Tegneserie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Å fortelle morsomme eller spennende historier i form av tegneserier, det vil si framstilt ved hjelp av tekst og tegninger i en serie eller rekkefølge, har blitt en svært populær form for massekommunikasjon over store deler av verden, særlig blant barn og unge. Bildet viser en gutt som leser en superhelt-serie fra det amerikanske tegneserieforlaget Marvel Comics.

Tegneserie er en kunstart der en historie eller situasjon blir skildret gjennom flere tegninger eller bilderuter som er stilt etter hverandre i en rekkefølge eller serie. Tegneserier er vanligvis tegnet og utstyrt med korte tekster, gjerne i form av snakkebobler, men kan også bestå av for eksempel manipulerte fotografier og utelukkende grafiske symboler. Noen definerer tegneserier som en kommunikasjonsform der en forener billed- og fortellingskunst, mens andre betrakter tegneseriene som en selvstendig kunstart, en egen litterær sjanger og et eget massemedium på linje med film, avistegning, bildebøker og andre fortellende bildeuttrykk.[1]

Moderne tegneserier oppstod sist på 1800-tallet som magasinillustrasjoner der en kort, morsom historie eller episode ble oppdelt i flere småbilder for å vise et tidsforløp. Det har siden blitt laget en enorm mengde tegneserier med stor variasjon i innhold, form og stiluttrykk. Tegneserier kan omfatte alt fra korte vitsestriper i aviser og blader til kompliserte føljetonger i egne hefter og tykke bøker. Tegningene kan være enkle eller detaljerte, i farger eller svart-hvitt, være banale brukstegninger eller mer kunsterisk utformet. Innholdet er først og fremst underholdende og oftest humoristisk eller spennende.

I løpet av 1900-tallet har tegneserien med sin lett tilgjengelige form blitt svært populær over store deler av verden, ikke minst blant barn og unge. Det er også blitt skapt et stort antall serier og tegneseriefigurer som har blitt kjent i populærkulturen, både internasjonalt og innen enkeltland.

Tegneserien fikk sitt store gjennombrudd på 1950-tallet, med krigs- og westernserier som de mest dominerende. På 1960-tallet var det superheltseriene som dominerte, mens 1970-tallet var albumenes gullalder og tegneserienes desiderte høydepunkt i Norge. På 1980-tallet begynte den stagnasjonen som har fortsatt siden. Serier med humor var de som klarte seg best på 1990-tallet.[2]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Skissering av en enkel tegneserie. Aller først skrives ofte et manus. Fortellinga blir så delt inn i bilderuter som følger etter hverandre, og deretter tegnet ut. De fleste reintegner blyantskissene med svart tusj etterpå, før en visker bort blyantstrekene, skriver inn tekst i snakkebobler og tekstfelt og til sist kanskje fargelegger.

Scott McCloud, amerikansk tegneserieskaper og teoretiker som skrev bøkene Understanding Comics og Reinventing Comics, definerer tegneserier som «bilder plassert i en arrangert sekvens».

Et mye brukt virkemiddel i tegneserier er snakkebobler og tankebobler. Andre typiske trekk kan være svettedråper, fartsstreker og så videre.

Tegneseriemediet har mye til felles med filmen når det gjelder fortellermetode, oppbygging av handlingen og bildeutsnitt.

I tidens løp har tegneserier omhandlet nær sagt hva som helst. Det kan dreie seg om både alvorlige og mindre alvorlige temaer. Noen tegneserier har kommet med skildringer av romaner, legender eller virkelige hendelser. Derfor kan tegneserier regnes som en helt egen sjanger innen litteraturen.

Tegneserier som fortellerform brukes særlig for å formidle oppdiktede eller skjønnlitterære historier, men kan også brukes for å forklare et forløp, beskrive et saksforhold eller anskueliggjøre annen informasjon på en lett tilgjengelig måte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

The Yellow Kid, hovedpersonen i Hogan's Alley av Richard Outcault, regnes som en av de aller første seriefigurene i moderne tegneserier. Serien ble ble først trykt i Joseph Pulitzers New York World i 1895 og fortsatte med fast persongalleri i flere år. Yellow Kids replikker ble ofte gjengitt som tekst skrevet direkte på den gule nattskjorta, mens andre talte i form av snakkebobler.

Fra kunst- og kulturhistorien kjenner man flere eksempler på bildeuttrykk som benytter de samme virkemidlene som tegneseriene for å fortelle en historie ved hjelp av bilder (og tekst). Såvel forhistoriske hulemalerier og veggdekor og relieffer fra oldtidas Egypt og Mesopotamia såvel som middelalderens Bayeux-teppet og den fortellende kirkekunsten kan ha likheter med tegneserier. Det var imidlertid først på 1800-tallet, da det oppstod billigere og mer effektive trykketeknikker og dermed moderne massekommunikasjon, at det ble vanlig med Illustrerte fortellinger i blader og bøker, enten det gjaldt vittighetsblader, avis- og karikaturtegninger beregnet for voksne eller billedbøker for barn. Disse formene dannet det direkte grunnlaget for utviklinga av seinere tiders tegneserier.

I tegneseriens spede barndom ble den imidlertid ikke ansett som et seriøst medium eller en selvstendig sjanger, men isteden oversett som ubetydelig eller uinteressant. Det er derfor usikkert å si når den første egentlige tegneserien oppstod eller hva som var det. Den tyske tegneren Wilhelm Busch (1832-1908) skapte flere humoristiske og viltre billedbøker der teksten var skrevet på vers og illustrasjonene var vignettpregede pennetegninger i en tydelig serie. Disse regnes som forløpere for vår tids tegneserier, ikke minst hans historie om rampeguttene Max und Moritz fra 1865 som ble forbildet for Knoll og Tott, verdens eldste tegneserie som fortsatt utgis med nye episoder. Knoll og Tott blir av mange også oppfattet som den første serien, men den sveitsiske tegneren Rodolphe Töpffer hadde allerede på 1820-tallet laget illustrerte fortellinger med tegenseriepreg. I 1896 fikk Richard Outcault trykket en serie i New York Journal som het Hogans Alley. Dette var den første tegneserien som hadde et fast persongalleri, med personer som The Yellow Kid. Hva som var den første tegneserien vil likevel avhenge av hvordan man definerer fenomenet.

Den første til å definere tegneserier som en egen kunstart, var den amerikanske tegneserietegneren fra mellomkrigstidstiden, Will Eisner, noe som skapte kontrovers. Tegneserier ble sett på som lett underholdning i avisene og ble betraktet som noe enkelt og banalt. Det må nevnes at Eisner, som var en meget god historieforteller, laget mange meget dystre fortellinger som absolutt ikke på noen måte var banale.

Tegneserier verden rundt[rediger | rediger kilde]

Carl Barks var en av de mest anerkjente tegnerne av Donald Duck

Det har tradisjonelt vært tre store skoler innen internasjonal seriekunst; USA, Japan og Frankrike/Belgia.

USA[rediger | rediger kilde]

I USA har stort sett den klassiske superhelttegneserien hatt et stort fotfeste. Det har tradisjonelt vært to store tegneserieforlag som har hatt det meste av markedet: Marvel Comics som gir ut Spider-Man, X-Men, Fantastic Four og Hulk, og DC Comics som har Supermann og Batman i stallen. Begge to har spesialisert seg på den typen serier. Tegneserier om Walt Disneys figurer, som Donald Duck, Mikke Mus og de andre i Andeby-universet, har blitt veldig populære i Europa, men ikke like mye i hjemlandet.

På siden av det amerikanske stormarkedet har man hele tiden hatt flere smalere serier. Mange av disse har fått kultstatus, og noen har til og med blitt meget populære, både i hjemlandet og i resten av verden. Noen eksempler er Will Eisners album som ble gitt ut sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, Neil Gaimans serier om The Sandman, Harvey Pekars American Splendor, Art Spiegelmans tidligere serier og noen humorstripeserier som Scott Adams' Dilbert.

Japan[rediger | rediger kilde]

I Japan har tegneserier hatt en rimelig høy anerkjennelse, de har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. Der kalles kunstformen manga (japansk for tegneserier), i vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra det man i den vestlige verden er vant til i tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er at japansk seriekunst i mange år levde et liv isolert fra både europeisk og amerikansk innflytelse. I mange japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.

Den moderne manga-kunsten stammer fra 1960-tallet da Osamu Tezuka gav ut en serie ved navn Astro Boy. Noen av de viktigste seriene er Akira og Dragon Ball, Sailor Moon, Naruto, Dragon Ball , One Piece og Ranma 1/2.

Franskmannen Albert Uderzo er mest kjent som tegneren av Asterix.

Frankrike/Belgia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fransk-belgiske tegneserier

Frankrike og Belgia, samt noen områder i nabolandene, har fransk som felles språk og er derfor et godt marked for tegneserier. En av de første som markerte seg som tegneserieskaper i denne regionen var den belgiske tegneren og avismannen Hergé som utga det første Tintin-albumet i 1930. Utover tredvetallet hadde området en høy import av amerikanske serier, noe som stoppet brått da andre verdenskrig satt inn for fullt i starten av førti-årene. Selv om det var vanskelig å importere amerikanske serier var det fortsatt et behov til stede fra leserne om noe serier. Det førte til at en rekke nye serieskapere, som for eksempel André Franquin, Peyo, Albert Uderzo, Willy Vandersteen, Jacques Martin, Edgar Pierre Jacobs, René Follet, Jacques Laudy og Raymond Reding.

Selv om flere hundre tegneserier har blitt laget i de to landene, så er noen mer sentrale enn andre:

Skandinavia[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Lise Myhre har tegnet serien Nemi siden 1997.

Den første norsk-skrevne tegneserie var «Kari, Per og Søren på bytur» (1912–1913) av Nanna With. Et aktivt norsk tegneseriemiljø oppstod utover fra 1920-tallet med tegnere som Jan Lunde, Bjarne Restan og Rolf Kluge. Den absolutt store toppen kom på 1930- og 40-tallet da det var et meget godt marked for norske tegneserier. Dette miljøet har vært lite og fått lite oppmerksomhet. Det har i all hovedsak bestått av noen få ildsjeler og noen få forlag og blader. Ofte har alt arbeid blitt gjort på frivillig basis.

De store norske ukebladene hadde alle tegneserier, mange av dem importert og oversatt, men ut over Nils og Blåmann, var det Nynorsk Vekeblad, med Ingeniør Knut Berg på stadig nye eventyr, Jens R. Nilssens Vangsgutane og Smørbukk samt Magasinet for Alle (Arbeiderbladet) med Jens von Bustenskjold som holdt seg lengst. Alle seriene kom i tillegg som julehefter.

Markedsledende forlag i Norge er per i dag Egmont Serieforlaget og Schibsted Forlagene, som gjennom sitt distribusjonsnett hos Bladcentralen når ut til de fleste dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og andre utsalgssteder. Det finnes i tillegg flere uavhengige serieforlag, for eksempel Seriehuset, Dragefjellet Forlag, KickAss Comics, No Comprendo Press, Pokus forlag, Norsk Seriebyrå, Wildside Comix, Jippi forlag og Dongery. Disse forlagene distribuerer sine tegneserier gjennom spesialbutikker, bokhandlere og i enkelte tilfeller Narvesen.

Før 1960-årene utkom den norske tegneserien Smørbukk. På 1980- og 1990-tallet var bladet Pyton stort, og mange av dagens store norske tegnere, blant andre Frode Øverli og Arild Midthun, tegnet for dem. Bladet hadde et noe frynsete rykte og ble av mange sett på som en eksponent av «rumpehumor».

Mads Eriksen, som står bak tegneseriene Gnom og M, er en av Trondheimstegnerne.

I dag er det de små vitsestripene som har lettest for å slå an, siden det er det formatet som passer avisene best. De fleste tegneserielesere leser tegneserier i nettopp aviser. I Norge har miljøet tatt seg opp betraktelig de siste årene, og fått en viss anerkjennelse utenfor selve miljøet. Stripeserier som Pondus og Nemi har blitt svært populære, og har dermed vist at det også er mulig å satse på norske serieskapere.

Noen av serieskaperne som er viktige i det norske miljøet i dag er Mads Eriksen, Anna Fiske, Flu Hartberg, Karine Haaland, Øyvind Sagåsen, Kim Holm, InkaLill, Jason, Steffen Kverneland, Lars Lauvik, Torbjørn Lien, Sigbjørn Lilleeng, Geir Moen, Arild Midthun, Lise Myhre, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Øystein Runde, Tor Ærlig, Frode Øverli, og Håkon Aasnes.

Jevnlig gis det ut blader og magasiner om og med tegneserier. Som rene tegneserietidsskrifter finnes medlemsbladet Bobla fra Norsk Tegneserieforum, mens Serienett fungerer som et internettbasert tidsskrift om tegneserier. Det tidligere ledende tegneserietidsskiftet i landet, TEGN, ble nedlagt i 2005. Seriesamlern fra Egmont Serieforlaget ble lagt ned i 2008.

Årlig arrangeres tegneseriefestivalen Raptus i Bergen og tegneseriedagen VossastrekenVoss. Siste skudd på stammen er Oslo Comics Expo, som første gang ble arrangert 4.5. mai 2007. Raptus er Norges største og viktigste samling for serieinteresserte. Størrelser som Will Eisner, Don Rosa og Bud Grace har besøkt festivalen.

I Norge er det flere organisasjoner som jobber for å fremme tegneserienteressen. Den eldste er Norsk Tegneserieforum (NTF), som blant annet gir ut fanzinet Bobla som eget medlemsblad. NTF har lokallag i Sarpsborg og Hadeland, og tidligere fantes også Oslo tegneserieforum. I tillegg til NTF finnes blant annet Tegneserieforeningen i Bergen, og i Trondheim har det vokst fram et miljø av serieskapere som blir kalt Trondheimstegnerne.

Norge har også et spesialbibliotek for tegneserier, SerieteketGrünerløkka i Oslo, og et eget tegneseriemuseum i Brandbu.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Av kjente svenske serier kan nevnes Rudolf Peterssons humoristiske soldatserie «91:an Karlsson» (1932–). Norske ”91 Stomperud” var det første året (1937) en ren gjengivelse av Peterssons arbeid. Nevnes bør også Rune Andréassons moralske barneserie «Bamse» (1966–), Charlie Christensens satiriske «Arne And» (1983–), Jonas Darnells «Herman Hedning» (1988–) og Martin Kellermans «Rocky» (1998–). Både «Bamse», «Herman Hedning» og «Rocky» blir utgitt som egne blader i Norge. Siden 1960-tallet har Sverige også hatt en egen lisensproduksjon av «Fantomet», og Fantomet-seriene som trykkes i de norske bladene kommer fra den svenske produksjonen.

Seriefrämjandet har gitt ut tegneserietidsskriftet Bild & Bubbla siden 1968, og i Stockholm har det eksistert et eget tegneseriebibliotek siden 1996.

Danmark[rediger | rediger kilde]

Humoristen Storm P. regnes som den danske tegneseriens far med avisseriene «De tre små mænd» (1913), «Nummermanden» (1913) og «Peter og Ping» (1922).

I perioden 1920-1940 ble det produsert tegnede fortellinger med tekst under rammene av den typen vi også kjenner fra Norge, samtidig som framveksten av en egen dansk tradisjon med humoristiske avisstriper startet. Henning Dahl-Mikkelsens «Ferd'nand» (i Norge kjent som «Ferdinand») og Jørgen Mogensen og Cosper Cornelius' «Alfredo» er eksempler på danske avisserier som også har gått i utenlandske aviser.

På 40- og 50-tallet ble det i Danmark produsert flere ypperlige episke eventyrserier. Disse ble publisert som føljetonger i aviser og tidsskrifter, og et avsluttet handlingsforløp kunne strekke seg over flere år. Norske gutter som vokste opp på denne tiden vil være velkjent med Harry Nielsens «Willy på eventyr» som også gikk i norske Allers. Serien ble tatt opp igjen 1956-1977 av Tage Andersen og rendyrket som science fiction-epos. Hvis Willy var Danmarks Lyn Gordon, så var Tage Andersen Danmarks Alex Raymond. Et annet eksempel fra 50-tallet er Willy Nielsens epos fra dansk oldtid, «Egene».

Etter 70-tallet har flere danske tegneseriekunstnere hatt suksess også utenfor landets grenser med serier i albumformat. Her kan nevnes Sussi Bech med sine humoristiske historiske serier «Nofret» fra oldtidens middelhavsområde og «Aida Nur» fra de arkeologiske utgravningene i Egypt anno 1920, Peter Madsens humorserie fra norrøn gudeverden «Valhall» og bibelhistorie i tegneserieformat «Menneskesønnen» samt Niels Rolands okkupasjonshistorie «Danmark besat».

Finland[rediger | rediger kilde]

Den internasjonalt sett mest framgangsrike finske tegneserien er Mummitrollet. I 1953 tok Associated Newspapers of London kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripform basert på Mummibøkene. Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske Evening News. Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 fant Tove Jansson ut at arbeidet med serien ble for tidskrevende, og overlot derfor forfatterarbeidet av seriene til sin bror Lars Jansson. I 1961 tok han også over tegningen og fortsatte til 1974.

Blant de finskspråklige seriene kan ellers blant andre B. Virtanen nevnes.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

En tegneserie er som regel tegnet, det vil si produsert med samme verktøy som brukes til frittstående illustrasjoner og vitsetegninger (blyant, blekk, tusj, etc.). Den kan enten være utfført i svart/hvitt (med eller uten lavert gråskala, punktraster/linjeraster og skravering) eller i farge. Det finnes også serier illustrert med andre teknikker, som for eksempel akvarell. Opphavsmannen til en serie kalles vanligvis serieskaper, og mange ganger er arbeidet med serien oppdelt mellom manusforfatter og tegner. Spesielt i den amerikanske produksjonen har det siden slutten av 1900-tallet blitt stadig vanligere med store serietegnerstaber, der forskjellige personer står for skisse, tusj, fargelegging og teksting. Fremgangsrike serieskapere med høy produksjonshastighet setter dessuten ofte ut deler av sitt arbeid til ulike medarbeidere - studiotegnere - som får ansvar for å tegne bakgrunner, raster med mer.

Forlagene som produserer og distribuerer serier kalles vanligvis serieforlag.

Format og sjangre[rediger | rediger kilde]

Tegneserier forekommer i flere ulike formater. En tidlig etablert form var seriestripen, som består av en horisontal rekke ruter, og vanligvis publiseres i dagsavisenes seriesider, en såkalt avistegneserie. Nært beslektet med seriestripen er søndagssiden, som er et opp til en side langt serieavsnitt, som regel publisert i dagsavisenes søndagsutgaver.

På 1930-tallet begynte rendyrkede tegneserieblader å slå igjennom i USA og deler av Europa og kom i de påfølgende tiårene til å vokse til en betydelig industri.

Det norske begrepet seriealbum brukes med ulike betydninger, men i sin bredeste forstand innebærer det all trykt serieutgivning som ikke er periodisk. Termen serieroman har til en viss grad erstattet "seriealbum", men tenderer til først og fremst å brukes for å markedsføre verk med en tydligere voksen målgruppe.

Et serieformat av senere dato er nettserier.

Sjengermessig har man tradisjonelt hovedsakelig skilt mellom humorserier og eventyrserier. Begrepet komiske eventyrserier kombinerer elementer fra begge. To sjangre som er spesielt særpregende for seriemediet er fabeldyr og superhelter, og andra eksempler inkluderer fantasyserier, metaserier, pantomimeserier, selvbiografiske serier, og sportserier. Ut over underholdningsserier forekommer også tegneserier med informasjonsformål.

I den vestlige verden leses serier vanligvis fra venstre mot høyre, men i store deler av Asia, blant annet i Japan og Kina, leser man istedeet fra høyre mot venstre.

Den moderne tidsalder[rediger | rediger kilde]

I dag er mulighetene for å få publisert sine egne striper større enn den noen gang har vært. Ved hjelp av internett, som flere og flere får tilgang til, er det blitt svært lett å publisere striper selv. Stadig flere har egne nettsider der de publiserer egne striper. Dette gjelder både etablerte serieskapere som legger ut en daglig stripe, eller amatører som får en mulighet til å vise hva de kan skape. Scott McCloud er en av de som virkelig har frontet tegneserier på internett. På nettstedet sitt har han flere artikler (i tegneserieformat) som forklarer de mulighetene internettformatet har ovenfor papirformatet, og hvordan forskjellige ting kan fikses rent praktisk. I tillegg har han egne striper liggende ute.

En av de mest populære tegneserier på nettet er User Friendly, en serie med datanerder som målgruppe. Serien tar for seg de ansatte ved en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor.

Flere kunstnere fra nyere tid har tatt i bruk elementer fra tegneseriekunsten og skapt arbeider der denne sammenhengen kan være tildels ganske tydelig, som i Op-Art og Pop Art, med navn som Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Peter Saul, Jasper Johns, Philip Guston – og amerika-nordmannen E. C. Corbitt. Parallelt er en del striper inspirert av det som skjer på kunstfronten.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ McCloud, Scott (1993) Understanding Comics: The Invisible Art. Paradox Press: New York
  2. ^ Dagbladet - Donald Duck & Co på museum (21.9.1997)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Norske tegneserier o.l.[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Comics – bilder, video eller lyd
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cartoons – bilder, video eller lyd