Astraia

For asteroiden, se 5 Astraea.

Astraia
Astraia, relieff i Old Supreme Court Chamber i Vermonts delstatsbygning, 1886
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Аστραια
Foreldre		1: Zevs og Themis 2: Eos og Astraios
Aspekt		Rettferdighet
Symboler		Jomfruen, vektskål
Tekster		Hesiod: Arbeid og dager Ovid: Metamorfoser
I andre mytologier		Astraea (romersk mytologi)

Astraia (gresk: Ἀστραíα; den skinnende; «stjernejomfruen») er i henhold til gresk mytologi en datter av enten Zevs og Themis eller av Eos og Astraios, avhengig av den antikke tradisjonen. I løpet av den mytologiske gullalderen var hun den siste av guddommene som levde sammen med menneskene, men ble fordrevet av lovløsheten i den senere jernalderen. Zevs plasserte henne deretter i stjernene som stjernebildet Virgo (Jomfruen).

Astraia ble i tillegg til rettferdighet, også assosiert med uskyld og renhet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon. Hun ble også forvekslet ved navnlikhet med Asteria, en titandatter av Krios og Foibe, som kastet seg i havet for å unngå Zevs tilnærmelser.

I kulturen og litteraturen

I henhold til den romerske poeten Ovid oppga Astraia jorden under den mytologiske jernalderen. Da hun flyktet fra ondskapen på jorden ble hun plassert i stjernebildet. Rettferdighetens vektskål som hun holder i hendene ble det nærliggende stjernebildet Libra (Vekten). Det er reflektert i hennes symbolsk assosiasjon med Justitia i latinsk kultur. I Tarot er det åttende kortet Rettferdighet symbolisert med en figur av Justitia som således er beslektet med figuren Astraia basert på historisk ikonografiske årsaker.

I henhold til legenden vil Astraia en dag komme tilbake til jorden og bringe med seg den utopiske gullalderen. Hennes håp om en dag å komme tilbake ble referert til i Vergils Eclogue IV: «iam redit et Virgo, redeunt Saturnia regna» som har betydningen at de gode dager vil igjen komme tilbake; bokstavelig «Jomfruen kommer tilbake, og med Saturns styre.» Det er en frase som er en del av Novus ordo seclorum («Tidsalderens nye orden») og finnes på baksiden av USAs riksvåpen.

I løpet av den europeiske renessanse ble Astraia assosiert med den svevende ånd av fornyelse av kulturen som skjedde i slutten av senmiddelalderen, særlig i England hvor hun ble poetisk assosiert i litteraturen med dronning Elisabeth I av England. Dronningen, som aldri ble gift, var således jomfrudronningen, som ga navn til en (del)stat i den nye verden, Virginia, men ble ansett for å herske over en ny gullalder. Samtidig ble Astraia i Spania, Englands samtidige fiende, derimot identifisert med styret til kong Filip IV.

Den franske forfatteren Honoré d'Urfé skrev en meget populær den pastorale roman L’Astrée (Astreas historie), utgitt i årene 1607–1627. Den ble utgitt som føljetong i små hefter og hver avdrag fikk stor oppmerksomhet hos det aristokratiske publikumet i sin tid. Rousseau fortalte i Les Confessions (1765–1770) at det var en av de romaner han leste med sin far og at «den som hyppigst ble gjenkalt i mitt sinn.»

Et spektakulært skuespill av spanske grev av Villamediana og tretten drama av Pedro Calderón de la Barca innførte en figur ved navn Astraia til forgrunnen av det politiske og astrologiske område. I hans mest berømte drama, La vida es sueño (1635), har Calderón de la Barca en figur ved navn «Rosaura», et spansk anagram for daggry, for navnet Astraia ved hoffet. Det er mulig at det er en lovprisende politisk allusjon til daggryet for en ny gullalder under Filip IV av Spania.

I Russland ble Astraia først identifisert med Elisabeth I av England, men deretter med landets egen mektige kvinnelige hersker, Katarina den store.

Den engelske episke poeten Edmund Spenser utpenslet myten ytterligere i begynnelsen av del V av The Faerie Queene (1596), sitt store hyldningsdikt til jomfrudronningen Elisabeth, hvor han hevdet at Astraia har etterlatt seg «her groome | An yron man», kalt for Talus, en kjempe av bronse. William Shakespeare viser til Astraia i sin første tragedie Titus Andronicus (ca. 1594), og dessuten i Kong Henrik VI, del I.

John Drydens dikt Astraea Redux er titulert således for å sammenligne tilbakekomsten av Karl II som konge til England ved slutten av Interregnum til Astraias tilsvarende tilbakekomst. Gudinnen er også referert til i John Miltons episke dikt Det tapte paradis (1667) i del IV mellom linjene 990 og 1000 da Satan er oppdaget paradisets hage og ført fram for engelen Gabriel, og de to sto ved utbruddet av krig:

God (The Eternal)] Hung forth in Heav'n his golden Scales, yet seen

Betwixt ASTREA and the SCORPION signe,

Wherein all things created first he weighd,

The pendulous round Earth with ballanc't Aire

In counterpoise, now ponders all events,

Battels and Realms

Den engelske forfatteren Aphra Behn, den første profesjonelle kvinnelige forfatter i England, benyttet «Astrea» som ett av sine dekknavn da hun arbeidet som spion for kong Karl II. Senere benyttet hun navnet «Astrea» for å identifisere fortelleren i mange av sin dikt og ble selv referert til som «The Incomparable Astrea» («den uforliknelige Astraia»).

Den engelske maleren James Thornhill benyttet symbolet Astraia på freskoene i hallen av Old Royal Naval College i Greenwich hvor han portretterte huset Hannover som Storbritannias nye monark ved å framstille det som tilbakekomst av gullalder.

Astræa er også tittelen på et dikt av Ralph Waldo Emerson fra 1847. I bok II av Robert Brownings lange, fortellende dikt The Ring and the Book, utgitt i fire bøker mellom 1868 og 1869, står følgende:

There’s an end to all hope of justice more. Astraea's gone indeed, let hope go too! Who is it dares impugn the natural law? Deny God’s word «the faithless wife shall die?»

Eksterne lenker

• (en) Astraea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Astraia», Theoi Project