Radikalfeminisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Venusspeil med hevet knyttneve ble på 1970-tallet utbredt symbol for kvinnekamp og radikalfeminisme i den vestlige verden, deriblant rødstrømpebevegelsen.

Radikalfeminisme (også skrevet radikal feminisme eller radikal-feminisme) er en egen ideologisk retning innenfor feminismen som oppstod med utgangspunkt i venstreradikale bevegelser i 1960- og 1970-årene. Radikalfeminismen beskrives som mer militant enn de fleste andre feministiske retningene.[1] Radikalfeminister ønsker en radikal omveltning av samfunnet og forholdet mellom kjønnene, og bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet». Radikalfeminismen fikk sitt gjennombrudd i offentligheten med Valerie Solanas' SCUM Manifesto fra 1967 og hadde sin største oppslutning i første halvdel av 1970-årene. Radikalfeminismen har siden vært en relativt liten ideologisk retning med venstreradikalt ståsted som har posisjonert seg mot andre former for feminisme. Innenfor radikalfeminismen finnes det flere retninger, særlig radikal lesbisk feminisme som vektlegger fellesskapet mellom lesbiske kvinner og er motstandere av heteroseksuelle forhold. Radikalfeminisme skiller seg fra de fleste andre feministiske retningene gjennom sin oppfatning av kvinner og menn som iboende antagonistiske grupper, og står i et skarpt motsetningsforhold til flere andre feministiske retninger, både «hovedstrømsfeminisme», liberal feminisme og nyere retninger som queer- og transfeminisme.[2] Siden 1990-årene har radikalfeminismen på den ene siden og queer- og transfeminismen på den andre fremstått som motpoler, og queer- og transfeminister bruker ofte begrepet transekskluderende radikalfeminisme (forkortet TERF) om hele eller store deler av den radikalfeministiske bevegelsen.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Radikalfeminisme er et samlebegrep for ulike feministiske ideologier, bevegelser og organisasjoner som oppstod i 1960- og 1970-årene med et uttalt venstreradikalt ståsted og med brodd mot den tradisjonelle feminismen, som radikalfeministene oppfattet som borgerlige og reaksjonære. Radikalfeministiske bevegelser har ofte hatt utspring i andre venstreradikale miljøer av kommunistisk eller anarkistisk orientering, men har ikke alltid noen klar forankring i tradisjonelle politiske ideologier.[4] Radikalfeministiske organisasjoner hadde sterk vekst i venstreradikale kretser i første del av 1970-årene, men etter midten av 1970-årene mistet retningen mye av den tilslutningen den hadde fått i årene før.

Radikalfeminismens sentrale teori er at menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», og retningen ønsker en radikal omveltning av samfunnet for å nedkjempe «patriarkatet». Radikalfeminisme står først og fremst i motsetning til tradisjonell feminisme, også kalt hovedstrømsfeminisme (mainstream-feminisme), som søker forbedringer i samfunnet gjennom reformer og uten noen sterk venstreradikal forankring. Radikalfeminismen står også i motsetning til sosialistisk feminisme og den sosialistiske kvinnebevegelsen, som ser den feministiske kampen som en del av klassekampen. Videre står radikalfeminismen i sterk motsetning til nyere feministiske retninger som vokste frem i 1980- og 1990-årene, slik som queer feminisme generelt og spesielt transfeminisme.[5]

Radikalfeminismens mest kjente tekst, SCUM Manifesto (1967) av Valerie Solanas, hevder at menn har ødelagt verden og foreslår opprettelsen av «SCUM» (som blir sagt å være en forkortelse for «Society for Cutting Up Men»), en organisasjon som skal utrydde hankjønnet. Solanas manifest fikk stor oppmerksomhet da hun forsøkte å drepe Andy Warhol i 1968, og har fått ikonisk betydning innen den radikalfeministiske bevegelsen.[6]

I norsk sammenheng regner Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar seg som radikalfeministiske; Kvinnefronten ble etablert i 1972 og i sitt program hevdet organisasjonen at «vi har en felles fiende: imperialismen» og at stat, næringsliv og kapital undertrykte kvinner.[7] Kvinnefronten var fra 1975 observert av Overvåkingspolitiet (nå Politiets sikkerhetstjeneste) som ledd i observasjonen av ekstreme miljøer, og Overvåkingspolitiet anså organisasjonen som en frontorganisasjon for Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)).[7] Kvinnegruppa Ottar oppstod som en utbrytergruppe fra Kvinnefronten i 1991, etter interne stridigheter. Grunnleggerne av Kvinnegruppa Ottar var misfornøyde med utviklingen i Kvinnefronten og at denne organisasjonen etter deres mening var for lite radikal; Kvinnegruppa Ottar beskrives derfor ofte som den mest radikale kvinneorganisasjonen.[8]

Radikal lesbisk feminisme er en egen retning innenfor radikalfeminismen, som bygger på fellesskapet mellom lesbiske kvinner og som avviser heteroseksuelle forhold.[9] Radikalfeminisme har alltid møtt mye motstand og kritikk; kritikerne har særlig fokusert på at radikalfeminismen identifiserer kvinner og menn som tilhørende iboende fiendtlige og antagonistiske grupper, og på den nedsettende holdningen til heteroseksuelle forhold som finnes blant en del radikalfeminister.[2] Noen kjente radikalfeminister, blant annet Germaine Greer, er også kjent som harde kritikere av transkjønnede og transseksualitet, og har av kritikere blitt anklaget for transfobiske holdninger.[10]

Andre feminister, særlig queer- og transfeminister, og en stor del av homobevegelsen, omtaler ofte den radikalfeministiske bevegelsen eller store deler av den som transekskluderende radikalfeminisme (forkortet TERF).[3] Også i Norge har det vært debatt om denne tematikken; f.eks. har Skeiv Ungdom kritisert den radikalfeministiske organisasjonen Kvinnefronten for å ha invitert Julie Bindel som selv beskriver seg som «en radikal, lesbisk feminist» og som anklages for transfobiske holdninger.[11][12][13] Kjønnsforskerne og queerfeministene Janne Bromseth, Elisabeth Lund Engebretsen, Lin Prøitz, Katrina Roen og Stine H. Bang Svendsen har uttalt at «trans-ekskluderende radikalfeminisme (...) ser ut til å stå sterkt i Norge, spesielt i debatter rundt sexkjøpsloven, sexarbeid, og altså kjønnsmangfold. Men TERF står for en ensidig opprettholdelse av essensialistisk kvinnekamp og en splittende identitetspolitikk, og motsetter seg aktivt en bredere koalisjons- og solidaritetsbasert feministbevegelse».[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ What Is Radical Feminism?
  2. ^ a b Alice Jardine, Paul Smith, Men in Feminism, s. 69, Routledge, 2012
  3. ^ a b Julia Serano, Excluded: Making Feminist and Queer Movements More Inclusive, London, Hachette, 2013, ISBN 9781580055055
  4. ^ Gemzöe, Lena. (2004). Feminism ISBN 91-574-5935-5
  5. ^ Deborah Cameron, Don Kulick, Language and Sexuality, s. 55, Cambridge University Press, ISBN 9780521009690
  6. ^ Echols, Alice (1989). Daring to Be Bad: Radical Feminism in America 1967–1975. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-1787-2.
  7. ^ a b Lund-rapporten, s. 224–226
  8. ^ brun, tekst: thomas holst-hansen og vegard larsenfoto: agnete (4. mars 2006). «Stille ved fronten». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 13. mai 2020. 
  9. ^ Marc Stein, Rethinking the Gay and Lesbian Movement, s. 91, 2012
  10. ^ Clare Longrigg, «A Sister with No Fellow Feeling», The Guardian, 25. juni 1997
  11. ^ «Kvinnefrontens feminisme – ikke for alle», Radikal Portal
  12. ^ Engesbak, Reidar (5. januar 2017). «Avlyser transfob feminist». blikk.no (norsk). Besøkt 13. mai 2020. 
  13. ^ Henriksen, Av Sissel. «Vil ikke la seg kneble». Klassekampen. Besøkt 13. mai 2020. 
  14. ^ Bromseth, Janne; Engebretsen, Elisabeth Lund; Prøitz, Lin; Roen, Katrina; Svendsen, Stine H. Bang (25. april 2017). «Fordomsfull kunnskapsløshet om kjønnsmangfold». Blazer.