Alternative tegneserier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alternative tegneserier er hovedsakelig et amerikansk sjangrebegrep, men blir til en viss grad brukt også i andre land. I USA blir alternative tegneserier særegne serier som kom på begynnelsen av 1980-tallet, og som avløseren til undergrunnstegneserier som dominerte tiåret før. Alternative tegneserier fra 1980-tallet og fram til i dag representerer et alternativ til hovedstrømningen i amerikanske tegneserier som er serier dominert med superhelter. Alternative serier strekker seg over et mangfold av uttrykksformer, sjangrer, kunstneriske stiler og innhold.

Hvor alternative serier som sjangrebegrep også brukes i Norge og resten av Europa er som karakteristikk av serier som ofte blir utgitt i et lite opplag for et smalt publikum. Av den grunn har andre navn vært «post-undergrunn», «uavhengige», «new wave», «indie» eller «kunstserier». Alternative serier kan være store tegneserieromaner, og rare små kunstnerhefter som knapt kan kalles tegneserier. Hva som bekrefter alternative serier er at de ofte er mer kunstnerisk ambisiøse både innholdsmessig som uttrykksmessig. Et typisk amerikansk eksempler er Art Spiegelmans Maus, Joe Matts selvbiografiske serier, eller Robert Crumbs ekstremt autentiske bibelgjengivelse, Genesis – 1. mosebok. Norske eksempler er Jasons dialogløse serier, eller Steffen Kvernelands litterære prosjekter.

Fra undergrunn til alternative[rediger | rediger kilde]

Allerede på midten av 1970-tallet følte amerikanske undergrunnstegnere at undergrunnetegneseriene var blitt mindre kreative og betingelsene hadde endret seg. I henhold til Art Spiegelmann: «Hva som hadde vært en revolusjon hadde ganske enkelt blitt redusert til en livsstil. Undergrunnstegneserier var blitt satt i bås hvor stereotypene var sex, dop og enkle opplevelser («Sex, Dope & Cheap Thrills»). De ble stappet inn i et skap sammen med hasjpiper og kjærlighetsperler etter hvert som ting ble styggere.»[1] I et forsøk på å adressere dette begynte flere undergrunnstegnere å starte andre former for seriehefter, utgivelser som var antologier med nye og langt mer kunstnerisk ambisiøse serier på 1980-tallet. RAW, et påkostet produsert magasin i stort format på fint papir ble grunnlagt av Spiegelman og hans hustru Françoise Mouly i 1980. Året etter startet karakteristisk nok Robert Crumb, den ledende figuren innenfor undergrunnstegneserier, sitt eget magasin, Weirdo hvor etterhvert Peter Bagge ble et markant navn.

Begge disse magasinene reflekterte endringene fra tiden med undergrunnstegneserier. De hadde et annet format og utforming enn de tidligere seriebladene, og valget av tegnere var også forskjellig. RAW hadde mange europeiske tegnere, Weirdo inkluderte fotoserier og merkelige artikler og «outside art». Det stempelet som undergrunnen hadde av sex, dop og revolusjon var langt mindre påfallende. Isteden var det vektlagt å utvikle seriene som håndverk og medium, både i tegning og fortelling, og hvor mange tegnere hadde et mål som var langt mer subtilt og mer komplekst enn typisk for undergrunnen. Dette var tilfelle både for de nye tegnerne som for de etablerte og kjente navnene: Art Spiegelmans grafisk roman Maus var ulikt alt annet man hadde sett i tegneserieform, og ble feiret både innenfor tegneseriekretser og utenfor for å bringe en helt ny form for seriøsitet i tegneseriene. Den ble først trykket som enkeltkapitler i RAW før den ble samlet i bokform. I Norge og andre land ble den utgitt av forlag som tradisjonelt ikke var assosiert med tegneserier.

Mens amerikanske serielesere også diskuterer den vesentligste opprinnelsen til selvpublisering i tegneserieindustrien er de fleste enige om at Dave Sim var en tidlig leder på dette området. Fra 1977 skrev, tegnet og utga han tegneserien Cerebus the Aardvark, om jordsvinet Cerebus, utgitt under hans eget forlag «Aardvark-Vanaheim Inc.» og uttalte samtidig at hans mål var å utgi hele 300 hefter av serien i sammenheng, noe som var uhørt for et hefte man utga selv. Sim er kjent for sitt engasjement for opphavsmannens rettigheter og er en framtreden talsmann for dette i tegneserieindustrien. Sim benyttet ofte baksiden av sine hefter for å komme med «budskap fra presidenten», hvor det tidvis var redaksjonelle ledere om serieindustrien og selvpublisering.

En venn av Dave Sim, Jeff Smith, gjorde seg også bemerket innen selvpubliserte serier med sin figur Bone. Denne tittelen kom i 55 uregelmessig utgitte hefter fra 1991 til 2004.

Forlagshuset Fantagraphics utga tegneseriene til en ny generasjon av tegnere (foruten også de eldre undergrunnstegnerne), eksempelvis tittelen Love and Rockets med brødrene Jaime, Gilbert og Mario Hernandez.

Alternative serier har i økende grad etablert seg selv innenfor en større kultur, som med suksess av spillefilmen Ghost World fra 2001 i regi av Terry Zwigoff. Ghost World er basert på Daniel Clowes' seriealbum med samme navn. Filmen ble nominert til en Oscar for beste manus basert på de tidligere utgitte tegneseriene som ble trykket serieheftet Eightball.[2] Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth av Chris Ware, en seriefortelling som gikk i Acme Novelty Library mellom 1995 og 2000, var en sjangrekryssende suksess. Den grafiske romanen inneholdt tallrike tilbakeskuende scener og parallelle fortellinger. Mange av sidene besto av ren tekst og flere inneholdt komplekse ikoniske diagrammer. Mange tilbakevendende motiv i Jimmy Corrigan innbefattet en robot, en fugl, en fersken, en minatyrhest, og en mislykket superheltfigur.

To amerikanske forlag som utmerket seg særlig med sine alternative serier er Image Comics og Dark Horse Comics. Noen av de tidligere undergrunnsforlagene ble også assosiert med alternative titler, eksempelvis Last Gasp. Det som karakteriserer disse titlene fra de nevnte forlagene er ikke sjangrene i seg selv; de utgir thrillere, romantiske fortellinger, realistiske drama og humor, men unngår utgi «mainstream», bestående av superhelter, fantasy og science fiction, om ikke skaperne har behandlet emnet fra en uvanlig vinkel.

I Norge og i de øvrige nordiske navnene er begrepet alternativ ikke like mye anvendt. Her snakket man mer om nasjonale serier, men på midten av 1980-tallet var det i Norge ikke bare en ny tegneseriegenerasjon som hadde en utvidet litterær referanseramme ved at de hadde tatt til seg ny impulser fra kontinentet, de var også tilsynelatende teknisk og håndverksmessige dyktigere enn generasjonen før. Den spede tidligere norske tegneserietradisjonen med de tradisjonelle titlene Bustenskjold og Stumperud ble helt og holdent avvist, og samtidig var undergrunnstegneserienes tiltrekning av «voksne» temaer allerede blitt for trange. Allerede i undergrunnstegneseriebladet Brage, fra dets andre inkarnasjon, dukket de første nye navnene opp og som kom til å dominere de nye tegneseriene årene framover: Knut Nærum, Steffen Kverneland, og siden også Jason. I Sverige og Danmark var den samme tendensen enda tydeligere da antallet utgivelser var flere. Særlig Danmark var inngangsporten for mange norsk interesserte til både særegne danske serietegnere og til storslåtte franske serieromaner i dansk oversettelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sabin, Roger (1996): «Going underground». Comics, Comix & Graphic Novels: A History Of Comic Art. London, United Kingdom: Phaidon Press. ISBN 0714830089: ss. 92; 94–95; 103–107; 110; 111; 116; 119; 124–126; 128.
  2. ^ Daniel Clowes: Lloyd Llewellyn and Eightball Contents

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]