Georg Carl von Döbeln

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
George Carl von Döbeln
George Carl von Döbeln
George Carl von Döbeln
Født 29. april 1758
Segerstads socken, Skara stift, Västergötland
Død 16. februar 1820 (61 år)
Stockholm
Rang generalløytnant
Militære slag Den russisk-svenske krig (1788–1790)
Finskekrigen 1808-09
Napoleonskrigen 1812-14
Utmerkelser Sverdordenen

George Carl von Döbeln (født 29. april 1758, død 16. februar 1820) var en svensk friherre, generalløytnant og krigsveteran. Han utmerket seg spesielt under finskekrigen og hans innsats der beskrives blant annet i det kjente diktverket Fänrik Ståls sägner av den den finsk-svenske dikteren Johan Ludvig Runeberg.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Georg Carl von Döbeln ble født på Stora Torpa i Segerstads socken i Västergötland som sønn av häradshövdingen Johan Jakob von Döbeln og Anna Maria Lindgren. Faren døde da han var bare åtte år gammel og slektninger satte han i skole i Tun ved Halleberg med sikte på at han skulle utdanne seg til prest.

Georg Carl von Döbeln viste imidlertid en større interesse for krigeryrket og ble innskrevet som sjøkadett i Karlskrona i 1773. Etter offiserseksamen i 1775 begynte han etter påtrykk fra familien med juss. Han trivdes ikke med det og søkte 20 år gammel kongen å bli erklært myndig, myndighetsalderen for menn på denne tiden var 21 år.

Tidlig militær karriere[rediger | rediger kilde]

Georg Carl von Döbelns første stilling innen arméen var ved Sprengtportens vervede regiment som andre adjutant, allerede etter noen uker ble han utnevnt til fenrik. Etter å ha hørt om den amerikanske revolusjon ville han gå i tjeneste for de engelske utbryterkoloniene og begav seg i 1780 til Frankrike. Etter mer enn et år i Paris ble han i 1781 tatt inn som offiser ved greve De La Marcks regiment som skulle sendes til Amerika, men i siste øyeblikk ble regimentet sendt til India. Georg Carl von Döbeln ble såret i slaget ved Cuddalore i 1783 og ble september samme år utnevnt til kaptein. Fra 1784 til 1788 var han De la Marcks adjutant.

Gustav IIIs russiske krig[rediger | rediger kilde]

I 1788 vendte von Döbeln tilbake til Sverige for å delta i Gustav IIIs krig mot Russland, i Sverige kjent som Gustav IIIs russiske krig. I mars 1789 ble han beordret som kaptein ved Savolax lette infanteri og overadjutant hos obersten Kurt von Stedingk. I slaget ved Porrassalmi utmerket han seg, men ble truffet av en kule i pannen. For sin innsats i slaget ble han forfremmet til major. Skuddskaden krevde to års rekonvalsens etter en trepanasjon og i flere år kunne benbiter plukkes ut av såret. Skaden plaget han resten av livet og var årsaken til at han alltid bar det velkjente svarte silkepannebåndet.

I 1793 ble han forflyttet som andre major til Västgöta-Dals regiment og bosatte seg da på gården Önne i Järbo socken, Dalsland, der han ble til 1805. Tre år senere ble han utnevnt til sekundchef ved Nylands brigades infanteri 1805. Under disse fredsårene var han en fremgangsrik jordbruker og klarte å spare sammen en liten formue.

Finskekrigen[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av finskekrigen i 1808 fikk von Döbeln kommando over tredje brigadens ettertropp under retretten fra grensen og han utmerket seg ved en rekke av slagene. Yppäri, Lahintalo, Viiret, Pyhäjoki, Siikajoki, Nykarleby, men fremfor alt i slaget ved Lappo, der han angrep fiendens venstre flanke og i vesentlig grad bidro til seieren i slaget ved Kauhajoki, der han etter eget initiativ ga russerne et merkbart nederlag, samt i slaget ved Jutas, der han vant en overlegen seier. Hans innsats under dette felttoget gjorde at han ble forfremmet til generalmajor og ble tildelt sverdordenens store kors.

Den 11. oktober 1808 ble von Döbeln beordret til øverstkommanderende på Åland og da øygruppen ble invadert av en overlegen russisk styrke lyktes han med god orden og med minimale tap å overføre sine styrker til Grisslehamn. Etter retretten forhandlet von Döbeln frem konvensjonen på Åland, den innebar at hverken svenske eller russiske styrker skulle besette øyene og trusselen mot Stockholm ble betydelig redusert.

von Döbeln ble så våren 1809 beordret som sjef for den svenske delen av nordre arméen med kvarter i Härnösand og over nordre arméens styrker i Umeå. Etter at oberstløytnant Furumarck ble tatt til fange, inngikk von Döbeln en våpenhvileavtale med de russiske styrkene. De svenske styrkene trakk seg ut av byen, men berget sine forsyninger. Kort etter ble han avløst av general Johan August Sandels og fikk i stedet kommando over de styrkene som skulle møte den norsk-danske invasjonshæren. Han lyktes dog ved forhandlinger å få den norsk-danske øverstkommanderende til å trekke seg tilbake over grensen etter den såkalte våpenhvilen i Bleckåsen.

I 1809 ble von Döbeln opphøyd til friherre. I 1811 ble Norra skånska infanteriregementet etablert og general von Döbeln ble dets første sjef.

Napoleonskrigen[rediger | rediger kilde]

I 1813 ble Sverige igjen med i Napoleonskrigene på de alliertes side, mot Napoleons Frankrike. von Döbeln fikk kommando over de svenske troppene i Mecklenburg og ble utnevnt til generalløytnant. Etter anmodning fra general Wallmoden støttet han dennes styrker mot franske styrker ved Hamburg, men det ble ansett som å bryte mot øverstkommanderendes ordre og von Döbeln ble i krigsretten dømt til døden ved skyting.

Kronprins Karl Johan, som var skeptisk til de allierte og som ville holde veien åpen for en forståelse med Napoleon, fant dødsdommen lite tjenlig og gjennom hans innflytelse ble den redusert til ett års fengsel. von Döbeln ble ført til Vaxholms fästning og skrev derfra til en slektning og ba denne forsøke å få til at han som frivillig skulle få tjenestegjøre inntil krigen var over, for så å vende tilbake til fangenskapet. Dette rørte kronprins Karl Johan og han ettergav straffen. I 1816 ble von Döbeln utnevnt til nestleder (ständig ordförande) i Krigshovrätten.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Georg Carl von Döbelns gravvård, Johannes kyrkogård, Stockholm.

Under sin aktive tid ble von Döbeln hyllet som en av Sveriges største helter, men i sine siste år var han fattig og glemt. Etter aktiv tjeneste bodde von Döbeln under meget enkle forhold på Lilla Trädgårdsgatan sammen med sin kone Kristina Karolina Ullström fra Skara som han senere skilte seg fra, sammen hadde de sønnen Napoleon. For sønnens utdanning ba han daværende lærer ved Frimurarbarnhuset, Arvid August Afzelius, om hjelp. Afzelius beskriver noen møter med von Döbeln i sine memoarer Minnen.

Hans motto som friherre var «Ära, skyldighet, wilja» og det har blitt et kjent uttrykk i Sverige. Det ble også Norra skånska regementets motto og står på von Döbelns gravsten på St. Johannes kirkegård i det sentrale Stockholm. Gravstenen ble oppsatt først mange år etter hans død, i 1861, av takknemlige borgere og våpenbrødre. Gjennom Johan Ludvig Runebergs diktverk Fänrik Ståls sägner ble von Döbelns innsats under finskekrigen igjen kjent. Heltediktet «Döbeln vid Jutas» skildrer han i slaget ved Jutas.

Ved demobiliseringen av de finske styrkene i den svenske arméen i Norrland holdt von Döbeln en takketale. Den ble holdt i Umeå, etter gudstjenesten den 8. oktober 1809. Talen sluttet med disse ord:

Sitat Ett beder jag Er: att när I nalkens de ställen, hvarest vi besegrat våra fiender, och då I där sen den usla sandhög, som betäcker våra stupade kamrater - gifven deras aska vårdas av ärans vålnader.

I kännen männniskohjärtats mångfaldiga nycker, dess anlag att hastigt välja föremål, som det tror sig aldrig förgäta; men knappt äro några veckor förflutna, förrän ostadigheten gjort ett annat val. Ty tiden förandrar allt – med den glömmas alt. Dock försäkrar jag Eder, och I skolen själfva finna det, att krigsmannasamband knutet vid strid – faror – blod och död, upplöses aldrig. Således ären I och vi förvissade om hvarandras kärlek; ty krigsmannabrödraskap räcker lefnadens tidslängd; och den tacksamhet jag Er förkunnat och nu förkunnar, har med detta vårt samband en oupplöslig förening.

Finnar! Bröder! Kunde dessa ord beseglas med blodstårar från mina ögon, skulle de strömma – och hvarje droppe försäkra Er om min vördnad, min vänskap!!!
Sitat

Talen ble holdt uten manuskript, men etter bønn fra soldatene ble den etterpå trykket opp og ble også gjengitt i aviser. Talen regnes som en av de mest kjente i svensk retorikk.

Georg Carl von Döbeln ble omtalt som rolig som feltherre, modig og samtidig beregnende. Han bygget opp sine soldaters stridsmoral, vek ikke for motstand og ble ansett som en stor militær begavelse. Privat kunne hans humør være omskiftelig, iblant oppfarende og hissig, mens han andre ganger var mild og ømhjertet. Det er antydet at hans omskiftelige humør kunne være grunnet hodeskaden han hadde fått.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Pommerska generalkrigsrättens protokoller och dom
  • Anmärkningar vid de af f.d. amiralen Cronstedt till trycket utgifna Sanna upplysningar om orsakerna till Sveaborgs öfvergång den 3 maj 1808

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kummel, Bengt Georg Carl von Döbeln – Liv och Ära, Scriptum, Vasa (1998)
  • Afzelius, Arvid August Minnen (1901)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]