Den saksiske kysten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De ni britiske saksiske kystborger nine British Saxon Shore i Notitia Dignitatum.

Den saksiske kysten (latin litus Saxonicum, engelsk The Saxon Shore) var en militær myndighet på slutten av romersk tid og Romerriket som besto av rekke av befestninger på begge sider av den engelske kanal og en militær flåte. Den ble etablert på slutten av 200-tallet og var ledet av «greven av den saksiske kysten». På slutten av 300-tallet var hans funksjoner begrenset til Britannia mens befestningene på gallisk side ble reetablert som adskilte kommandoer. Flere av disse befestninger er blitt bevart i østlige og sørøstlige England.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I løpet av den siste halvdelen av 200-tallet gjennomgikk Romerriket en alvorlig krise. Internt var riket svekket av borgerkriger, voldelige etterfølgelser av keisere som varte i kort tid, og provinser som løsrev seg fra riket. Eksternt møtte Romerriket en ny bølge av angrep fra barbariske stammer. Det meste av Britannia hadde vært en romersk provins siden midten av 1. århundre. Det var beskyttet mot angrep fra nord av to lange befestningsverker, Hadrians mur og Den antoninske mur, mens kanalen ble patruljert av en romersk flåte kalt Classis Britannica (bokstavelig «Den britiske flåte», men i betydningen «flåten i de britiske farvann») som holdt pirater og herjingsmenn til sjøs unna.

Etter hvert som grensene kom under stadig økende ytre press ble det gjennomført storstilte befestningsverker over hele Romerriket for å beskytte byene og vokte strategisk viktige steder. Det er i denne sammenhengen at festningene langs den britiske og den galliske kysten ble reist. Allerede på 230-tallet, under keiser Alexander Severus, hadde flere militære enheter blitt trukket tilbake fra den nordlige grensen og plassert i garnison på lokaliseringer i sørlige Britannia. Det ble bygget nye festninger ved Brancaster, Caister-on-Sea og Reculver. Dover var allerede befestet siden tidlig på 100-tallet, og mens andre festninger ble reist i perioden 270- og 290-tallet, ble den komplette lenken med festningsverker fullført.

Meningen av begrepet og funksjonen[rediger | rediger kilde]

Den fullstendige befestningsystemet ved Den saksiske kysten på begge sider av den engelske kanal.

De eneste samtidige referanser som er bevart som nevner navnet «den saksiske kysten» er Notitia Dignitatum fra slutten av 300-tallet. Det lister kystens kommandant, Comes Litoris Saxonici per Britanniam («Greven av den saksiske kysten i Britannia»), og oppgir navnene på steder som lå under hans kommando og deres respektive antall av militært personell.[1] Imidlertid på mangel av ytterligere dokumentasjon har forskernes teorier variert til det nøyaktige meningen av navnet, og til kjeden av festninger, deres vesen og hensikt.

To fortolkninger har blitt fremmet til meningen av adjektivet «saksisk»: enten en kyst angrepet av saksere (i den generelle betydningen germanere), eller en kyst bevoktet av saksere. Den siste hypotesen har mottatt i det minste delvis støtte fra arkeologiske funn da gjenstander i germansk stil er blitt avdekket i graver. Bosetninger av saksere og andre germanere i området sørøstlige England og på nordkysten av Gallia rundt Boulogne-sur-Mer og Bayeux er sikkert dokumentert fra midten av 400-tallet og framover.[2] Særlig langs den galliske kysten er bosetninger av germanske stammer sikkert dokumentert. Krønikeren og historikeren Eutropius nevner at i løpet av 280-tallet var sjøen langs kystene av Belgica og Armorica «befengt med frankere og saksere», og det var av den grunn at den romerske feltherren Carausius ført ble utpekt for å ta ansvaret av Classis Britannica.[3] I tillegg nedtegner Notitia Dignitatum tilstedeværelsen av tallrike germanske stammer, hovedsakelig frankere og svebere, som tjente som laeti i den romerske hæren på slutten av 300-tallet.[4]

Den andre fortolkningen, støttet av Stephen Johnson, hevder at festningene fungerte som et kystforsvar mot sjøfarende angripere, hovedsakelig saksere og frankere,[5] og fungerte som baser for den romerske flåten mot dem. Dette synet er styrket av eksistensen av en parallell kjede av festningsverker på andre siden av kanalen langs nordkysten av Gallia som da komplimenterte de britiske festningene, og understreker et felles forsvarssystem.[6]

Festningsmurene ved Burgh Castle.

Andre forskere som John Cotterill har imidlertid betraktet trusselen av germanske angripere, i det minste på 200- og tidlig på 300-tallet, som overdrevet. Konstruksjonen av festningene ved Brancaster, Caister-on-Sea og Reculver tidlig på 200-tallet og deres lokalisering ved strategiske elvemunninger på farbare elver er tolket som en indikasjon på en helt annen funksjon, som befestede forskyningsbaser og transportpunkter til fra Britannia-Gallia, uten noe forhold (i det minste på denne tiden) til å motstå pirater og sjøfarende angripere.[7] Dette synet er støtte av samtidige referanser til forsyninger for hæren til keiser Flavius Claudius Julianus med korn fra Britannia i løpet av hans militære kampanje i Gallia i 359,[8] og deres nytte som sikre landgangsteder av grev Theodosius under nedkjempelsen av Conspiratio barbarica, «barbarenes sammensvergelse», noen få år senere.[9]

Levningene av Rutupiæ, den romerske festningen ved Richborough i Kent.

Ytterligere en teori som er blitt fremmet av D.A. White var at det omfattende systemet av store steinfestninger var i urimelig stor i forhold til enhver trussel som germanske pirater utgjorde, og at de ble egentlig oppført i forbindelse med at Carausius og Allectus løsrev seg fra Romerriket i det karausiske opprør i 289-296, og hadde en helt annen fiende for øye: de ble oppført for å forhindre at Britannia ble gjenerobret av Romerriket. Dette synet, om enn i stor grad bestridt av andre forskere, har i senere tid funnet delvis støtte i arkeologiske funn ved Pevensey som har datert festningens konstruksjon til tidlig på 290-tallet.[10]

Hva enn som var det opprinnelige formålet, det er sikkert at i de siste tiårene av 300-tallet ble festningene og deres garnisoner anvendt i operasjoner mot frankiske og saksiske pirater. Romersk kontroll over området var aldri blitt helt gjeninnført etter den barbariske sammensvergelsen, og Britannia ble oppgitt av Romerriket i 407 og Armorica likeledes kort tid etter. Festningene ble fortsatt bemannet i de påfølgende tiårene, og i Britannia i særdeleshet var flere av festningene i operasjon godt inn i den angelsaksiske perioden.

Festningene[rediger | rediger kilde]

Romersk fyrtårn ved festning Dover Castle.

I Britannia[rediger | rediger kilde]

De ni festningene som er nevnt i Notitia Dignitatum for Britannia er listet her, fra nord til sør, med deres garnisoner.[1]

Det er få andre steder som åpenbart tilhørte systemet av den britiske avdelingen saksiske kysten (den såkalte «Wash-Solent limes»), skjønt de inkluderte ikke Notitia, slik som med festningene ved Walton, Suffolk, som har i dag sunket ned i sjøen grunnet erosjon, og ved Caister-on-Sea. I sør er Carisbrooke CastleIsle of Wight og Clausentum (Bitterne, i dagens Southampton) er også nedtegnet som et vestvendt utvidelse av kjeden med festningsverker.

Andre steder som sannsynlig er tilknyttet systemet langs den saksiske kysten er de nedsukne festningene ved Skegness, og levningene av hva som antagelig er en signalposter ved Thornham, Corton og Hadleigh.[14]

Lengre nordover langs kysten tok vernetiltakene form som sentrale lagre ved Lindum (Lincoln) og Malton med veger som gikk ut til signalstrasjonene ved kysten. Når en alarm ble gitt til basen kunne tropper bli plassert langs vegen. Enda lengre oppover kysten i North Yorkshire ble en rekke vakttårn langs kysten satt opp ved Huntcliff, Filey, Ravenscar, Goldsborough, og Scarborough. Disse knyttet de sørlige forsvarsverkene til den nordlige militære sonen ved muren.[15] Tilsvarende kystfestninger er også blitt avdekket i Wales, ved Cardiff og Caer Gybi.

I Gallia[rediger | rediger kilde]

Som nevnt over inkluderte Notitia også to adskilte kommandoer for den nordlige kysten av Gallia som begge tilhørte systemet den saksiske kysten. Det må merkes dog at da listen ble fullført en gang rundt 420 hadde Britannia blitt forlatt av de romerske styrkene. Den første kommandoen kontrollerte kystene av provinsen Belgica Secunda (grovt sett mellom Schelde og Somme), under dux Belgicæ Secundæ med hovedkvarter ved Portus Æpatiaci: [16]

  • Marcae (uidentifisert lokalisering i nærheten av Calais, muligens Marquise eller Marck), mannskaper fra Equites Dalmatæ. I Notitia, sammen med Grannona, det er det eneste stedet på den galliske kysten som blir uttrykkelig referert til som i litore Saxonico.
  • Locus Quartensis sive Hornensis (sannsynlig ved munningen av Somme), havnen til classis Sambrica («Sommes flåte»)
  • Portus Aepatiaci (muligens Étaples), mannskaper fra milites Nervii.

Havnen Gesoriacum eller Bononia (Boulogne-sur-Mer), skjønt ikke nevnt i Notitia, var hovedbasen for Classis Britannica, og kom også inn under dux Belgicæ Secundæ. Denne gruppen tilhørte også den romerske festningen ved Oudenburg.

Lengre vest, under dux tractus Armoricani et Nervicani, var hovedsakelig kystene av Normandie og Armorica, (men også kysten opp til munningen av Girondeestuariet). Notitia listet følgende steder: [17]

  • Grannona (omdiskutert lokalisering, enten ved munningen av Seine eller ved Port-en-Bessin[18]), setet til dux, mannskap fra cohors prima nova Armoricana. I Notitia er det uttrykkelig nevnt som liggende in litore Saxonico.
  • Rotomagus (Rouen), mannskap fra milites Ursariensii
  • Constantia (Coutances), mannskap fra legio I Flavia Gallicana Constantia
  • Abricantis (Avranches), mannskap fra milites Dalmati
  • Grannona (usikkert om dette er forskjellig sted enn den første Grannona, kanskje Granville), mannskap fra milites Grannonensii
  • Aleto eller Aletum (Aleth, i nærheten av Saint-Malo), mannskap fra milites Martensii
  • Osismis (Brest), mannskap fra milites Mauri Osismiaci
  • Blabia (kanskje Hennebont), mannskap fra milites Carronensii
  • Benetis (muligens Vannes), mannskap fra milites Mauri Beneti
  • Manatias (Nantes), mannskap fra milites superventores

I tillegg er det flere andre steder hvor det har blitt foreslått en romersk militær tilstedeværelse. Ved Alderney er det en festning som er kjent som «The Nunnery» («Nonneklosteret») som har blitt foreslått å være datert tilbake til romersk tid og bosetningen ved Longy Common har blitt sitert som bevis på romersk militær etablering, men de arkeologiske bevisene er i bestefall tynne.[19]

I moderne populærkultur[rediger | rediger kilde]

  • I 1888 skrev forfatteren Alfred Church en historisk roman kalt The Count of the Saxon Shore. Den er tilgjengelig på Internett.
  • Den amerikanske musikkgruppa Saxon Shore har tatt sitt navn fra den historiske regionen.
  • The Saxon Shore er tittelen på fjerde bok i Jack Whytes Camulod Chronicles.
  • Siden 1980 har «Saxon Shore Way» eksistert, det er vandrerute langs lysten av Kent som passerer mange av de gamle festningene.
  • David Rudkins skuespill The Saxon Shore (1986) har handling i nærheten av Hadrians mur fra den tid da romerne forlot Britannia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Notitia Dignitatum, Pars Occ. XXVIII
  2. ^ CBA Report 18: The Saxon Shore, ss. 63-67
  3. ^ Eutropius, Breviarium, IX.21
  4. ^ Notitia Dignitatum, Pars Occ. XLII
  5. ^ Aurelius Victor: De Caesaribus XXXIX.20-21
  6. ^ Fields, ss. 39-42
  7. ^ Fields, ss. 43-45
  8. ^ Ammianus Marcellinus: Historia Romana, XVIII.2.3; Zosimus: Historia Nova, III.5.2
  9. ^ Ammianus Marcellinus: Historia Romana, XXVII.8.6-7
  10. ^ Fields, ss. 42-43
  11. ^ CBA Report 18: The Saxon Shore, ss. 3-5
  12. ^ CBA Report 18: The Saxon Shore, s. 8
  13. ^ Attestert ved den eneste inskripsjonen som funnet (se Regulbium ved RomanBritain.org)
  14. ^ D. White (1961)
  15. ^ Roman Frontier Studies, ss. 124-147
  16. ^ Notitia Dignitatum, Pars Occ. XXXVIII
  17. ^ Notitia Dignitatum, Pars Occ. XXXVII
  18. ^ CBA Report 18: The Saxon Shore, s. 67
  19. ^ CBA Report 18: The Saxon Shore, ss. 31-34

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]