Taubane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Taubane
Gondolbanen ved Teide.
Pensjonert kulltaubane i Longyearbyen, Svalbard.

Taubane er en måte å transportere mennesker eller varer på og brukes ofte opp til fjelltopper eller andre terrengformer av interesse.

Gondolbane i Åre, Sverige.

De taubanene som har et skjermet og lukket oppholdsrom ofte til transport av mennesker kalles gondolbaner. De er praktiske til nå høye fjelltopper som er kald, har mye vind eller annen dårlig vær. En av de finnes på kanariøya Tenerife, der banen starter på ca. 1200 moh. og ender nesten til topps på fjellet Teide som er 3717 moh. og dermed har banen en av de største høydeforskjellene i verden.

Konstruksjonen[rediger | rediger kilde]

Taubaner er normalt lagt opp som paternosterverk med føringsvaieren og trekkvaieren gående i parallelle baner med unntak for vendepunktshjulet. Noen baner bruker bare én kabelslynge til både trekk og føring. Dersom banen består av en vaier med transportkasse som går begge veier, vil det vanligvis dreie seg om en løypestreng.

Selve banen legges over et sett T-formede stolper som forsøkes plassert slik at selve banen blir rettest mulig. Taubaner kan blant annet brukes til å frakte varer som kull, tømmer, papirmasse, malm, eller kalkstein med.

Lange taubaner[rediger | rediger kilde]

En av verdens lengste taubaner frem til 1987 gikk fra Kristineberg-gruven og helt til Boliden i Sverige. Det var en strekning på cirka 96 km. Denne taubanen blir i dag kun brukt til å frakte turister.

Taubanen mellom Trelandsfoss og Lervika i Kvinesdal var av tilsvarende lengde og gikk langs en åsrygg langs hele Øyesletta. Den ble fjernet en tid etter at Trelandsfoss-fabrikken la ned papirmasseproduksjonen, slik at transportbehovet opphørte. Den eneste kjente passasjeren noensinne med den banen var journalist i avisen «Agder», Josef Kvavik (JK), som laget reportasje fra turen som egentlig var forbudt.

Taubaner i Norge[rediger | rediger kilde]

Taubanen i Longyearbyen[rediger | rediger kilde]

Taubaneanlegget mellom gruvene og lastekaia i Longyearbyen er vedtatt fredet av Riksantikvaren.[1] Taubaneanleggene ble bygd i takt med gruvene da kulltransporten fra gruvene til utlasting eller lagring foregikk med taubane fram til 1987. Den første taubanen til Gruve 1 a ( ble anlagt i 1907/08. En utstilling i Taubanesentralen ble etablert i 1992 og den ble åpnet for omvisninger for publikum etter et samarbeid mellom Store Norske, Svalbard museum og Sysselmannen på Svalbard med tilskudd fra disse og Norsk Kulturråd.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riksantikvarens fredningsbrev