Leukothea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leukothea
Leukothea
Leucothea av Jean Jules Allasseur (1862), Cour Carrée i Louvre
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Λευκοθέα
Foreldre Kadmos
Søsken Semele
Make Athamas
Barn Melikertes
Aspekt Havet
Bosted Egeerhavet
Tekster Homer, Ovid, Hyginus
I andre mytologier Mater Matuta (romersk mytologi)

Leukothea (gresk: Λευκοθέα; «den hvite gudinne») var i henhold til gresk mytologi et av aspektene som en gammel havgudinne ble gjenkjent, i dette tilfellet som en forvandlet nymfe. I en mer kjent variant er Ino, datter av Kadmos, søster av Semele, og dronning til Athamas, konge av Boiotia. Hun ble en gudinne etter at Hera hadde gjort hennes sinnssyk som straff for å ha tatt vare på den nyfødte Dionysos. Hun kastet seg i havet med sønnen Melikertes i armene. I medynk, hevdet grekerne, forvandlet de olympiske gudene dem begge til havguddommer, forvandlet Melikertes til Palaemon, beskytteren av de isthmiske leker, og Ino til Leukothea.

Som Ino er Leukothea kjent som den skipbrudnes redning, eksempelvis slik hun reddet livet til helten Odyssevs da han led skipbrudd på sin lange hjemtur fra øya Kalypso. [1]

Asteroiden 35 Leukothea er oppkalt etter henne.

Myte fra Rhodos[rediger | rediger kilde]

I en versjon av myten fra Rhodos, en langt eldre mytisk nivå er reflektert i den genealogi: den kvinne som kastet seg i havet og ble forvandlet til Leukothea var Halia («av havet», en personifisering av havets saltinnhold) og foreldrene var fra en eldre generasjon, Thalassa (en opphavelig havguddinne) og Pontos (en opphavelig havgud) eller Uranos (personifisering av himmelen). Hun var en lokal nymfe og en av innfødte telekinere på Rhodos. Halia ble hustru av Poseidon, og fødte ham Rhode (en havgudinne for Rhodos) og seks sønner. Alle sønnene ble gjort gale av Afrodite som hevn og gjengjeldelse for en ugudelig fornærmelse, de forgrep seg på sin søster og ble deretter holdt innesperret under jorden av Poseidon. Således sporer folket på Rhodos deres mytiske opphav tilbake til Rhode og solguden Helios.[2]

Odysseen[rediger | rediger kilde]

I femte sang i Odysseen gjør Leukothea en dramatisk opptreden som en havsule som forteller den skipbrudne Odyssevs om vrake sin kappe og flåte, og tilbød ham et slør (κρήδεμνον, kredemnon) til å vikle rundt seg selv for å redde livet og komme seg trygt til land. Homer gjør henne til den forvandlete Ino.

Helligdommer[rediger | rediger kilde]

Leukothea tilbyr Odyssevs et slør for å redde hans liv. Henry Fuseli (1803): Der Schiffbruch des Odysseus.

Ino-Leukotheas kult hadde solid feste på det greske fastlandet, særlig Boiotia, Thessalia, Messenia og Lakonia. Det finnes en enkelt bekreftelse på kulten i den hellenistiske periode, og mange fra den romerske perioden[3] hvor hun ble anerkjent som Mater Matuta.[4]

Studiet av kulten blir derimot vanskeliggjort av dyrkelse på Rhodos og østlige Egeerhavet med andre havgudinner kalt for Leukothea og som hadde ingen forbindelse med datteren til Kadmos.[3] Inos selvmord ved å kaste seg i havet ble minnet i Megara i Attika hvor det ble reist en heroisk helligdom og et tempel på klippen der hvor det ble sagt at hun hadde kommet på land. Pausanias sier at av alle grekere var det kun folket i Megara som hevdet at hun ble vasket i land ved deres by og de var de første som tiltalte Ino som Leukothea.[5] Også i Korone på vestbredden av Messeniabukten var det et hellig sted for Leukothea hvor det ble sagt at hun var som gudinne.[3] Dyrkelsen av Ino var særlig sterk i Lakonia og Pausanias bevitnet et mindre orakel for gudinnen som Epidauros Limera. Her var det et basseng som ble brukt en gang om året for å skaffe seg gode varsler under Inos festival. De lokale kastet byggbrød i bassenget og de sank var det forventet god lykke.[6] Denne enkle praksis var ikke registrert som et orakel, men i byen Thalamai i Lakonia ble hun dyrket i en egen helligdom som hadde et drømmeorakel.[7][4] Pausanias slo fast at «Hva enn de ønsket å lære, ville gudinnen avsløre for dem i drømmene» (ὁπόσα δ' ἂν πυθέσθαι δεηθῶσιν, ὀνείρατα δείκνυσί σφισιν ἡ θεός).[7] Plutark bevitnet i hans bok Livet til Kleomenes et svar på drømmeorakelet i Thalamai for kongen i Sparta, Kleomenes III.[4]

I Theben ble det også ofret til Ino-Leukothea, og sang klagesanger til hennes død, en kult som feiret hennes dualistiske vesen som både menneske og gudinne. Hennes posisjon i gresk tankegang var åpenbart ambivalent. Den greske filosofen Xenofanes fra Kolofon skrev rasende at om thebanerne betraktet henne som en gudinne, skulle de ikke sørge over hennes død da guder ikke kan dø, om de betraktet henne som et menneske, skulle de ikke ofre til henne (εἰ μὲν θεὸν ὑπολαμβάνουσιν, μὴ θρηνεῖν, εἰ δ' ἄνθρωπον, μὴ θύειν).[8][4]

Kulturelle hentydninger[rediger | rediger kilde]

Odyssevs og Ino, veggmaleri av Alessandro Allori (1580)

Leukothea er nevnt av Robert Graves i hans The White Goddess: a Historical Grammar of Poetic Myth (1948).

I Ezra Pounds The Cantos, et langt diktverk skrevet i 120 seksjoner, er Leukothea en av gudinnene som kommer støttende for poeten i Section: Rock-Drill (Cantos 85–95). Hun er introdusert i Canto 91 som Cadmos' datter: «As the sea-gull Κάδμου θυγάτηρ said to Odysseus / KADMOU THUGATER / «get» rid of parap[h]ernalia». Hun vender tilbake i Cantos 93 og 95.

Leukothea opptrer to ganger i Dialoghi con Leucò (Dialoger med Leucò) av den italienske forfatteren Cesare Pavese.

Leucothoé var det første verket av den irske dramatikeren Isaac Bickerstaffe, utgitt i 1756.

Leukothea ble en metafor i Marcel Prousts I skyggen av piker i blomst (À l'ombre des jeunes filles en fleur, 1918), for den skodde som en dekker en ung manns blikk når man ser skjønnheten hos en ung kvinne.

Andre figurer[rediger | rediger kilde]

Lignende navn er benyttet av minst to andre figurer i gresk mytologi:

  • Leukothoë: en prinsesse og datter av Orkhamos og søster av havnymfen Klytie. Denne Leukothoë var elsket av solguden Helios, som forkledde seg som hennes mor for å skaffe seg innpass til hennes kammer. Klytie, som var sjalu på sin søster ved at hun selv begjærte Helios, fortalte sannheten til Orkhamos, og forrådte sin søsters tillit og fortrolighet. Rasende beordret Orkhamos at datteren skulle begraves levende. Helios forvandlet deretter Leukothoës livløse legeme til en plante for røykelse. Han straffet Klytie ved at hun sørgende visnet og langsomt ble forvandlet til en heliotrop. [9] Navnet heliotrop kommer fra gresk ήλιος, helios, «sol», τρέπειν, trepein, «å snu», ved at det reflekterer lys (følger solen).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Homer: Odysseen, 5:333ff
  2. ^ Graves, Robert (1955): The Greek Myths
  3. ^ a b c Beaulieu, Marie-Claire Anne (2008): The Sea as a Two-way Passage Between Life and Death in Greek Mythology, ProQuest, s. 121
  4. ^ a b c d Potter, Jamie Andrew (August 2010): Delphi and Beyond: An Examination into the Role of Oracular Centres Within Mainland Greece (PDF), University of Otago, Dunedin, New Zealand, s. 130ff
  5. ^ Pausanias, 1.42.7.
  6. ^ Pausanias, 3.23.7.
  7. ^ a b Pausanias, 3.26.1
  8. ^ Arist. Rhet. 1400b
  9. ^ Ovid: Metamorfoser.
  10. ^ Hyginus: ''Fabulæ.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion.
  • Graves, Robert (1955): The Greek Myths.
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Leukothea – bilder, video eller lyd