Herakleidene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herakles med sin sønn Hyllos, en av herakleidene, statue Louvre.

Herakleidene (Gammelgresk: Ἡρακλεῖδαι) er i gresk mytologi de tallrike etterkommerne av Herakles, og i snevrere forstand etterkommerne av Hyllos, den eldste sønnen av Herakles og Deianeira. Andre herakleidere var Makaria, Lamos, Manto, Bianor, Tlepolemos og Telephos. Disse herakleidere var en gruppe av doriske legendariske konger som erobret peloponnesisk kongedømmet Mykene, Sparta og Argos. I henhold til den litterære tradisjon i gresk mytologi hevdet de sin rett ril herske via deres stamfar.

Etter den tyske forskeren Karl Otfried Müllers bok Die Dorier (1830, engelsk oversettelse 1839), bind I. kapittel 3, ble deres dominans knyttet til en «dorisk invasjon». Selv om detaljene i genealogien skiller seg fra den ene antikke forfatteren til den andre, er den kulturelle betydningen av det mytiske temaet, at de var etterkommere av Herakles, forvist etter hans død, og kom tilbake en del generasjoner senere i hva som kalles «Herakleidenes hjemkomst», og krevde det land som deres forfedre hadde hersket over i mykenske Hellas, hvilket var tilskrevet det opphavelige rettsgrunnlaget av en tradisjonelle herskerfamilie som sporet deres opprinnelse og således deres lovlige rett, til Herakles.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]