Aspasia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herma av marmor i Vatikanmuseene med inskripsjon med Aspasias navn på sokkelen. Den ble oppdaget i 1777 og er en romersk kopi av originalen fra det 5. århundre f.Kr. og kan representere Aspasias gravstele.

Aspasia (født ca. 470, død 400 f.Kr.[1][2]) var en miletisk kvinne som var berømt for sitt forhold til Perikles.[3] Hun tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i Athen, og hun kan ha hatt innflytelse på Perikles og athensk politikk. Hun nevnes i forfatterskapet til Platon, Aristofanes, Xenofon og andre forfattere på den tiden.

Hun var kjent for sin filosofiske lærdom og sin talekunst. Hun var en av Sokrates' gode venner og det sies at hun instruerte både ham, Perikles og andre i talekunstens finesser. Aspasia ble stilt for retten for «forsømmelse av gudsdyrkelsen», men ved hjelp av hennes mann Perikles som forsvarte henne ble hun frikjent.

Antikke forfattere rapporterte også at Aspasia var innehaver av et bordell, selv om disse beretningene blir bestridt av moderne forskere på grunnlag av at mange av disse individene var komediediktere som forsøkte å ramme Perikles.[4] Noen forskere setter til og med spørsmålstegn vedrørende den historiske tradisjonen om at hun var hetære, eller kurtisane, og har foreslått at hun kanskje faktisk var gift med Perikles. Aspasia hadde en sønn med Perikles, Perikles den yngre, som senere ble strategos i det athenske militæret og henrettet etter slaget ved Arginusai. Hun er antatt å ha blitt kurtisane til Lysikles, en annen athensk statsmann og general, etter at Perikles den eldre døde.

Opprinnelse og tidlige år[rediger | rediger kilde]

Aspasia var født i den joniske byen Milet (i dagens provins Aydın i Tyrkia). Lite er kjent om hennes familie med unntak av at hennes fars navn var Axiokos. Det er tydelig at hun må ha tilhørt en velstående familie, for bare de rike hadde råd til den utmerkede utdannelsen som hun fikk. Noen antikke kilder hevder at hun var en karisk krigsfange som ble omgjort til slave, men disse påstandene regnes vanligvis for falske.[5]

Det er ikke kjent hvilke omstendigheter som gjorde at hun først reiste til Athen. Oppdagelsen av en gravinskripsjon fra det 4. århundre f.Kr., som nevner navnene Axiokos og Aspasios, ledet historikeren Peter K. Bicknell til å forsøke å rekonstruere Aspasias familiebakgrunn og athenske forbindelser. Hans teori knyttet henne til Alkibiades II av Skambonidai, som ble ostrakisert fra Athen i 460 og kan ha tilbrakt sitt eksil i Milet. Bicknell hevder at etter hans eksil, reiste den eldre Alkibiades til Milet hvor han giftet seg med datteren til en Axiokos. Alkibiades reiste tydeligvis tilbake til Athen med sin nye kone og hennes yngre søster, Aspasia. Bicknell hevder at det første barnet i dette ekteskapet ble kalt Axiokos (onkel av den berømte Alkibiades) og det andre Aspasios. Han fastholder også at Perikles møtte Aspasia gjennom sine nære forbindelser med Alkibiades' hjem.[6]

Livet i Athen[rediger | rediger kilde]

Jean-Léon Gérôme (1824–1904): Sokrates oppsøker Alkibiades i hjemmet til Aspasia, 1861

Ifølge de omstridte uttalelsene til de antikke forfatterne og noen moderne forskere, ble Aspasia en hetære i Athen og drev antagelig et bordell.[7] Hetærer var profesjonelle underholdere i overklassen, i tillegg til kurtisaner. De skilte seg fra de fleste athenske kvinner i at de var godt utdannet, ofte til høyere standard som i Aspasias tilfelle, var uavhengige og betalte skatt.[8] De var det nærmeste en kom frigjorte kvinner, og Aspasia som ble en livlig figur i athensk sosietet, var antagelig et opplagt eksempel.[9] Ifølge Plutark ble Aspasia sammenlignet med den berømte Thargelia, en annen berømt jonisk hetære i antikk tid.

Siden hun var utlending og muligens hetære, var Aspasia fri fra lovens restriksjoner som begrenset gifte kvinner til sitt hjem, og kunne derfor delta i det offentlige liv i byen. Hun ble elskerinnen til statsmannen Perikles tidlig i 440–årene. Etter at han skilte seg fra sin første kone (ca. 445), begynte Aspasia å leve sammen med ham, selv om deres status forblir omstridt.[10] Deres sønn, Perikles den yngre, må ha blitt født før 440. Aspasia må ha vært ganske ung, dersom hun klarte å gi Lysikles et barn rundt 428.[11]

I sosiale lag var Aspasia kjent for sin evne til å konversere og gi råd mer enn bare å være et fysisk skjønnhetsobjekt. Ifølge Plutark ble deres hjem et intellektuelt sentrum i Athen som tiltrakk seg de fremste forfatterne og tenkerne, inkludert filosofen Sokrates. Biografiforfatteren skriver at til tross for hennes umoralske liv, tok athenske menn med seg sine koner for å høre henne konversere.[12]

Personlige og juridiske angrep[rediger | rediger kilde]

Perikles, Aspasia og deres venner var ikke immune fra angrep siden dominans i det demokratiske Athen ikke tilsvarte absolutt styre.[13] Hennes forhold til Perikles og hennes underliggende politiske innflytelse skapte mange reaksjoner. Donald Kagan, en historiker ved Yale University, tror at Aspasia var spesielt upopulær i årene etter den samoiske krig.[14] Samos var i 440 i krig med Milet over Priene, en antikk by i Jonia ved foten av Mykale. Miletene kom til Athen for å legge frem sin sak mot samoerne. Da athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for Athen, nektet samoerne. I respons vedtok Perikles et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos. Felttoget viste seg å være vanskelig og athenerne ble påført tunge tap før Samos var beseiret. Ifølge Plutark ble det antatt at Aspasia, som kom fra Milet, var ansvarlig for den samoiske krig, og at Perikles hadde dømt mot og angrepet Samos for å glede henne.

«Så langt var ikke det onde så alvorlig og vi var de eneste som led. Men nå dro noen unge drukkenbolter til Megare og tok med seg kurtisanen Simaitha. Megarerne var såret og dro så avgårde med to prostituerte fra Aspasias hus, og for disse tre horene ble Hellas satt i flammer. Perikles, med brennende raseri på sin olympiske høyde, slapp løs lynet, fikk torden til å tundre, vekket Hellas og vedtok et edikt som lød som sangen, at megarene skulle bannlyses både fra vårt land og fra våre markeder og fra sjøen og fra kontinentet.»
Fra Aristofanes' komedie, Akarnaniene (523-533)

Før utbruddet av Peloponneskrigen (431–404), stod Perikles, noen av hans nærmeste, og Aspasia, overfor en rekke personlige og juridiske angrep. Aspasia ble særlig anklaget for å korrumpere kvinnene i Athen, for å tilfredsstille Perikles' perversjoner. Ifølge Plutark ble hun ført for retten for umoral, med komediepoeten Hermippos som anklager. Alle disse anklagene var antagelig ingenting mer enn ubevist sladder, men hele opplevelsen var bitter for den athenske lederen. Selv om Aspasia ble frikjent, takket være et sjeldent følsomt utbrudd fra Perikles, døde Fidias i fengsel. En annen venn av ham, Anaxagoras, ble angrepet av ekklesiaen for hans religiøse tro. Ifølge Kagan er det mulig at Aspasias rettssak og frifinnelse var senere diktning «hvor virkelig sladder, mistanker og uvørne vitser ble omgjort til en tenkt rettssak.» Anthony J. Podlecki, professor i klassisk historie ved University of British Columbia, antar at Plutark eller hans kilde muligens misforstod en scene i en komedie.[15] Kagan hevder at selv om vi tror på disse fortellingene, ble Aspasia frigjort med eller uten Perikles hjelp.[16]

Aristofanes legger i Akarnaniene skylden for Peloponneskrigen på Aspasia. Han hevder at det megariske dekretet til Perikles, som ekskluderte Megara fra handel med Athen eller hennes allierte, var hevn for at megarere kidnappet prostituerte fra huset til Aspasia. Aristofanes beskrivelse av Aspasia, som ansvarlig for utbruddet av krigen med Sparta, kan reflektere minnet om den tidligere episoden som involverte Milet og Samos.[17] Plutark beretter også om ertende kommentarer fra andre komiske poeter som Evpolis og Kratinos. Ifølge Podlecki, er det Dovris som har lagt frem synet om at Aspasia satte i gang både samoerkrigen og Peloponneskrigen.[18]

Aspasia ble kalt den «nye Omfale», «Deianeira», «Hera» og «Helena».[19] Ytterligere angrep på Perikles' forhold med Aspasia nevnes av Athenaios.[20] Selv Perikles' egen sønn Xanthippos som hadde politiske ambisjoner, nølte ikke med å sladre om sin fars privatliv.

Senere år og død[rediger | rediger kilde]

Byste av Perikles, Altes Museum i Berlin

Under pesten i Athen i 429 ble Perikles vitne til at hans søster og begge sine legitime sønner, Xanthippos og Paralos som han hadde ned sin første kone, døde. Han brøt ut i tårer, og selv ikke Aspasias tilstedeværelse kunne trøste ham. Rett før han døde tillot athenerne en endring i borgerskapsloven fra 451 som gjorde at hans halvt athenske sønn med Aspasia, Perikles den yngre, ble borger og hans legitime arving. Denne beslutningen var spesiell med tanke på at Perikles selv hadde foreslått loven som begrenset borgerskapet til de med athenske foreldre på begge sider.[21] Perikles døde av sykdommen høsten 429.

Plutark siterer Aiskhines Sokratikos som skrev en dialog om Aspasia (nå tapt), og sier at Aspasia etter Perikles' død levde med Lysikles, en athensk general og demokratisk leder som hun fikk en annen sønn med. Han sier videre at hun gjorde ham til den fremste mann i Athen. Lysikles ble drept i kamper i 428. Med Lysikles' død ender samtidige nedtegnelser. Det er for eksempel ukjent om hun var i live da hennes sønn, Perikles, ble valgt til general eller da han ble henrettet etter slaget ved Arginusai. Tidspunktet for hennes død som de fleste historikere gir (ca. 401–400) er basert på den antagelse at Aspasia døde før henrettelsen av Sokrates i 399, en kronologi som er implisert i strukturen til Aiskhines' Aspasia.

Referanser i filosofiske verk[rediger | rediger kilde]

Aspasia dukker opp i de filosofiske skriftene til Platon, Xenofon, Aiskines Sokratikos og Antisthenes. Noen forskere hevder at Platon ikke var imponert over hennes intelligens og humor og baserte sin karakter Diotima i Symposium på henne, mens andre foreslår at Diotima faktisk var en historisk person.[22][23] Ifølge Charles Kahn, professor i filosofi ved University of Pennsylvania, er Diotima på mange måter Platons respons på Aiskhines' Aspasia.[24]

«Nå, siden det er antatt at han på denne måten dro mot samioerne for å glede Aspasia, må det være på sin plass å stille spørsmål ved hvilken kunst eller makt denne kvinnen hadde, i den grad at hun kontrollerte den fremste mann i staten slik det passet henne, og fikk filosofene til å diskutere henne i utstrakte begreper og over lengre tid.»
Plutark, Perikles, XXIV

I Menexenos latterligjør Platon Aspasias forhold til Perikles[25], og han siterer Sokrates som han mener ironisk hevdet at hun var trener for mange talere. Sokrates' intensjon er å baktale Perikles' retoriske berømmelse og hevdet dermed ironisk at siden den athenske statsmannen var utdannet av Aspasia, ville han være overlegen i retorikk ovenfor en som var utdannet av Antifon. Platon antar også at Aspasia forfattet begravelsestalen og angriper sine samtidiges beundring av Perikles.[26] Kahn fastholder at Platon har tatt fra Aiskhines motivet av Aspasia som lærer i retorikk for Perikles og Sokrates. Platons Aspasia og Aristofanes' Lysistrata er antagelig to unntak fra regelen om kvinners manglende evne som talere som rådet på den tiden, selv om disse fiktive karakterene ikke forteller oss noen ting om den faktiske statusen til kvinner i Athen.[27] Martha L. Rose, professor i historie ved Truman State University, forklarer at «det er bare i komedien at hunder går til søksmål, fugler styrer eller kvinner taler retorisk».[28]

Xenofon nevner Aspasia to ganger i sine sokratiske nedtegnelser: i Memorabilia og i Oikonomikos. I begge tilfeller anbefales hennes råd av Sokrates til Kritobolos. I Memorabilia siterer Sokrates Aspasoa i at en giftekniv burde rapportere sannhet om de gode karakteristikkene til en mann.[29] I Oikonomikos henviser Sokrates til Aspasia som mer kunnskapsrik i hushold enn det økonomiske partnerskapet mellom mann og kvinne.[30]

Maleri av Hector Leroux (1682 - 1740), som portretterer Perikles og Aspesia som beundrer den gigantiske statuen av Athene i Fidias' verksted.

Aiskhines Sokratikos og Antisthenes oppkalte begge en sokratisk dialog etter Aspasia, men ingen av dem har overlevd med unntak av fragmenter. En betydelig kilde for Aiskhines Sokratikos' Aspasia er Athenaios, Plutark og Cicero. I dialogen anbefaler Sokrates at Kallias skulle sende sin sønn Hipponikos til Aspasia for å få instruksjoner. Da Kallias trekker på nesen over å ha en kvinnelig lærer, bemerker Sokrates at Aspasia hadde betydelig innflytelse over Perikles, og etter hans død, Lysikles. I en del av dialogen som er tatt vare på av Cicero på latin, figurerer Aspasia som en «kvinnelig Sokrates», som først råder Xenofons kone og så Xenofon selv (ikke den berømte historikeren) om å skaffe seg dyder gjennom selvinnsikt.[31] Aiskhenes presenterer Aspasia som en utmerket lærer og inspirator og forbinder disse dydene med hennes status som hetære.[32] Ifølge Kahn er hver enkelt episode i Aiskhenes' Aspasia ikke bare fiktiv, men utrolig.[33]

Selvportrett av Marie Bouliard som Aspasia, 1794

Av Antisthenes' Aspasia er bare to eller tre sitat intakt. Denne dialogen inneholder mye sladder, men også anekdoter om Perikles' biografi.[34] Antisthenes ser ut å ha angrepet ikke bare Aspasia, men hele familien til Perikles, inkludert hans sønner. Filosofen tror at den store statsmannen valgte nytelsenes liv fremfor dydenes.[35] Dermed er Aspasia presentert som personifikasjonen av et liv hengitt til seksualitet.

Aspasia dukker opp i flere betydelig verk i moderne litteratur. Hennes romantiske forbindelse med Perikles har inspirert noen av de mest brømte romanforfatterne og poetene i de siste århundrene. Særlig romantikerne sent i det 19. århundre og de historiske romanforfatterne i det 20. århundre fant i deres fortelling en uutømmelig kilde til inspirasjon. Lydia Child, en amerikansk abolisjonist, romanforfatter og journalist, publiserte i 1835 en klassisk romanse plassert i Perikles' og Aspasias tid. Denne boken regnes som den mest vellykkede og gjennomførte blant forfatterens verk, siden de kvinnelige karakterene, særlig Aspasia, portretteres med stor skjønnhet og finesse.[36]

Walter Savage Landor, en engelsk forfatter og poet, publiserte i 1836 Pericles and Aspasia, en av hans mest berømte bøker. Boken er en gjenskapelse av det klassiske Athen gjennom en rekke tenkte brev som inneholdt tallrike dikt. Brevene bryter jevnlig med faktisk historie, men forsøker å fange ånden i Perikles' tid.[37] Robert Hamerling er en annen romanforfatter og poet som var inspirert av Aspasias personlighet. Han publiserte i 1876 sin roman Aspasia, en bok om manérene og moralen på Perikles' tid og er et verk av kulturell og historisk interesse. Giacomo Leopardi, en italiensk poet som var influert av romantikkens bevegelse, publiserte en gruppe på fem dikt kjent som Aspasias sirkel. Disse diktene var inspirert av hans smertelige opplevelse av desperat og ikke gjengjeldte kjærlighet til en kvinne som het Fanny Targioni Tozzetti. Leopardi kalte denne personen Aspasia, etter Perikles ledsager.[38]

Romanforfatteren og manusforfatteren George Cram Cook produserte i 1918 sitt første skuespill i full lengde, The Athenian Woman, som portretterte Aspasia i ledelsen for en fredsstreik.[39] Cook kombinerte et antikrigstema med en gresk bakgrunn.[40] Den amerikanske forfatteren Gertrude Atherton behandlet i The Immortal Marriage (1927) fortellingen om Perikles og Aspasia og illustrerte perioden til den samoiske krigen, Peloponneskrigen og epidemien i Athen.

Berømmelse og vurdering[rediger | rediger kilde]

Aspasias navn er nært forbundet med Perikles' ære og berømmelse.[41] Plutark aksepterer henne både som en politisk og intellektuell figur og uttrykker sin beundring for en kvinne som «klarte å glede de fremste mennene i staten og klarte å diskutere filosofi i lengre tid med korrekte begrep.» Biografiforfatteren sier at Aspasia ble så kjent at selv Kyros den yngre som dro i krig mot kong Artaxerxes II av Persia, oppkalte en av sine konkubiner etter henne som før ble kalt Milto. Etter at Kyros falt i kamp, ble denne kvinnen ført som fange til kongen og fikk innflytelse over ham. Lukian kaller Aspasia «visdommens modell», «den beundrede av de beundringsverdige olymperne» og roser «hennes politiske kunnskap og innsikt, hennes skarpsindighet og gjennomtrengning».[42] En syrisk tekst som Aspasia skal ha skrevet en tale til og instruert en mann til å lese den for henne, bekrefter Aspasias retoriske berømmelse.[43] Aspasia skal ifølge Suda, en bysantinsk encyklopedi fra det 10. århundre, ha vært «flinke med tanke på ord», en sofist og ha undervist i retorikk.[44]

«Så må jeg avbilde visdom, og her har jeg for anledningen mange modeller, de fleste av dem antikke. En kommer som fruen selv fra Jonia. Kunstnerne skal være Aiskhines og Sokrates hans mester, mest realistisk av malere, for deres hjerte var i deres verk. Vi kunne ikke valgt en bedre visdomsmodell enn miletiske Aspasia, den beundrede av de beundringsverdige olymperne. Hennes politiske kunnskap og innsikt, hennes skarpsindighet og gjennomtrengning, skal alle overføres til vårt lerret etter deres perfekte mål. Men Aspasia er bare tatt vare på for oss i miniatyr, våre proporsjoner må være de til en koloss.»
Lukian, Et portrettstudium, XVII

På grunnlag av slike vurderinger hevder forskere som Cheryl Glenn, professor ved Pennsylvania State University, at Aspasia ser ut til å ha vært den eneste kvinnen i det klassiske Hellas som utmerket seg i den offentlige sfære og må ha influert Perikles i sammensetningen av hans taler.[45] Noen forskere tror at Aspasia åpnet et akademi for unge kvinner fra høyere familier eller oppfant den sokratiske metode.[46][47] Men Robert W. Wallace, professor i klassisk historie ved Northwestern University understreker at «vi kan ikke akseptere som historisk vitsen om at Aspasia lærte Perikles hvordan han skulle snakke og dermed var mester i retorikk eller filosofi.» Ifølge Wallace kan den intellektuelle rollen som Aspasia fikk av Platon ha kommet fra komedien. Kagan beskriver Aspasia som «en skjønn, uavhengig, briljant smart ung kvinne som var i stand til å holde samtalen i gang med de beste hodene i Hellas og i diskusjon og belysning av ethvert spørsmål med sin mann».[48] Roger Just, professor i sosialantropologi ved University of Kent, tror at Aspasia var en eksepsjonell figur, men hennes eksempel alene er nok til å understreke det faktum at enhver kvinne som ble intellektuelt og sosialt likeverdig med mennene måtte være en hetære. Ifølge Sr. Prudence Allen, filosof og undervisende professor, flyttet Aspasia potensialet at kvinner kunne bli filosofer et steg lenger frem fra de poetiske inspirasjonene til Sapfo.

Historikken i hennes liv[rediger | rediger kilde]

Hovedproblemet forblir, slik Jona Lendering poengterer[49], at det meste man vet om Aspasia er basert på rene hypoteser. Thukydid nevner henne ikke; våre eneste kilder er usikre representasjoner og spekulasjoner nedtegnet av menn i litteratur og filosofi som ikke brydde seg om Aspasia som historisk karakter. Derfor får vi en rekke motsigende porteretter; hun er enten en god kone som Thiano, eller en kombinasjon av kurtisane og prostituert, som Thargelia .[50] Dette er grunnen til at moderne forskere uttrykker sin skepsis om den faktiske historikken i Aspasias liv.

Ifølge Wallace «har Aspasia, for oss, nesten ingen historisk realitet.» Madeleine M. Henry, professor i klassisk historie ved Iowa State University, fastholder at «biografiske anekdoter som dukket opp i antikken om Aspasia er svært fargerike, nesten helt uverifiserbare og fremdeles i live i det 20. århundre.» Hun konkluderer til slutt med at «det er bare mulig å kartlegge de minste mulighetene for [Aspasias] liv».[51] Ifølge Charles W. Fornara og Loren J. Samons II, professorer i klassisk historie og historie, «kan det godt hende, så langt vi vet, at den reelle Aspasia var mer enn passende for hennes fiktive motpart.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ D. Nails, The People of Plato, 58-59
  2. ^ P. O'Grady, Aspasia of Miletus
  3. ^ S. Monoson, Plato's Democratic Entanglements, 195
  4. ^ R.W. Wallace, Review of Henry's book
  5. ^ J. Lendering, Aspasia of Miletus
  6. ^ P.J. Bicknell, Axiochus Alkibiadou, Aspasia and Aspasios, 240-250
  7. ^ R. Just,Women in Athenian Law and Life",144
  8. ^ A. Southall, The City in Time and Space, 63
  9. ^ B. Arkins, Sexuality in Fifth-Century Athens
  10. ^ M. Ostwald, Athens as a Cultural Center, 310
  11. ^ P.A. Stadter, A Commentary on Plutarch's Pericles, 239
  12. ^ H.G. Adams, A Cyclopaedia of Female Biography, 75-76
  13. ^ Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 31
  14. ^ D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 197
  15. ^ A.J. Podlecki, Pericles and his Circle, 33
  16. ^ D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 201
  17. ^ A. Powell, The Greek World, 259-261
  18. ^ A.J. Podlecki, Pericles and his Circle, 126
  19. ^ Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 162-166
  20. ^ Athenaeus, Deipnosophistae, 533c-d
  21. ^ W. Smith, A History of Greece, 271
  22. ^ K. Wider, «Women philosophers in the Ancient Greek World», 21-62
  23. ^ I. Sykoutris, Symposium (Introduction and Comments), 152-153
  24. ^ C.H. Kahn, Plato and the Socratic Dialogue, 26-27
  25. ^ P. Allen, The Concept of Woman, 29-30
  26. ^ S. Monoson, Plato's Democratic Entanglements, 182-186
  27. ^ K. Rothwell, Politics & Persuasion in Aristophanes' Ecclesiazusae, 22
  28. ^ M.L. Rose, The Staff of Oedipus, 62
  29. ^ Xenofon, Memorabilia, 2, 6.36
  30. ^ Xenophon, Oeconomicus, 3.14
  31. ^ Cicero, De Inventione, I, 51-53
  32. ^ C.H. Kahn, Aeschines on Socratic Eros, 96-99
  33. ^ C.H. Kahn, Plato and the Socratic Dialogue, 34
  34. ^ Bolansée-Schepens-Theys-Engels, Biographie, 104
  35. ^ C.H. Kahn, Plato and the Socratic Dialogue, 9
  36. ^ E.A. Duyckinc-G.L. Duyckinck, Cyclopedia of American Literature, 198
  37. ^ R. MacDonald Alden, Readings in English Prose, 195
  38. ^ M. Brose, A Companion to European Romanticism, 271
  39. ^ D.D. Anderson, The Literature of the Midwest, 120
  40. ^ M Noe, Analysis of the Midwestern Character
  41. ^ K. Paparrigopoulos, Ab, 220
  42. ^ Lucian, A Portrait Study, XVII
  43. ^ L. McClure, Spoken like a Woman, 20
  44. ^ Suda, artikkel Aspasia
  45. ^ C. Glenn, Remapping Rhetorical Territory , 180-199
  46. ^ Jarratt-Onq, Aspasia: Rhetoric, Gender, and Colonial Ideology, 9-24
  47. ^ C. Glenn, Locating Aspasia on the Rhetorical Map, 23
  48. ^ D.Kagan, Pericles of Athens and the Birth of Democracy, 182
  49. ^ [1]
  50. ^ J.E. Taylor, Jewish Women Philosophers of First-Century Alexandria, 187
  51. ^ M. Henry, Prisoner of History, 3, 10, 127-128

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder (greske og romerske)

Sekundærkilder

  • Adams, Henry Gardiner (1857). A Cyclopaedia of Female Biography. Groombridge.
  • Allen, Prudence (1997). «The Pluralists: Aspasia», The Concept of Woman: The Aristotelian Revolution, 750 B.C. – A.D. 1250. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 0-8028-4270-4.
  • Arkins, Brian (1994). «Sexuality in Fifth-Century Athens». «Classics Ireland» 1. Retrieved on 2006-08-29.
  • "Aspasia". Encyclopaedia Britannica. (2002).
  • Bicknell, Peter J. (1982). «Axiochus Alkibiadou, Aspasia and Aspasios». «L'Antiquité Classique» 51 (No.3): 240-250.
  • Bolansée, Schepens, Theys, Engels (1989). «Antisthenes of Athens», Die Fragmente Der Griechischen Historiker: A. Biography. Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-11094-1.
  • Cecilia Cozzi. Aspasia, story of a woman, historical novel (italian), David and Matthaus, 2014 Italy. ISBN 978-88-98899-01-2
  • Margaret, Brose (2005). «Ugo Foscolo and Giacomo Leopardi», A Companion to European Romanticism redigert av Michael Ferber. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-1039-2.
  • Duyckinck, G.L., Duyckinc, E.A. (1856). Cyclopedia of American Literature.
  • Fornara Charles W., Loren J. Samons II (1991). Athens from Cleisthenes to Pericles. Berkeley: University of California Press.
  • Glenn, Cheryl (1997). «Locating Aspasia on the Rhetorical Map», Listening to Their Voices. Univ of South Carolina Press. ISBN 1-57003-172-X.
  • Glenn, Cheryl (1994). «Sex, Lies, and Manuscript: Refiguring Aspasia in the History of Rhetoric». «Composition and Communication» 45 (No.4): 180-199.
  • Gomme, Arnold W. (1977). «The Position of Women in Athens in the Fifth and Fourth Centurie BC», Essays in Greek History & Literature. Ayer Publishing. ISBN 0-8369-0481-8.
  • Anderson, D.D. (2001). «The Origins and Development of the Literature of the Midwest», Dictionary of Midwestern Literature: Volume One: The Authors av Philip A Greasley. Indiana University Press. ISBN 0-253-33609-0.
  • Jarratt, Susan, Onq, Rory (1995). «Aspasia: Rhetoric, Gender, and Colonial Ideology», Reclaiming Rhetorica redigert av Andrea A. Lunsford. Berkeley: Pittsburgh: University of Pitsburgh Press. ISBN 0-7661-9484-1.
  • MacDonald Alden, Raymond (2005). «Walter Savage Landor», Readings in English Prose of the Nineteenth Century. Kessinger Publishing. ISBN 0-8229-5553-9.
  • Henri, Madeleine M. (1995). Prisoner of History. Aspasia of Miletus and her Biographical Tradition. Oxford University Press. ISBN 0-19-508712-7.
  • Kagan, Donald (1991). Pericles of Athens and the Birth of Democracy. The Free Press. ISBN 0-684-86395-2.
  • Kagan, Donald (1989). «Athenian Politics on the Eve of the War», The Outbreak of the Peloponnesian War. Ithaca: Cornell University Press. ISBN 0-8014-9556-3.
  • Kahn, Charles H. (1997). «Antisthenes», Plato and the Socratic Dialogue. Cambridge University Press. ISBN 0-521-64830-0.
  • Kahn, Charles H. (1994). «Aeschines on Socratic Eros», The Socratic Movement redigert av Paul A. Vander Waerdt. Cornell University Press. ISBN 0-8014-9903-8.
  • Just, Roger (1991). «Personal Relationships», Women in Athenian Law and Life. Routledge (UK). ISBN 0-415-05841-4.
  • Loraux, Nicole (2003). «Aspasie, l'étrangère, l'intellectuelle», La Grèce au Féminin. Belles Lettres. ISBN 2-251-38048-5.
  • McClure, Laura (1999). «The City of Words: Speech in the Athenian Polis», Spoken Like a Woman: Speech and Gender in Athenian Drama. Princeton University Press. ISBN 0-691-01730-1.
  • McGlew, James F. (2002). «Exposing Hypocrisie: Pericles and Cratinus' Dionysalexandros», Citizens on Stage: Comedy and Political Culture in the Athenian Democracy. University of Michigan Press. ISBN 0-472-11285-6.
  • Monoson, Sara (2002). «Plato's Opposition to the Veneration of Pericles», Plato's Democratic Entanglements. Hackett Publishing. ISBN 0-691-04366-3.
  • Nails, Debra (2000). The People of Plato: A Prosopography of Plato and Other Socratics. Princeton University Press. ISBN 0-87220-564-9.
  • Ostwald, M. (1992). «Athens as a Cultural Center», The Cambridge Ancient History redigert av David M. Lewis, John Boardman, J. K. Davies, M. Ostwald (Volume V). Cambridge University Press. ISBN 0-521-23347-X.
  • Paparrigopoulos, Konstantinos (-Karolidis, Pavlos)(1925), History of the Hellenic Nation (Volume Ab). Eleftheroudakis (in Greek).
  • Podlecki, A.J. (1997). Perikles and His Circle. Routledge (UK). ISBN 0-415-06794-4.
  • Powell, Anton (1995). «Athens' Pretty Face: Anti-feminine Rhetoric and Fifth-century Controversy over the Parthenon», The Greek World. Routledge (UK). ISBN 0-415-06031-1.
  • Rose, Martha L. (2003). «Demosthenes' Stutter: Overcoming Impairment», The Staff of Oedipus. University of Michigan Press. ISBN 0-472-11339-9.
  • Rothwell, Kenneth Sprague (1990). «Critical Problems in the Ecclesiazusae», Politics and Persuasion in Aristophanes' Ecclesiazusae. Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-09185-8.
  • Smith, William (1855). «Death and Character of Pericles», A History of Greece. R. B. Collins.
  • Southall, Aidan (1999). «Greece and Rome», The City in Time and Space. Cambridge University Press. ISBN 0-521-78432-8.
  • Stadter, Philip A. (1989). A Commentary on Plutarch's Pericles. University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-1861-5.
  • Sykoutris, Ioannis (1934). Symposium (Introduction and Comments). Estia.
  • Taylor, A. E. (2001). «Minor Socratic Dialogues: Hippias Major, Hippias Minor, Ion, Menexenus», Plato: The Man and His Work. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-41605-4.
  • Taylor, Joan E. (2004). «Greece and Rome», Jewish Women Philosophers of First-Century Alexandria. Oxford University Press. ISBN 0-19-925961-5.
  • Wider, Kathleen (1986). «Women philosophers in the Ancient Greek World: Donning the Mantle». «Hypatia» 1 (No.1): 21-62.


Emneoversikt for oldtidens Hellas
Steder: Egeerhavet | Hellesponten | Makedonia | Sparta | Athen | Korint | Thermopylene | Antiokia | Alexandria | Pergamon | Milet | Delfi | Olympia | Troja
Dagligliv: Økonomi | Landbruk | Kosthold | Slaveri | Prostitusjon
Personligheter: Alkibiades | Perikles | Aspasia | Thrasybulos | Theramenes | Nikias | Aleksander den store
Filosofi: Aristoteles | Epikur | Euklid av Megara | Hippias av Elis | Platon | Sokrates
Litteratur: Homer | Hesiod | Pindar | Aiskhylos | Sofokles | Evripides | Aristofanes | Herodot | Thukydid | Xenofon | Polybios
Arkitektur: Parthenon | Artemistempelet i Efesos | Akropolis | Zevsstatuen i Olympia | Kolossen på Rhodos | Hefaisteion | Athens agora
Kriger: Perserkrigene | Peloponneskrigen | Korintkrigen | Makedonerkrigene
Kronologi: Egeisk sivilisasjon | Mykene | Mørke århundrene | Antikkens Hellas | Hellenismen | Romersk Hellas