Hopp til innhold

Cædmon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Minnesmerke for Cædmon på St Mary's kirkegård i Whitby. Inskripsjonen forteller: «Til Guds ære og i minne av Cædmon, far av engelsk hellig sang. Falt hardt i søvn ved 680».

Cædmon (uttales /kædmɒn/), som levde i siste del av 600-tallet, er den tidligste engelske poet som kjennes ved navn. Han var en vanlig angelsaksisk gjeter knyttet til det doble klosteret ved Streonæshalch (Whitby Abbey) under abbed Hilda av Whitby (657 – 680, senere helgen). Cædmon var opprinnelig uvitende om «sangens kunst» og hadde ingen tanker om lage hymner, men i lærte det, ifølge St. Beda den ærverdige (672 – 735), i løpet av en natts drøm å komponere slike. Etter å ha fått diktergaven i søvne ble Cædmon en nidkjær munk, og en dyktig, tjenestevillig og inspirert religiøs poet.

Cædmon er den ene av tolv angelsaksiske poeter som er identifisert med navn i middelalderens kilder, og en av kun tre hvor det også finnes en løs samtidig biografisk skisse over og eksempler på litterær aktivitet.[1] Cædmons historie er omtalt i Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie) som Beda skrev, «I samme kloster (som abedisse Hild) var det en broder som Gud i sin nåde hadde gitt evnen til å dikte fromme, religiøse sanger. Så dyktig var han at da han hadde fått noe av den hellige Skrift forklart, kunne han raskt gjøre det om til den herligste poesi på det angelske sprog, som var hans morsmål. Mange ble inspirert av hans sanger til å forakte denne verden og strebe efter det himmelske liv.»[2]

Cædmons eneste kjente bevarte verk er det som kalles for Cædmons hymne, som består av ni linjer angelsaksisk og med bokstavrim. Det er et hyldningsdikt som priser og ærer Gud. Dette er det angivelige diktet som han lærte å synge ved hjelp av sin drøm. Diktet er ett av de tidligste attesterte eksempler på angelsaksiske (gammelengelsk) og er, sammen med runene på Ruthwell-korset og Auzons runeskrin (også kalt for Franks skrin), det ene av tre kandidater for det tidligste attesterte eksempel på gammelengelsk poesi.

Liv

[rediger | rediger kilde]

Bedas redegjørelse

[rediger | rediger kilde]
Ruinene av klosteret Streonæshalch (i dag Whitby Abbey) i North Yorkshire, England — grunnlagt i 657 av Hilda, klosteret ble angrepet og herjet av vikinger i 867 og ble forlatt. Det ble ombygget i 1078 og blomstret fram til 1540 da det ble ødelagt av kong Henrik VIII av England.

Den eneste kilde til original informasjon om Cædmons liv og arbeid er Bedas Historia ecclesiastica.[3] I henhold til Beda var Cædmon en lekbror som arbeidet som en gjeter ved klosteret Streonæshalch, i dag Whitby Abbey. En kveld da munkene festet, sang og spilte på en harpe forlot Cædmon selskapet for å sove sammen med dyrene for han kjente ingen sanger. Mens han sov fikk han en drøm hvor «noen» (quidem[4]) kom til ham og ba ham synge principium creaturarum, «begynnelsen av skapte ting». Etter først å ha avslått skapte Cædmon deretter et kort lovprisende dikt som hyllet Gud som skaperen av himmelen og jorden.

Da han våknet opp neste morgen husket Cædmon alt han hadde sunget i drømmen og la til ytterligere noen linjer til sitt dikt. Han fortalte sin formann om drømmen og gaven, og ble øyeblikkelig tatt med til abbedissen. Abbedissen og hennes rådgivere spurte Cædmon ut om hans visjon og tilfreds med at det var en gave fra Gud ga de ham et nytt oppdrag, denne gangen for et dikt basert på «et avsnitt fra den hellige historie eller doktrine» som en prøve. Da Cædmon kom tilbake neste morgen med det ønskede dikt ble han beordret til å ta munkeløftet. Abbedissen beordret hennes lærde om å undervise Cædmon i hellig historie og etter en natt med grubling, skriver Beda, kunne Cædmon skape om til de vakreste vers. I henhold til Beda var Cædmon ansvarlig for en stor œuvre av storartete poetiske tekster på morsmålet over en rekke kristne emner.

Etter et langt og fromt liv døde Cædmon som en helgen: da han mottok et forvarsel om døden ba han om å bli flyttet til klosterets pleiehjem for de dødende hvor, etter å ha samlet sine venner rundt seg, døde rett før natten. Selv om han ofte er listet som en helgen er dette ikke bekreftet av Beda og det har blitt argumentert at en slik tilskrivelse ikke er korrekt[5]

Datering

[rediger | rediger kilde]

Beda gir ingen bestemte datoer i sin fortelling. Cædmon er sagt å ha tatt sine hellige beordring ved moden alder og det antyder at han levde ved Streonæshalch i det miste delvis i løpet av Hildas embetstid (657–680). Bok IV, kapittel 25 av Historia ecclesiastica synes å antyde at Cædmons død skjedde på omtrent samme tid som brannen ved klosteret Coldingham Abbey, en hendelse datert i E-teksten av Den angelsaksiske krønike for året 679, men etter 681 i henhold til Beda.[6] Referansen til hans temporibus «på denne tiden» i de første linjene av kapittel 25 kan referere mer generelt til Cædmons karriere som en poet. Imidlertid, den neste hendelse som dateres i Historia ecclesiastica er kong Ecgfrith av Northumbrias hærtok mot Irland i 684 (Bok IV, kapittel 26). Om dette settes sammen antyder dette beviset en aktiv periode som begynner mellom år 657 og 680 og avsluttes mellom 679 og 684.

Moderne oppdagelser

[rediger | rediger kilde]

Den eneste biografiske eller historiske informasjonen som moderne forskning har vært i stand til å legge til Bedas opptegnelse er det som angår den brytoniske opprinnelsen til poetens navn. Selv om Beda spesielt noterer at engelsk var Cædmons «eget» språk er poetens navn av keltisk opprinnelse: fra urwalisisk *Cadṽan og brytonisk *Catumandos.[7] Flere forskere har foreslått at Cædmon selv kan ha vært flerspråklig på grunnlag av denne etymologi, Hildas nære kontakt med keltiske politiske og religiøse hierarkier, og noen (ikke meget nært) analoger eller tilsvarende til Cædmons hymne og til gammelirsk poesi.[8] Andre forskere har merket seg en mulig onomatologisk (navneforskning) hentydning til ‘Adam Kadmon’ i dikterens navn, kanskje en antydning til at hele historien er allegorisk[9]

Andre middelalderkilder

[rediger | rediger kilde]

Ingen andre uavhengige opptegnelser av Cædmons liv og verker er kjent for å ha eksistert. Den eneste andre referanse til Cædmon i engelske kilder før 1100-tallet er funnet i en gammelengelsk oversettelse fra 900-tallet av Bedas latinske Historia ecclesiastica. Utenom dette er det ikke funnet en eneste benevnelse av Cædmon i noe av de bevarte angelsaksiske manuskripter eller tekster. Den nevnte gammelengelske oversettelsen av Historia ecclesiastica gir dog noe mindre detaljer som ikke finnes i Bedas opprinnelige latinske redegjørelse.

Av disse er den mest betydningsfulle at Cædmon følte «skam» i sin udugelighet i å synge sanger på morsmålet før han fikk sin visjon, og antydningen om at Hildas skrivere kopierte ned hans vers æt muðe, «fra hans munn».[10] Disse forskjellene er i henhold til den gammelengelske oversetterens praksis i bearbeide Bedas latinske original[11], imidlertid, og ikke nødvendigvis, som forskeren Wenn argumenterer, antyder dette eksistensen av en uavhengig engelsk tradisjon av Cædmon-fortellingen.[12]

Heliand-diktet

[rediger | rediger kilde]

Et annet, mulig en allusjon til Cædmon-fortellingen fra før 1100-tallet, er funnet i to latinske tekster assosiert med det gammelsaksiske diktet Heliand. Disse tekstenes Praefatio (Forord) og Versus de Poeta (Linjer om poeten) forklarer opprinnelsene til en gammelsaksisk bibeloversettelse (hvor Heliand er den eneste kjente kandidaten)[13] i et språk som gir sterke påminnelser av, og i tider identisk til, Bedas redgjørelse av Cædmons karriere.[14]

I henhold til prosateksten i Praefatio er det gammelsaksiske diktet komponert av en kjent morsmålspoet på ordre av keiser Ludvig den fromme, teksten legger deretter til at denne poeten hadde ikke kunnskap om komposisjon på morsmålet (altså ikke latin) inntil han fikk ordre om oversette forskriftene til den hellig lov til sanger som kom i en drøm. Versus de Poeta inneholder en utvidet redegjørelse av drømmen, legger til at poeten hadde vært en gjeter før hans inspirasjon og at inspirasjonen i seg selv kom i form av en himmelsk røst da han falt i søvn etter å ha gjetet sin kyr. Mens vår kunnskap om disse tekstene er basert helt og holdent på utgave fra 1500-tallet av Flacius Illyricus[15], er begge tekstene akseptert på semantisk og grammatikalske grunner å være en komposisjon fra middelalderen.[16] Denne tydelige gjelden til Cædmon-fotellingen bekreftet med semantiske bevis attestert til av forskeren Green demonstrerer påvirkningen av angelsaksisk bibelsk poesi og terminologi på tidlig kontinental germansk litteratur.[17]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Bedes opptegnelse indikerer at Cædmon var ansvarlig for å dikte et stort antall religiøse dikt. I kontrast til helgenene Aldhelm og Dunstan[18] har Cædmons poesi blitt beskrevet som utelukkende religiøs. Bede forteller at Cædmon «kunne aldri dikte et tåpelig eller trivielt dikt, men kun de som var preget av hengivenhet» og hans liste av Cædmons verker inkluderer ganske riktig kun religiøse emner, oversettelser fra det gamle og Det nye testamente, og sanger om «framtidens redsler, dom, helvetes pinsler,... det himmelske kongerikes gleder,... og guddommelig nåde og dom». Av dette har kun åpningsverset av hans første dikt overlevd og blitt bevart for ettertiden, bestående av kun ni linjer totalt.

Det er funnet angelsaksiske dikt i London på British Library i Junius-manuskriptet, eller tidligere kalt for som «Cædmon-manuskriptet», som passer til de beskrivelsene som Bede oppgir, og som litterater for en tid mente måtte tilskrives Cædmon. Denne tilskrivelsen har det siden vært umulig å opprettholde ved at diktene viser betydelige stilistiske ulikheter både innholdsmessig og med Cædmons opprinnelige hymne[19], og det er ingenting ved deres orden eller innhold som tyder på at disse kunne ha vært diktet og antologisert uten innflytelse Bedes diskusjon av Cædmons verker: de første tre Junius-diktene er i deres bibelske orden og mens diktet Kristus og Satan kan bli forstått som delvis et motstykke for Bedes beskrivelse av Cædmons verk om framtidig dom, helvetes pinsler og det himmelske kongerikes gleder[20] er de ikke nok like til å utelukke en uavhengig komposisjon. Bedes liste i seg selv kan vise mindre innsikt i Cædmons reelle verker enn den gjør til en tradisjonell oppfatning om hvilke emner som er generelt passende for kristen lyrikk[21], eller katekismens orden.[22] Tilsvarende påvirkninger selvsagt også ha virket inn på hva som ble inkludert i Junius-manuskriptet.

Cædmons hymne

[rediger | rediger kilde]
En av to kandidater for det eldste bevarte kopi av Cædmons hymne er funnet i det såkalte manuskriptet «Moore Bede» (ca. 737) som blir oppbevart ved Cambridge University Library (Kk. 5. 16, ofte referert til som «M»). Den andre kandidaten er St. Petersburgs Nasjonalbibliotek i Russland, lat. Q. v. I. 18 (P)

Den eneste kjente bevarte teksten av Cædmons dikt er hans hymne, som av den grunn kalles for «Cædmons hymne». Diktet er kjent fra 21 manuskriptkopier[23], noe som gjør det til det mest attesterte gammelengelske diktet etter Bedes Dødssang (35 kopier) og det mest attesterte poetiske corpus i manuskripter kopiert eller eid på De britiske øyer i løpet av den angelsaksiske perioden.[24]

Cædmons hymne har også den mest kompliserte tekstuelle historien av alle bevarte angelsaksiske dikt. Det er funnet i to dialekter og fem bestemte tekstrevisjoner (northumbrianske aelda, northumbrianske eordu, vesksaksiske eorðan, vesksaksiske ylda, og vesksaksiske eorðe), alle men et som er kjent fra tre eller flere utgaver.[25] Det er et av de tidligste attesterte eksempler av skriftlig angelsaksisk (gammelengelsk) og et av de tidligste eksempler på gjennomført poesi på et germansk språk.[26] Sammen med runene på Ruthwell-korset og inskripsjonene på Auzons runeskrin (Franks skrin) er Cædmons hymne et av de tre kandidater for det tidligste attesterte eksempel på gammelengelsk poesi.[27]

Manuskriptbevis

[rediger | rediger kilde]

Alle kopier av Hymnen er funnet i manuskripter av Bedes Historia ecclesiastica eller i dens oversettelser hvor de har tjent som enten en anmerkning til Bedes latinske oversettelse av et gammelengelsk dikt, eller, i tilfelle med den gammelengelske versjonen, en erstatning for Bedes oversettelse i hovedteksten. Til tross for denne tette koblingen med Bedes verk synes ikke Hymnen å ha vært videreført med Historia ecclesiastica jevnlig før relativt sent i diktets tekstuelle historie. Skrivere, andre enn de ansvarlig for hovedteksten, har ofte kopiert den angelsaksiske teksten av Hymnen i manuskripter av den latinske Historia ecclesiastica.

I tre tilfeller[28] er diktet kopiert av skrivere som skrev rundt 25 år etter eller lengre enn da hovedteksten var blitt nedskrevet.[29] Selv når diktet er i samme hånd som manuskriptets hovedtekst er det få bevis som antyder at det var kopiert fra det samme eksemplar som den latinske Historia ecclesiastica: bortimot identiske versjoner av det gammelengelske diktet er funnet i manuskripter tilhørende ulike tekstrevisjoner av den latinske teksten; nært relaterte kopier av den latinske Historia ecclesiastica inneholder noen ganger svært ulike versjoner av Cædmons hymne. Med unntaket av den gammelengelske oversettelsen er det ingen enkeltrevisjon av Historia ecclesiastica som er karakterisert av tilstedeværelsen av en bestemt revisjon av Hymnen[30]

Tidligste tekst

[rediger | rediger kilde]

Den eldste kjente versjonen av diktet er det northumbrianske «aelda»-utgaven.[31] Den bevarte utgaven til denne teksten[32] er datert til minst på midten av 700-tallet. Utgaven i Cambridge er tradisjonelt blitt tilskrevet Bedes eget kloster og samtid.

Den følgende teksten har blitt transkribert fra tekstutgaven i Cambridge, og blitt normalisert for å vise moderne tegnsetting og inndelinger av linjer og ord. Den angelsaksiske teksten består av to halvlinjer knyttet sammen med pausetegn. Den norske teksten er basert på den engelske.

Angelsaksisk origial:
Nu scylun hergan // hefaenricaes uard
metudæs maecti // end his modgidanc
uerc uuldurfadur — // sue he uundra gihuaes
eci dryctin // or astelidæ
he aerist scop // aelda barnum
heben til hrofe // haleg scepen
tha middungeard // moncynnæs uard
eci dryctin // æfter tiadæ
firum foldu // frea allmectig
Engelsk gjendiktning: Norsk oversettelse:
Now let us praise the Guardian of the Kingdom of Heaven

the might of the Creator and the thought of his mind,
the work of the glorious Father, how He, the eternal Lord
established the beginning of every wonder.
For the sons of men, He, the Holy Creator
first made heaven as a roof, then the
Keeper of mankind, the eternal Lord
God Almighty afterwards made the middle world
the earth, for men.

 La oss nå prise vokteren av himmelens kongerike

Skaperens makt og hans ånds tanker
den herlige Fars gjerninger, hvordan Han, den evige Herre
La grunnen for begynnelsen på hvert underverk.
For sønner av menn, Han, den hellige Skaper
Gjorde først himmelen som tak, deretter,
Menneskehetens vokter, den evige Herre
Gud allmektige, etterpå land og riker
Jorden, for menn.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ De tolv navngitt angelsaksiske poetene er: Æduwen, Aldhelm, Alfred, Anlaf (Olav), Baldulf, Bede (Beda), Cædmon, Cnut (Knut), Cynewulf, Dunstan, Hereward, og Wulfstan (eller kanskje Wulfsige). De tre hvor det også eksisterer en biografisk informasjon er Aldhelm, Alfred, Bede, Cædmon og Dunstan. For Cynewulf har det blitt forsket en del bakgrunnsinformasjon. Cædmon er den eneste angelsaksiske poeten som er kjent hovedsakelig for sin evne til å skrive poesi på morsmålet angelsaksisk. Det finnes ingen studie som lister «navngitte» angelsaksiske poeter, listen er satt sammen fra generelle forskningsarbeider til Frank 1993, Opland 1980, Sisam 1953 and Robinson 1990.
  2. ^ Beda, Anglernes kirkes historie, bok IV, kap. XXIIII, ovs. av Else Schjødt
  3. ^ Beda, bok IV, kap. 24. Den nyeste engelske utgave er Colgrave and Mynors 1969
  4. ^ virkelig
  5. ^ Stanley 1998
  6. ^ Se Ireland 1986, sidene 228; Dumville 1981, side 148
  7. ^ Jackson 1953, side 554
  8. ^ Se spesielt Ireland 1986, side 238 og Schwab 1972, side 48
  9. ^ Se spesielt O’Hare 1992, siden 350–351
  10. ^ Se Opland 1980, sidene 111–120
  11. ^ Se Whitelock 1963 for en generell diskusjon
  12. ^ Wrenn 1946, side 281.
  13. ^ Andersson 1974, side 278.
  14. ^ Passende redegjørelser av de relevante avsnittene av Praefatio og Versus kan bli funnet Smith 1978, sidene 13–14, og Plummer 1896 II sidene 255–258.
  15. ^ Catalogus testium ueritatis 1562.
  16. ^ Se Andersson 1974 for en gjennomgang av argumentene for og imot autentisitet og ektheten av forordene
  17. ^ Se Green 1965, særskilt sidene 286–294.
  18. ^ Om disse karrierer som poeter på morsmålet i sammenligning med Cædmon, se Opland 1980, sidene 120–127 og 178–180.
  19. ^ Se Wrenn 1946
  20. ^ Gollancz 1927, side xlvi
  21. ^ Fritz 1969, side 336
  22. ^ Day 1975, side 54–55
  23. ^ Arrangert ved by og bibliotek er følgende: Brussels, Bibliothèque Royale, 8245–57 (Br); Cambridge, Corpus Christi College, 41 (B1); Cambridge, Trinity College, R. 5. 22 (Tr1); Cambridge, University Library, Kk. 3. 18 (Ca); Cambridge, University Library, Kk. 5. 16 (Det såkalte «Moore Bede») (M); Dijon, Bibliothèque Municipale, 574 (Di); Hereford, Cathedral Library, P. 5. i (Hr); London, British Library, Additional 43703 (N [se også C]); † Cotton Otho B. xi (London, British Library, Cotton Otho B. xi + London, British Library, Otho B. x, ff. 55, 58, 62 + London, British Library, Additional 34652, f. 2) (C [se også N]); London, College of Arms, s.n. (CArms); Oxford, Bodleian Library, Bodley 163 (Bd); Oxford, Bodleian Library, Hatton 43 (H); Oxford, Bodleian Library, Laud Misc. 243 (Ld); Oxford, Bodleian Library, Tanner 10 (T1); Oxford, Corpus Christi College, 279, B (O); Oxford, Lincoln College, lat. 31 (Ln); Oxford, Magdalen College, lat. 105 (Mg); Paris, Bibliothèque Nationale, lat. 5237 (P1); St. Petersburg, Russlands nasjonalbibliotek, lat. Q. v. I. 18 (Det såkalte «St. Petersburg Bede» eller «Leningrad Bede») (P); San Marino CA, Huntington Library, HM 35300 tidligere Bury St. Edmunds, Cathedral Library, 1] (SanM); † Tournai, Bibliothèque de la Ville, 134 (To); Winchester, Cathedral I (W).
  24. ^ Se Dobbie 1937 og øvrige manuskripter beskrevet i Humphreys and Ross 1975; den nyeste redegjørelsen er i O'Donnell 2005
  25. ^ Dobbie 1937 med viktige tillegg eller revisjoner i Humphreys and Ross 1975; O’Donnell 1996; og Orton 1998.
  26. ^ Stanley 1995, side 139.
  27. ^ Ó Carragáin 2005
  28. ^ Oxford, Bodleian Library, Laud Misc. 243, Oxford, Bodleian Library, Hatton 43, og Winchester, Cathedral I
  29. ^ Se Ker 1957, arts. 341, 326 og 396; også O’Keeffe 1990, side 36.
  30. ^ Sammenlign tekstrevisjonene av Hymnen i Dobbie 1937 med de for manuskriptene av den latinske Historia ecclesiastica i Colgrave and Mynors 1969, sidene xxxix-lxx.
  31. ^ Som O'Donnell 2005 argumenterer, imidlertid, dette betyr ikke at denne versjonen er den som tettest gjengir Cædmons opprinnelige tekst. Den vestsaksiske «eorðan»-versjonen viser flere lesninger som er blitt attestert senere som av flere grunner mest sannsynlig representerer de former som var i det opprinnelige diktet enn de av «aelda»-teksten.
  32. ^ Cambridge, University Library, Kk. 5. 16 (M) og St. Petersburg, nasjonalbiblioteket i Russland, lat. Q. v. I. 18 (P)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Sandved, Arthur (1987): Vers fra vest. Gammelengelsk dikt i utvalg. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo 1987. ISBN 82-03-15534-0. En av de bedre internasjonale introduksjonene til angelsaksisk poesi. Inneholder også et forord til Cædmon og oversettelse av hymnen.
  • Andersson, Th. M. (1974): «The Cædmon fiction in the Heliand Preface» i: Publications of the Modern Language Association 89, s. 278–284
  • Ball, C.J.E. (1985): «Homonymy and polysemy in Old English: A problem for lexicographers» i: Problems of Old English lexicography: studies in memory of Angus Cameron, red. A. Bammesberger. Eichstätter Beiträge, 15. 39–46. Regensburg: Pustet.
  • Bessinger, J. B. Jr. (1974): «Homage to Cædmon and others: A Beowulfian praise song» i: Old English Studies in Honour of John C. Pope. Red. Robert B. Burlin, Edward B. Irving, Jr. and Marie Borroff. 91–106. Toronto: University of Toronto Press.
  • Colgrave, B.; Mynors, R.A.B., red. (1969): Bede's Ecclesiastical history of the English people. Oxford: OUP.
  • Day, V. (1975): «The influence of the catechetical narratio on Old English and some other medieval literature» i: Anglo-Saxon England 3, s. 51–61.
  • Dobbie, E. v. K. (1937): «The manuscripts of Cædmon's Hymn and Bede's Death Song with a critical text of the Epistola Cuthberti de obitu Bedae» i: Columbia University Studies in English and Comparative Literature 128. New York: Columbia.
  • Dumville, D. (1981): «'Beowulf' and the Celtic world: The uses of evidence» i: Traditio 37, s. 109–160.
  • Frank, R. (1993): «The search for the Anglo-Saxon oral poet» [T. Northcote Toller memorial lecture; March 9, 1992] i: Bulletin of the John Rylands University Library 75, s. 11–36.
  • Fritz, D. W. (1969): «Cædmon: A traditional Christian poet» i: Mediaevalia 31, s. 334–337.
  • Fry, D. K. (1975): «Caedmon as formulaic poet» i: Oral literature: Seven essays. Red. J.J. Duggan. s. 41–61. Edinburgh: Scottish Academic Press.
  • Fry, D. K. (1979): «Old English formulaic statistics» i: Geardagum 3, s. 1–6.
  • Gollancz, I., red. (1927): The Cædmon manuscript of Anglo-Saxon biblical poetry: Junius XI in the Bodleian Library. Oxford: British Academy.
  • Green, D. H. (1965): The Carolingian lord: Semantic studies on four Old High German words: Balder, Frô, Truhtin, Hêrro. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Hieatt, C. B. (1985): «Cædmon in context: Transforming the formula» i: Journal of English and Germanic Philology 84, s. 485–497.
  • Howlett, D. R. (1974): «The theology of Caedmon's Hymn» i: Leeds Studies in English 7, s. 1–12.
  • Humphreys, K. W.; Ross, A. S. C. (1975): «Further manuscripts of Bede's 'Historia ecclesiastica', of the 'Epistola Cuthberti de obitu Bedae', and further Anglo-Saxon texts of 'Cædmon's Hymn' and 'Bede's Death Song'» i: Notes and Queries 220, s. 50–55.
  • Ireland, C. A. (1986): The Celtic background to the story of Caedmon and his Hymn. Unpublished Ph.D. diss. UCLA.
  • Jackson, K. (1953): Language and history in early Britain. Edinburgh: Edinburgh University Press.
  • Klaeber, F. (1912): «Die Christlichen Elemente im Beowulf» i: Anglia 35, s. 111–136.
  • Lester, G. A. (1974): «The Cædmon story and its analogues» i: Neophilologus 58, s. 225–237.
  • Miletich, J. S. (1983): «Old English 'formulaic' studies and Cædmon's Hymn in a comparative context» i: Festschrift für Nikola R. Pribic. Red. Josip Matesic and Erwin Wendel. Selecta Slav., 9. 183–194. Neuried: Hiernoymous.
  • Mitchell, B. (1985): «Cædmon's Hymn line 1: What is the subject of scylun or its variants?» i: Leeds Studies in English 16, s. 190–197.
  • Morland, L. (1992): «Cædmon and the Germanic tradition» i: De Gustibus: Essays for Alain Renoir. Red. John Miles Foley, J. Chris Womack, and Whitney A. Womack. Garland Reference Library of the Humanities 1482. 324–358. New York: Garland.
  • O'Donnell, D. P. (1996): «A Northumbrian version of 'Cædmon's Hymn'» (Northumbrian eordu recension) i: Brussels, Bibliothèque Royale MS 8245–57, ff. 62r2-v1: Identification, edition, and filiation. i: Beda Venerabilis: Historian, monk, and Northumbrian. Red. L.A.J.R. Houwen and A.A. MacDonald Mediaevalia Groningana 19, s. 139–165. Groningen: Forsten.
  • O'Donnell, D. P. (2005): Cædmon’s Hymn, A multimedia study, edition, and witness archive i: SEENET A. 7. Cambridge: D.S. Brewer.
  • O'Hare, C. (1992): «The story of Cædmon: Bede's account of the first English poet» i: American Benedictine Review 43, s. 345–57.
  • O'Keeffe, K. O’B. (1990): «Visible song: Transitional literacy in Old English verse» i: Cambridge Studies in Anglo-Saxon England 4. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Opland, J. (1980): Anglo-Saxon oral poetry: A study of the traditions. New Haven: Yale University Press.
  • Orton, P. (1998): «The transmission of the West-Saxon versions of Cædmon's Hymn: A reappraisal» i: Studia Neophilologica 70, s. 153–164.
  • Palgrave, F. (1832): «Observations on the history of Cædmon» i: Archaeologia 24, s. 341–342.
  • Plummer, C., red. (1896): Venerabilis Baedae: Historiam ecclesiasticam gentis anglorum, historiam abbatum, epistolam ad Ecgberctum una cum historia abbatum. Oxford.
  • Pound, L. (1929): «Cædmon's dream song» i: Studies in English philology: A miscellany in honor of Frederick Klaeber. Red. Kemp Malone and Martin B. Ruud. 232–239. Minneapolis: University of Minnesota Press.
  • Robinson, F.C. (1990): «Old English poetry: the question of authorship» i: ANQ n.s. 3: 59–64.
  • Schwab, U. (1972): Cædmon. Testi e Studi: Pubblicazioni dell'Istituto di Lingue e Letterature Germanische, Università di Messina. Messina: Peloritana Editrice.
  • Sisam, K. (1953): Studies in the history of Old English literature. Oxford: Clarendon Press.
  • Smith, A.H., red. (1978): Three Northumbrian poems: Cædmon's Hymn, Bede's Death Song and the Leiden Riddle. With a bibliography compiled by M.J. Swanton. Revised Edition. Exeter Medieval English Texts and Studies. Exeter: University of Exeter Press.
  • Stanley, E. (1998): «St. Caedmon». Notes and Queries 143: 4–5.
  • Whitelock, D. (1963): «'The Old English Bede». Sir Israel Gollancz Memorial Lecture, 1962. Proceedings of the British Academy 48: 57–93.
  • Wrenn, C. L. (1945): «The poetry of Cædmon». Sir Israel Gollancz Memorial Lecture, Proceedings of the British Academy 32: 277–295.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (en) Bright's Anglo-Saxon Reader/Account of the Poet Cædmon – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cædmon&oldid=24743280»