Radikalfeminisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra 1970-årene ble venusspeil med hevet knyttneve et vanlig symbol for radikalfeminismen; hevet knyttneve var siden tidlig på 1900-tallet et venstreradikalt og revolusjonært symbol
Martha Shelley er en av de ledende representantene for radikal lesbisk feminisme, en av de viktigste retningene innenfor radikalfeminismen

Radikalfeminisme (også skrevet radikal feminisme eller radikal-feminisme; forkortelsen radfem er også brukt) er en egen ideologisk retning innenfor feminismen som oppstod med utgangspunkt i venstreradikale bevegelser i 1960- og 1970-årene. Radikalfeminismen beskrives som mer militant enn de fleste andre feministiske retningene.[1] Radikalfeminister ønsker en radikal omveltning av samfunnet og forholdet mellom kjønnene, og bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet»; deler av radikalfeminismen er kjennetegnet av separatisme, dvs. at kvinner bør leve uten menn. Radikalfeminismen fikk sitt gjennombrudd i offentligheten med Valerie Solanas' SCUM Manifesto fra 1967 og hadde sin største oppslutning i første halvdel av 1970-årene. Radikalfeminismen har siden vært en relativt liten ideologisk retning med venstreradikalt ståsted som har posisjonert seg mot andre former for feminisme. Innenfor radikalfeminismen finnes det flere retninger, særlig radikal lesbisk feminisme som vektlegger fellesskapet mellom lesbiske kvinner og er motstandere av heteroseksuelle forhold.

Radikalfeminisme skiller seg fra de fleste andre feministiske retningene gjennom sin oppfatning av kvinner og menn som iboende antagonistiske grupper, og står i et tildels skarpt motsetningsforhold til flere andre feministiske retninger som sosialistisk/marxistisk feminisme, liberal feminisme og flere nyere retninger som interseksjonell, queer- og transfeminisme.[2] Radikalfeminismen startet som et forsøk på å endre marxismen, men har siden 1970-årene i stor grad fremstått som en motpol til marxismen, og marxister som Anuradha Ghandy har kritisert radikalfeminismen for å ha «ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner».[3] Viktige stridspunkter mellom radikalfeminister og andre feminister er særlig synet på inkludering av menn og synet på det sosiale kjønnsbegrepet og debatten om transkjønnethet; flere radikalfeminister har stilt seg kritiske til det sosiale kjønnsbegrepet (engelsk gender) og transpersoner; begrepet transekskluderende radikalfeminisme brukes ofte kritisk av andre feminister om denne radikalfeministiske retningen;[4][5] det finnes også radikalfeminister som omtaler seg som transinkluderende.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Radikalfeminisme er et samlebegrep for ulike feministiske ideologier, bevegelser og organisasjoner som oppstod i 1960- og 1970-årene med et uttalt venstreradikalt ståsted og med brodd mot den tradisjonelle feminismen, som radikalfeministene oppfattet som borgerlige og reaksjonære. Radikalfeministiske bevegelser har ofte hatt utspring i andre venstreradikale miljøer av kommunistisk eller anarkistisk orientering, men har ikke alltid noen klar forankring i tradisjonelle politiske ideologier.[7] Radikalfeministiske organisasjoner hadde sterk vekst i venstreradikale kretser i første del av 1970-årene, men etter midten av 1970-årene mistet retningen mye av den tilslutningen den hadde fått i årene før.

Radikalfeminismens sentrale teori er at menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», og retningen ønsker en radikal omveltning av samfunnet for å nedkjempe «patriarkatet». Radikalfeminisme står først og fremst i motsetning til tradisjonell feminisme, også kalt hovedstrømsfeminisme (mainstream-feminisme), som søker forbedringer i samfunnet gjennom reformer og uten noen sterk venstreradikal forankring. Radikalfeminismen står også i motsetning til sosialistisk feminisme og den sosialistiske kvinnebevegelsen, som ser den feministiske kampen som en del av klassekampen. Videre står radikalfeminismen i sterk motsetning til nyere feministiske retninger som vokste frem i 1980- og 1990-årene, slik som queer feminisme generelt og spesielt transfeminisme.[8]

Radikalfeminismens mest kjente tekst, SCUM Manifesto (1967) av Valerie Solanas, hevder at menn har ødelagt verden og foreslår opprettelsen av «SCUM» (som blir sagt å være en forkortelse for «Society for Cutting Up Men»), en organisasjon som skal utrydde hankjønnet. Solanas manifest fikk stor oppmerksomhet da hun forsøkte å drepe Andy Warhol i 1968, og har fått ikonisk betydning innen den radikalfeministiske bevegelsen.[9]

I Norge er Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar de største og viktigste organisasjonene som regner seg som radikalfeministiske; Kvinnefronten ble etablert i 1972 og i sitt program hevdet organisasjonen at «vi har en felles fiende: imperialismen» og at stat, næringsliv og kapital undertrykte kvinner.[10] Kvinnefronten var fra 1975 observert av Overvåkingspolitiet (nå Politiets sikkerhetstjeneste) som ledd i observasjonen av ekstreme miljøer, og Overvåkingspolitiet anså organisasjonen som en frontorganisasjon for Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)).[10] Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter interne stridigheter. Grunnleggerne av Kvinnegruppa Ottar var misfornøyde med utviklingen i Kvinnefronten og at denne organisasjonen etter deres mening var for lite radikal; Kvinnegruppa Ottar beskrives derfor ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.[11] I tillegg til disse to finnes det flere andre mindre organisasjoner, f.eks. Lesbisk Forbund, en organisasjon som særlig har markert seg som kritikere av transpersoner.[12]

Den marxistiske feministen Anuradha Ghandy skrev at «radikalfeminismen var i starten en debatt med marxismen, et forsøk på å endre eller omskrive marxismen. Senere, da radikalfeminismen vokste seg sterkere, ble marxismen kastet til side og hele fokuset ble flyttet over til en analyse av kjønn og patriarkat frikoplet fra det utbyttende kapitalistiske systemet» der «radikale feminister har stilt marxismen på hodet» og «ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner». Marxisme og radikalfeminisme har siden 1970-årene i økende grad fremstått som motpoler.[3]

Radikal lesbisk feminisme er en egen retning innenfor radikalfeminismen, som bygger på fellesskapet mellom lesbiske kvinner og som avviser heteroseksuelle forhold.[13] Radikalfeminisme har alltid møtt kritikk fra andre feminister for sitt syn på menn og inkludering av menn; kritikerne har særlig fokusert på at radikalfeminismen identifiserer kvinner og menn som tilhørende iboende fiendtlige og antagonistiske grupper, og på den nedsettende holdningen til heteroseksuelle forhold som finnes blant en del radikalfeminister.[2] Noen kjente radikalfeminister, blant annet Germaine Greer, er også kjent som harde kritikere av transkjønnede og transseksualitet, og har av kritikere blitt anklaget for transfobiske holdninger.[14]

Radikal lesbisk feminisme[rediger | rediger kilde]

Radikal lesbisk feminisme er den mest profilerte egne retningen innen radikalfeminismen, selv om ikke alle radikalfeminister er radikale lesbiske feminister. Radikale lesbiske feminister ser på lesbiskheten som en motstandshandling mot heteroseksualiteten, som de ser på som en politisk institusjon som undertrykker kvinner.[15] I 1970-årenes debatter innen radikalfeminismen ble kvinner som ikke var lesbiske ofte utfordret på at deres heteroseksuelle orientering støttet opp under «patriarkatet» som radikalfeminismen ville nedkjempe.[16]

Syn på transpersoner[rediger | rediger kilde]

Siden 1970-årene har det pågått en debatt innen radikalfeminismen om synet på transkjønnethet og transpersoner.[17] I 1978 erklærte den canadiske radikalfeministiske organisasjonen Lesbian Organization of Toronto seg som en organisasjon bare for «womyn-born womyn» («kvinne-født kvinne» med avvikende rettskrivning):

SitatSo here a guy comes along saying, «I'm going to be a girl now and speak for girls.» And we thought, «No you're not.» A person cannot just join the oppressed by fiat.[18]Sitat

Noen radikalfeminister som Andrea Dworkin, Catharine MacKinnon, John Stoltenberg og Monique Wittig har støttet anerkjennelse av transpersoner og beskriver sin feminisme som transinkluderende.[19][20][6] Andre radikalfeminister, som Mary Daly, Janice Raymond, Robin Morgan, Germaine Greer, Sheila Jeffreys og Julie Bindel mener transpersoner er en del av et «patriarkalsk system» og uforenlig med radikalfeministisk ideologi.[21][17][22][23][24]

Radikalfeminister som er mot anerkjennelse av transkvinner som kvinner har ofte beskrevet seg selv som «kjønnskritiske» (gender-critical)[25][26] og er som oftest omtalt som transekskluderende radikalfeminister (forkortet TERF) av andre feminister.[27][26][25][27][28]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ What Is Radical Feminism?
  2. ^ a b Alice Jardine, Paul Smith, Men in Feminism, s. 69, Routledge, 2012
  3. ^ a b Anuradha Ghandy (2006), Philosophical trends in the feminist movement, Marxists.org
  4. ^ The rise of anti-trans “radical” feminists, explained: Known as TERFs, trans-exclusionary radical feminist groups are working with conservatives to push their anti-trans agenda, Vox
  5. ^ Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer. 
  6. ^ a b Williams, Cristan (2016). «Radical Inclusion: Recounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly. 3 (1–2). ISSN 2328-9252. doi:10.1215/23289252-3334463. 
  7. ^ Gemzöe, Lena. (2004). Feminism ISBN 91-574-5935-5
  8. ^ Deborah Cameron, Don Kulick, Language and Sexuality, s. 55, Cambridge University Press, ISBN 9780521009690
  9. ^ Echols, Alice (1989). Daring to Be Bad: Radical Feminism in America 1967–1975. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1787-2.
  10. ^ a b Lund-rapporten, s. 224–226
  11. ^ brun, tekst: thomas holst-hansen og vegard larsenfoto: agnete (4. mars 2006). «Stille ved fronten». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 13. mai 2020. 
  12. ^ Martine Aurdal, «Transfobi på norsk», Dagbladet, 27. juli 2017
  13. ^ Marc Stein, Rethinking the Gay and Lesbian Movement, s. 91, 2012
  14. ^ Clare Longrigg, «A Sister with No Fellow Feeling», The Guardian, 25. juni 1997
  15. ^ Bindel, Julie (30. januar 2009). «My sexual revolution». The Guardian. 
  16. ^ Johnston, Jill. «The Making of the Lesbian Chauvinist (1973)». Radical Feminism: A Documentary Reader. New York: New York University Press, 2000.
  17. ^ a b Goldberg, Michelle (4. august 2014). «What Is a Woman?». The New Yorker. Besøkt 20. november 2015. 
  18. ^ Ross, Becki (1995). The House that Jill Built: A Lesbian Nation in Formation. University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-7479-9.
  19. ^ Abeni, Cleis (3. februar 2016). «New History Project Unearths Radical Feminism's Trans-Affirming Roots». The Advocate (engelsk). Besøkt 10. juni 2017. 
  20. ^ Williams, Cristan (7. april 2015). «Sex, Gender, and Sexuality: The TransAdvocate interviews Catharine A. MacKinnon». Besøkt 14. januar 2016. 
  21. ^ Daly, Mary (1978). Gyn/Ecology: The Metaethics of Radical Feminism (1990 utg.). Boston: Beacon Press. ISBN 978-0807015100. LCCN 78053790. 
  22. ^ Pomerleau, Clark A. (2013). «1». Califia Women: Feminist Education against Sexism, Classism, and Racism. Austin, Texas: University of Texas Press. s. 28–29. ISBN 978-0292752948. 
  23. ^ Jensen, Robert (5. juni 2015). «A transgender problem for diversity politics». The Dallas Morning News. Besøkt 20. november 2015. 
  24. ^ Reilly, Peter J. (15. juni 2013). «Cathy Brennan On Radfem 2013». Forbes. 
  25. ^ a b [https://slate.com/human-interest/2015/12/gender-critical-trans-women-the-apostates-of-the-trans-rights-movement.html The Trans Women Who Say That Trans Women Aren't Women
  26. ^ a b Flaherty, Colleen (29. august 2018). «'TERF' War». Besøkt 12. april 2019. 
  27. ^ a b Compton, Julie (14. januar 2019). «'Pro-lesbian' or 'trans-exclusionary'? Old animosities boil into public view». NBC News. Besøkt 12. april 2019. 
  28. ^ Williams, Cristan (1. mai 2016). «Radical InclusionRecounting the Trans Inclusive History of Radical Feminism». Transgender Studies Quarterly (engelsk). 3 (1–2): 254–258. ISSN 2328-9252. doi:10.1215/23289252-3334463.