Sulitjelmabanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sulitjelmabanen
Sulitjelma. Parti fra Furulund. (5385730769).jpg
Sulitjelmabanen ved Furulund - sentrum i Sulitjelma.
Info
Land Norge
Type Jernbane
System Enkeltsporet adhesjonsbane
Status Nedlagt
Utgangsstasjon Finneid
Endestasjon Fagerli
Antall stasjoner 11
Drift
Åpnet 1892
Nedlagt 1972
Eier Sulitjelma gruber
Operatør(er) Privatbane
Type trafikk Godstrafikk og passasjertrafikk
Loktyper Damplokomotiver
Teknisk
Sporvidde 1067 mm
Lengde 35,8 km
Minste kurveradius 100
Største stigning 20

Sulitjelmabanen var en jernbanestrekning som gikk fra Finneid ved Fauske til Sulitjelma i Nordland. Jernbanestrekningen er nedlagt, og strekningen (inkludert flere tunneler) er i dag fylkesvei 830.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Med oppstarten av gruvedriften i Sulitjelma var transporten en stor utfordring. Helt i de første faser ble transporten utført med båter fra Sulitjelma over Langvann og videre med med hest og sleder over fjellet fra Langvann og ned til Sjønstå. Herfra var det omlasting til båter og transport videre over Øvervatnet og Nedrevatnet til Finneid. På Finneid var det enda en ny omlasting til større båter som kunne ta lasten videre ut til kjøperne. Dette viste seg snart å være en altfor kostbar og tungvint transport og nye alternativer ble vurdert. En taubane fra Sulitjelma over fjellet til Saltdal flere mil unna ble vurdert og forkastet. Jernbane ned fra Langvann gjennom Sjønstådalen og omlasting til båt på Sjønstå ble det endelige valget. Skånska Superfosfat och Svafvelsyrefabriksaktiebolaget søkte i 1889 om konsesjon for å bygge en 10 km lang jernbane Langvann (Fossen) fra Sjønstå.

Selskapet hadde fått beregninger som viste at anlegget ville koste 400 000 kroner og søkte om statsbidrag for å kunne få hjelp til finansiering av en del av kostnadene. Dette ble ikke innvilget, og for å reise kapital fant en det fornuftig å danne et nytt selskap som ble hetende Sulitjelma Aktiebolag. Dette selskapet skulle både drive gruvedriften og jernbanen.

Arbeidet på banen begynte i mai 1891 med den svenske ingeniøren Schenstrøm som forestod oppmåling og utstikking. Selve byggingen var det et norsk ingeniørfirma med navn Brødrene Lund som stod for. Sjønstådalen er trang, har mye steinur og mange utspring. Det bydde på utfordringer ved at flere tunneler måtte sprenges ut. 15. oktober 1892 åpnet jernbanen mellom Sjønstå og Fossen. Arbeidet med å forlenge banen til Hellarmo ble startet umiddelbart, dit det ble ferdig året etter. Ved Hellarmo ble det bygget en demning for å heve vannstanden i Langvannet slik at båtene kunne ta seg frem til omlastingsstedet.

Jernbanen var Nord-Norges første jernbaneanlegg. For å gjøre anlegget billigst mulig ble det valgt en smalsporet bane med sporvidde 750 mm. Sterkeste stigning var på hele 35,7 promille den første strekningen fra Sjønstå og minste kurveradius 50 meter. Hastigheten var 25 km/h. Dette utbyggingstrinnet krevde fremdeles to transportetapper med båt og to omlastinger før lasten endelig nådde Finneid, der en tredje omlasting måtte skje. Det første lokomotivet ble levert fra Tyskland fra Hannoversche Maschinenbau-Actielgesellschaft, Hannover-Linden og fikk navnet Loke[1]. Lokomotivet står i dag på Norsk Jernbanemuseum på Hamar.

Det var ikke transport av kis hele året på banen på grunn av vanskelige forhold med is og snø, dessuten fryser vannene til der transporten skjedde med dampskip. Derfor var det ikke transport fra desember til mai, da gikk en over til hest og slede. På et år ble det den første tiden transportert 25 – 30 000 tonn kis og i retur ble det fraktet 6000 tonn kull og koks til smeltehytta. Med to tog i starten, Loke og Tyr, ble det kjørt tre togpar i døgnet og i den lyse sommertiden ble dette økt til seks, noe som betydde døgnkontinuerlig drift. Først i 1893 ble det tatt i bruk en personvogn. Senere økte trafikken og i 1903 ble et nytt lokomotiv med navn Odin satt i drift. Med tre tog i drift økte transporten til 108 500 tonn i 1906.

Vinterstid skjedde altså transporten med hest og slede, noe som gjorde at en begrenset seg til å transportere kun proviant og utstyr mellom Sjønstå og Sulitjelma. Kisen ble lagret i Sulitjelma om vinteren, mens det på strekningen Sjønstå til Fineid ble transportert kis året rundt. Det var nemlig også et lagringssted for kis på Sjønstå.

Forlengelse av banen til Sulitjelma[rediger | rediger kilde]

I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen til Fagerli (km 23,7). Sporvidden på den smalsporede banen ble økt fra 750 mm til 1067 mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915. I 1914 ble det satt inn enda to nye lokomotiver som fikk navnene Saulo og Sulitjelma. Etter først verdenskrig hadde en problemer med å skaffe kull til drift av banen, dermed ble lokomotivene fyrt med både bjørkeved og torv.

Fra NSB ble det gamle bruspennet over Minnesund kjøpt og benyttet over Langvasselva og Hellarmosundet[2]. Jernbanesporet mellom Sandnes (Lomi) og Fagerli ble fjernet i 1950.

Forlengelse av banen til Finneid[rediger | rediger kilde]

I 1953 begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Transporten ble ansett som svært utidsmessig og tungvint på grunn av båttrafikken som ikke kunne holdes åpen hele året[3]. Det ble bygd 3 lange tunneler: Grønnlifjelltunnelen, Hårskoltentunnelen og Sjønståfjelltunnelen. Hver av disse tunnelene hadde en lengde på mellom ca. 2400 og 2800 meter. Over Hjemgamstrømmen ble tre bruspenn fra jernbanebru over Otta kjøpt fra NSB. Strekningen til Finneid ble satt i drift i desember 1956. Fredag 14. juni 1957 foretok H.K.H kronprinsregent Olav den høytidlige åpningen[4].

Ved forlengelsen til Finneid ble banen skilt ut som et eget aksjeselskap kalt A/S Sulitjelmabanen[5]

En ny tunnel gjennom Stokkviknakken ble åpnet 30. november 1962. Etter dette hadde jernbanen en lengde på 35,8 km.

Ombygging av Sulitjelmabanen til bilveg[rediger | rediger kilde]

Sulitjelmabanen ble nedlagt den 22. juli 1972. Jernbanestrekningen (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei. I løpet av tre uker fra 24. juli ble skinnegangen revet og veien gjort kjørbar. Videre arbeid med veien (blant annet utstrossing av tunnelene) ble utført fram til 1975. Veien er i dag fylkesvei 830[6]

Det finnes to ulike tunneler med navnet Stokkviknakken på Sulitjelmabanen. Den første ble bygd etter at banen var åpnet forbi et rasfarlig område. Den andre ble bygd der veitunnelen er i dag. Den første er blant annet kjent fra en film om «Svarta Bjørn».

Etter at veien ble bygd, gikk all transporten med kis til Finneid med lastebiler. Finneid var fremdeles omlastingssted for videre transport med skip.

Båtrafikken[rediger | rediger kilde]

Sulitjelmabanen at Sulitjelma.jpg

Helt til å begynne med gikk kistransporten med fembøringer mellom Skjønstå og Finneid, og hest og selde fra Sulitjelma til Sjønstå. Mellom 1892 og 1915 var det som nevnt transport med dampskip både på Langvannet og mellom. Mellom 1915 og 1956 gikk det bare båter fra Sjønstå til Finneid.

Kisen ble fylt i prammer trukket av dampskip. Mellom Sjønstå og Finneid gikk båtene på innsjøene Nedrevatnet og Øvrevatnet. Disse vannene er islagte om vinteren noe som skapte store utfordringer for transporten. Det var hele tiden problemer med å opprettholde sikker helårsdrift og transporten var også farlig. [7].

Havnen ved Sjønstå med jernbanestasjon og kai.

Skipene fikk alle navnet Sulitjelma I til VII. Mellom Skjønstå og Finneid gikk båtene på de to vannene Øvervatn og Nedrevatnet, mellom disse innsjøene er det en tidevannsstrøm som heter Hjemgamstrømmen. Denne var tidligere grunn, men ble mudret og utvidet. Et langt stykke nedover i Nedrevaten ble det også mudret siden vannet her er grunt. Enda den dag i dag kan en se denne såkalte renna, se bildet i artikkelen om Vattenbygda der en kan se råken i på det islagte vannet. Tabellen nedenfor viser en oversikt over de forskjellige båtene.

Dampskipene i forbindelse med Sulitjelmabanen
Navn Verft Byggeår Brutto register tonn Ytelse Passasjertall
Sulitjelma I Trondheim mek. verksted 1892 12,85 t 32 40
Sulitjelma II ukjent ukjent 10,16 28 hk 45
Sulitjelma III Akers mek. verksted 1902 44,13 t 120 hk 80
Sulitjelma IV Bergen mek. verksted 1893 20,5 t ukjent 35
Sulitjelma V Fevik Jernskipsbyggeri 1896 46,27 t 120 hk 80
Sulitjelma VI Bergen mek. verksted 1870 87,2 t 96 hk 75
Sulitjelma VII Kocum Verft, Malmö 1915 243,52 t 539 hk ukjent

Linjekart[rediger | rediger kilde]

Tidligere Sjønstådalen stasjon
Tegnforklaring
H Før 1915 S 1915-1950 L 1950-1956 F Etter 1956 ja
BSicon .svgBSicon .svgBSicon .svgBSicon .svg
BSicon .svgBSicon exKBHFa.svg
0,00 km Finneid stasjon (1956)
BSicon .svgBSicon exTUNNEL1.svg
Vatnnes tunnelen (1750 m)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
2,80 km Vatnbygd holdeplass (1956)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
4,10 km Gjemgam holdeplass (1956)
BSicon .svgBSicon exTUNNEL1.svg
Grønnlifjelltunnelen (2811 m)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
9,10 km Solvik holdeplass (1956)
BSicon .svgBSicon exTUNNEL1.svg
Hårskoltentunnelen (2425 m)
BSicon .svgBSicon exTUNNEL1.svg
Sjønståfjelltunnelen (2827 m)
BSicon .svgBSicon exABZrg.svgBSicon exKBHFr.svgBSicon exBOOT.svg
Sjønstå (1892–1956)
BSicon .svgBSicon exSTRrg.svgBSicon exKBHFr.svgBSicon exBOOT.svg
0,00 km Sjønstå (1892–1956)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
15,80 km Ågifjellet holdeplass (1956)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
16,40 km Tveråmo holdeplass (1923)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
Tveråmo holdeplass (1923)
BSicon exSTRrg.svgBSicon exABZrf.svg
BSicon exSTRrg.svgBSicon exSTRrf.svg
BSicon exTUNNEL2.svgBSicon exTUNNEL1.svg
Stokkviknakkentunnelen (1962, 568 m)
BSicon exTUNNEL2.svg
Stokkviknakkentunnelen (1892)
BSicon .svgBSicon exTUNNEL1.svg
Stokkviknakkentunnelen (1962, 568 m)
BSicon exSTRlf.svgBSicon exABZlg.svg
BSicon exSTRlf.svgBSicon exSTRlg.svg
BSicon .svgBSicon exHST.svg
Fjell (1892)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
Vandstationen (1892)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
21,20 km Sjønstådalen (1892)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
10,40 km Fossen stasjon (1892)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
Fossen stasjon (1892)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
Hellarmo stasjon (1893)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
13,10 km Hellarmo stasjon (1893)
BSicon .svgBSicon exKBHFe.svgBSicon exBOOT.svg
13,10 km Hellarmo stasjon (1893)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
26,10 km Hellarmo holdeplass (1915)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
Hellarmo holdeplass (1915)
BSicon .svgBSicon exDST.svg
Grønli (1915)
BSicon .svgBSicon exDST.svg
30,10 km Rupsi (1915)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
Furulund stasjon (1915)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
33,40 km Sulitjelma stasjon (1915)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
34,40 km Langvatnet (Charlotta) holdeplass (1950)
BSicon .svgBSicon exHST.svg
Langvatnet (Charlotta) holdeplass (1950)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
Sandnes stasjon (1915)
BSicon .svgBSicon exKBHFe.svg
Sandnes stasjon (1915)
BSicon .svgBSicon exKBHFe.svg
35,70 km Lomi stasjon (1915)
BSicon .svgBSicon exBHF.svg
35,70 km Lomi stasjon (1915)
BSicon .svgBSicon exKBHFe.svg
Fagerli stasjon (1915–1950)
BSicon .svgBSicon .svgBSicon .svg

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] Digitalt museum
  2. ^ Fauskeboka 2002 - Per Erik Sletten: Tredve år siden Sulitjelmabanen ble nedlagt. ISBN:82-7416-135-1
  3. ^ [2] Filmavisen fra 1950
  4. ^ [3] Filmopptak fra åpningen av Sulitjelmabanen til Finneid
  5. ^ Tor Bjerke m.fl Banedata 2013 - Data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Hamar/Oslo 2013 ISBN 978-82-90286-35-9
  6. ^ [4] Statens veivesen, Veidirektoratet:Veg til Sulitjelma, 1972
  7. ^ Fauske bygdebok 1990 - Anne Britt Leifset: kommunikasjonen mellom Sulitjelma og Finneid. Særoppgave fra Fauske gymnas 1975

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sulitjelmabanen – bilder, video eller lyd