Den tredje koalisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Napoleon Bonaparte logo.png
Napoleon Bonaparte logo.png
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David - Napoleon Crossing the Alps - Kunsthistorisches Museum.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Den pommerske krig
4. koalisjon
Den russisk-tyrkiske krig
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Napoleon French Lancer by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Krigen med Sverige
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Den norsk-svenske krig
7. koalisjon

Den tredje koalisjonen under Napoleonskrigene bestod av en allianse mellom det Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Østerrike, Russland, Napoli og Sverige mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Dette var den første koalisjonen mot det første franske keiserdømmet; de tidligere hadde vært mot den franske revolusjonære staten.

Napoleon hadde planlagt en invasjon av Storbritannia etter freden i Amiens i 1803 og hadde samlet en styrke på 150 000 mann ved Boulogne. For å invadere måtte han kontrollere eller trekke den britiske flåten vekk fra den engelske kanal. En omfattende plan for å avlede de britiske styrkene mislyktes i og med at en fransk-spansk flåte under admiral Villeneuve måtte vende tilbake etter det uavgjorte slaget ved Cape Finisterre i 1805. Villeneuves flåte lå blokkert i Cádiz, men brøt ut og satte kurs for Napoli 19. oktober. Den ble imidlertid nedkjempet av Lord Nelson i slaget ved Trafalgar den 21. oktober. Napoleon hadde da allerede gitt opp planene om å invadere Storbritannia, og rettet igjen oppmerksomheten mot fiendene på kontinentet.

Koalisjonen forsøkte å utnytte det faktum at Napoleons styrker var konsentrert ved Boulogne og planla angrep på Italia og Bayern. De allierte armeene ble organisert i Tyskland og Italia for å iverksette en invasjon av Bayern under ledelse av Karl Mack von Lieberich i påvente av forsterkning av den russiske armeen under Mikhail Illarionovitsj Kutusov. Den bayerske arméen, som var tvangsalliert med Napoleon, ble tvunget til å overgi München og gikk i retrett nordover.

I august dro Napoleon i rask marsj med sin armé fra Boulogne til Rhinen. Sent i september krysset han Rhinen og omringet den østerrikske hæren ved Ulm. Napoleon forhindret de østerrikske forsøkene på å omgruppere, avskar Ulm fra Østerrike og tvang Lieberich til å kapitulere i oktober. Kutusov ved den østerriksk-bayerske grensen ble tvunget til å trekke seg tilbake til Wien, og deretter, 13. november, nordover til Mähren for å møte forsterkninger.

Napoleon marsjerte nordover mot de allierte arméenes forsvarsposisjoner ved Austerlitz. I slaget ved Austerlitz lurte Napoleon østerrikerne inn i en felle ved å fingere en retrett for så å storme høydene de hadde forlatt, og dermed omringe og nedkjempe alt bortsett fra den høyre flanken under Pjotr Ivanovitsj Bagration.

Den østerrikske arméen i Italia under erkehertug Karl ble tvunget til retrett uten kamp av de franske seirene i Tyskland, og de alliertes invasjonsplaner i Nord-Tyskland og Napoli ble oppgitt. Østerrike ble tvunget til å trekke seg fra koalisjonen og avtvunget sine besittelser i Italia i Pressburg-traktaten.

Napoleon hadde seiret over Russland på slagmarken, men var fortsatt med i krigen, og Preussen gikk inn i krigen i 1806 i protest mot fransk territoriell overtredelse under krigshandlingene i 1805. Dette ble den fjerde koalisjonens krig.

Se også[rediger | rediger kilde]