Carl Barks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl Barks
Carl Barks
Født 27. mars 1901
Merrill, Oregon
Død 25. august 2000 (99 år)
Grants Pass, Oregon
Ektefelle Pearle Turner (1921–1930)
Clara Balken (1938–1951) Margaret Wynnfred (Garé) Williams (1954–1993)
Yrke Tegneserieskaper

Carl Barks (født 27. mars 1901, død 25. august 2000) var en kjent tegneserieskaper som regnes for å ha gjort mest for Andeby-universet i Disney-tegneseriene. Hans samlede verk er utgitt i Carl Barks Samlede Verk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Carl Barks ble født 27. mars 1901 på en gård nær Merrill i Oregon. Som ungdom var han ensom, fordi han bodde så avsides til og fordi han var delvis døv. Allerede i svært ung alder begynte Barks å tegne, blant annet småtegninger og karikaturer i kladdebøker og lesebøker på skolen. Ellers var ungdomstida ved siden av skolen mest fylt med arbeid for foreldrene.

I 1918 dro han hjemmefra til San Francisco for å forfølge sin drøm om å bli profesjonell tegner, men det gikk fort opp for ham at det allerede fantes så mange tegnere med utdanning at man ikke ville ansette en nybegynner. I stedet tok han mange andre forskjellige jobber, til han i 1931 fikk fast jobb i bladet Calgary Eye-Opener i Minneapolis. Han leverte inn flere komiske tegninger, og det varte ikke lenge før han både tegnet og redigerte mer enn halvparten av bladets innhold. Dessuten leverte han også stoff til to andre blader; Judge og College Humor.

I 1935 leste Barks en annonse hvor Walt Disney Studio søkte tegnere. Han følte med en gang at dette var det han hadde ventet på, og sendte søknad med fire prøvetegninger. De ansatte i Disney ble imponert, og Barks fikk jobben. Han startet med flere timers daglig tegnetrening de første månedene, og han fikk også jobben med å være in-betweener på de korte tegnefilmene. Snart ble han plassert i story-avdelingen, hvor filmmanuskriptene ble til. Der laget han skisser til forskjellige tegnefilmer. Senere ble han også kreditert som manus- og idéforfatter i flere enn 20 av kortfilmene. Den første han prøvde seg på, var Modern Inventions, hvor han fant på en kort sekvens hvor Donald Duck hadde et lite uhell i en barberstol. Senere fikk Barks også muligheten til å være med på Disneys langfilmer Fantasia og Bambi.

I 1942 tok Barks på seg en oppgave som skulle forandre livet hans. En manusforfatter ved navn Bob Karp hadde nemlig fått tak i et gammelt filmmanus som aldri hadde blitt filmet, og han, Barks, og en tredje kollega, Jack Hannah, ble interessert i å lage filmen som tegneserie. Karp skrev manuset til historien, og Barks og Hannah tegnet halve serien hver. Historien ble kalt Sjørøvergull (Donald Duck Finds Pirate Gold).

Arbeidspresset i studioet passet ikke Barks. Han ble snart klar over at han trivdes best i sitt eget tempo, og det at han var delvis døv gjorde det ikke lett for ham å følge med i alle møtene som ble holdt. Under den andre verdenskrig holdt Disney-konsernet på med å produsere instruksjons- og propagandafilmer til den amerikanske hæren, og den jobben passet ikke ham. Dessuten ble air conditioning mye brukt, og Barks' bihuler tålte ikke den fuktige lufta. I 1942 sa han opp, og trakk seg tilbake til gården sin for å jobbe som hønsebonde. Men karrieren var ennå ikke over. Barks hadde hørt at et selskap ved navn Western Printing and Litography hadde fått lisens til å produsere tegneseriehefter med Disney-figurene, og de manglet nye historier til bladene sine.

Barks arbeidet hjemme på gården, og fortsatte som bonde, til tross for jobben som serietegner. Her kunne han få den roen og tiden han trengte til arbeidet. Først fikk han tilsendt et ferdig tisiders manus til historien Parselldyrkeren (The Victory Garden) av Western. Barks tegnet historien og la til et par konstruktive endringer. Forlaget ble så imponert at de foreslo at han kunne skrive noen historier selv, noe som passet Barks bra. I den kommende tiden skrev han den ene tisiders-historien etter den andre, og allerede i 1943 kom hans første lange eventyr, Mumiens ring (The Mummy's Ring).

I noen få år hadde Barks litt ekstra tid til også å produsere tegneserier utenfor andeuniverset. Han prøvde seg litt med Mikke Mus og Snurre Sprett, og skrev i perioden 1944 til 1947 flere historier med Bruno Bjørn, Benny Burro, Andy Panda, Pelle Pigg og Droopy for forlaget Dell. Etter en stund vendte han tilbake til å bare tegne endene.

Barks trengte aldri i sin karriere å sende ideene og manuskriptene til godkjennelse hos forlaget. Begge parter var klare over at resultatet alltid var av høy standard, så det eneste Barks gjorde når han var ferdig med en historie, var å poste den til forlagets kontor i Los Angeles, hvor han ikke lenge etter fikk lønna si fra.

Mellom 1944 og 1966 skrev Barks flere hundre historier som fikk stor innflytelse for flere generasjoner. Han laget flere figurer til Disney-universet, blant dem Skrue McDuck, Fetter Anton og Petter Smart. Byen Andeby (Duckburg) fikk også sitt navn fra Barks.

Etter to dårlige ekteskap, giftet Barks seg i 1954 for tredje gang, med Margaret Wynnfred Williams, eller «Garé». Garé hjalp Barks med å skrive teksten i snakkeboblene og bidro også med mange bakgrunnstegninger.

I 1966 trakk Barks seg tilbake, delvis fordi han begynte å se dårlig. Da hadde han tegnet 6371 tegneseriesider med de velkjente endene. Etter dette tegnet han aldri flere tegneserier for Western, men han fortsatte å skrive manus og tegne forsidetegninger. På denne tiden begynte han også å male, men han hadde ingen nevneverdig suksess før i 1971, da han begynte å male scener fra Andeby. I 1976, da han ikke lenger fikk lov til å male Disney-figurer, hadde han malt flere enn 120 oljemalerier med motiver av endene. I 1982 startet det amerikanske forlaget Another Rainbow en serie med litografier, og Barks bidro med flere bilder av Donald og vennene hans.

I 1993 døde Garé. Dette gjorde ikke at Barks trakk seg tilbake for godt; i stedet ble Carl Barks Studio stiftet, og det ble veldig hektisk for Barks under managerne Bill Grandey og Kathy Morby. Året etter, i mai 1994, dro Barks for første gang til Europa. Han dro på turné til elleve europeiske land på syv uker. Etter Europaturnéen skrev han manus til ytterligere to historier; Historien gjentar seg (Horsing Around with History), som ble tegnet av William Van Horn og utgitt i norske Donald Duck nr.40 og 41 i 1994, samt Et sted i Ingensteds (Somewhere in Nowhere) i samarbeid med John Lustig og tegnet av Pat Block, men ble ikke utgitt i Norge før i bilaget til Donald Duck nr. 8 2008.

I 1997 opphørte samarbeidet med Grandey og Morby etter en bitter rettssak der Barks vant en knusende seier. Etter dette sluttet Barks med sine artistiske aktiviteter.

I 1999 fikk Barks diagnosen leukemi. Han døde 25. august 2000, over 99 år gammel.

Popularitet[rediger | rediger kilde]

I 1948 kom Carl Barks' historier til Norge, da Donald Duck & Co ble utgitt for første gang. Folk kjente raskt igjen tegnestilen hans fra de andre tegnernes tegnemåte, og han ble kalt «Den gode tegner». Siden ingen Disney-forfattere eller -tegnere på den tiden ble kreditert for historiene de skrev, levde Barks lenge et anonymt og rolig liv, helt fram til to amerikanske tegneseriefans klarte å finne ut hvem denne tegneren var. Det begynte fort å vrimle med fanbrev, og Barks svarte personlig på så mange han kunne.

Carl Barks har vunnet Sproingprisen for beste utenlandske serie to ganger. Første gang var i 1988, da for Donald Duck-historien I det gamle Persia (Ancient Persia). Andre gang var i 1998, da for historien Marco Polos skatt (Treasure of Marco Polo).

Barks har også fått en asteroide oppkalt etter seg. Asteroiden 2730 Barks ble observert for første gang 30. august 1980 av E. Boswell.

Figurer, steder og gjenstander skapt av Carl Barks[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]