Fransk-belgiske tegneserier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fransk-belgiske tegneserier er tegneserier fra Belgia og Frankrike. Siden Frankrike og 40% av Belgia (Vallonia, samt flertallet av innbyggerne i Brussel) deler det franske språket, utgjør de to landa et enhetlig marked for tegneserier og annen skriftlig kultur. Både Frankrike og Belgia har en lang tradisjon innen tegneserier, kjent som BDs, en forkortelse for bande dessinée, det franske ordet for tegneserie. De flamske tegneseriene er påvirka av de franskspråklige, men har likevel utvikla en distinkt stil. Mange andre europeiske tegneserier, særlig de italienske, har blitt påvirka av de fransk-belgiske.

Sjøl om Sveits bidrar mindre til den totale mengden av tegneserier, så kan det nevnes at en franskspråklig sveitser, Rodolphe Töpffer, av enkelte har blitt trukket fram som tegneserieformens far. Dette valget er imidlertid kontroverielt.

Historie[rediger | rediger kilde]

I de første tiåra av 1900-tallet fantes ikke tegneserier som sjølstendige publikasjoner. Tegneseriene blei publisert i aviser, ukeblader og månedlige publikasjoner. Den katolske kirke lagde og distribuerte dessuten "sunne og korrekte" blader til barna.

En av de første som markerte seg som tegneserieskaper i denne regionen var den belgiske tegneren og avismannen Hergé. Han skapte tegneseriefiguren Tintin. Den første historien, Tintin i Sovjetunionen, blei publisert i et supplement til en belgisk avis i 1929 og kom ut som tegneseriealbum året etter. Denne historien var temmelig forskjellig fra den Tintin vi møter i seinere album, stilen var på dette tidspunktet naiv og enkel. Særlig det andre albumet, Tintin i Kongo, har blitt kritisert for rasistiske og kolonialistiske innslag, inklusivt en nærmest karikaturaktige skildring av ikke-europeere. Det må pekes på at Hergé seinere har tatt avstand fra disse første Tintin-historiene.

Utover 1930-tallet ga vallonske ungdomsblader plass til tegneserier skapt av lokale tegneserieskapere. Jijé og en rekke andre tegneserieskapere fikk sin debut før andre verdenskrig. Det belgiske forlaget Dupuis starta i 1938 tegneseriemagasinet Spirou. Bladets hovedtegneserie var den nye serien Sprint, som på originalspråket bar navnet "Spirou" (fransk for ekorn). Det var det den franske tegneserieskaperen Robert Velter som fikk ansvaret for den nye serien. Resten av bladet besto de første åra i all hovedsak av amerikanske tegneserier. Jijé begynte året etter også å jobbe for det nye bladet og var tilknytta det fram til sin død 1980. Jijé kom til å bli en sentral inspirator for en rekke tegneserieskapere de neste tiåra (Marcinelle-skolen).

Andre verdenskrig satt en stopper for denne importen av amerikanske tegneserier. Dette skapte nye muligheter for europeiske tegneserieskapere. Til å begynne med fortsatte tegneserieskapere som Jijé i Spirou og Edgar P. Jacobs i Bravo uferdige amerikanske historier av Supermann og Lyn Gordon. Ved å etterligne stilen og fortellerteknikken i disse historiene, forbedra de samtidig sine egne kunnskaper om åssen man lager tegneserier. Mange av de mest kjente fransk-belgiske tegneserieskaperne starta sine karrierer i denne perioden. Eksempler er André Franquin, Peyo, Albert Uderzo, Willy Vandersteen og Jacques Martin.

Etter krigen kom ikke amerikanske tegneserier tilbake i samme omfang som tidligere. Enkelte av tegneserieskaperne som klarte å fortsette å publisere under okkupasjonen blei etter krigens slutt anklagd for å være kollaboratører. Blant disse var blant annet Hergé. I likhet med de fleste andre klarte han å reinvaske seg fra anklagene. Deretter skapte han i 1950 Studio Hergé, der han fungerte som en slags mentor for andre tegnere. Blant de som var tilknytta studioet var Bob de Moor , Jacques Martin , Roger Leloup og Edgar P. Jacobs. Alle disse var påvirka av ligne claire, en stil som sto i sterk kontrast til Marcinelle-skolen, en tegnestil som særlig var assosiert med magasinet Spirou og tegnere som Peyo, Franquin ogh Morris.

Mange andre blader overlevde ikke krigen: Le Petit Vingtième hadde forsvunnet, Le Journal de Mickey kom først tilbake i 1952. Bladene Spirou og Tintin kom til å bli de mest populære på 1950-tallet.

Med en rekke utgivere til stede, inklusive Dargaud og Dupuis, hadde markedet for nasjonale tegneserier nådd en klassisk æra. Samtidig gikk de katolske bledene tilbake i popularitet ettersom samfunnet gradvis blei sekularisert.

Perioden etter 1968 har vært prega av framveksten av egne tegneserier for voksne.

Sentrale tegneserier[rediger | rediger kilde]

Det er skapt mange tegneserier i Frankrike og Belgia, men de følgende vil trolig figurere på de fleste lister over særlig sentrale bidrag: