Alfred av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For den britiske filmen fra 1969, se Alfred den store (film)
Alfred den store
Konge av England
Alfred av England
Navn Alfred den store, Ælfrēd
Regjeringstid 87126. oktober 899
Født Ca. 849
Wantage, Oxfordshire
Død 26. oktober 899
Winchester
Foreldre Ethelwulf og Osburga
Ektefelle Ealhswith
Barn Edvard, Æthelflæd, tre eller fire barn til

Alfred den store (angelsaksisk: Ælfrēd, Ælfrǣd, «alveråd» eller «vis alv»;[1] 84926. oktober 899) var konge av Wessex fra 871 og til sin død i 899.

Alfred greide med hell å forsvare sin kongerike mot vikingenes forsøk på erobring, og på den tiden da han dødde hadde han blitt den dominerende herskeren i England.[2] Hans tilnavn «den store», som er en sen tilskrivelse, er den ene av kun to engelske monarker som har fått; den andre er danske Knut (i norsk historieskrivning kalt for Knut den mektige). Alfreds omdømme står fortsatt høyt blant engelske historikere, men få vil i dag underskrive på Edward Augustus Freemans påstand at han var «den meste perfekte figur i historien».[3][4] Han var også den første konge av vestsakserne som titulerte seg selv som «konge av angelsakserne». Detaljene i Alfreds liv er beskrevet i et verk fra 900-tallet av den walisiske lærde og biskop Asser. Alfred var en hengiven kristen, og hadde et omdømme som en lærd og barmhjertig mann med et vennlig og besindig vesen som oppmuntret utdannelse og skriftlitteratur på morsmålet. Han forbedret kongerikets lovsystem, militære struktur og folkets livskvalitet. Hans største politiske prestasjon var å slå tilbake vikingenes angrep etter at de fleste andre angelsaksiske kongeriker var blitt erobret.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Barndom[rediger | rediger kilde]

Alfred ble født i landsbyen Wanating, i dag hetende Wantage, i Oxfordshire. Han var den yngste av sønnene til kong Æthelwulf av Wessex med hans første hustru Osburga.[5]

I 853, da han var fire år, er det sagt at Alfred ble sendt til Roma hvor, i henhold til Den angelsaksiske krønike,[6] hvor han ble bekreftet av pave Leo IV som «salvet ham som konge». Viktorianske forfattere har senere tolket dette som en forutseende kroning som forberedelse til hans endelige etterfølgelse på tronen i Wessex. Imidlertid kunne hans etterfølgelse bli forutsett på denne tiden da Alfred hadde tre eldre brødre som levde. Et brev fra Leo IV viser at Alfred ble gjort til en «konsul», feiltolkning av denne embetstittelen, bevist eller tilfeldig, kunne forklare senere forvirring.[7] Det kan også ha vært basert på at Alfred senere fulgt sin far på hans pilegrimsreise til Roma hvor han tilbrakte en del tid ved hoffet til Karl den skallede, frankernes konge, i tiden rundt 854–855.

På veg tilbake fra Roma i 856 ble Æthelwulf avsatt av sin sønn Æthelbald. I frykt for innbyrdeskrig kom adelen sammen i en rådslagning for å hamre ut et kompromiss. Æthelbald ville beholde de vestlige områdene, det vil si historiske Wessex, og Æthelwulf ville styre i øst. Da Æthelwulf døde i 858 ble Wessex styrt av tre av Alfreds brødre i rekkefølge: Æthelbald, Æthelberht og Æthelred.[8]

Biskop Asser har fortalt historien om hvordan Alfred som et barn vant en bok med saksiske dikt, som var satt opp av hans mor som en premie til den første av hennes barn som klarte å huske den utenat.[9] Legenden vil også ha det til at den unge Alfred tilbrakte en del tid i Irland av helsemessige årsaker. Han var sykelig hele livet ut og hadde problemer med mave og fordøyelse. Det er antatt at han kan ha slitt med Crohns sykdom, en inflammatorisk mage- og tarmsykdom som kan angripe hele fordøyelseskanalen.[10] Statuer av Alfred i Winchester og Wantage framstiller ham som en kraftfull kriger i rustning. I virkeligheten var ikke fysisk sterk, og selv om han ikke manglet mot, var han mer kjent for sitt intellekt enn sin krigerske vesen og framtoning.[11]

Alfreds brødre[rediger | rediger kilde]

Kart som viser rutene som vikingene (den store hedenske hæren) benyttet i 865.

I løpet av de korte styrene til to av hans tre eldre brødre, Æthelbald og Æthelberht, er Alfred ikke nevnt. En hær av daner som Den angelsaksiske krønike beskrev som «den store hedenske hæren» hadde gått i land i East Anglia med den hensikt å erobre de fire kongerikene som utgjorde det angelsaksiske England i 865.[12] Det var med bakteppet av den truende og ødeleggende vikinghær at Alfreds offentlige liv begynte da hans tredje bror, Æthelred av Wessex, ble konge i 865.

I løpet av denne perioden ga biskop Asser den unike tittelen secundarius til Alfred, noe som kan indikere en form for posisjon tilsvarende en keltisk tanist, en tronfølgeordning som ble brukt av flere keltiske stammer. Det vil si en anerkjent etterfølger nært assosiert med den herskende monarken. Dette opplegget kan ha vært godkjent av Alfreds far, eller av kongens råd, witan, for å vokte mot faren av den bestridt etterfølgelse på tronen om Æthelred ble drept i slag. Opplegget med å krone en etterfølger som kongelig prins og militær hærfører er velkjent blant andre germanske stammer, eksempelvis hos frankerne, som angelsakserne hadde nære forbindelser med.

Kamp mot vikinginvasjonen[rediger | rediger kilde]

I 868 er det nedtegnet at Alfred kjempet ved siden av Æthelred i et lite vellykket forsøk på å den store hedenske hæren, ledet av Ivar Beinlause, ut av det tilstøtende kongeriket Mercia.[13] Ved slutten av 870 hadde danene kommet fram til hans hjemland Wessex. Det året som fulgte har blitt kalt for «Alfreds år med slag».[14]

I Berkshire ble et vellykket sammenstøt i slaget ved Englefield den 31. desember 870 fulgt av et tungt nederlag ved beleiringen og slaget ved Reading ved Ivars bror Halvdan Ragnarsson den 5. januar 871. Fire dager senere vant angelsakserne en storstilt seier i slaget ved Ashdown, muligens i nærheten av Compton eller Aldworth. Alfred er særskilt gitt åren for at det siste slaget ble vellykket.[15] Senere denne måneden, den 22. januar, ble angelsakserne beseiret i slaget ved Basing (kanskje Marden i Wiltshire eller Martin i Dorset).[15] Æthelred døde kort tid etter den 23. april.

Tidlig slag, nederlag og flukt[rediger | rediger kilde]

En tegning fra 1800-tallet som illustrerer legenden fra 1100-tallet om Alfred som lot kakene bli brent.

I april 871 døde kong Æthelred, og Alfred etterfulgte ham på tronen i Wessex og det tunge ansvaret med rikets forsvar. Æthelred hadde etterlatt seg to sønner, Æthelhelm og Æthelwold, men de var ikke myndige. Det var i overensstemmelse med en avtale som Æthelred og Alfred hadde inngått tidligere på året i en rådsforsamling ved Swinbeorg. Brødrene hadde avtalt at den av dem som levde lengre enn den andre skulle arve den personlige eiendommen som deres far, kong Æthelwulf, hadde etterlatt i fellesskap til sine sønner i sitt testamente. Den avdødes sønner skulle motta kun de rikdommer og eiendommer som deres far hadde avsatt til dem. I dette lå det at den overlevende broren ville bli konge. Gitt den pågående danske invasjonen og nevøenes unge alder, var det antagelig ingen som motsatte seg at Alfred fulgte sin bror som konge.

Mens Alfred var opptatt med gravseremoniene for sin bror, beseiret danene en angelsaksisk hær i hans fravær ved sted som ikke er navngitt, og deretter på nytt ved Wilton i mai da Alfred var tilstede.[15] Nederlaget ved Wilton knuste ethvert håp om at Alfred kunne fordrive angriperne fra sitt kongerike. Han ble isteden tvunget til å inngå en fredsavtale med dem, men kildene forteller ikke hva betingelsen for avtalen var. Biskop Asser hevdet at «hedningene» gikk med på å forlate riket og innfridde dette løftet.[16]

Faktisk trakk den danske hæren seg tilbake fra Reading høsten 871 for å ha vinterkvarter i London. Selv om det ikke er nevnte av Asser eller av Den angelsaksiske krønike, betalte antagelig Alfred rene penger til danene for å få dem til å trekke seg tilbake, tilsvarende hva Mercia måtte gjøre i det følgende året.[16] Forråd som er datert til danenes okkupasjon av London vinteren 871/872 har blitt utgravd ved Croydon, Gravesend, og Waterloo Bridge. Disse funnene antyder kostnadene i å betale fred med vikingene. I de neste fem årene okkuperte danene andre deler av England.[17]

I 876 under deres nye leder Guthrum, klarte danene å komme seg rundt den angelsaksiske hæren og angrep og okkuperte Wareham i Dorset. Alfred blokkerte dem, men greide ikke å gjenerobre Wareham.[15] Isteden forhandlet han en fredsavtale som invovlerte bytte av gisler og eder, hvor danene sverget på en «hellig ring»[18] knyttet til dyrkelsen av den norrøne guden Tor.[19] Imidlertid brøt danene deres ord og etter å ha drept alle gislene slapp de unna i dekke av natten til Exeter i Devon.[20]

Alfred blokkerte vikingskipene i Devon, og med en avlastningsflåte som ble spredt ved en storm, ble danene tvunget til å underordne seg. Danene trakk seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep danene uventet mot Chippenham, en kongelig festning hvor Alfred hadde oppholdt seg over julen, "og de fleste folkene drepte de, unntatt kong Alfred, og sammen med en liten gruppe slapp han unna gjennom skogen og sumpene, og etter påske bygde han en festning ved Athelney i myrene ved Somerset, og fra dette stedet kjempet han mot fienden." [21] Fra denne midlertidige festningen ved Athelney, en øy inne i myrene i nærheten av North Petherton, var Alfred i stand til å samle en effektiv motstandsbevegelse ved å samle milits fra Somerset, Wiltshire and Hampshire.[15]

En legende, som har sin opprinnelse fra krøniker fra 1100-tallet, forteller hvordan da han først flyktet til Somerset Levels, ble han beskytet av en bondekone som ikke vitende om hans identitet, lot ham passe på en del kaker som hun hadde etterlatt på ildestedet. Opptatt av sine problemer i kongeriket kom Alfred til å la kakene bli brent, og ble skjelt ut av kvinnen da hun kom tilbake.[22] Året 878 var året hvor situasjonen for det angelsaksiske England var på sitt mørkeste. Da alle de andre angelsaksiske kongerikene var bukket under for vikingene, var Wessex alene igjen som fortsatte motstandskampen.[23]

Motangrep og seier[rediger | rediger kilde]

Kong Alfreds tårn (1772) på det antatte stedet for Egberts stein, samlingsstedet før slaget ved Edington. Inskripsjonen: «ALFRED THE GREAT AD 879 on this Summit Erected his Standard Against Danish Invaders»[24]

I den sjuende uken etter påske, 4.-10. mai 878, rundt Whitsuntide, red Alfred til Egberts stein", øst for Selwood hvor han ble møtt av «alle folkene i Somerset og fra Wiltshire og fra den delen av Hampshire som er på denne siden av havet (det er, vest for Southampton Water), og de gledet seg over å se ham.»[21] Alfreds framkomst fra festningen i myrene var en del av en grundig planlagt offensiv som medførte å samle fyrdene[25][26] fra alle tre shirer. Det betydde ikke bare at kongen hadde beholdt lojaliteten til ealdormennene, de kongelige reever og kongens thegner (som hadde ansvaret med å samle hærene og lede disse styrkene), men at de hadde opprettholdt autoriteten i lokalsamfunnene godt nok til å svare på hans innkalling til krig. Alfres handlinger antyder også et system med speidere og budbringere.[27]

Alfred vant en avgjørende seier i det påfølgende slaget ved Edington som kan ha blitt utkjempet i nærheten av Westbury i Wiltshire.[15] Han forfulgte deretter danene til deres festning ved Chippenham, og sultet dem ut til de overga seg. En av betingelsene for overgivelse var at Guthrum ble døpt og konverterte til kristendommen. Tre uker senere ble den danske krigsherren og 29 av hans fremste menn døpt ved Alfreds hoff ved Aller, i nærheten av Athelney, hvor Alfred mottok Guthrum som sin åndelige sønn.[15]

Mens de var ved Wedmore forhandlet Alfred og Guthrum fram hva historikerne kaller avtalen ved Wedmore, men det var imidlertid en del år etter at fiendtlighetene hadde opphørt at en formell avtale ble signet.[28] Under betingelsene av denne avtalen ble den døpte Guthrum krevd å forlate Wessex og dra tilbake til East Anglia. Følgelig forlot den danske hæren i 879 Chippenham og marsjerte til Cirencester.[29] Den formelle avtalen til Alfred og Guthrum, bevart på angelsaksisk ved Corpus Christi College ved Universitetet i Cambridge (Manuskript 383), og i en latinsk sammenfatning kjent som Quadripartitus, ble forhandlet fram senere, kanskje i 879 eller 880, da kong Ceolwulf II av Mercia ble avsatt.[30]

Avtalen delte opp kongeriket Mercia. Dets betingelser fastsatte grensene mellom Alfreds og Guthrums kongeriker opp elven Themsen til elven Lea, følge Lea til dens kilde i nærheten av Luton, derfra strakte den seg i rett linje til Bedford, og fra Bedford fulgte den elven Great Ouse til Watling Street.[31]

Med andre ord, Alfred overtok Ceolwulfs kongerike, bestående av vestlige Mercia; og Guthrum overtok den østlige delen av Mercia til hva som ble det utvidede kongeriket East Anglia, heretter kalt for Danelagen, det vil si den delen av England hvor dansk lov råde. I overensstemmelse av avtalen fikk Alfred kontroll over byen London, som tidligere hadde vært en del av Mercia, og dens myntverksteder.[32] Besittelsen Essex, holdt av de vestsaksiske kongene siden Egberts dager, er uklart i avtalen, men med tanke på Alfreds politiske og militære overlegenhet er det rimelig å tro at ga bestridt område til danene.

Rolig år[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Alfred, konge av Wessex, London, 880 (basert på romersk modell).
Obv: Konge med kongelig bånd i profil, med tekst: ÆLFRED REX.

Med signeringen av avtalen med Guthrum, antagelig rundt 880, ble Guthrum nøytralisert som en trussel.[33] Vikinghæren som hadde oppholdt seg i Fulham over vinteren 878-879, selte til Gent og var aktive på det europeiske fastlandet fra 879-892.[34]

Alfred var fortsatt tvunget til å sloss mot danske trusler. Et år senere, i 881, var han involvert i et mindre sjøslag mot fire danske skip «i åpent farvann».[35] To av skipene ble ødelagt og de to gjenværende overga seg til Alfreds styrker.[36] Tilsvarende mindre sammenstøt med uavhengige norrøne angripere skjedde over det meste av perioden slik som tidligere.

I året 883, selv om dateringen er diskutabel, mottok Alfred grunnet sin støtte og donasjoner til Roma, en rekke gaver fra pave Marinus I.[37] Blant disse gavene var det sagt var et stykke fra det sanne kors, en stor skatt for den hengivne angelsaksiske kongen. I henhold til Asser, grunnet pave Marinus' vennskap med kong Alfred, bevilget paven et fritak til enhver angelsakser som oppholdt seg i Roma fra skatt eller tributt.[38]

Etter avtalen med Guthrum var Alfred spart for videre storstilte konflikter for en del tid. Til tross for denne relative freden var kongen fortsatt tvunget til å ta seg av med et antall danske angrep og forstyrrelser. Blant disse var et angrep i Kent, et alliert kongerike i sørøstlige England, i løpet av året 885, som var muligens det største angrepet siden krigen med Guthrum. Assers redegjørelse av angrepet plasserer den danske hæren i byen Rochester,[35] hvor de bygde en midlertidig festning for å beleire byen. Som svar på dette streiftoget ledet Alfred en hær mot danene som istedenfor å gå i kamp med hans styrker, flyktet til sin skip ved kysten og seilte til et annet sted på De britiske øyer.[39]

Plakett i City of London som minnes restaureringen av den romerske bymuren av kong Alfred.

Ikke lenge etter det mislykkede danske angrepet i Kent, sendte Alfred flåten til East Anglia. Hva hensikten var er uklart, men Asser hevdet at det var for å hindre plyndring.[39] Etter å ha seilt opp elven Stour, møtte flåten danske skip, kanskje mellom 13 eller 16, da kildene avviker, og det ble et slag mellom dem.[39] Angelsakserne seiret, og som Huntingdon kan fortelle, «fylt med krigsbytte».[40] Derimot var den seirende flåten overrasket av en dansk angrep da de var i ferd med seile ut av Stour og beseiret, antagelig svekket av det forgående slaget.[41]

Et år senere, i 886, tok Alfred London på nytt og sørget for den ble bebodd igjen.[42] Alfred betrodde byen til å ta vare på hans svigersønn Æthelred, ealdorman av Mercia. Gjenoppbyggingen av London fortsatte den første halvdelen av 880-tallet, og det er antatt det medførte en ny gateplanlegging, nye befestningen i tillegg til de eksisterende romerske bymyrene, og muligens også byggingen av tilsvarende befestninger på sørbredden av elven Themsen.[43]

Dette er også perioden hvor bortimot alle krøniker er samstemte om at de angelsaksiske folkene før England ble forent underkastet seg til Alfred.[44] Det var imidlertid ikke det tidspunkt hvor Alfred ble kjent som konge av England; faktisk benyttet han seg aldri av den tittelen selv. Den innflytelse han hadde hvilte utelukkende på den militære makt han rådde over.

Mellom restaureringen av London og fortsettelsen av storstilte danske angrep tidlig på 890-tallet, var Alfreds styre i stor grad uten større hendelser. Den relative freden på slutten av 880-tallet ble fulgt av at hans søster Æthelswith, gift med Burgred, konge av Mercia, døde på reise til Roma i 888.[45] Det samme året døde også erkebiskopen av Canterbury, Æthelred. Et år senere døde også Guthrum (som var kristnet under dåpsnavnet «Athelstan») og ble gravlagt i Hadleigh, Suffolk.[46] Guthrums død endret det politiske landskapet for Alfred. Det førte til et maktvakuum som vekket andre krigsherrer sultne på makt for å overta hans plass. De stille årene i Alfreds liv var nær slutt og det var krig i horisonten.

Nye vikingangrep[rediger | rediger kilde]

Etter ytterligere et opphold, i løpet av høsten 892 eller 893, angrep danene igjen. Da situasjonen på det europeiske fastlandet var blitt mer utsatt, krysset de den engelske kanalen med rundt 330 skip i to omganger. De gikk i land med en større hær i Appledore i Kent og med en mindre hær i Milton, også i Kent, ledet av Hastein. Angriperne fraktet med seg kvinner og barn, noe som indikerte at dette ikke var et hastig plyndringstokt, men et forsøk på erobring og bosetning. Alfred tok opp posisjon i 893 eller 894 fra hvor han kunne overvåke begge styrker.[47]

Mens han forhandlet med Hastein brøt den andre gruppen, danene ved Appledore, ut og marsjerte nordover. De ble angrepet av Alfreds eldste sønn Edvard, og ble beseiret i et slag ved Farnham i Surrey. Danene søkte tilflukt på en øy i elva Colne ved Thorney mellom Buckinghamshire og Middlesex. Her ble de blokkert og ble tvunget til å overgi gisler og gi ed på at de skulle forlate Wessex.[47][48][48] De dro deretter videre til Essex hvor de ble beseiret på nytt, og levningene fikk dem til finne og slå seg sammen med Hasteins styrker ved Shoebury.[48] Alfred hadde vært på vei for gi hjelp til sin sønn ved Thorney da han fikk høre at daner fra Northumbria og East Anglia hadde begynt å beleire Exeter og et festning ved kysten av North Devon. Alfred skyndte seg raskt vestover og fikk brutt beleiringen av Exeter. Skjebnen til den andre festningen, som ikke er blitt navngitt, er ikke nedtegnet.[49]

I mellomtiden hadde hæren til Hastein begynt marsjere opp langs elven Themsen, muligens med den hensikt å gi støtte til sine frender i vest. De ble møtt av en store angelsaksisk styrke under tre framstående ealdormenn av Mercia, Wiltshire og Somerset. De ble tvunget til å bryte av og dra nordvest, til sist omringet og blokkert i Wales ved Buttington, eller kanskje Buttington Tump ved munningen av grenseelven Wye mellom England og Wales; en tredje mulighet er Buttington i nærheten av Welshpool, også i Wales. Et forsøk på bryte gjennom den angelsaksiske linjen ble nedkjempet. De som unnslapp trakk seg tilbake til Shoebury i Essex. Etter å ha samlet forsterkninger, gjorde de en brått løp gjennom England og okkuperte Chester med sine gamle romerske bymurer i ruiner. Angelsakserne forsøkte ikke å blokkere dem for vinteren, men konsentrerte seg om å ødelegge forsyninger i distriktet.[49]

Tidlig i 894 eller 895 tvang mangelen på mat danene til atter å trekke seg tilbake til Essex. Mot slutten av året trakk de sine skip opp elvene Themsen og Lea og befestet seg rundt 32 km nord for London. Et direkte angrep mot de danske linjene mislyktes, men senere samme år sørget Alfred å få blokkert elven for å hindre utløp for de danske skipene. Danene innså at de var blitt utmanøvrert. De dro nordvest og tok vinterkvarter i Cwatbridge i nærheten av Bridgnorth. Året etter, i 896 (eller 897), ga de opp kampen. En del dro til Northumbria, en del til East Anglia, og de om ikke tidligere hadde forbindelser i England, dro tilbake til det europeiske fastlandet.[49]

Død og gravlegging[rediger | rediger kilde]

Alfreds testamente.

Alfred døde den 26. oktober 899. Hvordan han døde er ukjent, skjønt det er kjent at han hadde lidelser hele livet som var smertefullt. Hans biograf Asser ga en detaljert beskrivelse av Alfreds symptomer og det er gitt muligheten for dagens medisinere til å fremme en mulig diagnose. Det er antatt at han hadde Crohns sykdom eller hemoroidesykdom.[10][50] Hans sønnesønn Edred synes å ha vært plaget av tilsvarende sykdom.[51][52]

Alfred ble først gravlagt midlertidig i Old Minster i Winchester (senere erstattet av Winchesterkatedralen i normansk tid); deretter, fire år etter hans død, ble han flyttet til New Minster, kirken til det kongelige benediktinerklosteret i Winchester, og som kanskje ble bygd særskilt som gravsted for Alfreds levninger. Da New Minster ble flyttet til Hyde, litt nord for byen, i 1110, ble munkene overført til klosteret i Hyde, sammen med Alfreds levninger og de til hans hustru og barn. De ble antagelig gravlagt på nytt foran høyalteret. Kort tid etter oppløsningen av Englands klostre i 1539 under styret til kong Henrik VIII, ble kirken revet, men gravene ble liggende intakt.[53]

De kongelige graver og mange andre ble antagelig gjenoppdaget ved et tilfelle i 1788 da en et fengsel ble bygget av straffanger ved stedet. Fangene gravde tvers over området for høyalteret for å fjerne grus som var etterlatt etter klosteroppløsningen. Kister ble løftet fram, bly fjernet og beinlevninger ble spredt og gikk tapt. Fengselet ble revet i tiden mellom 1846 og 1850.[54] Ytterligere utgravninger ble utført i 1866 og 1897, men de var uten resultat.[53][55] I 1866 hevdet amatørarkeologen John Mellor å ha oppdaget et antall beinreister fra stedet som han hevdet var fra Alfred. Disse kom senere i besittelse av sognepresten til det nærliggende kirken St Bartholomew's Church, som gravla dem i en umerket grav på kirkegården.[54]

Utgravninger som ble utført av Winchester Museums Service på stedet for Hyde Abbey i 1999 lokaliserte en andre grop som hadde vært grav foran stedet for høyalteret. Den ble datert til antagelig til Mellors undersøkelser i 1886.[54] Den arkeologiske undersøkelsen i 1999 avdekket fundamentet til klosterbygningene og en del bein. Beinrestene antyder som ble antatt å ha tilhørt Alfred viste seg isteden å ha tilhørt en eldre kvinne.[56]

I mars 2013 gravde bispedømmet Winchester bein fra den umerkede graven på kirkegården ved St Bartholomew's og plasserte dem i et sikkert lager. Bispedømmet kom ikke med noen påstand at disse tilhørte Alfred, men hadde til hensikt å sikre dem for senere analyser, og fram oppmerksomhet fra folk som kan ha blitt oppglødd av de nye identifiseringen av levningene til kong Rikard III.[56][57] Beinlevningene ble deretter datert ved karbondatering, men resultatene viste at de var fra 1300-tallet og derfor ikke knyttet til Alfred eller hans tid. Imidlertid ble det annonsert i januar 2014 at et fragment av et bekken som var blitt avdekket ved undersøkelsene i 1999 ved Hyde, som deretter hadde ligget i et lagerrom ved museet i Winchester, blitt karbondatert til den korrekte perioden. Det har blitt foreslått at dette beinstykket kan ha tilhørt enten Alfred eller hans sønn Edvard, men det gjenstår å bevis.[58][59]

Framtoning og vesen[rediger | rediger kilde]

Alfreds biograf Asser skrev i Vita Ælfredi (Livet til Alfred):

Sitat Nå, han var høyt elsket, mer enn alle hans brødre, av sin far og mor — faktisk, av alle — med en allmenn og inngående kjærlighet, og han var alltid oppfostret i det kongelig hoff og ingen andre steder. (...) [Han] var sett på som mer tiltalende i sitt vesen enn sine andre brødre, og mer behagelig i sin væremåte, tale og oppførsel. (...) [og] til tross for alle kravene i det nåværende livet, hadde det vært et behov for klokskap, mer enn noe annet, sammen med hans edle fødsel, som har preget karakteren i hans edle sinn.[60] Sitat

Alfred var en utmerket jeger, og det var få som kunne måle seg med hans dyktighet innenfor dette feltet.[61]

Alfreds mor Osburga som leser for ham og hans bror. Edmund Leighton, 1913.

Asser skrev også at Alfred ikke lærte å lese for han var tolv år eller eldre, noe som er beskrevet som «skammelig forsømmelse» av hans foreldre og lærere. Det er imidlertid sant at Alfred var en utmerket lytter og hadde en enestående hukommelse, og han husket poesi og salmer svært godt. Asser har fortalt en fortelling om hvordan hans mor holdt opp en bok med angelsaksisk poesi for ham og hans brødre og erklærte at hun ville gi bort som premie til den som kunne lære boken utenat raskest. Alfred tok med seg boken til sin lærer, lærte den utenat og resiterte den senere høyt for sin mor.[61]

Det er også sagt at Alfred bar med seg en liten bok, antagelig en liten notisbok, som inneholdt samler og bønner som han ofte samlet. Asser skrev at «[disse] han samlet i en enkelt bok, som jeg selv har sett; midt iblant alle affærer i dagliglivet tok han den med seg overalt for dens bønner, og var uatskillelig fra den.»[61]

Selv om han var den yngste av sine brødre, var antagelig den som hadde et sinn som var mest åpent. Til tross for at han ble en krigskonge som kjempet en utrettelig kamp mot en til tider overveldig fiende, var han tidlig en talsmann for utdannelse. Hans eget behov for lærdom kan ha kommet fra hans tidlige kjærlighet til angelsaksisk poesi og ved at han ikke kunne lese eller skrive dem før i tenårene. Asser skrev at «[Alfred] kunne ikke tilfredsstille sin begjærlighet for hva han begjræte mest, nemlig de fri kunstarter; for, som han pleide å si, det var ingen gode lærde i hele kongeriket til vestsakserne på den tiden.»[61]

Familie[rediger | rediger kilde]

I 868 giftet Alfred seg med Ealhswith, datter av en adelsmann fra Mercia, Æthelred Mucil, som var ealdorman av Gaini. Gainiene var antagelig en av de eldste stammegrupperingene i Mercia. Ealhswiths mor var Eadburh som var et medlem av den kongelige familie i Mercia.[62]

De fikk fem eller kanskje seks barn sammen, inkludert Edvard den eldre som etterfulgte sin far som konge. Hans døtre Æthelflæd, ble frue (hersker) av mercianerne i sin egen rett, og Ælfthryth som ble gift med grev Balduin II av Flandern. Alfreds mor var Osburga, datter av Oslac av Isle of Wight, fremste hovmester i England. Asser forsikrer i Vita Ælfredi at dette viste at han nedstammet fra jydene på Isle of Wight. Det er ikke sannsynlig da Beda forteller at de ble alle drept av sakserne under Cædwalla av Wessex på 600-tallet. I 2008 ble skjelettet av dronning Eadgyth, barnebarn av Alfred, funnet i Magdeburgs domkirke i Tyskland. Det ble bekreftet i 2010 at disse levningene tilhørte henne — et av de eldste medlemmene av den kongelige engelske familie.[63]

Osferth ble beskrevet som en slektning i kong Alfreds testamente og han er attestert i chartere i en høy posisjon fram til år 934. Et charter fra kong Edvards styre beskrev ham som kongens bror, «feilaktig» i følge Keynes og Lapidge, men i vurderingen til Janet Nelson, var han antagelig en illegitim sønn av kong Alfred.[64]<ref>Nelson 1999, s. 60–62.

Alfred og Ealhswith fikk fem barn som overlevde barndommen.

Navn Fødsel Død Merknader
Æthelflæd 12. juni 918 Gift ca. 886, Æthelred, herre av mercianerne, død 911; hadde barn
Edvard ca. 874 17. juli 924 Gift (1) Ecgwynn, (2) Ælfflæd, (3) 919 Eadgifu
Æthelgifu Abbedisse av nonneklosteret i Shaftesbury
Æthelweard 16. oktober 922(?) Gift og hadde barn
Ælfthryth 929 Gift med Baldwin II, grev av Flandern, død 918; hadde barn

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Alfred», Online Etymology Dictionary
  2. ^ Yorke 2001, s. 27–28.
  3. ^ Freeman, Edward Augustus (1877): The History of the Norman Conquest of England, Clarendon Press, s. 53
  4. ^ Yorke, Barbara (November 1999): «Alfred the Great: The Most Perfect Man in History?» i: History Today 49 (10)
  5. ^ Alfred var den yngste av enten fire (Weir, Alison (1989): Britain's Royal Families: The Complete Genealogy, s. 5) eller fem brødre («English Monarchs (400 AD - 1603): The Anglo-Saxon kings:Alfred 'The Great' (r. 871-899)», History of the Monarchy, The British Monarchy). De samtidige nedtegnelsene er motstridende om Æthelstan av Wessex var en bror eller onkel.
  6. ^ ASC 853, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg
  7. ^ Wormald 2006.
  8. ^ Crofton, 2006, s. 8.
  9. ^ Asser 866, avsnitt 23.
  10. ^ a b Craig 1991, p. 303–305.
  11. ^ Cornwell 2009, «Historical Note» (s. 385 og følgende).
  12. ^ Keynes & Lapidge 1983, s. 16–17.
  13. ^ ASC 868, engelsk oversettelse hos Prosjekt Gutenberg.
  14. ^ Ni slag ble utkjempet med varierende resultat, skjønt sted og tidspunkt for to av disse slagene har ikke blitt nedtegnet.
  15. ^ a b c d e f g Plummer 1911, s. 582.
  16. ^ a b Abels 1998, s. 140–141.
  17. ^ Brooks & Graham-Campbell 1986, s. 91–110.
  18. ^ ASC 876, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg.
  19. ^ Arnold 2011, s. 37.
  20. ^ ASC 877, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg.
  21. ^ a b ASC 878, engelsk oversettelse ved Prosjekt Gutenberg.
  22. ^ Johnson, Ben: King Alfred and the Cakes, History UK
  23. ^ Savage 1988, s. 101.
  24. ^ Horspool 2006, s. 173
  25. ^ The Anglo-Saxon Fyrd c.400-878 AD, Regia Anglorum
  26. ^ fyrd, Wiktionary
  27. ^ Lavelle 2010, s. 187–191.
  28. ^ Horspool 2006, s. 123-124.
  29. ^ Keynes & Lapidge 1983, kapittel 60.
  30. ^ Abels 1998, s. 163.
  31. ^ Attenborough 1922, s. 98–101, Treaty of Alfred and Gunthrum
  32. ^ Blackburn 1998, s. 105–124.
  33. ^ Pratt 2007, s. 94.
  34. ^ Keynes & Lapidge 1983, s. 86, 250-251.
  35. ^ a b Keynes & Lapidge 1983, s. 86.
  36. ^ Alfred 1969, s. 76.
  37. ^ Asser 1969, s. 78.
  38. ^ Keynes & Lapidge 1983, s. 88.
  39. ^ a b c Keynes & Lapidge 1983, s. 87.
  40. ^ Huntingdon 1969, s. 81.
  41. ^ Woodruff 1993, s. 86.
  42. ^ Keynes 1998, s. 24.
  43. ^ Keynes 1998, s. 23.
  44. ^ Pratt 2007, s. 106.
  45. ^ Asser 1969, s. 114.
  46. ^ Woodruff 1993, s. 89.
  47. ^ a b Merkle 2009, s. 220.
  48. ^ a b c Keynes & Lapidge 1983, s. 115–116, 286.
  49. ^ a b c Plummer 1911, s. 583.
  50. ^ Jackson 1992, s. 58.
  51. ^ Malmesbury 1904, s. 145.
  52. ^ Dunstan 1992, s. 248. I henhold til lærling: «stakkars kong Edred ville suge saften ut av maten, tygge hva som var igjen for en tid og deretter spytte det ut: en ekkel praksis som ofte gjorde thegnene som spiste med ham kvalme.»
  53. ^ a b Winchester Museums Service 2009, Hyde Community Archaeology Project.
  54. ^ a b c The Church Monuments Society 2014
  55. ^ Dodson 2004, s. 37.
  56. ^ a b Kennedy, Maev (27. mars 2013): «Alfred the Great' bones exhumed from unmarked grave», The Guardian.
  57. ^ Cohen 2013.
  58. ^ «Bone fragment 'could be King Alfred or son Edward'», BBC News.
  59. ^ Keys, David (17. januar 2014): «Bones of King Alfred the Great believed to have been found in a box at Winchester City Museum», The Independent.
  60. ^ Keynes & Lapidge 1983, s. 74–75.
  61. ^ a b c d Keynes & Lapidge 1983, s. 75.
  62. ^ Keynes & Lapidge 1983, s. 77, 240–241.
  63. ^ «Bones confirmed as those of Saxon Princess Eadgyth», Bristol University 17. juni 2010
  64. ^ Keynes & Lapidge 1983, s. 322, n. 79.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abels, Richard P. (1988): Lordship and Military Obligation in Anglo-Saxon England. British Museum Press. s. 58–78. ISBN 978-0-7141-0552-9.
  • Abels, Richard (1998): Alfred the Great: War, Kingship and Culture in Anglo-Saxon England. Longman. ISBN 978-0-582-04047-2.
  • Alfred (1969): «Saxon Chronicles» i: Giles, J. A.: Memorials of King Alfred: being essays on the history and antiquities of England during the ninth century, the age of King Alfred, by various authors. Burt Franklin research & source works series (287). New York: Burt Franklin.
  • Arnold, Martin (2011): Thor: Myth to Marvel. Bloomsbury Publishing. s. 37. ISBN 978-1-4411-5880-2.
  • Asser (866): «Florentius Wigorniensis 23» i: Asserius de Rebus Gestis Aelfredib (på latin).
  • Asser (1969): «Life of King Alfred» i: Giles, J.A.: Memorials of King Alfred: being essays on the history and antiquities of England during the ninth century, the age of King Alfred, by various authors. Burt Franklin research & source works series (287). New York: Burt Franklin.
  • Attenborough, F.L., overs. og red. (1922): The laws of the earliest English kings. Cambridge University Press. s. 52–53, 62–93, 98–101.
  • Bately, Janet (1970): «King Alfred and the Old English Translation of Orosius» i: Anglia 88, s. 433–460.
  • Bately, Janet (1990): «'Those books that are most necessary for all men to know': The Classics and late ninth-century England: a reappraisal» i: Bernardo, Aldo S.; Levin, Saul: The Classics in the Middle Ages. Binghamtion, New York. s. 45–78.
  • Bradshaw, Anthony (1999): The Burghal Hidage: Alfred's Towns.
  • Blackburn, M.A.S. (1998): «The London mint in the reign of Alfred» i: Blackburn, M.A.S.; Dumville, D.N.: Kings, Currency and Alliances: History and Coinage of Southern England in the 9th Century. s. 105–124.
  • Brooks, Nicholas (1984): The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066. s. 172–173.
  • Brooks, N.P.; Graham-Campbell, J.A. (1986): «Reflections on the Viking-age silver hoard from Croydon, Surrey» i: Anglo-Saxon Monetary History: Essays in Memory of Michael Dolley. s. 91–110.
  • Cannon, John (1997): The Oxford Companion to British History. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-866176-2.
  • Cornwell, Bernard (2009): The Burning Land. Harper.
  • The Church Monuments Society (29. januar 2014): «The Post-Mortem Adventures Of Alfred The Great», The Church Monuments Society.
  • Cohen, Tamara (27. mars 2013): «Could these be the bones of Alfred the Great?» IOL Scitech.
  • Craig, G (Mai 1991): «Alfred the Great: a diagnosis» i: Journal of the Royal Society of Medicine 84 (5), s. 303–305. PMC: 1293232. PMID 1819247.
  • Crofton, Ian (2006): The Kings & Queens of England. Quercus Publishing. s. 8. ISBN 978-1-84724-628-8.
  • Daily Mail staff (21. august 2002): «100 great Britons – a complete list», Daily Mail.
  • Dodson, Aidan (2004): The Royal Tombs of Great Britain. London: Duckworth.
  • Dumville, David (1992): Wessex and England from Alfred to Edgar : six essays on political, cultural, and ecclesiastical revival. Woodbridge, Suffolk: Boydell Press. ISBN 978-0-85115-308-7.
  • Dunstan; Ramsey, Nigel; Sparks, Margaret; Tatton-Brown, Tim, red. (1992): St Dunstan: His Life, Times, and Cult. Woodbridge, Suffolk, UK: Boydell Press. ISBN 0-8511-5301-1.
  • Fleming, Robin (1985): «Monastic lands and England's defence in the Viking Age» 100 (395). English Historical Review, s. 247–65.
  • Foot, Sarah (2011): Æthelstan: The First King of England. New Haven and London: Yale University Press. ISBN 978-0-300-12535-1.
  • Gifford, Edwin; Gifford, Joyce (2003): «Alfred's new longships» i: Reuter, Timothy: Alfred the Great (Studies in early medieval Britain). s. 281–89. ISBN 978-0-7546-0957-5.
  • Giles, J. A.; Ingram, J., red. (1. september 1996): «The Anglo-Saxon Chronicle», Project Gutenberg. — Merk: Denne utgaven er en samling av materiale fra ni bevarte utgaver av Krøniken. Den inneholder hovedsakelig oversettelsen til James Ingram.
  • Gransden, Antonia (1996): Historical Writing in England: c. 500 to c. 1307. London: Routledge. ISBN 0-415-15124-4.
  • Gregor I, Pave; Alfred, Konge av England; Sweet, Henry, red. (1871): King Alfred's West-Saxon version of Gregory's Pastoral care. London: N. Trübner & Company for the Early English text society. s. 1–9.


Forgjenger:
 Ethelred 
Konge av Wessex
(871899)
Etterfølger:
 - 
Bretwalda
(871899)
Forgjenger:
 - 
Konge av England
(871899)
Etterfølger:
 Edvard den eldre