Spartas historie
Denne artikkelen tar for seg Spartas historie fra byen ble grunnlagt til dagens by, men konsentrerer seg hovedsakelig om den spartanske staten på høyden av sin makt fra det 6. til det 4. århundre f.Kr.
Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]
Tradisjonen forteller at Sparta ble grunnlagt av Lakedaimon, sønnen til Zevs og Taygete, som oppkalte byen etter sin kone, datter til Eurotas. Men Amykles, en minoisk bosetning noen få kilometer sør for Sparta, og Therapnae, antagelig den akaiske hovedstaden i Lakonia og setet til Menelaus, Agamemnons yngre bror, ser ut til å ha vært viktigere enn Sparta i tidlige tider. Åtti år etter trojanerkrigen ifølge tradisjonell kronologi, fant den doriske migrasjonen sted. En gruppe dorere forent med en gruppe aitolere krysset Korintbukta for å invadere Peloponnes fra nordvest.
Aitolierne slo seg ned i Elis, og dorerne rykket frem til Alfeios hvor de splittet seg i to styrker, en under Kresfontes invaderte og underla seg Messenia, mens den andre, ledet av Aristodemos eller, ifølge en annen versjon, av hans to tvillingsønner Eurysthenes og Prokles, dro ned langs Eurotasdalen og nådde Sparta, som ble den doriske hovedstaden i Lakonia.
I realiteten bestod antagelig denne immigrasjonen av en rekke innflytninger og bosetninger, fremfor et stort felttog slik legenden forteller, og immigrasjonen ble antagelig assistert av pelasgerelementer i befolkningen, på grunn av deres avsmak for akaerne.
Den nylig grunnlagte staten ble ikke mektig umiddelbart. Den ble svekket av interne uenigheter og manglet stabiliteten til et samlet og godt organisert samfunn. Vendepunktet markeres av lovgivningen til Lykurg, som forente staten og innsatte treningen som var dens kjennetegn og kilden til storhet.
Ingen andre steder i den greske verden var individets gleder så gjennomført underordnet statens interesser. Hele utdanningen til spartaneren var satt sammen for å gjøre ham til en effektiv soldat. Lydighet, utholdenhet, militær suksess, dette var målene som kontinuerlig ble gjentatt og alt var underordnet dette.
Det er sjelden i verdenshistorien at en stat har så klart definerte idealer for seg selv, eller strever så kontinuerlig for å oppnå dem[trenger referanse]. Men det var bare i denne utholdenheten og stødigheten at storheten til Sparta lå[trenger referanse]. Noen hevder[hvem?] at hennes ideal var trangt og uverdig, og målet ble forfulgt med kalkulerende egoisme og total mangel for respekt for andres rettigheter, og ranet Sparta for moralen som hun ellers kunne ha fått. Men det er ikke sannsynlig at spartanerne ville ha lyktes i å skaffe seg herredømmet i Lakonia, for ikke å snakke om Peloponnes, uten treningen innført av Lykurg[trenger referanse], for de var en liten immigrantgruppe som stod ansikt til ansikt med en stor og mektig akaisk og innfødt befolkning.
Ifølge den apokryfiske Første Makkabeerbok er spartanerne etterkommere av Abraham.
Spartas ekspansjon[rediger | rediger kilde]
Vi kan ikke spore hvordan Sparta underla seg hele Lakonia, men det virker som det første steget som ble tatt i styrene til Arkelaus og Karillus, var å sikre den øvre Eurotasdalen ved å erobre grenseområdet til Aegys. Arkelaus' sønn Teleklos skal ha tatt Amyklae, Faris og Geronthrae. Han kontrollerte dermed den sentrale lakoniske sletten og det østlige platået som ligger mellom Eurotas og fjellet Parnon. Hans sønn Alkamenes førte den nedre delen av Eurotassletten under spartansk styre ved å underlegge seg Helos.
Det var antagelig på denne tiden at argoiene, hvis territorium inkluderte hele østkysten av Peloponnes og øya Kythira (Herodot 1,82), ble drevet tilbake, og hele Lakonia var dermed del av den spartanske staten. Det gikk ikke lenge før en ytterligere utvidelse fant sted. Under Alkamenes og Theopompos brøt en krig ut mellom spartanerne og messenianerne, deres naboer i vest, som etter en kamp som varte i tjue år, endte med at messenianerne ble underlagt Sparta. Messenianerne ble tvunget til å betale halvparten av frukten og grønnsakene som de dyrket som skatt til deres spartanske herrer.
Et forsøk på å kaste av seg åket resulterte i en ny krig, gjennomført av den messenianske helten Aristomenes. Men spartanernes standhaftighet brøt ned motstanden til opprørerne og Messenia ble omgjort til spartansk territorium slik som Lakonia før dem. Deres innbyggere fikk status som heloter med unntak av dem som bodde i landsbyene langs kysten og noen få bosetninger inne i landet som fikk status som periokier.
Denne utvidelsen av Spartas territorium ble ikke godt mottatt av hennes naboer i Peloppones. Arkadia og Argos hadde intenst hjulpet messenianerne i sine to stridigheter, og hjelp ble også sendt av Sikyon, pisatanere og trifyhanere. Bare Korint ser ut til å ha støttet spartanerne. Uten tvil på bakgrunn av deres sjalusi for sine mektige naboer, argoiene. Da den andre messenianske krigen ble avsluttet (ikke senere enn 631 f.Kr.), kunne ingen makt lenger håpe å stå seg imot Sparta med unntak av Arkadia og Argos.
6. århundre f.Kr.[rediger | rediger kilde]
Tidlig i det 6. århundre f.Kr. gjorde de spartanske kongene Leon og Agasikles et energisk angrep på Tegea, den mektigste av de arkadiske byene, men det var ikke før styret til Anaxandridas og Ariston rundt midten av århundret at angrepet lyktes og Tegea ble tvunget til å anerkjenne spartansk overherredømme, men de beholdt sin uavhengighet. Den siste kampen for herredømme i Peloponnese var med Argos som på et tidlig tidspunkt hadde vært den mektigste staten på halvøya, og selv om deres territorium hadde skrumpet noe inn, var de en seriøs rival av Sparta.
Men Argos var ikke lenger på høyden av sin makt. Dets forbund hadde begynt å bryte opp tidlig i århundret, og den kunne ikke lenger regne med støtte fra sine gamle allierte, Arkadia og Messenia, i den kommende kampen siden Messenia ikke lenger var uavhengig og Arkadia anerkjente spartansk overherredømme. Lydia fall for Kyros den store gjennom en seier i 546 f.Kr. gjorde spartanerne til herrer over Kynuria, grenselandet mellom Lakonia og Argolis, et område som hadde blitt kjempet om i lang tid.
Det var til slutt kong Kleomenes I som temmet Argos' makt og etterlot Sparta uten rivaler i Peloponnes. Innen midten av det 6. århundre og i økende grad frem mot perserkrigene ble Sparta anerkjent som den ledende staten i Hellas og hellenismens forsvarer. Krøsus av Lydia hadde dannet en allianse med henne. Skytiske utsendinger søkte hennes hjelp for å demme opp invasjonen til Dareios. Det var til henne at grekerne i Lilleasia appellerte for å motstå den persiske fremrykningen og å støtte det joniske opprøret. Platea ba om hennes beskyttelse. Megara anerkjente hennes overherredømme. På tiden for den persiske invasjonen under Xerxes stilte ingen stat spørsmål ved hennes rett til å lede de greske styrkene til lands og til sjøs.
Til en slik posisjon viste Sparta seg fullstendig uverdig. Som alliert var hun ineffektiv, hun kunne heller ikke kvitte seg med sitt trange peloponnesiske syn slik at hun helhjertet kunne kaste seg inn i sakene til det større Hellas som lå bortenfor landbroen og over sjøen. Hun var ikke en koloniserende stat, selv om innbyggerne i Tarentum (gresk Taras) og Lyttus på Kreta hevdet at Sparta var deres moderby. Hun deltok ikke i ekspansjonen til gresk handel og gresk kultur. Selv om hun hadde rykte for å hate tyranner og slå dem ned hvor det var mulig, er der liten tvil om at dette ble gjort i oligarkiets interesser og ikke i frhetens. Hennes militære storhet og storheten til statene under hennes hegemoni utgjorde hennes eneste krav til å lede den greske rase. At hun virkelig skulle representere dem, var umulig.
5. århundre f.Kr.[rediger | rediger kilde]
På begynnelsen av det 5. århundre var Sparta på høyden av sin makt, selv om hennes prestisje må ha lidt under de resultatløse forsøkene på å påføre Athen et oligarkisk regime etter fallet til peisistratidenes tyranni i 510 f.Kr. Men etter perserkrigene kunne ikke det spartanske overherredømmet lenger forbli ubestridt. Sparta hadde sendt en hær i 490 f.Kr. under kommandoen til Datis og Artafernes for å hjelpe Athen i å slå tilbake styrkene som ble sendt mot dem av Dareios. Men de ankom etter at slaget ved Marathon hadde blitt utkjempet og konflikten var avgjort.
.PNG)
I det andre felttoget som ble utført ti år senere av Xerxes personlig, tok Sparta mer aktivt del i konflikten og tok kommandoen over en sammensatt gresk styrke til sjøs og til lands. Men til tross for det heroiske forsvaret i Termopylene til den spartanske kong Leonidas I, falt æren i stor grad i den avgjørende seieren i slaget ved Salamis til athenerne, og deres patriotisme, offer og energi var i stor grad i kontrast til spartanernes nøling og den egoistiske politikken de fremmet for bare å forsvare Peloponnes.
Innen slaget ved Plataiai (479 f.Kr.) som ble vunnet av den spartanske generalen Pausanias og hovedsakelig avgjort av standhaftigheten til spartanske styrker, fikk staten delvis tilbake prestisjen, men bare med tanke på operasjoner på land. Seieren i slaget ved Mykale som ble vunnet samme år, ble sikret av den forente greske marinen, og erobringen av Sestos som fulgte, skyldtes athenerne, peloponneserne hadde returnert hjem før beleiringen var begynt.
Sparta følte at det var nødvendig å gjøre et forsøk på å ta tilbake sin posisjon, og Pausanias, seierherren fra Plataea, ble sendt ut som admiral for den greske flåten. Men selv om han hadde suksess, fremmedgjorde hans overbærende og despotiske oppførsel og mistanken om at han la intriger med den persiske kongen, sympatiene til de som var under hans kommando. Han ble kalt tilbake av eforene, og hans etterfølger Dorcis var en svak mann som tillot overføringen av hegemoniet fra Sparta til Athen uten å gjøre motstand. Ved å trekke Sparta og hennes peloponnesiske allierte fra flåten, ble byttene og æren i perserkrigene overlatt til Athen som selv om hun såvidt var den ledende staten i en konføderasjon av frie allierte, snart begynte å gjøre seg til herskerinne i et imperium.
Sparta gjorde ingenting for å forhindre dette. Hennes interesser og Athens interesser krasjet ikke direkte, for Athen inkluderte bare øyene i Egeerhavet og byene på nord og østkystene i sitt imperium. Disse lå utenfor Spartas politiske horisont, Athen blandet seg ikke i Peloponnes. Videre var Spartas oppmerksomhet på dette tidspunktet med problemer nærmere hjemmet. Pausanias' komplott involverte ikke bare den persiske kongen, men de lakoniske helotene. Opprøret til Tegea (rundt 473-471 f.Kr.) som ble enda mer alvorlig av deltagelsen til Argos, jordskjelvet som i 464 rystet Sparta og opprøret til de messenianske helotene som fulgte umiddelbart var alle alvorlige problemer. Men der var en voksende fremmedgjøring fra Athen som i lengden endte med et åpent brudd. Den fornærmende avvisningen av en stor styrke med athenske tropper som hadde kommet under Kimon for å hjelpe spartanerne i beleiringen av den messenianske festningen Ithmos, konsumeringen av det attiske demokratiet under Efialtes og Perikles og alliansen mellom Athen og Argos som på denne tiden også ble demokratisk som sammen med andre årsaker førte til splittelse mellom athenerne og det peloponnesiske forbund.
I den første peloponneserkrigen gjorde Sparta lite annet enn å hjelpe til med å påføre athenerne et nederlag i slaget ved Tanagra i 457 f.Kr. Etter dette slaget inngikk de en våpenstillstand som gav athenerne en mulighet til å ta hevn over boeotierne i slaget ved Oenofyta, annektere Boeotia, Fokis og Lokris og underkue Egina. Krigen sluttet i 449 f.Kr. med en fem år lang våpenstillstand, men etter at Athen mistet sitt imperium på fastlandet gjennom slaget ved Koronea og opprøret til Megara ble en tretti år lang fredstid inngått, antagelig i løpet av vinteren 446-445 f.Kr. Gjennom denne fredsavtalen måtte Athen oppgi Troizina, Achaia og de to megariske havnene Nisaea og Pegae, men ellers ble status quo opprettholdt.
En ny konflikt, den store peloponneserkrigen, brøt ut i 431 f.Kr. Denne kan i en viss grad bli regnet som en konflikt mellom jonere og dorere. Kan kan med større sannhet kalles en kamp mellom de demokratiske og oligarkiske styreprinsippene, men i bunnen av dens årsak lå hverken rase eller forfatning, men økonomi.
Det maritime overherredømmet til Athen ble brukt til økonomiske formål, og viktige medlemmer i det peloponnesiske forbundet viss rikdom stort sett skyldtes handel, hovedsakelig Korint, Megara, Sikyon og Epidauros ble sakte, men sikkert knust. Det materielle Sparta må ha vært nesten upåvirket, men hun ble tvunget til å handle av presset fra hennes allierte og av nødvendighetene som ble pålagt henne som leder av forbundet. Men hun utførte ikke krigen særlig energisk. Hennes operasjoner var begrenset til en årlig utflukt til Attika, og da en styrke med spartanere ble tatt i 425 f.Kr. av athenerne ved Pylos, var hun klar, til og med ivrig etter, å avslutte krigen under fornuftige betingelser. Nikiasfreden som i 421 f.Kr avsluttet første fase av krigen hadde betingelser som var mer til fordel for Sparta enn Athen og skyldtes nesten alene energien og innsikten til et spartansk individ, Brasidas, og det katastrofale forsøket til Athen på å ta tilbake sitt tapte landimperium.
Den endelige suksessen til Sparta og erobringen av Athen i 405 f.Kr. skyldtes Alkibiades' forræderi. Han fikk staten til å sende Gyllipos for å gjennomføre forsvaret av Siracusa, befeste Dekelea i det nordlige Attika og å adoptere en energisk politikk med å støtte athenske allierte i opprør. Manglende midler ville ha blitt fatale for den spartanske marine krigføringen, men Persia intervenerte og stilte store midler til rådighet. Spartanernes lykke kulminerte i at de hadde en admiral som var grenseløst energisk og som hadde en betydelig militær evne, Lysander, som mye av Spartas suksess tillegges.
4. århundre f.Kr.[rediger | rediger kilde]
Athens fall gjorde at Sparta igjen hadde overherredømmet i den greske verden og viste klart dets dårlige evne til å styre. Overalt ble demokrati erstattet av et lakonisk oligarki som vanligvis bestod av ti menn under en harmost eller guvernør som hadde avlagt ed til spartanske interesser, og selv i Lakonia førte det trange og egoistiske spartanske styret til en alvorlig konspirasjon. Under det energiske styret til Agesilaus, så det i en kort tid ut til at Sparta skulle følge en hellensk politikk og fortsette krigen mot Persia. Men problemer brøt snart ut i Hellas, Agesilaos II ble kalt tilbake fra Lilleasia og hans handlinger og suksesser ble uten resultat.
Marineaktiviteten som Sparta viste under de avsluttende årene av den peloponnesiske krigen avtok da de persiske subsidiene ble trukket tilbake, og de ambisiøse prosjektene til Lysander førte til at han falt i unåde, noe som ble fulgt av hans død ved Haliartos i 395 f.Kr. Året etter ble den spartanske marinen under Peisander, Agesilaus' svigerbror, beseiret utenfor Knidos av den persiske flåten under Konon og Farnabasos. I fremtiden sluttet Sparta å være en maritim makt.
I mellomtiden vokste opposisjonen til Sparta i Hellas seg mektig. Selv om Agesilaus lå litt bedre ann ved Koronea enn boeotianerne og spartanerne beholdt sin posisjon ved Korint, følte de at det likevel var nødvendig å kvitte seg med den persiske fiendtligheten og om mulig bruke den persiske makten til å styrke sin egen posisjon hjemme. Derfor inngikk de den ydmykende Antalkidasfreden med Artaxerxes II (387 f.Kr.) der de overgav de greske byene langs kysten av Lilleasia og Kypros til kongenes konge, og stipulerte uavhengigheten til alle andre greske byer. Denne siste klausulen førte til en lang krig med Theben som nektet å anerkjenne uavhengigheten til de boeotiske byene som var under deres hegemoni. Kadmeia, festningen i Theben, ble forrådt og tatt av Foebidas i 382 f.Kr. og holdt av spartanerne frem til 379 f.Kr.
Enda viktigere var spartanernes knusing av det olynthiske forbundet som kunne ha klart å holde veksten til den makedonske makten i sjakk. I 371 f.Kr. ble det sammenkalt til en ny fredskonferanse i Sparta for å ratifisere Kalliasfreden. Igjen nektet thebanerne å avstå sitt boeotiske hegemoni, og de spartanske forsøket på løsning endte i nederlaget til den spartanske hæren i slaget ved Leuktra og dødsfallet til dets leder, kong Kleombrotos. Resultatet av slaget var at overherredømmet ble overført fra Sparta til Theben.
I løpet av tre felttog til Peloponnes utført av Epaminondas, den største soldaten og statsmannen Theben noen gang hadde, ble Sparta svekket gjennom tapet av Messenia som fikk sin uavhengige posisjon tilbake med den nylig bygde Messeneas som sin hovedstad og ved grunnleggelsen av Megapolis som hovedstad i Arkadia. Den invaderende hæren kom seg til og med inn i Lakonia og la den sørlige delen øde. Men motet og roen til Agesilaus reddet selve Sparta fra angrep. I Epaminondas sitt fjerde felttog var Sparta igjen nær å bli erobret, men igjen ble faren avverget i siste liten. Thebanerne, sammen med arkaderne, messenianerne og argeioiene, seiret ved Mantinea (362 f.Kr.) mot de samlede mantineiske, athenske og spartanske styrkene, men Epaminondas' død i slaget mer enn motbalanserte den thebanske seieren og førte til deres raske sammenbrudd i sitt herredømme.
Men Sparta hadde hverken mennene eller pengene til å gjenopprette sin posisjon, og den fortsatte eksistensen på hennes grenser til det uavhengige Messenia og Arkadia holdt henne i konstant frykt for egen sikkerhet. Hun sluttet seg i 353 f.Kr. til Athen og Akaea for å forhindre Filip II av Makedonia i å passere Thermopylene og gå inn i Fokis, men utenom dette deltok ikke Sparta i kampen om Hellas med den nye makten som hadde angrepet hennes nordlige grenser. Ingen spartanere kjempet på slettene ved Chaeronea.
Men etter slaget nektet Sparta å underlegge seg Filip frivillig og ble tvunget til dette ved ødeleggelsen av Lakonia og overføringen av visse grensedistrikter til nabostatene Argos, Arkadia og Messenia. Under fraværet til Aleksander den store i øst gjorde Agis III opprør, men det ble knust av Antipatros. Et lignende forsøk på å kaste av seg det makedonske åk ble utført av Arkidamus IV i den problemfylte perioden som fulgte Aleksanders død, men dette ble forhindret av Demetrios Poliorketes i 294 f.Kr.
3. århundre f.Kr.[rediger | rediger kilde]
22 år senere ble byen angrepet av en enorm styrke under Pyrrhos, men spartansk mot var ikke utdødd og den store fienden ble slått tilbake, selv kvinnene tok del i forsvaret av byen. Rundt 244 f.Kr. overkjørte en aetolisk hær Lakonia, gjorde ubotelig skade og tok med seg, ble det sagt, 50 000 fanger.
Men det sosiale forfallet innenfor staten var hardere å kjempe mot en fiender utenfra. Griskhet, luksus og den voldsomme ulikheten i distribueringen av rikdom truet med å føre staten mot et raskt fall dersom det ikke ble funnet en kur. Agis IV og Kleomenes III gjorde et heroisk forsøk uten å ta hensyn til sin egen fordel på slutten av det 3. århundre for å forbedre forholdene ved redistribuering av land, en utvidelse av borgerstanden og restaurering av den gamle intense treningen og det enkle livet. Men forfallet var for dyptgående til å bli reparert gjennom disse grepene. Agis ble myrdet, og reformene til Kleomenes ser ikke ut til å ha hatt permanent effekt.
Styret til Kleomenes ble også preget av et bestemt forsøk på å ta seg av den økende makten til det akhaiske forbund og å ta tilbake Spartas lenge tapte herredømme i Peloponnes, og til og med i Hellas. Slaget ved Sellasia (222 f.Kr.) hvor Kleomenes ble beseiret av akaeerne og Antigonus III Doson av Makedonia og kongens død som skjedde kort tid etterpå i Egypt, satte en stopper for dette håpet. Det samme styret innførte også en viktig endring i forfatningen. Et styre av patroner erstattet eforene viss makt hadde blitt nesten despotisk og funksjonene til Gerousia ble begrenset. Men disse tiltakene ble omgjort av Antigonus. det var ikke lenge etterpå at den dobbelte kongemakten opphørte og Sparta fikk en rekke grusomme og griske tyranner, Lykurg, Makanidas som ble drept av Filopoemen og Nabis som var lite bedre enn en røverhøvding dersom vi skal stole på beretningene til Polybios og Livius. Nabis holdt Sparta ved hjelp av ekstrem ondskap og undertrykkelse og brukte leiesoldater i stor grad i sine kriger.
Romas intervensjon[rediger | rediger kilde]
En energisk kamp ble opprettholdt med det arkaiske forbundet og med Makedonia frem til romerne, etter avslutningen av deres krig med Filip V, sendte en hær inn i Lakonia under Titus Quinctius Flamininus. Nabis ble tvunget til å kapitulere, evakuerte alle sine områder utenfor Lakonia, overgav de lakoniske havnene og sin marine og betalte en skadeerstatning på 500 talenter (Livius xxxiv. 33–43). Da romerne dro, lyktes han i å ta tilbake Gytium, til tross for et forsøk på å komme den til unnsetning fra arkaere under Filopoemen, men i en trefning led han et knusende nederlag for generalen som i tretti dager plyndret Lakonia uten motstand.
Nabis ble myrdet i 192 f.Kr., og Sparta ble tvunget av Filopoemien til å innrullere seg som medlem av det achaiske forbund. Dette førte til kronisk uorden og krangler som førte til en bevæpnet intervensjon av arkaerne som tvang spartanerne til å underlegge seg fjerningen av deres bymurer, oppløsningen av sine leietroppe, tilbakekalle alle eksilerte, oppgivelsen av den gamle lykurgiske forfatningen og adopteringen av de achaiske lovene og institusjonene (188 f.Kr.) Igjen og igjen var forholdet mellom spartanerne og det achaiske forbundet temaet for diskusjoner i det romerske senatet eller for utsendelse av romerske utsendinger til Hellas, men ingen avgjørende intervensjon fant sted før en ny krangel om Spartas posisjon i forbundet førte til en beslutning av romerne om at Sparta, Korint, Argos, arkadiske Orkomenos og Heraklea på Kreta skulle fjernes fra den. Dette resulterte i et åpent brudd mellom forbundet og Roma, og etter at Korint ble erobret i 146 f.Kr. ble forbundet oppløst og Hellas annektert til den romerske provinsen Makedonia.
For Sparta hadde den lange epoken med krig og interne stridigheter tatt slutt, og en periode med fred og fornyet fremgangstid tok dens sted som det ble bevitnet på tallrike omfattende inskripsjoner som tilhørte denne perioden. Som en alliert by var den unntatt fra direkte skattlegging, men påkrevd å delta ved anledninger med «frivillige» gaver til romerske generaler. Politisk ambisjon ble begrenset til byområdet noe som kulminerte i embetene nomofylax, efor og patronomus. Augustus viste byen gunst, Hadrian besøkte den to ganger under sine reiser i øst og aksepterte tittelen eponymos patronomus.
Den gamle krigerske ånden fant et kort utløp i de energiske, men fredelige, konkurransene i gymnasiumet, ballstedet og arenaen foran tempelet til Artemis Orthia. Noen ganger fant den utløp i faktiske felttog som da spartanerne ble innrullert for tjeneste mot partherne med keiserne Lucius Verus, Septimius Severus og Caracalla.
Byen var en slags «turistfelle» for den romerske eliten til å observere det «uvanlige» spartanske folket. Etter katastrofen som den romerske imperielle hæren led i slaget ved Adrianople (378), skal spartanske ha møtt og beseiret en styrke av plyndrende vestgotere i kamp. Dette skal ha vært den siste nevneverdige spartanske seieren, men det finnes ingen håndfaste bevis for at dette virkelig skjedde.
Lakonia ble etterpå overkjørt av goterne og hunere.
Middelalderens Sparta[rediger | rediger kilde]
Alarik I ødela byen i 396, og i en senere periode ble Lakonia invadert og bosatt av slavere, særlig melingere og ezeritter som senere måtte gi plass for fremrykningen til bysantinsk makt. De klarte likevel å ta vare på en delvis uavhengighet i de fjellrike regionene. Teorier har blitt fremsatt om at de som bruker språket tsakonisk som har dorisk opphav, er etterkommere av spartanske flyktninger fra de barbariske invasjonene.
Frankere fant en befestet by kalt Lakedaemonia da de ankom i Morea som okkuperte deler av stedet til antikkens Sparta, og denne fortsatte å eksistere, selv om den ble kraftig avfolket, selv etter William II Villehardouin i 1249 grunnla festningen og byen Mistra på en topp av Taygetus rundt 5 km nordvest for Sparta.
Dette kom kort tid etterpå i hendene til bysantinerne som beholdt det til tyrkere under Mehmet II erobret den i 1460. Den kom i veneziernes eie i 1687, men tyrkerne tok den tilbake i 1715. I nesten seks århundrer var det dermed Mistra og ikke Sparta som var senteret og fokuset i lakonisk historie. Regionen Manihalvøya beholdt en slags autonomi under den ottomanske perioden og spilte en betydelig rolle i den greske uavhengighetskrigen.
Dagens Sparta[rediger | rediger kilde]
Etter at uavhengighetskrigen resulterte i frigjøringen til Hellas i 1834, ble den moderne byen Sparta bygget på deler av det antikke stedet etter design av baron Jochmus, og Mistra forfalt til det som nå er ruiner og nesten forlatt. Sparta er hovedstaden i prefekturet (nomos) Lakedaemon.