Wencke Mühleisen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wencke Mühleisen
Født Wencke Lagertha Fugelli Mühleisen
19. oktober 1953 (64 år)
Norge
Yrke Performance-kunstner (1978–1989)
Kjønns- og medieforsker
Nasjonalitet Norge

Wencke Lagertha Fugelli Mühleisen (født 19. oktober 1953 i Dale i Hordaland) er en norsk-østerriksk skribent, kjønns- og medieforsker og tidligere performancekunstner, som arbeider som frilansforsker og skjønnlitterær forfatter. Hun er utdannet medieviter og jobber hovedsakelig med queerteori og studier av kjønn og seksualitet i medier og populærkultur fra queerteoretisk ståsted. Wencke Mühleisen har etter hvert også utgitt bøker med selvbiografisk tilsnitt som har reflektert over hennes egen fortid i Friedrichshof-kollektivet og hennes foreldres livsløp.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mühleisen ble født i Dale utenfor Bergen, der faren da jobbet som tekstilingeniør. Moren var opprinnelig fra Stavanger og faren var opprinnelig fra Maribor (Marburg), som hadde vært en del av Østerrike-Ungarn før første verdenskrig, som deretter havnet i Kongeriket Jugoslavia og som siden ble en del av dagens Slovenia. Hennes farfar Lothar Mühleisen var advokat og notar i Maribor, og ble innvalgt i parlamentet i Jugoslavia i 1927 som representant for Maribor og den tyske minoritetens parti.[1] Familien var tyskspråklig, men hadde også slovenske røtter. Faren meldte seg frivillig til tysk militærtjeneste i 1941 og tjenestegjorde på finsk–tysk side i Den finske fortsettelseskrigen mot Sovjetunionen. Foreldrene møttes på Kongsvinger like etter krigen mens faren var på vei fra Finland til Østerrike gjennom Norge. Farens familie, som hadde eid en vingård i dagens Slovenia, kom etter andre verdenskrig som flyktninger til dagens Østerrike som resultat av fordrivelsen av tyske, italienske og ungarske minoriteter fra Jugoslavia. Da Wencke Mühleisen var to år flyttet familien til besteforeldrene i Østerrike, og siden flyttet familien en rekke ganger.[2] Mühleisen har skrevet om sin familie og oppvekst i boken Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden.[3]

Friedrichshof-kollektivet og performance[rediger | rediger kilde]

Hun var mellom 1976 og 1985 knyttet til det østerrikske Friedrichshof-kollektivet, en venstreradikal kollektivbevegelse som ofte ble omtalt som en sekt.[4] Hun gikk ut av kollektivet i 1985 på grunn av dets autoritære sider, blant annet krav om at alle skulle ha samleie med alle og at barna i kollektivet ikke skulle ha noe spesielt forhold til sine foreldre. I tiden etterpå ble hun kjent med anklagene om seksuelle overgrep mot barn som ble rettet mot Friedrichshof-lederen Otto Muehl, og hun og andre avhoppere bidro til å varsle om hans totalitære lederstil og forholdene i kollektivet. Denne kritikken bidro til at kollektivet gikk i oppløsning og til at Muehl ble dømt til fengsel.[5] Fra 1978 til 1989 var hun aktiv som performance-kunstner. Hun behandlet temaer som kjønn, kropp, seksualitet, feminisme og politikk. Avisen Blikk beskriver henne som landskjent som «råtøff performanceartist som sjokkerte ved å kle seg naken på scenen, male musa si rød og illudere samleier».[6]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Mühleisen ble cand.philol. i medier og kommunikasjon i 1994 med hovedoppgaven Tre kortfilmer av kvinnelige filmskapere og det feministiske prosjekt og jobbet som markedskonsulent i Norsk filminstitutt 1996–1997. Hun var fra 1997 til 2002 stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og ble dr.art. i medier og kommunikasjon i 2003 med avhandlingen Kjønn i uorden; iscenesettelser av kjønn og seksualitet i eksperimentell talkshowunderholdning på NRK fjernsynet. Fra 2003 til 2008 var hun postdoktor ved samme institutt. Hun var fra 2008 til 2014 ansatt ved Universitetet i Stavanger. Fra 2014 har hun vært frilans prosjektforsker.[7]

Faglig og skjønnlitterært arbeid[rediger | rediger kilde]

Hun har særlig jobbet med queerteori («skeiv teori»), feministisk/queer medieteori, og forståelser av kjønn og (særlig skeiv) seksualitet, i film, fjernsyn, populærkultur og samtidskunst.

Fra 2010-årene har Mühleisens arbeid tatt en selvbiografisk og skjønnlitterær vending og i økende grad tematisert hennes egen biografi og familie, fortid i Friedrichshof-kollektivet i 1970- og 1980-årene og tidligere virksomhet som performancekunstner. I 2011 utgav hun boken Jeg skulle ha løftet deg varsomt over, som handler om hennes mors død og reflekterer over morens liv og hvordan hun tar vare på moren under morens dødsleie. I 2015 kom boken Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden som tematiserer hennes tid i Friedrichshof-kollektivet og også undersøker farens bakgrunn og livsløp. Mühleisen skriver blant annet om farens bakgrunn i Jugoslavia, hans tjeneste i Den finske fortsettelseskrigen på finsk–tysk side, og hans senere erklært rasistiske meninger overfor en afrikansk svigersønn. Utgangspunktet for boken var et brev faren skrev til henne i 1980-årene , der han antydet at det var likhetstrekk mellom dem i avvisningen av det vanlige samfunnet.[3] I 2017 utgav hun brevromanen All gjeldende fornuft.[8]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bøker
  • 2017: All gjeldende fornuft: en brevroman
  • 2015: Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden
  • 2011: Jeg skulle ha løftet deg varsomt over
  • 2009: Norske Seksualiteter. (red. med Åse Røthing) Oslo: Cappelen.
  • 2007: Meningen med sex. Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser (red.) med Christel Sverre (Pax forlag) Dagbladets anmeldelse
  • 2007: Sex og sånn. Funderinger om kjønn og seksualitet i kultur og medier Oslo: Spartacus
  • 2006: Kjønnsforskning: En grunnbok (red.med Jørgen Lorentzen) (Universitetsforlaget)
  • 2003: Kjønn og sex på TV: norske medier i postfeminismens tid (Universitetsforlaget)
  • 2002: Kjønn i uorden: Iscenesettelse av kjønn og seksualitet i eksperimentell talkshowunderholdning på NRK fjernsynet (doktoravhandling, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO)
  • 1996: Silikonpupper, skjønnhetens demokratisering og det naturliges terror
Bokkapitler
  • 2007: «Mainstream sexualization as experimentation» i Youth, Gender and Pornography Eds. Susanne V. Knudsen, Lotta Löfgren-Mårtenson & Sven-Axel Månsson Copenhagen: Danish University of Education Press
  • 2007 «Begjærets demokratisering eller lystens avvikling» i Meningen med sex. red. Wencke Mühleisen og Christel Sverre, Kunst populærkultur og forskning. Oslo: Pax forlag
  • 2006 «Kjønn, sex og humor på TV» i Humor i mediene. Yngvar Kjus og Birgit Hertzberg Kaare (red.) Oslo: Cappelen.
  • 2005 «Dagens sex-bøker i den norske seksuelle offentlighet» i 2 – perspektiver på parforhold. Håkon Hårtveit (red.) Universitetsforlaget: Oslo.
  • 2004 «Baise-moi and femininism’s filmic intercourse with the aesthetics of pornography» i Femme Fatalities. Representations of Strong Women in the Media. Rikke Schubart og Anne Gjelsvik (red.) Göteborg: Nordicom.
  • 2004 «Kjønnstrøbbel i dagens medieuttrykk» i P2-akademiet. Tilman Hartenstein (red.) Oslo: Transit.
  • 2002 «Feminisering, kjønn og sex i fjernsynsoffentligheten» i Fjernsyn mellom høy og lav kultur. Espen Ytreberg (red.) Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • 2002 «Blir så jævlig breibeint.' Iscenesettelse av kjønn hos programledere i TV2» i samarbeid med Hege Gundersen i Gunn Enli, Susanne Østby Sæther og Trine Syvertsen (red.) TV2 1992–2002: 'Et hjem for oss – Et hjem for deg'. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • 2001 «Hjelp – de kommer og tar meg» i D. Endsjø og Ø. Svare (red.) Lei av kjønn. Oslo: Cappelen.
  • 1999 «Female talkshowhosts: Crossing boundaries» i Godzic Wieslaw (red.) Aspects of Audiovisual Popular Culture. Krakow: Jagellonian Press.
  • 1999 «Umulig begjær. Da seksualitet ble politikk» i C. Sandnes, B. Nossum og C. Smith Eriksen (red.) Matriark. Oslo: Gyldendal.
  • 1994 «Vibeke Løkkeberg som riksheks» i Gro Hagemann og Anne Krogstad (red.) Høydeskrekk. Kvinner og offentlighet. Oslo: Ad Notam.
Artikler

2015 «Den før så inkluderende middelklassen har lukket seg inn i normaliteten. Den lille lykke» i Klassekampen 2009 (med Hilde Danielsen) "Statens parkurs «Godt Samliv» i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1. 2009 (med Åse Røthing og Stine Helena Svendsen) «Grenser for seksualitet Norske seksualitetsforståelser i innvandringsregulering» i Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 4.

  • 2008 «Staging Gender and Sexuality in Experimental TV Entertainment» i Journal of Homosexuality, The Haworth.
  • 2007 «Mainstream sexualization and the potentials for Nordic new feminism» i Nora. Nordic Journal of Women’s Studies, no 2/3
  • 2007 «Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen» i Z Filmtidsskrift nr. 2.
  • 2005 «Den prostituerte: offer eller feminist?» ss. 28-24 i Samtiden 3/05
  • 2005 «Realism of convention and realism of queering: Sexual violence in two European artfilms», ss. 115–126 i Nora. Nordic Journal of Women’s Studies. 2/05.
  • 2004 «Postfeminisme, sex og pornografi på film med roadmovien Baise-moi som eksempel» ss.23-43 i Kvinneforskning nr. 1/04.
  • 2003 «Spenninger i postmoderne feminisme: Kjønnet som estetisk iscenesettelse i dagens medieverden» ss. 47-61 i Kvinneforskning nr. 1/03.
  • 2000 «Postmoderne moro på fjernsynet» ss. 33-41 i Kirke og kultur 1/00.
  • 2000 «Kjønn og sex: skeiv estetikk i fjernsynet» ss. 105–121 i Kvinneforskning 3-4/00.
  • 1999 «She-man performance» ss.30-34 i Utflukt 3/99.
  • 1998 «Direkte Lykke! A naivist parody of old-time tv hosted by a transgressive woman» ss. 255–271 i Nordicom Review 1/98.
  • 1998 «Baluba – et underholdningsprogram med en postfeministisk heltinne» ss.75-93 i Norsk Medietidsskrift 2/98.
  • 1996 «Kjønnsklister» ss. 20-23 i Utflukt 3-4/96.
  • 1994 «Kvinnelig erfaring & filmspråk» ss. 85-98 i Norsk Medietidsskrift 1/94.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lithokarten aus Österreich: mit besonderer Berücksichtigung der Steiermark, K. Killer, 2001, s. 39
  2. ^ Det mest oppsiktsvekkende med Wencke Mühleisen (61) er ikke at hun malte underlivet rødt på scenen, Dagbladet
  3. ^ a b Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden i Gyldendal.no
  4. ^ Frank Nordhausen og Liane von Billerbeck (1999): Psycho-Sekten – die Praktiken der Seelenfänger. Fischer Verlag, ISBN 3596142407
  5. ^ Hun bodde i kunstnerkollektiv der alle måtte ligge med alle, VG
  6. ^ Kjersti Dyrhaug: «Dr. Kjønn», Blikk, nr. 1, 2003
  7. ^ Wencke Mühleisen[død lenke], Forskerkollektivet
  8. ^ Virkelighetslitteratur som virkelig betyr noe

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]