Council on Foreign Relations

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Council on Foreign Relations (CFR) er en privat, medlemsskapsbasert og partipolitisk uavhengig organisasjon med hovedkontor i New York, etablert i 1921. Organisasjonen har hatt innflytelse som tenketank for USAs utenrikspolitikk siden president Woodrow Wilsons dager, og regnes stadig som svært innflytelsesrik.[1][2]

Organisasjonen utgir annenhver måned bladet Foreign Affairs. Den har også et omfattende nettsted med lenker til tenketanken, Rockefeller-studieprogrammet (The David Rockefeller Studies Program), andre programmer, prosjekter, publikasjoner, biografier for notable direktører og andre styremedlemmer, og pressemeldinger.[3]


Om organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Dmitrij Medvedev med Madeleine Albright. Fra et møte med medlemmer av CFR.

CFR har som mål å studere regler og mønstre for utenrikspolitikk, og å utvikle nye ideer for USA i det internasjonale samfunnet. Organisasjonen arbeider primært ut fra USAs perspektiv, og synspunkter argumenteres normalt for med et utgangspunkt i amerikanske interesser, såvel politiske som forretningsmessige, også der disse innebærer internasjonalt samarbeid.[4][5]

Arbeidsmetoder[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen bringer sammen ledere fra finans, industri, militæret, akademia og det politiske liv for å utvikle USAs utenrikspolitikk. I følge CFRs egne nettsider skal organisasjonen være en ressurs som hjelper ledere til bedre å forstå verden og de utenrikspolitiske valgene som USA og andre land står fremfor. Organisasjonen må ses som elitistisk. Hoveddelen av organisasjonens møter og debatter er forbeholdt CFRs medlemmer, og innholdet er ikke ment for offentligheten. Publikasjonene er heller ikke primært rettet mot offentligheten, selv om en del av disse er offentlig tilgjengelig. En stor del av organisasjonens publikasjoner blir også hemmelighetsstemplet og sirkulert i USAs departementer, eller de er forbeholdt CFRs medlemmer. Heller enn å påvirke opinionen direkte søker organisasjonen å gjøre dette gjennom å bidra til å forme konsensus blant dens ledere.[6][7][4][5][8]

Ved organisasjonens oppstart var der grupperinger i akademiske og politiske kretser som mente at USAs opinion hadde behov for å bli ledet i utenrikspolitiske spørsmål.[9] Innen CFR ble dette blant annet argumentert for av Elihu Root, og organisasjonen valgte på det grunnlaget å satse på tunge publikasjoner innen utenrikspolitikk. Den største av disse, Foreign Affairs, hadde også dette formålet (to guide American public opinion) som en del av sin agenda frem til tidlig på 1970–tallet, hvor det ble endret til «å informere» (to inform American public opinion).[5]

Ved siden av publiseringen av Foreign Affairs har CFR fra starten av også etablert studiegrupper, det såkalte Rockefeller studieprogrammet, og mer uformelle diskusjonsgrupper. Disse har hatt som mål å produsere rapporter som så har blitt publisert av CFR. Rapportene har blitt presentert som gruppeledernes eget arbeid, og CFR har oppfordret disse til å komme med egne og uavhengige konklusjoner.[6]

Selv om de fleste av CFRs foredragsholdere er «fra innsiden» av den verden medlemsmassen har tilhørighet i, har organisasjonen en historie med også å bringe inn upopulære synspunkter i sine debatter og publikasjoner. Allerede i organisasjonens første år skapte det furore da en erklært tilhenger av amerikansk isolasjonisme, en isolasjonist, ble invitert til å holde en tale. Det kom kraftige protester fra finansfolk og fra det opprinnelige CFRs medlemmer. En av partnerene i JP Morgans bank, Russell C. Leffingwell, nektet å delta med en isolasjonist tilstede, og Paul Warburg fra Kuhn Loeb protesterte også kraftig. Invitasjonen til tyske og japanske diplomater midt på 30–tallet skapte også sterke protester fra CFRs medlemmer. Blant andre talere som har vakt reaksjoner kan Castro, Arafat og Mugabe nevnes. Som et eksempel fra nyere tid skapte invitasjonen til Irans president, Ahmadinejad, i 2006 store protester. En av de som da protesterte høylytt var Abraham H. Foxman, lederen for lobbyorganisasjonen Anti-Defamation League. Han sammenlignet besøket med å invitere Hitler på 30–tallet, og uttalte at enkelte av de jødiske medlemmene av organisasjonen direkte hadde vurdert en utmeldelse i protest. En fri meningsutveksling har imidlertid alltid stått sterkt for organisasjonen, og har etter manges mening vært dens største styrke.[7][10]

Interessegrupper[rediger | rediger kilde]

CFRs medlemsmasse består grunnleggende av en noenlunde jevn fordeling mellom eliten innen industrielle interesser og finansfolk, akademikere, og politiske og byråkratiske ledere. Tradisjonelt regnes organisasjonen som tilhørende østkystens politiske etablissement, selv om organisasjonen gjennom 1900–tallet utvidet og nå har avdelinger i de fleste av USAs større byer. Tilhørigheten på USAs østkyst var eksempelvis synlig i forholdet til kommunismen på 50–tallet, hvor medlemmene var sterkt for en intervenerende holdning til Sovjetunionen, men hvor mccarthyismen samtidig var dårlig likt innen CFR, og ble betraktet som et dårlig skjult angrep på øst-kystens politiske etablissement i sin helhet.[11][8]

Ser man etter mer grunnleggende politisk retninger blant organisasjonens medlemmer kan man si at CFR fra starten av har representert en aktiv og intervensjonistisk linje for USAs utenrikspolitikk, i motsetning til den isolasjonistiske og ikke-intervensjonistiske tanken, som tradisjonelt har stått sterkest i USAs opinion. Organisasjonen har fra starten vært en pådriver for en aktiv og intervenerende amerikansk utenrikspolitikk i forhold til internasjonale konflikter, avtaler, samarbeid og organisasjoner.[7][12][13][14]

Medlemsmassen utgjøres, ved siden av industrialister, bankierer og akademikere, også av en større del av ledelsen i USAs statsapparat. En undersøkelse av cv'ene til 502 høyt ansatte i USAs administrasjoner fra 1945 til 1972 viste at over halvparten var medlemmer av CFR. Kritikeren og CFR-medlemmet Richard Barnet kommenterte at medlemskap kunne betraktes som «en overgangsrite for en aspirerende statlig rådgiver». Denne tendensen ser ut til fremdeles også å gjelde andre miljøer, i en artikkel fra Bloomberg News fra 2004 beskrives medlemskap som høythengende for Wall Streets yngre generasjoner.[1][15]

Historikerne Caroll Quigley og Murray N. Rothbard har også begge påpekt at CFR i starten var dominert av personer med sterke assosiasjoner til John Piermont (JP) Morgan, eller til selskaper eid av ham. I takt med at økonomien ble mer oljebasert, og at Rockefeller–dominerte interesser dermed overtok den økonomiske ledelsen i USA, ble organisasjonen også mer dominert av assosierte av Rockefeller-familien og dens selskaper.[12][13][14]

Politisk innflytelse[rediger | rediger kilde]

I følge organisasjonens egen historiker, Peter Gross, er CFRs nøyaktige innflytelse vanskelig å fastslå, selv om den også samtidig er vanskelig å komme utenom. Dette er både på grunn av at det sjelden er mulig å fastslå nøyaktig når og hvor en ledende person har blitt overbevist om ett bestemt synspunkt, og fordi CFR sjelden selv uttrykker egne meninger. Det er samtidig også eksempler hvor organisasjonens styre har besluttet ikke å publisere rapporter fordi disse har avveket for mye fra konsensus i CFRs styre, eksempelvis da en studiegruppe umiddelbart etter annen verdenkrig foreslo en imøtekommende holdning til Sovjetunionen, og man må kunne slutte at det kan være grenser for hvor mye organisasjonens rapporter avviker fra konsensus internt i CFRs ledelse, eller fra konsensus innen grupperinger der.[6][16][17][12][13][14]

Organisasjonens politiske påvirkning kan delvis spores i dens valg av temaer og spørsmålsstillinger for studiegruppene i Rockefeller–programmet, og i dens valg av ledere for disse. En sammenholdning av synspunkter publisert av fremtredende medlemmer og av ledere for studiegruppene, i hvilken grad disse har oppnådd ledende politiske verv og posisjoner, og i hvilken grad synspunktene så har fått politisk gjennomslag, gir en pekepinn over CFRs påvirkningnskraft i amerikansk politikk. Organisasjonens medlemmer har også ofte karrierer som både innbefatter akademiske stillinger, styreplasser i forretningslivet, og poster i USAs administrasjoner, og hvor man gjennom livet går frem og tilbake mellom slike (kalt «in-and-outers» internt i CFR.) Blant de mer kjente av disse finnes navn som Allen og John Foster Dulles, George Kennan, Zbigniew Brzezinski, Henry Kissinger og Paul Wolfowitz[trenger referanse], som alle har hatt stor betydning både for CFR og for etterkrigstidens politiske utvikling.[14][16][11][15]

Handelspolitisk har CFR også hatt stor betydning. Industrielle og økonomiske interesser har utgjort en betydelig del av medlemsmassen, og CFRs arbeid og konklusjoner har blitt preget av dette. En rekke av CFRs medlemmer har også vært finansministre for USA, eller vært ledere for organisasjoner som WTO, IMF og Verdensbanken, og har derigjennom hatt direkte innflytelse på internasjonal økonomisk politikk.[12][13][14]

Historie og arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Organisasjonens utvikling[rediger | rediger kilde]

CFRs første direkte forløper finner man i president Woodrow Wilsons The inquiry fra første verdenskrig. Under fredskonferansen i Paris 1919 dannet medlemmer derfra, sammen med britiske Runde Bord–medlemmer, det britisk–amerikanske Institute of International AffairsHotel Majestic den 30. mai 1919. Denne gruppen skilte lag, og britene dannet Royal Institute of International Affairs i 1920 (kjent også som Chatham House), mens den amerkanske delen slo seg sammen med en gruppe forretningsfolk og dannet Council on Foreign Relations den 29. juli 1921.[8][12][13][14]
Siden 1921 har CFR vokst gjevnt, fra en medlemsmasse på 300 «nøye utvalgte medlemmer», til 3700 medlemmer i 2004.[6][1]

Arbeidsområder[rediger | rediger kilde]

CFR ble i stor grad tuftet på ideen om et internasjonalt samarbeid gjennom Nasjonenes Forbund, og et britisk–amerikansk samarbeid innenfor dette. Dette prosjektet viste seg å møte mye motstand i USA, og oppmerksomheten ble vendt andre steder. I etterkrigsårene var man i CFR først og fremst opptatt av Europa, men det ble også gjort studier rundt Sør–Amerika og Asia.[16]
I løpet av 30–tallet publiserte Foreign Affairs en rekke artikler mot nøytralitet og for intervensjon mot nazismen og fascismen, og både offentlig kjente og hemmelige studieprogram ble startet opp rundt intervensjon, praktiske konsekvenser av en sannsynlig kommende krig, og rundt internasjonal politikk etter en seier i krigen.[7][16][14]
I kulissene ble CFR selve senteret for utviklingen av rammer for etterkrigstidens politiske prosjekter og institusjoner, som FN, IMF, Verdensbanken, Marshallhjelpen, GATT og NATO; for utformingen av den kalde krigens doktriner om oppdemmingspolitikk, gjensidig avskrekking, våpenkontroll og ikkespredningsavtaler; og senere også for utviklingen i østblokk–landene etter kommunismens fall.[16][11][5]
Oppdemmingspolitikken under den kalde krigen fikk også ofte form av aktiv intervensjon for å forhindre kommunistisk, sosialistisk, og i noen tilfeller, nasjonalistisk maktovertakelse i land på de europeiske, sør-amerikanske og asiatiske kontinenter. Debatter i CFR og anbefalinger fra CFRs studiegruppeledere, samt lednde medlemmers politiske innflytelse fikk også her stor praktisk betydning. Eksempler er USAs skjulte intervensjon i valget i Italia i 1948, hvor bekymringen for at kommunistene skulle vinne det første valget i det nye demokratiet var stor blant CFRs medlemmer, og hvor CIA under ledelse av CFRs styreleder, Allen Dulles, intervenerte og sikret seieren for det kristeligdemokratiske partiet; og kuppet mot Arbenz i Guatemala i 1953, hvor intervensjon i utgangspunktet ble anbefalt av en av CFRs studiegrupper, og hvor en rekke av organisasjonens medlemmer var sentrale i videre agitering for, planlegging, og gjennomføring av kuppet.[11][14][18]
Et unntak fra den intervensjonistiske linjen finner man i forhold til Vietnamkrigen, hvor det hersket stor uenighet internt i organisasjonen, og hvor det derfor ikke ble publisert analyser over denne i perioden 1964–68. En rekke av CFRs ledende medlemmer deltok imidlertid i andre komiteer som arbeidet for en opptrapping av krigen. Stillheten i CFR ble brutt av redaktøren for Foreign Affairs, som i 1968 viet store seksjoner i tre påfølgende utgaver av bladet til krigen, og som selv uttalte seg skarpt kritisk om denne og den internasjonale isolasjon krigen kunne føre til for USA.[11][14][15]

Sett opp mot andre kommunistiske land blir forholdet til Kina spesielt. CFR var gjennom 60 og 70–tallet pådriver for en bedring av politiske og økonomiske relasjoner, og fremtredende medlemmer som Kissinger og Cyrus R. Vance stod for og gjennomførte en normalisering av de diplomatiske relasjonene.[11]

Konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

CFR har vært opphav til en rekke konspirasjonsteorier. Dette skyldes delvis de mange høytstående embetsmenn, politikere og industriledere blant medlemmene, delvis CFRs klausuler om hemmelighold, og en del av årsaken må også kunne sees igjen i de mange utenrikspolitiske sakene CFRs medlemmer har vært direkte involvert i, fra og med Wilsons 14 punkter.
En annen faktor som har bidratt er medlemmers overlapping med andre organisasjoner som er utsatt for konspirasjonsteorier. En rekke av CFRs medlemmer er også medlem av organisasjoner som den trilaterale kommisjonen, Bilderberg-gruppen, CEIP, Rockefeller-stiftelsen, RAND og andre. Eksempler på dette er David Rockefeller jr., som har eller har hatt ledende posisjoner i de fleste av disse og som også var med på å grunnlegge flere av dem, George S. Franklin jr., Henry Kissinger, Zbigniew Brzezinski, Cyrus Vance, C. Fred Bergsten, Paul A. Volcker, W. Michael Blumenthal, George H.W. Bush og Elliot Richardson.[14]
CFR er på mange måter den perfekte skyteskiven for konspirasjonsteoretikere fra alle deler av spekteret. For venstresiden representerer organisasjonen en sentral lenke mellom USAs økonomiske eliter og USAs utenrikspolitikk.[19] CFR blir den kapitalistiske elitens verktøy for å bygge det amerkanske riket som et internasjonalt undertrykkende forretningsvelde. Organisasjonens kombinasjon av akademikere, politikere og forretningsfolk påvirker studiegruppenes tematikker, hvor publikasjonene fra gruppenes ledere gjerne kommer fra nøye utplukkede og høyt respekterte statsvitere og strateger, og hvor disse publikasjonene fungerer som akademiske rettferdiggjøringer for et verdenssamfunn hvor de multinasjonale selskapene får frie hender.
Sett fra høyresiden hjelper det hverken at CFR fra starten av har hatt mange jødiske medlemmer og ledere, eller at den er en del av det såkalte østkyst–etablisementet, fra den siden blir CFR oppfattet enten som noen bestemte velstående jødiske familiers, eller eventuelt som venstreliberales eller kommunisters verktøy for å installere en global verdensregjering.[19]
Blant de førstnevnte er dokumentaren Zeitgeist, the Movie fra 2007,[20] mens man kan regne John Birch Society, som mener organisasjonen planlegger en ny verdensorden og en verdensregjering, og som har publisert en rekke bøker rundt dette, blant de sistnevnte.[19][21] Blant denne gruppen finnes også Aaron Russos film, America: Freedom to Fascism fra 2006,[22]

John Perkins bør også nevnes, selv om han ikke direkte peker mot CFR. Han snakker mer generelt og løst om USAs forretningsvelde (corporatocracy), og hvordan dette aktivt samarbeider med organisasjoner som WTO, IMF, Verdensbanken og andre institusjoner for å sette flest mulig land i håpløs gjeld, og dermed underlegge dem en form for økonomisk slaveri. Etter eget utsagn er han avhopper fra en stilling som «økonomisk leiemorder» (economic hit man – EHM), hvor han gjennom 1960 og '70–tallet representerte den første bølgen av en amerikansk invasjon. Hans oppgave var å overtale statsledere i utviklingsland til å ta opp utviklingslån, hvor store deler av pengene ble kanalisert direkte tilbake til USA gjennom kontrakter til amerikanske entreprenørselskaper som Haliburton, Bechtel og andre. I tilfeller der statsledere viste seg brysomme ble de fjernet av invasjonens andre bølge, leiemordere som gikk under betegnelsen sjakaler. Kun der disse mislyktes ble det siste alternativet, militær intervensjon, tatt i bruk. I følge Perkins har USA på denne måten, først og fremst ved bruk av økonomiske virkemidler, bygget verdenshistoriens største imperium.[23]
Selv om Perkins aldri knytter dette forretningveldet til bestemte grupperinger, må det kunne sies at CFR utgjør en god arena for utvikling av slike samarbeid, og at organisasjonens medlemsmasse i stor grad kan sies å utgjøres av det forretningsveldet han påpeker.

Historikeren Carroll Quigley inkluderte CFR i sin drøfting av det anglo-amerikanske etablissementets forsøk på å forme den internasjonale utviklingen gjennom 1900–tallet. Hans bok Tragedy and Hope ble sitert av konspirasjonsteoretikere som dokumentasjon på at CFR var involvert i en konspirasjon mot USAs interesser. Quigley mente imidlertid også at den anglo–amerikanske innflytelsen over verden gjennomgikk en krise i 1963. Han påpekte at det anglo–amerikanske etablissementet hadde vist en historisk sett usedvanlig evne til å reise seg igjen etter slike kriser, og lot det være et åpent spørsmål hvorvidt dette ville skje på ny.[24][12]

Medlemskap[rediger | rediger kilde]

Medlemskap gis til bedrifter og til enkeltpersoner. For enkeltpersoner er det to typer medlemskap: livstids- og periodemedlemskap. Periodemedlemskapene varer i 5 år, og er tilgjengelig for dem mellom 30 og 36. Medlemskap er kun åpent for amerikanske statsborgere. Kandidater til livstidsmedlemskap må nomineres skriftlig av et annet livstidsmedlem, og av tre andre personer.[1][25] Medlemskap for folk fra forretningsverdenen (250 totalt) er delt mellom Basic, Premium og President's Circle, og er tilsvarende forskjellig priset. Medlemsavgiften vaierer også etter medlemmets stilling og hvor lang tid vedkommende har vært medlem. Alle næringslivslederne får mulighet til å høre fremtredende talere som statsministre, styreledere og direktører fra multinasjonale selskaper, og amerikanske statsledere og kongressmedlammer. President og premiummedlemskapene gir også andre muligheter, som deltakelse på små private middager og mottakelser med verdensledere.[26]

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Styret
Funksjon Navn
Ass. styreleder Carla A. Hills
Ass. styreleder Robert E. Rubin
Visestyreleder Richard E. Salomon
President Richard N. Haass
 
Styremedlem Peter Ackerman
Styremedlem Fouad Ajami
Styremedlem Madeleine Albright
Styremedlem Charlene Barshefsky
Styremedlem Henry Bienen
Styremedlem Alan Blinder
Styremedlem Stephen W. Bosworth
Styremedlem Tom Brokaw
Styremedlem Sylvia Mathews Burwell
Styremedlem Frank J. Caufield
Styremedlem Kenneth Duberstein
Styremedlem Richard N. Foster
Styremedlem Stephen Friedman
Styremedlem Ann M. Fudge
Styremedlem Maurice R. Greenberg
Styremedlem J. Tomilson Hill
Styremedlem Richard Holbrooke
Styremedlem Alberto Ibargüen
Styremedlem Shirley Ann Jackson
Styremedlem Henry Kravis
Styremedlem Jami Miscik
Styremedlem Joseph Nye
Styremedlem Ronald L. Olson
Styremedlem James W. Owens
Styremedlem Colin Powell
Styremedlem David Rubenstein
Styremedlem George E. Rupp
Styremedlem Anne-Marie Slaughter
Styremedlem Joan E. Spero
Styremedlem Vin Weber
Styremedlem Christine Todd Whitman
Styremedlem Fareed Zakaria

Styret[rediger | rediger kilde]

CFRs styre består totalt av 36 medlemmer. Peter G. Peterson og David Rockefeller sr. er respektivt styreleder emeritus og æresstyreleder. CFR har også et internasjonalt panel ansatt, bestående av 35 personer fra forskjellige steder i verden.[27]

Finans og industrimedlemmer[rediger | rediger kilde]

Kilde: CFR[26]

Tidligere medlemmer[rediger | rediger kilde]

Styreledere[rediger | rediger kilde]

Kilde: CFR[28]

CFRs presidenter[rediger | rediger kilde]

Kilde: CFR[28]

Notable historiske medlemmer[rediger | rediger kilde]

Kilde: CFR[28]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Lisa Kassenaar (15. desember 2005). «Wall Street's New Prize: Park Avenue Club House With World View» (engelsk). Bloomberg news. Besøkt 29. mai 2009. 
  2. ^ Lisa Kassenaar (30. juli 2002). «US confronts 'image problem'» (engelsk). BBC news. Besøkt 12. juni 2009. 
  3. ^ Council on Foreign Relations – CFRs nettsider
  4. ^ a b «Mission Statement» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. «dedicated to being a resource [...] to help them better understand the world and the foreign policy choices facing the United States and other countries.» 
  5. ^ a b c d Peter Grose. «Continuing the Inquiry: The Second Transformation» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. 
  6. ^ a b c d e Peter Grose. «Basic Assumptions» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  7. ^ a b c d e f Peter Grose. «Dissention» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  8. ^ a b c Peter Grose. «Continuing the Inquiry: The Inquiry» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. «The American Institute of International Affairs envisioned at the Hotel Majestic could provide diplomatic experience, expertise, and high-level contacts but no funds. The men of law and banking, by contrast, could tap untold resources of finance but sorely needed an injection of intellectual substance, dynamism, and contacts—whether to promote business expansion, world peace, or, indeed, both.» 
  9. ^ Nancy Snow (2003). Information War. Seven Stories Press. ISBN 1-58322-557-9.  [Utdrag fra boken er tilgjengelig online hos Third World Traveler]
  10. ^ DAVID E. SANGER (21. august 2006). «Iran’s Leader Relishes 2nd Chance to Make Waves» (engelsk). New York Times. Besøkt 10. juni 2009. «Over the objections of the administration and Jewish groups that boycotted the event, Mr. Ahmadinejad, the man who has become the defiant face of Iran, squared off with the nation’s foreign policy establishment, parrying questions for an hour and three-quarters with two dozen members of the Council on Foreign Relations, then ending the evening by asking whether they were simply shills for the Bush administration. [...] “Some of us considered quitting to make it clear how offensive this is,” said Abraham H. Foxman, the national director of the Anti-Defamation League, who was one of the Jewish leaders whose attendance Mr. Haass sought.» 
  11. ^ a b c d e f g Peter Grose. «“X” Leads the Way» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  12. ^ a b c d e f Carroll Quigley (1975). Tragedy & Hope: A History of the World in Our Time. G. S. G. & Associates, Incorporated. IISBN 094500110X, ISBN 978-0945001102.  [Boken er tilgjengelig online hos Alexander Hamilton Institute]
  13. ^ a b c d e Carroll Quigley (1981). The Anglo-American Establishment: From Rhodes to Cliveden (engelsk). New York: Books in Focus (Ny utgave på Rancho Palos Verdes: GSG & Associates). ISBN ISBN 0916728501 (originalutgave), ISBN 0945001010 (ny utgave) .  [Hele teksten er tilgjengelig online hos Alexander Hamilton Institute]
  14. ^ a b c d e f g h i j Murray N. Rothbard. «Wall Street, Banks, and American Foreign Policy» (engelsk). Ludwig von Mises Institute. Besøkt 10. juni 2009. 
  15. ^ a b c Peter Grose. «Consensus Endangered» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  16. ^ a b c d e Peter Grose. «War and Peace» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  17. ^ a b c Peter Grose. «The First Transformation» (engelsk). CFR. Besøkt 9. juni 2009. 
  18. ^ Tim Weiner (2007). Legacy of Ashes: The History of the CIA. Doubleday. ISBN 038551445X, ISBN 978-0385514453. 
  19. ^ a b c MichaelWala (1994). The Council on Foreign Relations and American Foreign Policy in the Early Cold War. Providence: RI: Berghann Books. ISBN 1-571-81003-X. 
  20. ^ Zeitgeist nettside, ZeitgeistGoogle Video
  21. ^ «John Birch Society» (engelsk). Political Research Associates. Besøkt 29. mai 2009. 
  22. ^ (en) America: Freedom to Fascism i Internet Movie Database, og America: Freedom to FascismGoogle Video
  23. ^ John Perkins (2004). Confessions of an economic hit man. Berrett-Koehler Publishers (ny utgave 2 Feb 2006 fra Ebury Press). ISBN 1576753018, ISBN 9781576753019, (ny utgave: ISBN 0091909104, ISBN 978-0091909109). 
  24. ^ «Carroll Quigley: Theorist of Civilizations» (engelsk). Scientia press. Besøkt 29. mai 2009. 
  25. ^ «Membership» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. 
  26. ^ a b «Corporate Program (pdf)» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. 
  27. ^ «Leadership and Staff» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. 
  28. ^ a b c Peter Grose. «Continuing the Inquiry: Historical Roster of Directors and Officers» (engelsk). CFR. Besøkt 29. mai 2009. 
  29. ^ «John Bowyer Bell» (engelsk). The Daily Telegraph. 14. oktober 2003. Besøkt 29. mai 2009. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Publisert av CFR[rediger | rediger kilde]