke etter ekstraomganger ble noen avgjørelse, måtte vinneren avgjøres ved straffesparkkonkurranse. Didier Drogba kunne etterhvert sette den avgjørende straffen i mål, og Chelsea vant Mesterligaen for første gang.

Roberto Di Matteo fikk sparken som manager 22. november 2012 etter en serie svake resultater. Rafael Benitez overtok som midlertidig manager samme dag, og signerte kontrakt frem til sommeren. Supporterne ville ikke ha Benitez,[trenger referanse] men Chelsea vant Europaligaen mot Benfica SL (2-1). Målene ble scoret av Fernando Torres og Branislav Ivanović. Sistnevnte scoret på overtid. Etter at kontrakten til Benitez gikk ut, ble José Mourinho ansatt som manager igjen.

Chelsea vant deres 5. seriegull etter 2014/15 sesongen. Gullet ble sikret 3. mai med en 1-0 seier mot Crystal Palace, 3 runder før sesongen ble avsluttet. Eden Hazard ble, som første belgier, kåret til årets spiller i den engelske toppdivisjonen.[2]

Trener 2016–18 var Antonio Conte som brakte seier i Premier League 2016/17 og FA-cupen 2017–18, etterfulgt av Maurizio Sarri i 2018.[3]

Stamford Bridge[rediger | rediger kilde]

Stamford Bridge 24. oktober 2009

Hjemmebanen til Chelsea er Stamford Bridge og er den eneste stadion Chelsea har hatt. Stamford Bridge ble åpnet offisielt 28. april 1877, og er den eldste stadion i Premier League. Stadion har en kapasitet på 42 055 tilskuere. Stadion har fire avdelinger; West Stand, East Stand, The Shed og Matthew Harding Stand. The Shed og Matthew Harding Stand er der de mest vokale og lojale supporterne sitter.

Rivaler[rediger | rediger kilde]

Chelsea sin nærmeste nabo er Fulham, som regnes som Chelseas lokalrival. Likevel er det mange Chelsea-fans som ikke ser på Fulham som sine største rivaler, da Chelsea og Fulham i mange år har spilt i forskjellige divisjoner. En undersøkelse foretatt av Planetfootball.com i 2004 viser at mange Chelsea-fans ser på London-rivalene Arsenal og Tottenham som sine aller største konkurrenter. I mindre grad er også Manchester United rivaler, grunnet flere års kniving om ligagullet og andre trofeer. Queens Park Rangers er en annen klubb fra Vest-London, men den har ikke vært ansett som store rivaler for Chelsea.

Produsenter og sponsorer av draktene[rediger | rediger kilde]

Periode Produsent Sponsor
1987-1993 Umbro Commodore
1993-1994 Umbro Amiga
1994-1997 Umbro Coors
1997-2001 Umbro Autoglass
2001-2005 Umbro Fly Emirates
2005-2015 Umbro/Adidas Samsung mobile/Samsung
2007- 2017 Adidas Yokohama
2017- 2020 Nike Yokohama
2020- Nike Three UK

Chelsea skrev under på en kontrakt med Yokohama 26. februar 2015, med denne kontrakten gjorde det Chelsea FC til den 2. største sponsoravtalen i hele England med en inntekt på nærmere 500 millioner i året. Kun United har en bedre avtale med sin «Chevrolet»-avtale på ca. 620 millioner kr i året. Denne avtalen med Yokohama strekker seg over fem år fra og med sesongen 2015-2016.

Meritter[rediger | rediger kilde]

Trofé Antall År
Engelske turneringer 1. divisjon / Premier League 6 1954/55, 2004/05, 2005/06, 2009/10, 2014/15, 2016/17
FA-cupen 8 1969/70, 1996/97, 1999/00, 2006/07, 2008/09, 2009/10, 2011/12, 2017/18
Ligacupen 5 1964/65, 1997/98, 2004/05, 2006/07, 2014/15
FA Community Shield 4 1955, 2000, 2005, 2009
Full Members Cup 2 1985/86, 1989/90
Europeiske turneringer UEFA Champions League 2 2011/12, 2020/21
Cupvinnercupen 2 1970/71, 1997/98
UEFA Super Cup 2 1998, 2021
UEFA Europa League 2 2012/13, 2018/19
Verdensturneringer FIFA Club World Cup 0
Totalt antall trofeer 33

«Doubles»[rediger | rediger kilde]

  • 1997-98: Ligacupen & Cupvinnercupen.
  • 2004-05: Premier League & Ligacupen.
  • 2006-07: FA Cupen & Ligacupen.
  • 2009-10: Premier League & FA Cupen.
  • 2011-12: Mesterligaen & FA Cupen.
  • 2014-15: Premier League & Ligacupen.

Chelsea FC er den eneste klubben som har vunnet både Mesterligaen og Europaligaen i løpet av 365 dager. Chelsea og Manchester United er de eneste engelske klubbene som har vunnet de fire forskjellige europeiske turneringene, Mesterligaen, Europaligaen, UEFA Super Cup, og den gamle Cupvinnercupen. Chelsea ble etter finaleseieren i 2012 i Mesterligaen det femte engelske fotballaget til å vinne turneringen.

Finaler og semifinaler[rediger | rediger kilde]

  • Finalist i FA-cupen (7): 1915, 1967, 1994, 2002, 2017, 2020, 2021
  • Finalist i Ligacupen (3): 1972, 2008, 2019
  • Finalist i UEFA Champions League (1): 2008
  • Finalist i FIFA Club World Cup (1): 2012
  • Finalist i UEFA Super Cup (3): 2012, 2013, 2019
  • Finalist i Community Shield (9): 1970, 1997, 2006, 2007, 2010, 2012, 2015, 2017, 2018
  • Vinner av 2. Divisjon (2): 1983/84, 1988/89
  • 2.-plass i Premier League (4): 2003/2004, 2006/2007, 2007/2008, 2010/2011
  • Semifinalist i Mesterligaen (5): 2004, 2005, 2007, 2009 og 2014
  • Semifinalist i FA-cupen (5): 1964/65, 1965/66, 1995/96, 2005/06, 2012/13
  • Semifinalist i Ligacupen (5): 1972/73, 1990/91, 2001/02, 2012/13, 2017/18

Managere[rediger | rediger kilde]

Antonio Conte var manager fra 2016–2018.
Manager Periode
John Tait Robertson (1905–1907)
David Calderhead (1907–1933)
Leslie Knighton (1933–1939)
Billy Birrell (1939–1952)
Ted Drake (1952–1961)
Tommy Docherty (1962–1967)
Dave Sexton (1967–1974)
Ron Suart (1974–1975)
Eddie McCreadie (1975–1977)
Ken Shellito (1977–1978)
Danny Blanchflower (1978–1979)
Geoff Hurst (1979–1981)
John Neal (1981–1985)
John Hollins (1985–1988)
Bobby Campbell (1988–1991)
Ian Porterfield (1991–1993)
David Webb (1993)
Glenn Hoddle (1993–1996)
Ruud Gullit (1996–1998)
Gianluca Vialli (1998–2000)
Claudio Ranieri (2000–2004)
José Mourinho (2004–2007)
Avram Grant (2007–2008)
Luiz Felipe Scolari (2008–2009)
Guus Hiddink (2009) (Midlertidig)
Carlo Ancelotti (2009–2011)
André Villas-Boas (2011–2012)
Roberto Di Matteo (2012)
Rafael Benítez (2012–2013) (midlertidig)
José Mourinho (2013–2015)
Guus Hiddink (2015–2016) (midlertidig)
Antonio Conte (2016–2018)
Maurizio Sarri (2018–2019)
Frank Lampard (2019–2021)
Thomas Tuchel (2021–)

Klubbstyre[rediger | rediger kilde]

Chelsea FC[rediger | rediger kilde]

Eier: Roman Abramovich

Chelsea FCs Hovedstyre[rediger | rediger kilde]

Styreleder: Bruce Buck
Adm. Direktør:  Marina Granovskaia og Eugene Tenenbaum
Finans og drift direktør: Chris Alexander
Klubb Sekretær: David Barnard
Direksjonssekretær: Alan Shaw

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 2. september 2021. [4]

Nr. Posisjon Spiller
1 Spania K Kepa Arrizabalaga
2 Tyskland F Antonio Rüdiger
3 Spania F Marcos Alonso
4 Danmark F Andreas Christensen
5 Italia MB Jorginho
6 Brasil F Thiago Silva
7 Frankrike MB N'Golo Kanté
8 Kroatia MB Mateo Kovačić
9 Belgia A Romelu Lukaku
10 USA A Christian Pulisic
11 Tyskland A Timo Werner
12 England MB Ruben Loftus-Cheek
13 England K Marcus Bettinelli
14 England F Trevoh Chalobah
Nr. Posisjon Spiller
16 Senegal K Édouard Mendy
17 Spania MB Saúl Ñíguez (på lån fra Atlético Madrid)
19 England MB Mason Mount
20 England A Callum Hudson-Odoi
21 England F Ben Chilwell
22 Marokko A Hakim Ziyech
24 England F Reece James
28 Spania F César Azpilicueta Kaptan logo.svg
29 Tyskland MB Kai Havertz
Frankrike F Malang Sarr
England MB Lewis Baker
England MB Ross Barkley
Belgia A Charly Musonda

Utlånte spillere[rediger | rediger kilde]

[5]

Nr. Posisjon Spiller
23 Skottland MB Billy Gilmour (hos Norwich til 8. juni 2022)
27 England MB Tino Anjorin (hos Lokomotiv Moskva til 30. juni 2022)
31 England K Jamie Cumming (hos Gillingham til 8. juni 2022)
33 Italia F Emerson (hos Lyon til 30. juni 2022)
44 Wales F Ethan Ampadu (hos Venezia til 30. juni 2022)
England K Nathan Baxter (hos Hull til 8. juni 2022)
Kroatia K Karlo Ziger (hos Rudar Velenje til 30. juni 2022)
England F Levi Colwill (hos Huddersfield til 8. juni 2022)
Nederland F Juan Familia-Castillo (hos Birmingham til 8. juni 2022)
Nederland F Ian Maatsen (hos Coventry til 8. juni 2022)
Ghana F Baba Rahman (hos Reading til 8. juni 2022)
Nr. Posisjon Spiller
USA F Matt Miazga (hos Alavés til 30. juni 2022)
England F Dujon Sterling (hos Blackpool til 8. juni 2022)
England F Jake Clarke-Salter (hos Coventry til 8. juni 2022)
Østerrike MB Thierno Ballo (hos Rapid Wien til 30. juni 2022)
Frankrike MB Tiemoué Bakayoko (hos Milan til 30. juni 2023)
England MB Conor Gallagher (hos Crystal Palace til 8. juni 2022)
England MB Henry Lawrence (hos Wimbledon til 8. juni 2022)
England MB Danny Drinkwater (hos Reading til 8. juni 2022)
Albania A Armando Broja (hos Southampton til 8. juni 2022)
Belgia A Michy Batshuayi (hos Beşiktaş til 30. juni 2022)
Brasil A Kenedy (hos Flamengo til 30. juni 2022)

Reservespillere U23[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 2. september 2021.[6]

Nr. Posisjon Spiller
36 Finland K Lucas Bergström
England K Teddy Sharman-Lowe
USA K Ethan Wady
England F Josh Brooking
England F Bashir Humphreys
Nederland F Xavier Mbuyamba
Nord-Irland F Sam McClelland
England MB Ben Elliott
England MB Joe Haigh
England MB George McEachran
Nr. Posisjon Spiller
England MB Dion Rankine
England MB Xavier Simons
England MB Tariq Uwakwe
England MB Harvey Vale
England MB Charlie Webster
Norge A Bryan Fiabema
England A George Nunn
England A Jude Soonsup-Bell
England A Jayden Wareham

Akademispillere U18[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 2. september 2021.[7]

Nr. Posisjon Spiller
England K Prince Adegoke
Frankrike K Sami Tlemcani
England F Derrick Abu
England F Luke Badley-Morgan
England F Alfie Gilchrist
England F Brodi Hughes
England F Alex Kpakpe
England F Richard Olise
Sverige MB Edwin Andersson
England MB Leo Castledine
England MB Billy Gee
Nr. Posisjon Spiller
England MB Lewis Hall
England MB Samuel Rak-Sakyi
England MB Josh Tobin
England A Louis Flower
England A Tudor Mendel-Idowu
England A Malik Mothersille
England A Zain Silcott-Duberry
England A Ronnie Stutter
Finland A Jimi Tauriainen
England A Silko Thomas

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]