Lokomotiv
Lokomotiv, eller lok, er en selvstendig trekkraftenhet laget for å trekke jernbanevogner.
Foto: Wilse
Innhold |
[rediger] Avgrensing
At et lokomotiv forstås som en selvstendig trekkraftenhet vil si at den har ingen andre oppgaver enn å trekke andre vogner. I jernbanedrift finnes det en annen stor gruppe trekkraftenheter også, nemlig motorvognene. Disse er imidlertid ikke selvstendige fordi dette er vogner som både har egen framdriftsmotor(er) og avdeling for reisende. Det finnes også små lokomotivlignende trekkraftenheter som kalles skiftetraktorer. Disse skiller seg fra de egentlige lokomotivene kun ved størrelse og ytelse. Oppdelingen i lokomotiver og skiftetraktorer gjelder ikke for damplokomotiver.
[rediger] Lokomotivtyper
[rediger] Damplokomotiver
De første lokomotivtypene var damplokomotiver. Det første brukbare damplokomotivet antas å være Richard Trevithicks lokomotiv for Pen-y-Darren gruven i Wales, fra 1804. Robert Stephensons Rocket fra 1829 for Liverpool-Manchesterbanen regnes som det første helt vellykkede damplokomotivet. De prinsipper Rocket ble bygget etter, er i hovedsak beholdt ved all damplokomotivproduksjon siden. Til Norge kom de tre første damplokomotivene i 1851, bygget av nettopp Robert Stephensons lokomotivfabrikk i Liverpool.
Damplokomotiver har som det ligger i navnet dampmaskineri for framdrift. Man koker vann på en kjele under trykk og slipper dampen ut i sylindre som er koblet til drivhjulene. Prinsippet er enkelt, men ikke helt ufarlig på grunn av det store damptrykket som brukes, typisk for damplokomotiver 12 ganger vanlig lufttrykk . Damplokomotiver blir tradisjonelt fyrt med kull, men også koks, ved og olje har vært brukt. Damplokomotiver bærer dessuten med seg et passende forråd av vann. Både kull og vann må etterfylles, gjerne flere ganger i løpet av en driftsdag for et damplokomotiv. Damplokomotivene var i praksis enerådende gjennom hele 1800-tallet, og var i Norge i ordinær drift fram til 1970, dog med færre og færre oppgaver de siste årene.
Selv om dampdriften i Norge er slutt for mange år siden, er mange av damplokomotivene både bevart og noen av dem er også kjørbare. Disse finnes som på museumsjernbanene og ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Norsk Museumstog har også kjørt med damplokomotiver på det norske jernbanenettet også, og håper å få til det i framtiden også. Strenge sikkerhetskrav gjør at bruk av gammelt materiell på vanlige jernbanestrekninger byr på mange tekniske og administrative utfordringer. Noen få damplokomotiver er også utstilt på stasjoner også. Situasjonen utenfor Norge er omtrent tilsvarende. Noen få steder i verden finnes det fortsatt damplokomotiver i ordinær drift, da dette er lavteknologi som lar seg holde i drift uten alt for avanserte verktøy.
[rediger] Elektriske lokomotiver
Den neste lokomotivtypen som ble konstruert var de med elektriske motorer. Den aller første brukbare ble konstruert av Werner von Siemens og vist på en utstilling i Berlin i 1879. Elektrisk framdrift ble først lansert som sporvogner, og Kristiania fikk sin elektriske sporvei allerede i 1894. Bortsett fra noen mindre industribaner, ble elektrisk drift på jernbanene i Norge lansert i 1908 med åpningen av Thamshavnbanen. Norges første normalsporede jernbane som fikk elektrisk drift var Tinnosbanen i 1911. NSB åpnet sin første elektriske jernbane i 1922 på strekningen Oslo V – Brakerøya. Til denne banen ble NSBs første elektriske lokomotiv levert, typen ble kalt El 1 og siden er NSBs elektriske lokomotivtyper betegnet på denne måten. Den siste offisielle i den serien er El 18 fra 1996, mens CargoNet sin nye elektriske lokomotivtype CE 119 (TRAXX-F140 AC DASN) på en måte er en El 19.
[rediger] Diesellokomotiver
Bensin- og dieselmotorer var til å begynne med for svake for jernbanedrift, særlig fordi overføringssystemet mellom motor og hjul var for dårlig. Gear og clutch lot seg anvende på små motorvogner, men ikke for lokomotiver. I mellomkrigstiden kom imidlertid både elektriske og hydrauliske overføringssystemer og NSB fikk sitt første diesellokomotiv i 1942 fra Krupp i Tyskland, ett dieselhydraulisk lokomotiv som ble gitt typebetegnselsen Di 1. Den store satsingen på diesellokomotiver i Norge startet imidlertid først i forbindelse med det såkalte "vekk med dampen"-programmet som ble vedtatt i 1955. Diesellokomotivtypene Di 2 og Di 3 ("Nohab") gjorde inntog og erstattet sammen med nye dieselmotorvogner og en rekke skiftetraktorer, alle damplokomotivene til NSB i løpet av en 15-årsperiode.
[rediger] Moderne lokomotiver
Moderne lokomotiver har som regel fire eller seks drivaksler, montert i boggirammer med to eller tre aksler per boggi. Dette gir bedre gangegenskaper på sporet enn tidligere tiders såkalte stivrammelokomotiver, der hjulakslene var montert direkte i lokomotivkassa. Som regel har lokomotivene en elektromotor per hjulaksel, opphengt rett over eller rundt hjulakselen for å minimere effekttapet mellom motor og hjul. Dette gjelder både elektriske og dieselelektriske lokomotiver.
Den store fordelen med lokomotiver, og tog mer generelt, er lav friksjon (rullemotstand) mellom hjul og skinne. Dette gir mulighet til transport av store mengder gods og personer med et lavt energiforbruk sammenlikna med lastebil eller buss. Dagens norske elektriske lokomotiver har en motoreffekt på rundt 6 000-7 000 HK (4 000-5 000 kW), mens dieselelektriske lokomotiver som brukes her til lands har 2 000-3 600 hk (1 500-2 700 kW) ytelse. Med slike effekter er det mulig å trekke tog på flere tusen tonn, litt avhengig av stigningsforholdene på banestrekningen.
[rediger] Lokomotivføreryrket
For å kunne framføre lokomotiver må en være utdannet lokomotivfører. Dette er en utdannelse som i dag tar rundt 16-18 måneder, der ca. ett år foregår ved Norsk Jernbaneskole, og resten foregår som internopplæring i et togselskap. Fram til 2004 foregikk lokomotivføreropplæring i sin helhet som internopplæring i NSB. Enkelte mindre lokomotiver og arbeidsmaskiner kategoriseres som skinnetraktor – disse kan framføres av personer med opplæring og godkjenning som "fører av skinnetraktor" (tidl. UR-23), som er en kortere føreropplæring enn full lokomotivføreropplæring. Slike lokomotiver brukes i hovedsak ikke i ordinære person- eller godstog. På museumsjernbaner er det ikke nødvendigvis samme krav til førergodkjenning som på det nasjonale jernbanenettet.
En del av de mindre lokomotivene brukes kun innenfor avgrensede områder. Disse omtales vekselvis som skinnetraktorer, skiftetraktorer, skiftelokomotiver, skiftemaskiner eller bare "traktorer". For bruk innenfor slike områder kan det også være andre og "lavere" kompetansekrav enn ved framføring ute på jernbanenettet.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av lokfører
- Norsk Jernbaneskole
