Slaveri i antikkens Hellas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jordbruk var en vanlig virksomhet for slaver, vase fra British Museum

Slaveri var en essensiell del av det antikke, greske samfunnet. Mange av de som levde i oldtiden så ikke bare på slaveriet som viktig, men også som en helt naturlig del av samfunnet. Verken stoikerne eller de tidlige kristne stilte spørsmålstegn vedrørende bruk av slaver. Når det er sagt, var det imidlertid også noen isolerte debatter rundt slavespørsmålet, spesielt hos Platon.

For å tilpasses den moderne historieskrivings forståelse av slaveri vil denne artikkelen bare diskutere eiendomsslaveri, og ikke avhengige grupper i antikkens Hellas, som penestaiene i Thessalia, helotene hos Sparta eller klarotteneKreta, hvis status mer kan sammenlignes livegenskapen fra middelalderen. Slaven er et individ fratatt alle rettigheter og tvunget til å underlegges en herre, som kan selge ham som en vanlig formuegjenstand.

Studien av slaveri i antikkens Hellas byr på en rekke metodiske problemer. Det finnes svært få dokumenter, og de som er tilgjengelig er ofte ganske fragmenterte, og er stort sett konsentrert rundt byen Athen. Det foreligger heller ingen avhandling spesifikt om emnet.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Grekerne i antikken hadde mange forskjellige ord for å beskrive slavene, men mange av disse ordene må settes ordentlig inn i kontekst for å unngå tvetydighet. I det greske språket som ble brukt av Homer, ble slavene kalt δμώς, dmos. I en militær kontekst betyr uttrykket «fange», som i krigsbytte; med andre ord, eiendom. I den klassiske perioden brukte man uttrykket ἀνδράποδον, andrápodon, som bokstavelig betyr «en med menneskeføtter», i motsetning til τετράποδον, tetrapodon, som betyr firbent, eller buskap. Det mest vanlige uttrykket er utvilsomt δοῦλος, doûlos; dette uttrykket kan også bli brukt metaforisk for andre eierforhold, som det at en by hersker over en annen, eller foreldre overfor sine barn.

Andre uttrykk som ble brukt og som er avhengig av kontekst:

  • θεράπων, therápôn: ble brukt på Homers tid, og betydde «stallmester» (Patroklus ble referert som Akilles' therapon)
  • ἀκόλουθος, akólouthos: bokstavelig, «tilhenger» eller «den som er forbundet»
  • παῖς, pais: bokstavelig betydning, «barn», brukt på samme måte som «gutt» kan bli brukt på en nedsettende måte.
  • σῶμα, sôma: bokstavelig betydning «kropp», brukt i kontekst av frigivelse

Opprinnelsen til slaveriet[rediger | rediger kilde]

Slaven representerer en kortere person ved siden av herskerinnen, fra Glyptothek i München

.

Ifølge plater fra Pylos var det slaver allerede i den mykenske sivilisasjonen, 140 sådanne kan bli identifisert med sikkerhet. Det er mulig å skille mellom to lovlige kategorier: «Vanlige» slaver og «slaver av gud» (te-o-jo do-e-ro dvs. θεοιο); guden i denne sammenhengen var trolig Poseidon. Basert på etnisiteten i navnene, kom noen av disse slavene fra Kythira, Khios, Limnos. De har trolig blitt slavebundet gjennom sjørøveri. Inskripsjoner på steintavler gir et inntrykk av at unioner mellom slaver og ikke-slaver kunne ha blitt inngått, at slaver kunne bli uavhengige håndverkere, og at de til og med kunne holde på landstykker. Det kan virke som om hovedskillet, i den mykenske sivilisasjonen, ikke var om man fra fri eller slave, men om man var avhengig av palasset eller ikke.

Rundt Homers tid, da sosiale strukturer representerte de av de mørke århundrene, er det ingen tegn til kontinuitet fra den mykenske perioden. Det var til og med forskjellig terminologi. Homers verker er skrevet på en annen dialekt, eller snarere en kombinasjon av dialekter, enn den som er brukt på de mykenske steintavlene. Slaven er ikke lenger do-e-ro (doulos), men dmôs. I Iliaden og Odysseen er slaver i all hovedsak kvinner som er blitt tatt til fange under krig, for mennene ble snarere drept eller utløst med dusør. Disse kvinnene var tjenere og noen ganger konkubiner. Det var også noen mannlige slaver, spesielt i Odysseen; et eksempel derifra er grisegjeteren Eumaeus. Slaven var særegen i den grad at vedkommende var medlem i oikos, husholdet. Uttrykket dmos er ikke betegnet som nedsettende, og den guddommelige svinerøkteren får de samme homeriske hyllestene som de greske heltene. Til tross for dette forblir slaveriet en unåde. Eumaeus selv uttrykker: «Nei, slaver er ikke mer tilbøyelig til ærlig virke når deres herre har mistet eieretten, for Zevs tar bort halvparten av en manns ærbarhet den dagen han blir gjort til slave.»[1]

Det er vanskelig å stadfeste når slavehandelen begynte i de mørke århundrene. Det kommer frem at Hesiod eide flere dmoes, men deres status er ukjent. Tilstedeværelsen av douloi er bekreftet av poeter som Arkhilokhos og Theognis fra Megara. I drapsloven til Drakon av 620 f.Kr. blir slaver nevnt. Ifølge Plutark, i hans beretninger om Solon, forbød Solon, rundt 594-593 f.Kr., slaver å delta i gymnastikk. Mot slutten av dette århundret ble referanser til slaver mer vanlig, og det er rundt den tiden Solon etablerer fundamentet for det athenske demokratiet at slaveri blir en nødvendighet. Ifølge Theopompos var Khios den første byen som hadde slavehandel. Moses Finley har sett på sammenhengen mellom slaveriet og demokratiets fremvekst i det 6. århundre: «Et av aspektene ved den greske historien er, kort sagt, fremgangen av frihet(les: demokratiet) og slaveriet, som ofte gikk hånd i hånd.»[2]

Økonomisk rolle[rediger | rediger kilde]

Det er ingenting som tyder på at det fantes en form for slaveforordning i antikkens Hellas. En slave kunne bli sysselsatt i alle beskjeftigelser i samfunnet med unntak av politikk, som kun var tilegnet borgerne. Politikk var også, for grekerne, den eneste aktiviteten som kun var åpen for borgerne, de resterende aktivitetene ble unngått så langt som det var mulig, for det aller viktigste for en borger var status, og ingen status var høyere enn den man fikk av politisk virksomhet.

De aller fleste slaver ble brukt i jordbruket, selve fundamentet i den greske økonomien. Det finnes en overveldende litteratur som omgår manualer for landeiere og som bekrefter dette. Man gikk til slavekraft når behovet for arbeidskraft overgikk det husholdet kunne bistå med. På de større godsene var slaver ofte hovmestrene. På den andre siden, finner man ikke i Hellas den samme enorme slavebefolkningen som man finner i den romerske latifundio.

Det var gruvene og steinbruddene som var mest avhengig av slaveriet. Her finner man store slavebefolkninger, som ofte var eid av rike, private borgere. Strategen Nikias bisto med tusen slaver til sølvminene i LaurionAttika. Xenofon nevner at de mottok en obol per slave per dag, dvs 60 drakmer i året. Det var en av de mest lønnsomme investeringene for athenerne. Xenofon estimerer videre at rundt 30 000 slaver jobbet ved Laurion eller ved minene som utvant malm.

Slaver ble også brukt som håndverkere og handelsfolk. Som i jordbruket ble de brukt til arbeid som oversteg kapasiteten til familien. Slavene var også viktig i verkstedene og industrien. Lysias' skjoldfabrikk hadde 120 slaver, og faren til Demosthenes hadde 32 knivsmeder og 20 sengmakere.

Slaver var også tilstede i hjemmet. Husslavens hovedoppgave var å erstatte herren i hans fravær, og å være hans assistent under reiser. I krigstider var slaven hoplittens oppasser. Den kvinnelige husslaven hjalp til med huslige oppgavene, som å lage brød og sy tekstiler. Det var bare de fattigste borgerne som ikke hadde husslaver.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Etiopisk slave som prøver å temme en hest, fra National Archaeological Museum of Athens

Det er vanskelig å komme med et estimat av antall slaver i antikkens Hellas på grunn av den manglende folketellingen og variasjonen i benevninger i perioden.

Det er sikkert at Athen hadde den største slavebefolkningen, på rundt 80 000 i det 5.- og 6. århundre f.Kr.[3], med gjennomsnittlig tre eller fire slaver per hushold. Thukydid nevner at 20 000 slaver deserterte under krigen mot Deklea. Det laveste estimatet er nevnt av Demosthenes, 20 000 slaver, som korresponderer til én slave per hushold.[4] Mellom 317- og 307 f.Kr. hadde tyrannen Demetrios Falereus beordret en generell folketelling av Attika, som kom opp med følgende estimat: 21 000 borgere, 10 000 metoiker og 400 000 slaver. Oratoren Hypereides, i sitt verk Mot Aristogiton, nevner at det var innrulleringen av 150 000 slaver som førte til grekernes nederlag i slaget ved Khaironeia.

I litteraturen kommer det frem at majoriteten av athenerne eide minst en slave hver. Aristofanes viser, i skuespillet Plutos, fattige bønder som har flere slaver. Aristoteles nevner et hus som har frigitte slaver og slaver. På den andre siden var det å ikke eie en slave et klart tegn på fattigdom. I en diskurs av Lysias, forteller en invalid som ber om pensjon: «min inntekt er svært liten, og nå må jeg gjøre all jobben selv, og jeg har ikke en gang råd til å kjøpe en slave som kan gjøre disse tingene for meg.» Likevel var den store slavebefolkningen som var i Roma ukjent for grekerne. Da Atenaios snakker om Mnason, en venn av Aristoteles og eier av 1 000 slaver, ser dette ut som å være svært eksepsjonelt. Ifølge Platon var en svært rik når en eide 50 slaver.

Kilder til slaver[rediger | rediger kilde]

Det var fire primærkilder til slaver: krig, sjørøveri, plyndring og internasjonal handel.

Krig[rediger | rediger kilde]

I henhold til krigssedvanene for denne perioden, hadde den seirende absolutt rett over den beseirede; dette gjaldt om de var krigere eller ei. Slaveri, om ikke systematisk, var vanlig praksis. Thukydid skriver at 7 000 innbyggere av Hyccara på Sicilia ble tatt til fange av Nikias og solgt for 120 talenter i nabolandsbyen Catania.

Eksistensen av greske slaver var en kilde til konstant bekymring for de frie grekerne. Å gjøre hele bybefolkningen til slaver var også en bestridt praksis. Noen generaler nektet, som den spartanske generalen Agesilaus II Plutarch, Life of Agesilaus, VII, 6).

Sjørøveri[rediger | rediger kilde]

Krig bidro med en signifikant og jevn tilstrøm av slaver. Det samme gjaldt til en viss grad sjørøveri og plyndring, for omfanget varierte fra region til region og æra.[5] Pirater og plyndrere ville kreve en dusør når statusen av deres fangst krevde det. Et eksempel fra den romerske verden var da Julius Cæsar ble tatt til fange av pirater som krevde en kiste med gull til dusør. Cæsar slapp fri, og klarte senere å spore opp piratene og ta tilbake gullet og korsfeste de ansvarlige.

Ble ikke løsepenger utbetalt eller garantert, ble individet solgt til en handler. På denne måten var ingen trygg mot å havne i slaveri. I noen områder var piratvirksomhet et nasjonalt anliggende, og samfunnet var avhengig av piratenes fortjeneste; som for eksempel i Akarnania, Kreta og Aitolia. Utenfor Hellas var dette tilfellet hos illyrerne, fønikerne og etruskerne. Under den hellenistiske perioden kan også Kilikia og fjellfolket langs kysten av Anatolia bli satt i samme kategori. Strabo forklarer populariteten til virksomheten blant kilikerne for profitten den hentet inn: øya Delos tillot daglig transport av et stort antall slaver. Den gradvise innflytelsen fra Romerriket, en stor konsument av slaver, førte til en utvidelse av slavemarkedet og en forverring av piratvirksomheten. I det første århundre f.Kr., prøvde imidlertid romerne å renske Middelhavet for pirater, og lyktes i stor grad, anført av konsulen Pompeius den store.

Internasjonal handel[rediger | rediger kilde]

En slavehandel eksisterte mellom grekerne og de omliggende barbariske statene: Trakia, Skytia, Kappadokia, Paflagonia for å nevne noen. Mekanismen var mye av den samme som ble tilfelle i den senere afrikanske slavehandelen: lokale slavehandlere solgte sine medmennesker til greske slavehandlere. De viktigste sentrum for handelen ser ut til å ha vært Efesus, Bysants. Noen barbarslaver var offer for krig, eller lokal piratvirksomhet, mens noen var solgt av sine foreldre (Herodot, V, 6; Philostratus II, Life of Apollonius Tyana, 18, 7, 12). Det er mangel på direkte bevis på slavehandelen, men det foreligger bekreftende bevis. Først og fremst er visse nasjonaliteter konstant og signifikant representert i slavepopulasjonen, som de skytiske bueskytterne, ansatt i Athen som en politienhet (til å begynne med 300, men til slutt var de rundt 1000). For det andre hadde navnene gitt til slavene i de greske komediene ofte en geografisk link; som Thattra, brukt av Aristofanes, som betyr trakiske kvinner.[6]

Nasjonaliteten til en slave var et viktig kriterium for storhandlere; regelen i antikken var å ikke ha alt for mange slaver av samme opphav på samme sted. Dette for å unngå slaveopprør. Det er også sannsynlig at noen nasjonaliteter var mer foretrukne, og sett på som mer produktive enn andre.

Prisen på slaver varierte i forhold til deres evner. Xenofon prissatte en laurisk gruvearbeider til 10 drakmer; til sammenligning ble en arbeider i en bedrift betalt en drakme per dag. Demosthenes' fars knivsmeder ble verdsatt til 500- 600 drakmer hver.

Naturlig vekst[rediger | rediger kilde]

Gravsten for to unge barn og deres pedant, drept i jordskjelv, Nikomedia, første århundre f.Kr., Louvre

Det er sannsynlig at grekerne ikke «avlet» sine slaver. Noen ganger var grunnen til dette naturlig, for eksempel var gruvearbeid bare et sted for mannlige slaver, mens husslaver ofte kun var kvinner. Ser man på slavebefolkningen i sørstatene i USA, ser man at slavebefolkningen formerte seg.

Denne uoverensstemmelsen forblir relativt uforklart. Xenofon ga råd om at mannlige og kvinnelige slaver skulle bli losjert separat. Tanken var at det var billigere å kjøpe en slave enn å fostre en. I tillegg satte en barnefødsel morens liv i fare, og barnet var ikke garantert å overleve barndomsårene.

Slaver som var født i sin herres hjem, ble ofte gitt en privilegert status. De kunne for eksempel få lov til å følge barna til skolen: De var pedagoger i ordets første forstand.

Slavenes status[rediger | rediger kilde]

Grekerne hadde ikke bare ett nivå av slaver, men flere. Det var et stort antall grader fra de frie borgerne til eiendomsslavene: livegne (penestai eller helot), borgere som hadde litt fratatt borgerretten, de frigitte slavene, bastardene og metoikene.

Moses Finley (1997) foreslo et sett av kriterier for forskjellige grader av slaveri:

  • retten til eiendom
  • autoritet over andres arbeide
  • rett til å straffe
  • rettigheter og plikter
  • familierettigheter og privilegier (ekteskap, arv etc.)
  • mulighet til sosial bevegelse
  • religiøse rettigheter
  • militære rettigheter og forpliktelser (militærtjeneste som tjener, tungt- eller lettinfanteri, eller seiler)

Athenske slaver[rediger | rediger kilde]

Begravelse; til høyre, en ung slave bærer sin herres skjold og hjelm - 380370 f.Kr., Det nasjonalarkeologiske museum i Athen.

I Athen hadde ikke slaver noen juridiske retter. En lovovertredelse som ville resultere i en bot for den frie, ville ende med pisking for slaven; forholdet ser ut til å ha vært et piskeslag per drakme. Med flere mindre unntak, var vitneforklaringen til en slave ikke akseptabel så lenge den ikke kom under tortur. Slaven var selv ikke beskyttet. På den andre siden kunne en herre, som behandlet sin slave dårlig, bli anklaget av en borger; dette var ikke gjort for slavens del, men for å unngå vold. Dette gjaldt også hvis en slave ble drept; det var selve blodsutgivelsen som var det onde, og ikke det faktum at en slave hadde blitt drept.

Slaver i Gortys[rediger | rediger kilde]

I Gortyn var slavene, ifølge en lovsamling fra det sjette århundre f.Kr., svært avhengig av herren. Deres barn tilhørte herren, og han var også ansvarlig for alle deres lovovertredelser, og på den andre siden mottok han vederlag for kriminelle handlinger begått mot hans slaver. I den gortynske lovsamlingen, der alle straffer var økonomiske, var alle bøter for slaver fordoblet når de gjorde en lovovertredelse eller en forbrytelse. På den andre siden hadde en kriminell handling begått mot en slave en mindre bot enn det en handling mot en fri person hadde. Som et eksempel var en voldtekt av en fri kvinne av en slave bøtelagt med 200 stater, mens en voldtekt av en ikke-jomfruelig slavekvinne, begått av en slave, kun ble bøtelagt med en obolus.

Likevel hadde slavene rett til å eie et hjem og en buskap som kunne bli overført til en etterkommer.

Et spesialtilfelle: slaveri for gjeld[rediger | rediger kilde]

Før forbudet ble innført av Solon, praktiserte athenerne slaveri for gjeld; en borger som ikke hadde kapasiteten til å betale sin gjeld, ble gjort til slave av sin kreditor. Dette gjaldt i all hovedsak de bøndene som ble kalt hektomores, som jobbet på leid land, eid av rike jordeiere, og som ikke hadde muligheter til å betale deres gjeld. I teorien kunne disse slavene bli satt fri når deres gjeld var nedbetalt. Systemet var utviklet, med visse variasjoner, i Midtøsten, og er nevnt i Bibelen, og skal antageligvis ha blitt innført av Drakon.

Solon satte en slutter for systemet med seisakhtheia, frigivelse av gjeld, som forbød salg av frie athenske borgere. Aristoteles siterer Solon (engelsk):

And many a man whom fraud or law had sold
For from his god-built land, an outcast slave,
I brought again to Athens; yea, and some,
Exiles from home through debt’s oppressive load,
Speaking no more the dear Athenian tongue,
But wandering far and wide, I brought again;
And those that here in vilest slavery
Crouched ‘neath a master’s frown, I set them free.

[7]

Frigivelse[rediger | rediger kilde]

Praksisen med å frigi slaver er bekreftet å ha funnet sted på Khios fra det sjette århundre f.Kr. Det dateres trolig enda lengre bak i tid, da det var en muntlig prosedyre, og lite skriftlig materiale er bevart. Uformelle frigivelser er også bekreftet i den klassiske perioden. Det var nok å ha vitner som ville eskortere borgeren til å frigjøre sin slave offentlig, enten ved teateret, eller foran en offentlig domstol. Denne praksisen ble forbudt i Athen i det sjette århundre, for å unngå opptøyer.

Praksien ble mer vanlig i det fjerde århundre f.Kr., og førte til inskripsjoner på stein, som i nyere tid har blitt gjenfunnet fra gravsteder, som i Delfi og Dodona. De stammer i all hovedsak fra det andre- og første århundre. Ifølge denne dokumentasjonen ser frigjørelsen ut til å ha vært en frivillig handling fra herrens side. Slaven ble ofte krevd til å betale for seg selv, vanligvis den samme prisen han hadde på slavemarkedet. For å gjøre dette kunne han enten betale fra egen lomme, eller ta opp et lån hos en venn eller sin herre. Frigivelsen var ofte av religiøs karakter, der slaven ble solgt til en gud, ofte Apollo. Templet ville ofte få en del av transaksjonen som ble gjort under frigivelsen, og garanterte en frigivelseskontrakt. En frigivelse kunne også være sivil, der magistratet spilte samme rolle som templet.

Slavens frihet kunne enten være total eller begrenset, avhengig av herrens ønsker. Ble han helt fri, var han lovmessig beskyttet mot å bli gjort til slave igjen, for eksempel av hans tidligere herres arvinger. Ble han begrenset fri, stod han ofte til gjeld til sin herre gjennom enkelte tjenester. I byen var den frigitte slaven langt fra likestilt til en borger av fødsel; slaven måtte møte opp hos sin tidligere herre tre ganger i måneden, og var forbøden til å bli rikere enn sin tidligere eier. Statusen til en frigitt slave var svært lik den av en metoik.

Slavenes kår[rediger | rediger kilde]

Svart slave med bundne hender, Louvre

Det er vanskelig å forstå forholdene til de greske slavene. Den daglige rutinen til en slave kunne bli oppsummert til tre ord: arbeid, disiplin og spising. Xenofons råd var å behandle slaver slik man behandlet husdyrene, som vil si å straffe ulydighet og belønne god oppførsel. Aristoteles, på sin side, ønsket å behandle slavene som barn, og ikke bare bruke ordre, men også anbefalinger, for slaven er kapabel til å forstå hvis den blir forklart.

Den greske litteraturen har mangfoldige tilfeller der slaver blir pisket. Pisking var et middel for å tvinge slaver til å jobbe, det samme var kontrollen av rasjoner, klær og hvile. Denne volden kunne bli utført av herren så vel som den som voktet slavene; i visse tilfeller kunne denne vokteren også være en slave.[8]

Slavenes kår varierte i forhold til statusen de hadde; gruveslavene i Laurion levde i en ekstremt brutal verden, mens slavene i byen levde et ganske uavhengig liv. I bytte mot en lønn som ble betalt til herren, kunne byslavene leve og jobbe alene. De kunne dermed tjene noen ekstra penger som kunne spares, og ofte ble dette nok til at de kunne kjøpe sin frihet. En mulighet til frigivelse var derfor en kraftig motivator for slavene.

Denne gode behandlingen forhindret imidlertid ikke 20 000 slaver i å rømme fra Athen mot slutten av Peloponneserkrigen. Disse slavene var primært faglærte håndverkere og handelsmenn og trolig blant de bedrestilte slavene.

Spredningen av de greske slavene kan muligens forklare hvorfor det, i den greske verden, ikke var storstilte slaveopprør, slik som romerne hadde gjentatte ganger, spesielt under Spartacus, for slike opprør krevde god planlegging.[9]

Syn på det greske slaveriet[rediger | rediger kilde]

Historiske syn[rediger | rediger kilde]

En slave som ser på vesken den har tenkt å stjele, c. 400375 f.Kr., Louvre

Ingen forfatter i antikken setter spørsmålstegn rundt slaveriet; på det meste innrømmer de at enkelte urettferdig har blitt gjort til slaver. For Homer og de før-klassiske forfatterne, var slaveri en uunngåelig konsekvens av krigføring. Heraklit sier: «Krig er faren til alle, kongen av alle ... han gjør noen til slaver og setter andre fri.»

Under den klassiske perioden dukket ideen om naturlig slaveri opp: som Aiskhylos sa det i sin bok Perserne, grekerne «er av ingen kalt slaver eller vasaller»[10], mens perserne, ifølge Evripides, var «alle slaver, bortsett fra en» - kongenes konge. Hippokrates teoriserte også rundt denne idéen om at noen fra naturen av var slaver. Ifølge ham førte det tempererte klimaet i Anatolia til at det der ble produsert et rolig og føyelig folk. Denne forklaringen er repetert av Aristoteles i hans bok Politikken, der han utleder sitt konsept, «naturlig slaveri», «for han som kan forutse med sitt intellekt, er den naturlige hersker og mester, og han som gjøre disse tingene med kroppen, er undersått og en naturlig slave»[11] (I,2,2) I motsetning til dyr, kan slaver forstå fornuft, men «har ikke den rådgivende delen i hele tatt»[11] (I, 13, 17). Platon, som selv ble redusert til slaveri frem til en venn fikk ham frigjort, fordømmer slaveriet i Menon ved å inkludere en slave i en filosofisk diskusjon. Gjennom denne diskusjonen blir slavens status som menneske fullt bekreftet, og dermed blir fundamentet for slaveriet benektet.

Samtidig ble konseptet at alle mennesker, om de var grekere eller barbarer, var av samme rase utviklet av sofistene; og derav at noen mennesker var slaver selv om de hadde sjelen til en fri. Aristoteles tok også til seg dette synet og argumenterte for at slaveri bare kunne bli innført hvis herren var bedre enn slaven; dette brukte han som et bevis på naturlig slaveri. Sofistene konkluderte med at slaveri ikke var basert på status, men av sjel. Som Menander sa det: «vær fri innvendig, selv om du er slave. Dermed vil du ikke lenger være en slave»(fragment 857). Denne idéen ble repetert av stoikerne og var egentlig ikke en motbevegelse, men heller en form for bagatellisering av slaveriet.

Selv i Utopia klarte ikke grekerne å forestille seg en verden uten slaver. «Idealbyene» i Lovene og Republikken forutsatte slaveriets eksistens. De «bakvendte byene» satte kvinner i maktposisjoner, som var utenkelig i antikken, men til og med der kunne man ikke forestille seg slaver herske over borgerne. De eneste samfunnene uten slaver var de i Gullalderen, der alle behov var dekt. Et samfunn uten slaver ble altså satt til en annen tid og dimensjon. I et «normalt» samfunn må man ha slaver.

Moderne syn[rediger | rediger kilde]

Maske av en slave, fra teateret i Athen

Slaveriet i antikkens Hellas har lenge vært et unnskyldende diskursemne blant kristne, som har sett på dem selv som årsaken til dets kollaps. Fra 1500-tallet ble diskusjonen av moralsk karakter, for kolonislaveriet hadde stor påvirkning på debatten. Noen mente slaveri var en fordel for sivilisasjonen, mens andre fordømte konseptet. En av de som fordømte slaveriet var Henri Wallon, som i 1847 skrev boken History of Slavery in Antiquity som en del av abolonistbevegelsen i de franske koloniene.

På 1800-tallet vokste det frem en politisk-økonomisk diskusjon rundt emnet. Denne bevegelsen var opptatt av å skille ulike faser i organiseringen av menneskesamfunn. Bevegelsen hadde sterk innflytelse fra Karl Marx; for ham var antikkens samfunn karakterisert ved utviklingen av privat eierskap, og slaveriet som et ledd i produksjonen.

Positivistene, anført av historikeren Eduard Meyer, sto i opposisjon til det marxistiske synet. Ifølge Meyer var slaveriet fundamentet for det greske demokratiet. Det var et legalt og sosialt fenomen, og ikke økonomisk. Historiografien, som ble utviklet på 1900-tallet, ledet av forfattere som Joseph Vogt, så slaveriet som en forutsettlse for etableringen av eliter. Vogt mente at det moderne samfunnet, dannet på grunnlag av humanistiske verdier, har overgått dette nivået på utviklingsskalaen.

Den dag i dag er det greske slaveriet fortsatt et debattemne, og det er særlig to spørsmål som er sentrale: Kan man si at antikkens Hellas var en slavestat? Tilhørte de greske slavene en egen sosial klasse?


Denne artikkelen er en del av serien om dagligliv i antikkens Hellas
Matstell | Landbruk | Prostitusjon | Slaveri | Økonomi

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ XVII, 322–323. Online version of Butcher-Lang 1879 translation, http://www.robotwisdom.com/jaj/homer/odyssey.html
  2. ^ M. I. Finley, "Was the Greek civilization founded on slavery?", Economy and Society in Ancient Greece, pp. 170–171.
  3. ^ Lauffer, Die Bewerkssklaven von Laureion, Abhandlungen n° 12, 1956, pp. 904–916.
  4. ^ A. H. M. Jones, Athenian Democracy, Oxford, Blackwell, 1957, pp. 76–79.
  5. ^ Cf. H. A. Ormerod, Piracy in the Ancient World, Liverpool University Press, 1924; P. Brûlé, La Piraterie crétoise hellénistique, Belles Lettres, 1978; V. Gabrielsen, "La piraterie et le commerce des esclaves", in E. Erskine (ed.), Le monde hellénistique. Espaces, sociétés, cultures 323-31 av. J.-C., Presses Universitaires de Rennes, 2004, 495-511.
  6. ^ Under den klassiske og den hellenistiske perioden var det herren som bestemte navnet til slaven; dette kunne være herrens navn, et etnisk navn, et navn fra deres hjemområde, eller et historisk navn {Alexander, Cleopatra, etc.}. En slave kunne altså bære et hvilket som helst navn. Cf. O. Masson, "Slave Names in Greek Antiquity", Procedures of the 1971 Colloquium on Slavery, p. 9—21.
  7. ^ Chap XII, trans. Kenyon, Sir Frederic, http://etext.library.adelaide.edu.au/a/aristotle/athenian/ Accessed 15 May 06
  8. ^ S. B. Pomeroy, Goddesses, Whores, Wives and Slaves, Schoken, 1995, p. 57.
  9. ^ Paul Cartledge, "Rebels and Sambos in Classical Greece", Spartan Reflections, University of California Press (2003), s. 127-152.
  10. ^ The Persians, v. 242. trans. ed. Herbert Weir Smyth, http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Aesch.+Pers.+1 accessed 17 May 2006 ,
  11. ^ a b Politics. trans. H. Rackham http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0058&query=book%3D%231 accessed 17 May 2006

Litteratur[rediger | rediger kilde]