Slaget ved Leuktra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Leuktra
Dato 371 f.Kr.
Sted Boeotia
Resultat
Thebansk seier
Parter
Theben Sparta
Kommandanter
Epaminondas Kleombrotos
Styrker
6000–7000 10 000–11 000
Tap
Ukjent Rundt 2000

Slaget ved Leuktra var et slag som ble utkjempet mellom thebanere og spartanere og deres respektive allierte i konflikten etter korintkrigen. Slaget fant sted i nabolaget til Leuktra, en landsby i Boeotia i territoriet Thespiae.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av det 4. århundre f.Kr. var byene Theben og Sparta involvert i en politisk feide og sporadisk krigføring ettersom spartanerne forsøkte å opprettholde sin posisjon som den dominerende greske bystaten, mens thebanerne kjempet for å ekspandere sin egen innflytelse. En av sakene mellom de to maktene involverte regionen Boeotia som var under den politiske innflytelsen til Theben.

Striden tilspisset seg da en koalisjon med boeotiske bystater appellerte til Sparta om å fri dem fra Thebens politiske kontroll. Spartanerne krevde at thebanerne oppløste sin okkupasjonshær. Thebanerne nektet, derfor marsjerte den spartanske kong Kleombrotos til krig fra Fokis. Han valgte ikke den enkle ruten inn i Boeotia gjennom den vanlige trassen, men marsjerte over høydene via Thisbae og tok festningen Kreosis (sammen med tolv thebanske krigsskip) før thebanerne var klar over deres nærvær. Det var her at en peloponnesisk hær på rundt 10 000–11 000 soldater ble konfrontert av en boeotiansk styrke på rundt 6 000–7 000 soldater under Epaminondas. Til tross for overlegent antall og den tvilsomme lojaliteten til de boeotianske allierte, tilbød Epaminondas slag på sletten nedenfor byen.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Øverst: Tradisjonell hoplittformasjon og fremrykning i slag. Nederst: Epaminondas' strategi ved Leuktra. Den sterke venstreflanken, mens den svake høyreflanken trakk seg tilbake. De røde blokkene viser plasseringen til elitestyrkene innenfor hver falanks.

Slaget åpnet med at de spartanske innleide peltastene (slyngekastere, spydkastere og/eller trefningsstyrker) angrep og drev tilbake de som fulgte den boetiske leiren og andre som var nølende til å kjempe. Etter dette fulgte en kavaleritrefning hvor thebanerne drev sine fiender ut av slagmarken. Innledningsvis ble det spartanske infanteriet forvirret da deres tilbaketrekkende kavaleri ødela Kleombrotos' forsøk på å utmanøvrere den thebanske falanksen på flankene, og ble selv fanget på flanken av Pelopidas og den hellige banden av Theben. Avgjørelsen ble så utkjempet mellom de thebanske og spartanske fotsoldatene.

Den normale praksisen til spartanerne (og grekerne generelt) var å etablere sitt tungt bevæpnede infanteri i en solid masse, eller falanks, rundt åtte til tolv mann dyp. Dette var regnet for å skape den beste balansen mellom dybde (og presskraften den skapte) og bredde, dvs område falanksen dekket i fronten av slaglinjen. For å forhindre den berømte høyredriften i falanksen, plasserte greske kommandanter tradisjonelt de mest erfarne, høyest respekterte og vanligvis dødeligste styrker på høyre ving. Til sammenligning ble de minst innflytelsesrike styrkene ofte plassert på venstre ving.

I et betydelig brudd med tradisjonen plasserte Epaminondas sitt kavaleri og en femti mann dyp kolonne av thebansk infanteri på sin venstre flanke, og sendte denne styrken fremover mot spartanernes høyre flanke. Hans tynnere og svakere kolonner i sentrum og på høyre flanke ble satt opp slik at de var lenger til høyre og lenger bak den fremrykkende kolonnen i en såkalt echelonformasjon.

Fotsoldatene angrep, og den spartanske tolv mann dype formasjonen på høyre flanke kunne ikke ta imot det tunge innslaget til motstandernes 50 mann dype kolonne. En kort pressekamp fulgte, hvor spartanerne forsøkte å holde igjen for den gigantiske massen av thebanere og den hellige banden til de ble bokstavelig talt overkjørt av den enorme kolonnen. Spartanernes høyre ble kastet bakover med et tap på 1000 menn, av disse var 400 spartanske borgere, inkludert kong Kleombrotos. Innen det thebanske sentrum og den høyre flanken rykket frem til punktet der de møtte fienden, var den høyre flanken knust.

Resten av peloponneserne som var uvillige deltakere, trakk seg tilbake og etterlot slagmarken til fienden da de så at deres høyre flanke var slått. En nyankommen thessalisk hær under Jason av Ferae overbeviste en spartansk forsterkningsstyrke under Arkhidamos til å trekke seg tilbake, mens thebanerne ble overtalt til ikke å fortsette angrepet på de overlevende spartanerne.

Historisk betydning[rediger | rediger kilde]

Slaget er av stor betydning i gresk historie. Epaminondas brøt ikke bare med tradisjonelle taktiske metoder i sin tid, men markerte en revolusjon i militærtaktikk. Dette er det første kjente tilfellet av en skjev infanterioppstilling og en av de første overlagte konsentrasjonene av angrep på vitale punkter i fiendens linje. Den nye taktikken til falanksen som ble introdusert av Epominondas, brukte for første gang i militærhistorien de moderne prinsippene om lokal overlegen makt.

Bruken av disse taktikkene var kanskje et direkte resultat av bruken av lignende manøvrer utført av Pagondas, hans landsmann, under slaget ved Delion. Videre er det ingen tvil om at Filip II av Makedonia som studerte og bodde i Theben, var sterkt influert av slaget til å utvikle sin egen, svært effektive vinkel på taktikker og utrustning. Hans sønn Aleksander ville fortsette å utvikle sin fars teorier til et helt annet nivå.

Historikerne Victor Davis Hanson og Donald Kagan, blant andre, har hevdet at Epominondas såkalte «skjeve formasjon» ikke var en ment og gjennomtenkt oppfinnelse i infanteritaktikk, men mer en smart respons på omstendighetene. Siden Epominondas hadde samlet sin venstre flanke slik at den var 50 mann dyp, var resten av hans enhet nødvendigvis etterlatt med færre styrker enn normalt. Dette betydde at deres opprettholdelse av åtte til tolv mann dype kolonne måtte skje på bekostning av enten antall kompanier eller deres bredde. Siden Epaminondas allerede var tallmessig underlegen, hadde han ikke annet valg enn å danne færre kompanier og marsjere dem diagonalt mot den langt større spartanske linjen for å angripe så mye som mulig. Hanson og Kagans argument er derfor at taktikken var mer utvidet enn noe annet. Uansett hva som var motivasjonen, forblir faktaet at taktikken representerte en nyvinning og var uten tvil svært effektiv.

Slagets politiske effekter var langtrekkende. Tapene i materiell styrke og prestisje som ble påført spartanerne ved Leuktra og i det påfølgende slaget ved Mantinea var viktige i å ta fra dem deres overherredømme i Hellas. Derfor endret slaget for alltid den greske maktbalansen siden Sparta ble fratatt sin tidligere viktighet og var redusert til en annenrangs makt blant de greske bystatene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]