Hoppeedderkopper

Hoppeedderkopper
Hoppeedderkopp fra Malaysia. Foto: Buntalshoot
Vitenskapelig(e) navn:	Salticidae John Blackwall, 1841, Lyssomanidae
Norsk(e) navn:	hoppeedderkopper
Hører til:	Entelegynae, Neocribellata, edderkopper
Antall arter:	5 025 i verden 390 i Europa 32 i Norge
Habitat:	terrestrisk, særlig åpen skog med litt myr
Utbredelse:	alle verdensdeler
Delgrupper:	Aelurillinae Agoriinae Amycinae Ballinae Dendryphantinae Euophryinae Hasariinae Heliophaninae Hisponinae Lyssomaninae Marpissinae Myrmarachninae Pelleninae Plexippinae Salticinae Sitticinae Spartaeinae Synagelinae Synemosyninae

Utbredelse.

Hoppeedderkopper har flere store øyne i ansiktet.

Sebraedderkopper (slekten Salticus) er karakteristiske, vanlige hoppeedderkopper i Norge.

Foto: J. Lindsey

Hoppeedderkopper (Salticidae) er en familiegruppe av edderkopper. De har godt syn og jakter krypende for så å hoppe på byttedyret.

Hoppeedderkopper finnes i hele verden, men bare langs kysten av Grønland og de mangler på Antarktis og Arktis.

Utseende

Kroppen er todelt i en bakkropp og et hode-bryst parti, kalt cephalothorax. De fleste hoppedderkopper har en svært tettbygd, nærmest firkantet, kroppsform. Beina er korte men kraftige.

Hodet har forfra en slags firkantet form. Foran på hodet er et par uvanlig store øyne, på sidene noen mindre, men fortsatt ganske store øyne. Det bakerste øye-paret sitter ganske langt tilbake på siden av hodet. Tilsammen er det åtte øyne, slik som hos de fleste edderkopper. Hoppeedderkopper skiller seg fra alle andre leddyr ved at de kan fokusere synet. De store øynene midt foran på hodet har muskler som kan flytte litt på netthinnen.

Mange arter er ofte kontrastrikt tegnet, særlig hannene, gjerne med påfallende hvite områder på hodet. Pedipalpene er ofte i en kontrasterende farge. Men det finnes unntak slik som artene i slekten Heliophanus som er nesten helt ensfarget svart.

Levevis

Hoppeedderkopper er i likhet med andre edderkopper rovdyr. De har godt syn og jakter ofte krypende på trestammer eller bakken. Når de oppdager et bytte, «lister» de seg innpå. Ved en avstand på ca. 5-6 centimeter, stopper de opp. Kanskje for å fokusere synet. Deretter tar de et målrettet hoppe på byttedyret. De er da alltid festet i en spinntråd fra bakkroppen, som forankring, slik at de ikke skal falle ned. Byttedyrene er vanligvis fluer eller mygg. Hoppeedderkopper spinner ikke fangstnett.

Parringsatferd

Hoppeedderkoppene fremviser et vidt spektrum av ulike kurtiseritualer, som har blitt studert nærmere i de seneste årene. Mange av bevegelsene er for raske for at det menneskelig øyet kan oppfatte dem, men kommer fram på videoopttak. For å parre seg, må hannen få sine pedipalper (sekundære kjønnsorganer) inn i hunnens kjønnsåpning uten at hun angriper ham. Som hos de fleste edderkopper er hunnene gjerne betydelig større enn hannene og ville lett kunne drepe dem om de gikk til angrep. Hannen beveger seg varsomt rundt hunnen mens han utfører en rituell «dans» som gjerne omfatter vekselvis løfting og senking av bein og vinking med pedipalpene. I tillegg lager han lyd ved å tromme mot underlaget. Om hunnene responderer på dette, finner parringen sted.

Systematisk inndeling med norske arter

Hoppeedderkopper er en stor gruppe med edderkopper og består av over 5 000 arter, fordelt på 560 slekter.

• edderkopper
  • Opisthothelae
    • Araneomorfe edderkopper (Araneomorphae)
      • Neocribellata [= Labidognatha]
        • Entelegynae
          • Familie hoppeedderkopper (Salticidae)
            • Underfamilie Aelurillinae
              • Aelurillus Simon, 1884
                • Aelurillus v-insignitus (Clerck, 1757)
              • Phlegra Simon, 1876
                • Phlegra fasciata (Hahn, 1826)
            • Underfamilie Agoriinae
            • Underfamilie Amycinae
            • Underfamilie Ballinae
              • Ballus C. L. Koch, 1850
                • Ballus chalybeius (Walckenaer, 1802)
            • Underfamilie Dendryphantinae
              • Dendryphantes C. L. Koch, 1837
                • Dendryphantes hastatus (Clerck, 1757)
                • Dendryphantes rudis (Sundevall, 1833)
            • Underfamilie Euophryinae
              • Euophrys C. L. Koch, 1834
                • Euophrys frontalis (Walckenaer, 1802)
              • Neon Simon, 1876
                • Neon reticulatus (Blackwall, 1853) – meget vanlig i Norge
                • Neon robustus (Lohmander, 1945)
              • Pseudeuophrys Dahl, 1912
                • Pseudeuophrys erratica (Walckenaer, 1826)
              • Talavera Peckham & Peckham, 1909
                • Talavera aequipes (O. P.-Cambridge, 1871)
                • Talavera petrensis (C.L. Koch, 1837)
                • Talavera thorelli (Kulczynski, 1891)
            • Underfamilie Hasariinae
            • Underfamilie Heliophaninae
              • Heliophanus C. L. Koch, 1833
                • Heliophanus cupreus (Walckenaer, 1802)
                • Heliophanus dampfi Schenkel, 1923
                • Heliophanus dubius C.L. Koch, 1835
                • Heliophanus flavipes (Hahn, 1832)
            • Underfamilie Hisponinae
            • Underfamilie Lyssomaninae
            • Underfamilie Marpissinae
              • Marpissa C. L. Koch, 1846
                • Marpissa muscosa (Clerck, 1757)
            • Underfamilie Myrmarachninae
              • Myrmarachne MacLeay, 1839
                • Myrmarachne formicaria (De Geer, 1778) – denne arten er en meget god etterligning av en maur
            • Underfamilie Pelleninae
              • Pellenes Simon, 1876
                • Pellenes tripunctatus (Walckenaer, 1802)
              • Sibianor Logunov, 2001
                • Sibianor aurocinctus (Ohlert, 1865)
            • Underfamilie Plexippinae
              • Evarcha Simon, 1902
                • Evarcha arcuata (Clerck, 1757) – vanlig i store deler av Norge.
                • Evarcha falcata (Clerck, 1757)
            • Underfamilie Salticinae
              • Salticus Latreille, 1804
                • Salticus cingulatus (Panzer, 1797)
                • Salticus scenicus (Clerck, 1757)
                • Salticus zebraneus (C.L. Koch, 1837)
            • Underfamilie Sitticinae
              • Sitticus Simon, 1901
                • Sitticus distinguendus (Simon, 1868)
                • Sitticus floricola (C.L. Koch, 1837)
                • Sitticus pubescens (Fabricius, 1775)
                • Sitticus saltator (O. P.-Cambridge, 1868)
                • Sitticus terebratus (Clerck, 1757)
            • Underfamilie Spartaeinae
            • Underfamilie Synagelinae
            • Underfamilie Synemosyninae

Litteratur

• Platnick, Norman I. 2009. The world spider catalog, version 9.5. American Museum of Natural History.
• Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, www.faunaeur.org – utbredelsesdatabase for europeiske dyr.

Eksterne lenker

• Hoppeedderkopper – www.edderkopper.net (nosrk)
• Comprehensive resource on the morphology and taxonomy of jumping spiders (Salticidae): www.jumping-spiders.com
• Global Species Database of Salticidae
• Video of a jumping spider's mating behavior
• World Spider Catalog
• Bimodal breathing in jumping spiders: morphometric partitioning of the lungs and tracheae in Salticus scenicus (Arachnida, Araneae, Salticidae).
• Jumping Spiders of the World
• Jumping Spiders of NW-Europe
• Jumping spiders of Australia
• Jumping spiders of Wisconsin
• Generic key to the West-African salticid genera (PDF, Hungarian/English)
• Movies of Habronattus courtship behavior
• Male jumping spider courtship dance with contact microphone picking up and amplifying sounds

Wikispecies: Salticidae – detaljert artsinformasjon

Commons: Kategori:Salticidae – bilder, video eller lyd