Otto I av Hellas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto I av Hellas; i eksil i Bayern, bilde fra 1865

Otto I av Hellas (gresk: Ὄθων, Βασιλεὺς τῆς Ἑλλάδος, født 1. juni 1815 i Salzburg, død 1867 i Bamberg) var konge av Hellas 183262.

Den greske nasjonalforsamlingen valgte i august 1832 den liberale bayerske prinsen Otto av Wittelsbach, sønn av Ludwig I av Bayern, til konge.

Et opprør i 1843 tvang ham til å kalle sammen nasjonalforsamlingen, og i 1844 gav han landet en grunnlov som etablerer et representasjonsystem med to kamre; senatet og deputertkammeret. Fra Bayern hadde kong Otto med seg folk som bosatte seg i landsbyer rundt Athen. Under andre verdenskrig ble deres etterkommere hentet hjem som folketyskere og som SS ønsket omplassert til nye tyske kolonier. De fikk plass i en leir i Passau, enda de ønsket seg hjem til Hellas.[1]

Gjennom hele sin tid som konge sto Otto overfor politiske utfordringer angående Hellas’ finansielle svakhet og myndighetenes rolle i kirkens anliggender. Hellas’ politikk var basert på landets tilknytning til de tre stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland, og Ottos evner og dyktighet til å skaffe seg støtte fra stormaktene var nøkkelen til hans grep om makten i Hellas. For å styrke egen posisjon forsøkte Otto å spille interessene til stormaktene opp mot hverandre uten å forverre situasjonen. Da Hellas ble blokkert av den britiske marine i 1850 og på nytt i 1853 for å forhindre at Hellas angrep det osmanske rike under Krimkrigen, ble Ottos posisjon blant grekerne langt dårligere. Som et resultat var det et forsøk på å myrde dronningen og til sist den 13. februar 1862 brøt et nytt opprør ut, en militærrevolt som førte til at kongen ble avsatt 23. oktober 1862. Han døde i landflyktighet i Bayern i 1867.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, Penguin books, ISBN 0-14-024159-0, s. 166-167


Forgjenger:
 - 
Konge av Hellas
Etterfølger:
 Georg I