Adolf Erik Nordenskiöld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adolf Erik Nordenskiöld portrettert av Axel Jungstedt 1902.
Adolf Erik Nordenskiöld (18321901) portrettert i 1886 av Georg von Rosen
Nordenskiölds reise
Vegamonumentet ved Naturhistoriska riksmuseet.

Nils Adolf Erik Nordenskiöld (født 18. november 1832 i Helsingfors, død 12. august 1901Dalbyö i Västerljung) var en finlandssvensk friherre, geolog, mineralog, polfarer og oppdagelsesreisende. Han ble leder av Svenska Akademien 1893.

Nordenskiöld var sønn av Nils Gustaf Nordenskiöld og Margaretha Sophia Haartman. Han giftet seg i 1863 med friherrinnen Anna Maria Mannerheim, og var således inngiftet onkel til marskalk Mannerheim.

Nordenskiöld ledet fem forskningsreiser til Svalbard (1858, 1861, 1864, 1868, 1872/73) og en ekspedisjon til Vestgrønland (1870). Senere dro han til arktiske Karahavet og til elva Jenisej (1875, 1876). Mest kjent ble han for reisen med skipet Vega fra 1878 til 1880, da han fant nordøstpassasjen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Adolf Erik Nordenskiöld ble født i Finland, og både studerte og tok sin doktorgrad ved universitetet i Helsingfors. Han disputerte i 1857. Karrieren i Finland fikk en plutselig slutt etter at Nordenskiöld holdt en festtale som opprørte de russiske myndigheter. Nordenskiöld var både liberal og finsk nasjonalist, og håpet at Finland skulle kunne gjøre seg fritt fra Russland, et syn som ikke var populært hos de russiske myndigheter.

Nordøstpassasjen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha kommet til Sverige, ble Nordenskiöld i 1858 professor ved Naturhistoriska riksmuseets mineralogiske avdeling. Det var i denne egenskap og i statlig svensk regi, at han gav seg ut på sine første arktiske ekspedisjoner sammen med professor Otto Torell for å utforske Spitsbergen. Etter en stund opphørte den statlige støtten till Nordenskiölds eventyr, men denne fant da den private mesenen Oscar Dickson, som var grossist. Med Dicksons økonomiske bistand fortsatte Nordenskiöld å gjøre flere ekspedisjoner til det arktiske området. Han bar lenge på en interesse for å utforske muligheten for å reise fra Atlanteren til Stillehavet gjennom å seile nord for Sibir, den såkalte Nordøstpassasjen. Først 1878 fantes mulighetene for å sette i gang med dette. I tillegg til Dickson sto kong Oscar II som finansierer for vågestykket. Til sin disposisjon hadde han et ombygget hvalfangstfartøy som het Vega under befal av løytnant Louis Palander.

Fartøyet Vega drog ut fra Tromsø den 21. juli 1878 og passerte Kapp Tsjeljuskin den 19. august, så langt alt vel. Men den 28. august frøs det fast og såvel Nordenskiöld som hans fartøy ble sittende i ti måneder i pakkisen. Tiden ble utnyttet til forskning, først og fremst etnologisk sådan. Man studerte tsjuktsjerne, et isolert folkslag man kom i kontakt med.

Til slutt endte eventyret i triumf, da fartøyet kom løs og kunne seile de siste 100 sjømilene til Beringstredet og fullbyrde sin reise til Stillehavet med alle deltagere i behold. Ryktet om bragden å ha funnet Nordøstpassasjen spredte seg over verden og hjemreisen ble en triumfferd rundt Asia og Middelhavet med sluttstasjon i Stockholm den 24. april 1880. Hele Stockholm var i festrus da Vega landet. På kongens ordre skulle Nordenskiöld ikke gå i land på svensk mark før ved slottet. Der stod ekspedisjonsmedlemmenes initialer skrevet i ildskrift. Den stolte finansier og konge, Oscar II, opphøyet Nordenskiöld til friherre og adlet Palander (som tok navnet av Vega) for deres bedrifter. En skriftlig redegjørelse for ekspedisjonenes ferd, eventyr og bedrifter ble gitt ut i fem bind.

Meningen med å forsere nordøstpassasjen var å åpne den som handelsvei. Dette var før den transsibirske jernbanen fantes. Drømmen gikk aldri i oppfyllelse. Vegaferden viste at det var umulig å utnytte nordøstpassasjen kommersielt. Det som ble ansett for å være den varige verdien av ferden var i stedet de vitenskapelige undersøkelser man gjorde, noe som egentlig ikke var hensikten, men en konsekvens av innefrysingen.

Et monument over det som ble kjent som Vegaekspedisjonen, bekostet gjennom en innsamling til 50-årsjubileet, står ved Naturhistoriska Riksmuséet i Stockholm.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Oscar II och hans tid – 1872-1907, Erik Lindorm år 1936
  • Svenska krönikan, Åke Ohlmarks/Nils Erik Baehrendtz år 1981
  • Nationalencyklopedin


Forgjenger:
 Anders Anderson 
Svenska Akademien,
Stol nr 12

(1893–1901)
Etterfølger:
 Gustaf Retzius