Billedbok

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Selv enkle bildebøker påvirker barn og kan gi dem sterke leseropplevelser

Moderne bildebøker for barn har røtter tilbake til den eldste bokkunsten og de illuminerte manuskriptene fra før boktrykkerkunsten. Bildet her viser Kongenes tilbedelse fra et fransk pergament fra rundt 1380.

En billedbok, eller bildebok, er en bok med mange bilder, oftest skjønnlitterær og for barn. I snevrere, litteraturteoretisk forstand er det bøker med ett eller flere bilder på hvert oppslag, der tekst og illustrasjon forteller en historie sammen.

[rediger] Typer

Også illustrerte lærebøker og plansjeverk er i slekt med bildebøkene. Her en side fra en tysk ABC-bok fra 1830 der illustrasjonen er utført som kopperstikk og fargelagt for hånd.

[rediger] Bøker med bilder

Bildebøker omfatter alle bøker der hovedvekten ligger på bildene, enten det er fag- eller skjønnlitteratur, for barn, ungdom eller voksne. Store praktverk, såkalte «coffee table books», og illustrerte kokebøker kan derfor også kalles bildebøker, selv om det ikke er like vanlig bruk av ordet. Svenske ordbøker definerte «bilderbok» slik i 1850: «Bok, prydd med bilder, taflor i koppar- eller stålstick, litografi, träsnitt, o. s. v.» og slik i 1893: «bok som innehåller illustrationer; numera bl. om barnbok som uteslutande l. till väsentlig del består af taflor.» Begrepet «bildebøker» brukes vanligvis ikke om tegneserier, illustrerte romaner og fortellingsbøker.

[rediger] Barnebøker og allalderlitteratur

Begrepet bildebøker brukes oftest om bøker med mange bilder som retter seg mot barn, det vil si rikt illustrerte barnebøker. De færreste bildebøkene er beregnet på at barnet leser dem selv, men er isteden høytlesnings- og samtalebøker. De enkleste bildebøkene er pekebøker med klare bilder med tydelige konturer og fargeflater for å lære barnet grunnleggende begreper uten noen historie.

Det finnes også aktivitets- eller myldrebøker med labyrinter og oppgaver, av noen kalt «ligge på magen-bøker», og bøker helt uten tekst. Vanligst er likevel bøker der historien først og fremst ligger i teksten, «sitte-på-fanget-bøker» som krever en lesekyndig formidler. Gode bildebøker for barn bør derfor kunne gi opplevelser både til barnet og den voksne. Dersom innholdet kan forstås på flere måter, det vil si har en undertekst eller dobbeltbetydning, og samtidig er mer eller mindre bevisst beregnet både på voksne og barn, kan bøkene kalles allalderlitteratur, det vil si bøker uten aldersgrense.

[rediger] Kjennetegn og virkemidler

Den tyske naturhistorieboka Naturgeschichte der Repitilien fra 1890 er et eksempel på en rikt illustrert faktabok for barn.

Bildeboka er en enhet der leseren møter tekst og bilde samtidig, og ikonoteksten, samspillet og syntesen mellom tekst og bilde, sier mer eller noe annet enn verbalteksten og bildene presentert hver for seg. I skjønnlitterære bildebøker skaper teksten og bildene det narrative forløpet, det vil si forteller historien sammen. I bøker der selve historieforløpet ikke er så viktig eller tradisjonelt rettlinja, danner ord og bilder en dramaturgisk helhet.

[rediger] Bildebøker som pedagogikk, underholdning og kunst

I Norge blir skjønnlitterære bildebøker, både for barn og voksne, i dag ansett som en selvstendig kunstform på lik linje med annen litteratur. Den svenske litteraturviteren Ulla Rhedin sier i sin avhandling Bilderboken - på väg mot en teori fra 1992 at den moderne bildeboka er «ett estetisk och poetiskt alltmer avancerat medium». Hun anser at mange bildebøker ofte har mer til felles med andre kombinerte kunstformer som tegneserier, film og teater enn med litteratur og voksenbøker.

Den tradisjonelle barnelitteraturen har ikke bare vært tilpasset barn språklig og tematisk, men også ofte hatt et pedagogisk og oppdragende formål. I nyere bøker står forfatterne og illustratørene mye friere til å gi leseren opplevelser og underholdning. Dette har ført til et rikere utvalg av bøker der nær sagt alle tanker og følelser kan behandles i forskjellige formspråk.

[rediger] Bildenes fortellerfunksjon

I eldre barnelitteratur hadde illustrasjonene ofte en dekorativ eller en gjenfortellende funksjon, det vil si at bildene skulle pynte, speile eller gjenta teksten. I nyere tid har bildene like ofte en tolkende funksjon der de forsøker å utvide fortellingene med egne kommentarer og innspill. Bildene kan på denne måten få en nesten helt selvstendig fortellerfunksjon parallelt med teksten, for eksempel gjennom små sidehandlinger eller i bildebøker helt uten ord.

[rediger] Visuelle virkemidler

Illustratøren tar i bruk ulike visuelle virkemidler for å fortelle historien med bildene sine. Det viktigste er valg av motiv, men også bildekomposisjonen, det vil si plassering av bildeelementene og størrelsen på dem, bruk av linjer, kontraster og gjentakelser. Bildeutsnittet (heltotalbilde, totalbilde, halvtotalbilde, nærbilde, ultranært bilde) og perspektivet (vanlig sentralperspektiv, fugle- eller froskeperspektiv og verdiperspektivering) er også med på å styre hvordan leseren oppfatter innholdet. Fravær av rammer kan fungere dramatiserende og det er ofte lite rammer i bøker som handler om sterke følelser og psykologiske konflikter. Ellers er det en rekke andre tegnetekniske og grafiske virkemidler, blant annet bruk av farger, som kan være realistiske eller forklarende, varme eller kalde, dramatiske, dempende eller symbolske. Også den grafiske designen og sideoppsettet med tekst og bilde kan spille inn.

[rediger] Historie

Orbis Pictus av den tsjekkiske pedagogen Jan Ámos Komenský regnes som den første bildeboka for barn. Her er et opslag fra en utgave med tekst på engelsk og latin.

En tyskspråklig bildebibel fra 1751 med ordtaket «Jeg vil heller bo med løver og draker enn en ond kvinne» (Ich wolte lieber bey Löwen und Drachen wohnen, als bey einem bösen Weib) fra den apokryfe visdomsboka Siraks bok (Jesus Siraks sønns visdom eller Siraks visdom). Teksten er her delvis erstattet av bilder.

Heinrich Hoffmanns klassiske Busteper (Der Struwwelpeter) fra 1844 er en samling groteske barnerim og en forløper for den egentlige bildeboka.

På 1900-tallet utviklet tegneserieene seg parallelt med bildebøkene gjennom stadig nye eksperimenter. Tegneseriene påvirket etterhvert også tegnestilen i bøkene. Her en avisside med Winsor McCays berømte tegneserie Little Nemo in Slumberland fra 1905 til 1914.

[rediger] Billedbøker før 1850

Orbis Pictus fra 1657 av den tsjekkiske pedagogen Jan Ámos Komenský regnes for å være den første bildeboka for barn. Det er en kombinert bildebok, latinsk tekst og naturhistorie, og boka var i hundre år den mest populære skoleboka i Vest-Europa. John Neberys The Child's New Plaything som kom ut i London i 1743, var den første illustrerte barneboka som bare skulle underholde.

Den første illustrerte norske boka var Nils Thomessøns Sestus Sapphicus, illustrert av Toten-presten Knut Sevaldsen Bang. Dette var imidlertid ikke en barnebok. De første bildebøkene for barn i Norge ble importert som danske utgaver av tyske eller franske bøker. Barnebøker generelt var lavlitteratur og de tidlige bildebøkene holdt lav artistisk og trykketeknisk kvalitet. Illustrasjonene var gjerne utført som tresnitt eller litografier, en steintrykkteknikk oppfunnet i Tyskland 1789, og kunne være «illuminerede“, det vil si fargelagt for hånd. Bøker ble også illustret med presise kobberstikk og xylografier, en videreutvikling av tresnittet tidlig på 1800-tallet. En av de aller første illustrete norske bøkene for barn var den enkle De fire Aarstider. Fortællinger for Børn som kom ut i Skien i 1830. Peter Andreas Brandts Billedsamling for Ungdommen og dens Venner indeholdene et Udvalg af interessante Fremstillinger af Historie, Georgraphie og Naturhistorie ble utgitt i Christiania i 1831 med tolv litografier eller steintrykk i hvert hefte holdt en noe høyere standard.

Helt fra 1532 hadde det blitt utgitt illustrerte ABC-bøker i Tyskland. I Norge ble det brukt danske billed-ABC-er inntil den første norske kom i 1836. Det var K. O. Knutzens Nyeste Billed-ABC for den norske Ungdom, en enkel zoologi på 32 sider med noen linjer under hvert bilde.

I Vest-Europa ble barneblad utgitt så tidlig som på 1700-tallet, med det tyske Leipziger Wochenblatt für Kinder fra 1772 som det første. I Norge kom Billed-Magazin for Børn ut i 1838 og 1839.

[rediger] BIlledbøker etter 1850

Fra tidlig på 1900-tallet har det vært en mengde dyktige forfattere og illustratører som har jobbet seriøst med bildebøker. Blant de mest kjente kan nevnes engelske Beatrix Potter (Peter Rabbit), svenske Elsa Beskow (Tante blå, tante brun og tante fiolett og andre) og franske Jean de Brunhoff (Den lille elefanten Babar).

På 1940-, 50- og 60-tallet ble bildebøkene for alvor internasjonale, og det kom bøker blant andre av danskene Egon Mathiesen (Aben Osvald) og Arne Ungermann (Abel Spandabel), finske Tove Jansson (Mummitrollet) og amerikanerne Maurice Sendak (Til Huttetuenes land og flere), Dr. Seuss (The Cat In The Hat), Richard Scarry (Ja-nøff og nei-nøff) og Eric Carle (Larven Aldrimett). økte produksjonen ytterligere, blant andre med engelskmannen Anthony Brownes gorillabøker, svenske Gunilla Bergström (Albert Åberg) og Ulf Löfgren (Albin, Ludde og andre) og tyskeren Wolf Erlbruch (Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans). Ofte har det vært samme person som både skriver og tegner. De aller fleste bildebokkunstnerne arbeider dessuten innen andre sjangre, både for barn og voksne.

Siden 1970-tallet har bildebøkene fått et mer vitalt formspråk enn tidligere. Illustratører som har vokst opp med populærkultur som tegneserier og film, lager illustrasjoner som er like viktige som teksten og som er selvstendige tolkninger av historien, ikke bare gjenfortellende dekorasjoner. Innholdet har blitt både mer hverdagsrealistisk og problematiserende med tabuer, psykologi og samfunnskritikk. Samtidig er det blitt større rom for fri fantasi og lek med sjangeren.

[rediger] I Norge

Oppslag fra Pappa!, en moderne, norsk bildebok med kort tekst og tolkende illustrasjon av Svein Nyhus.

Situasjonen for billedbøker i Norge har vært preget både av begrensede opplag i et lite språksamfunn og offentlige støtteordninger. Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, Norsk Kulturfonds produksjonstøtte til nye norske bildebøker (fra 1969) og annen offentlig pengehjelp har stimulert produksjonen av bildebøker som ellers ville vært kommersielt ulønnsomme. Dette har ført til en voldsom utvikling både med hensyn til innhold og form. Flere profesjonelle utøvere har eksperimentert med sjangeren ved å kombinere det abstrakte ordet og det konkrete bildet på nye og spennende måter, og norske bildebøker har fått en høy posisjon internasjonalt. I nyere tid er det særlig tegnere som Harald Nordberg (blant annet Aschehougs hvite serie), Fam Ekman (Hva skal vi gjøre med lille Jill? og flere) og Akin Düzakin vært toneangivende og nyskapende. Billedboka er ikke lenger utelukkende beregnet på småbarn, men er blitt en sjanger også for eldre barn, ungdom og voksne. Enkelte bokkunstnere, for eksempel Reidar Kjelsen og Ragnar Aalbu, arbeider særlig med billedbøker for ungdom. Stian Hole har vakt internasjonal oppsikt med sin følsomme Garmanns sommer der illustrasjonene er utført som digitale kollasjer.

[rediger] Bildebokskapere

Tegneren og dikteren Edward Lears tøysete limericker ble utgitt fra 1846 og samlet i Nonsense Books i 1888.

Wilhelm Busch' bildefortelling om Max og Moritz ble utgitt som egen bok i 1865 og regnes av mange som en av verdens første tegneserier.

Lewis Carolls Alice i Eventyrland fra 1865 har i årenes løp kommet i en lang rekke utgaver med forskjellige illustrasjoner. Selv om bøkene har vært rikt utstyrt med tegninger, har teksten vært viktigere enn bildene, og de regnes derfor ikke som bildebøker i snever forstand.

Barneboka John Gilpin fra 1878 inneholdt store fargeillustrasjoner av den engelske tegneren Randolph Caldecott.

I Sverige var John Bauer den store eventyrtegneren. Her illustrasjon til Pojken och trollen fra bokserien Bland tomtar och troll fra 1915.

Listene under viser et utvalg kjente og toneangivende bildebokforfattere og -illustratører ordnet etter opphavsland.

[rediger] Se også

Theodor Kittelsens trolltegninger er klassiske innen norsk illustrasjonskunst. De ble ikke utgitt i reine bildebøker, men blant annet som illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Her Skogtroll fra 1906.

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Bildebokteori

[rediger] Omtaler

Portaler: Litteratur | Kunst

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Billedbok»

Kategorier: Barnelitteratur | Bokkunst | Visuell kommunikasjon

Billedbok

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Innhold

[rediger] Typer

[rediger] Bøker med bilder

[rediger] Barnebøker og allalderlitteratur

[rediger] Kjennetegn og virkemidler

[rediger] Bildebøker som pedagogikk, underholdning og kunst

[rediger] Bildenes fortellerfunksjon

[rediger] Visuelle virkemidler

[rediger] Historie

[rediger] Billedbøker før 1850

[rediger] BIlledbøker etter 1850

[rediger] I Norge

[rediger] Bildebokskapere

[rediger] Norge

[rediger] Sverige

[rediger] Danmark

[rediger] Finland

[rediger] Tyskland

[rediger] Sveits

[rediger] Nederland

[rediger] Frankrike

[rediger] Belgia

[rediger] Italienske

[rediger] Tsjekkia

[rediger] Storbritannia

[rediger] USA

[rediger] Japan

[rediger] Russland

[rediger] Argentina

[rediger] Se også

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Bildebokteori

[rediger] Omtaler

Visninger

Personlige verktøy

Navigasjon

prosjektrelatert

Søk

Verktøy

Andre språk