Brukerdiskusjon:Finnrind/kladd2

Sideinnholdet støttes ikke på andre språk.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune, død 11. januar 2016[1]) var en norsk politiker (SV/SF), historiker og teolog. Som politiker var han med på grunnleggelsen av Sosialistisk Folkeparti (senere SV) og var partileder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983.[2] Som historiker var han kjent for sine oversiktsverk over norsk 1900-tallshistorie. Fra 1971 til 1986 var han historiker ved Universitetet i Tromsø, og fra 1991 professor i teologi ved Universitetet i Oslo.

Kladd[rediger | rediger kilde]

Gift Med Elisabeth Koren 1970[3]

Furre delegat fra MKR til overvåkning av fredsprosses i Namibia.[4]

Furre deltok i 1978 på et møte mellom PLOs representant Daoud Kalotti og to medlemmer av [Knesset]], som del av Palestinafrontens forsøk på å opprette en hemmelig norsk kanal mellom Israel og PLO.[5]

Til Israels iherdige kritikere og proarabiske talsmenn... hører... Berge Furre[6]

Hitraaksjonen[7]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Berge Furre ble født på Sjernarøy i Ryfylke, men flyttet til Oslo tidlig i tenårene da hans far, Berge Bergesen Furre, døde i 1951.[8] Han gikk på Oslo katedralskole fra 1952 til 1955.[9] Gudleiv Forr skriver i Furres biografi i Norsk biografisk leksikon at han der søkte mot et «karismatisk kristelig miljø». [8] Han begynte på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1955[9] med det siktemål å bli prest[10], men fullførte ikke studiene før han ble cand.philol med historie, statsvitenskap og kristendomskunnskap i 1968.[9]

Ifølge Forr kom Furre fra et «høyrehjem», men ble «venstreradikal i den nasjonale, pasifistiske tradisjonen, der utenrikspolitikken bestemte de konkrete politiske veivalg og der Hans Nielsen Hauge var en større inspirator enn Karl Marx.»[8] Bestefaren Johannes Furre var stortingsmann for Moderate Venstre.[11] Allerede i gymnastiden ble han medlem av AUF,[12] og han engasjerte seg i Folkereisning mot krig og Kristent fredslag.[13] Han var en av stifterne av gymnasiastmållaget «Von» i Oslo i 1954, og ble i 1955 formann for Oslo Kristelige Gymnasiastsamband.[12] Han var leder av Den norske studentforening fra 1958. Furre deltok i arbeidsgruppa som ga ut boken Målreising i 1967.[11]

Gjennom fredslaget kom han i kontakt med presten Ragnar Forbech, en ledende pasifist og sosialist i 1950-årene. Forbech ble i 1955 tildelt Leninprisen (da kjent som «Stalinprisen») for sitt internasjonale fredsarbeid. Med prisen fulgte det i 1955 formidable beløpet 180 000 kr, som Forbech blant annet brukte til å ansette Furre som sekretær i fredslaget.[12] Forbech skrev selv om prispengene at han hadde «brukt dem til støtte for organisasjoner, særlig fredsarbeid og enkeltpersoner. Når jeg ser på mitt regnskap over pengene gleder jeg meg over alle jeg har kunnet gjøre noe for.»[14] Furre fortalte selv i 2010 at universitetsutdannelsen hans var finansiert av disse pengene.[12]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Opprørsk arbeiderpartimann[rediger | rediger kilde]

Gudleiv Forr har skrevet at Hans Nielsen Hauge var en større politisk inspirator for Furre enn Karl Marx.
Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV. Furre var skeptisk til å danne et nytt parti, men ble likevel sentral i prosessen.

Berge Furre meldte seg inn i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo da han ble student i 1955. Han beskrev senere studentlaget han kom inn i som «en traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer»,[15], og ifølge Ragnar Kvam ble Furre del av en gruppe som «ønsket å gjøre Sos.Stud. til en opposisjonell gruppe innenfor Det norske Arbeiderparti».[16]. Frank Rossavik skriver at Furre tidlig bestemte seg for å erobre makten i studentlaget, sammen med blant andre Per Maurseth og Georg Johannesen, som i likhet med Furre var nykommere.[15] Dette lyktes de med, og laget kom deretter i mange spørsmål i opposisjon til Arbeiderpartiet, særlig når det gjaldt spørsmålet om norsk medlemskap i NATO. Furre var formann for Sosialistisk Studentlag fra 1956 til 1957.[9]

Furre hadde også andre tillitsverv i Arbeiderpartiet, han var medlem av representantskapet til Oslo D-lag av AUF 1957-58, og varamedlem til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 1957.[9] I 1957 deltok han også som delegat på Arbeiderpartiets landsmøte. Her stemte han, som den eneste, mot at Haakon Lie skulle gjenvelges som partisekretær.[17]

Gjennom studentlaget kom Furre i kontakt med miljøet rundt avisen Orientering. Avisen var særlig i utenrikspolitikken kritisk til Arbeiderpartiet, med markerte skikkelser på venstresiden i AP som helsedirektør Karl Evang, forfatteren Sigurd Evensmo og Knut Løfsnes som toneangivende. Finn Gustavsen var redaksjonssekretær. Et av Furres første bidrag i avisen var en artikkel til forsvar for Ragnar Forbech.[12]

Sammen med Kaare Sollund sto Furre i spissen for det såkalte påskeopprøret i Arbeiderpartiet. Sosialistisk studentlag hadde vedtatt en resolusjon mot at Nato-landet Vest-Tyskland skulle få ha atomvåpen. I løpet av påsken 1958 klarte Furre og Sollund, med hjelp fra blant andre Finn Gustavsen og Torild Skard, å få et flertall av stortingsgruppen i Arbeiderpartiet (45 av 78) til å undertegne resolusjonen, trass i at det var i strid med den linje partiledelsen, særlig representert ved utenriksminister Halvard Lange, sto for. Dette vakte stor harme i partiledelsen, og ifølge Viggo Hansteen[18] skal Haakon Lie ha sagt til Furre: «Berge Furre, dette skal bli din grav!». «Eller dykkar» svarte Furre.[19][20] [21]

I mars 1959 var Furre del av en timanns-gruppe under ledelse av Kjell Gjøstein Resi som dro på en studiereise til DDR, organisert av Sambandet Norge-Folkedemokratiene og Georg Rosef. Dette fikk AUF under ledelse av Bjartmar Gjerde til å suspendere medlemskapet for Furre, Resi og Sollund for ett år. Sosialistisk studentlag nektet å akseptere suspensjonene, og resultatet ble at hele studentlaget ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.[22]

I 1961 ble også Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og flere ønsket nå å stifte et nytt parti til venstre for AP.[23] Furre var i utgangspunktet skeptisk til å stifte et parti nå, han mente tiden fram til Stortingsvalget i 1961 var for kort, og at «en partidannelse etterfulgt av knall og fall i valget kunne ødelegge alt».[24] Han ville heller at det i første omgang skulle dannes en sosialistisk organisasjon.[25] Da det ble klart at et overveldende flertall i kretsen rundt Orientering, anført av Per Maurseth, Sigbjørn Hølmebakk og Ragnar Wold, ønsket en partistiftelse, ble Furre likevel med.[24]

Sosialistisk Folkeparti[rediger | rediger kilde]

Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i Norsk bygningsindustriarbeiderforbunds hus. Furre innledet søndag morgen, og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk part basert på norsk røyndom».[26]. Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær.[27] Furre var partisekretær og heltidspolitiker fram til 1964.[8] Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».[28]

Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4% oppslutning på landsbasis, og i Oslo 6,3%. Partiet fikk to representanter på Stortinget, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen», Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall.[29] Kings Bay-ulykken høsten 1962 førte til Kings Bay-saken i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Gerhardsenregjeringen. Einar Gerhardsen måtte gå av, og John Lyng dannet en borgerlig koalisjonsregjering. John Lyngs regjering ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen, og så erstattet av en ny Gerhardsenregjering. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet».[30] I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».[31]. Arbeiderpartiet gikk fram, og både SF og de borgerlige gikk tilbake.

I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent.[8] Han hadde nå ingen formelle verv i partiet, før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969.[9] I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt ut i 1969 under navnet «SUF (m-l)» (forløperen til AKP (m-l)), engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968.[32] Han skrev en artikkel i Orientering, kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at «...eg har alltid vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», samtidig argumenterer han for at en avklaring er nødvendig, og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform.[33] Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969.[34] Ifølge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet».[8] I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden

Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon - det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskeleg med å legge det bak meg

Intervju i Ny Tid 1981:«Den opposisjonelle patriark»[35]

Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969, Torolv Solheim ble ny leder. Stortingsvalget 1969 ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget.[36] Gustavsen og Holm hadde begge vært på Stortinget siden 1961, begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet.[36] Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe»[37] for å få ham tilbake i partiet, og skrev blant annet:«Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera».[38] Det førte fram, Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og Ola Bonnevie som nestformenn.[39]

Kampen mot norsk medlemskap i EF ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010[40] Furre satt i styret for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC[9], og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister Odvar Nordli. Her ble Nordli, ifølge Dagbladets Arne Skouen «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre.[41] Folkeavstemningen i 1972 endte med et klart nei-flertall.

Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte nei-kreftene på venstresiden sammen i Sosialistisk Valgforbund før Stortingsvalget 1973. Valgforbundet besto av SF, NKP, AIK (Demokratiske Sosialister) og partiløse venstreorienterte.[42]

Stortingsrepresentant og landbrukspolitiker[rediger | rediger kilde]

Furre var stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV) fra 1973 til 1977, [9]. Finn Gustavsen var den eneste av SVs 16 representanter som hadde erfaring fra Stortinget. Arbeiderpartiet var avhengig av deres støtte for å få flertall, men de «hadde få ideer om hva vippeposisjonen skulle brukes til - og hvordan.»[43] Gustavsen ble parlamentarisk leder, og Torild Skard ble lagtingspresident. Berge Furre ble formann for landbrukskomiteen. Han var også medlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité og valgkomitéen.[9] Furre overtok som parlamentarisk leder i 1975 fram til Reidar T. Larsen overtok i 1976.[39]

Furre hadde allerede i 1961 skrevet et kapittel om «Full jamstilling for jord- og skogbruk» til SFs første partiprogram. Kravet var at «dei som har jord- og skogbruk til hovudnæring får full økonomisk og sosial jamstelling med andre næringsgreiner».[44] Gudleiv Forr mener likevel at «det var den akademiske tilnærmingen til landbruket som gjorde Berge Furre til landbrukspolitiker»[8] og viser til hans hovedoppgave i historie fra 1968, «Mjølk, bønder og tingmenn».[45]

Kravet om jamstilling var på plass også i Valgforbundets program for 1973-75. Det ble støttet av sentrumspartiene, og også Høyre var villige til å være med på det. Arbeiderpartiet var imidlertid mot. Furre klarte ved hjelp av næringsorganiasjonene og samtaler med de andre partiene å legge press på landbruksminister Torstein Treholt og finansminister Per Kleppe, og Norges Bondelag skrev brev med krav om «opptrapping til industriarbeiderlønn». Natten mellom 1. og 2. desember fattet stortinget «det historiske jamstillingsvedtaket».[46]

Forr beskriver dette som «den nye landbrukspolitikken som Furre ble en drivende kraft bak i Stortinget».[8] Det vedtatte målet om jamstilling med industriarbeiderlønn ble erklært nådd i 1982, og sto seg helt til Gunhild Øyangens tid som landbruksminister på 1990-tallet.[47] Furre sa selv i 1999 at han trodde dette vedtaket «gjorde det mogeleg for jordbruket å overleva Gunhild Øyangen».[48] Furre mottok i 1996 «Norges Bondelags jubileumspris for godt bondevett»[9] og ble i 2011 æresmedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.[49] Tidligere leder i Norges Bondelag Harald Milli har omtalt ham som «en helt for norsk landbruk».[47]

Leder av SV[rediger | rediger kilde]

Sosialistisk Valgforbund møttes til «samlingskongress» 14. mars 1975, og der ble Sosialistisk Venstreparti formelt stiftet. SF ønsket Berge Furre som leder av det nye partiet, men spenningen mellom SF og NKP var stor og det lå lenge an til kampvotering mellom Furre og Roald Halvorsen. «SF kunne ikke godta Halvorsen, enkelt sagt fordi han var kommunist, mens NKP ikke kunne godta Furre, enkelt sagt fordi han var antikommunist», skriver Rossavik.[50] Etter hektisk møtevirksomhet gjennom natten fant man Berit Ås som kompromisskandidat.[51]

I 1976 ble Furre valgt som leder av SV. Han var fortsatt ikke uomstridt, men hadde imponert også mange kritikere som parlamentarisk leder og som mannen bak jamstillingsvedtaket, en av SVs sjeldne seiere på stortinget.[52] Han skulle bli gjenvalgt som leder tre ganger, og satt som leder fram til 1983. I løpet av denne tiden fullførte han den krevende samlingsprosessen, og tok i følge Erik Solheim «full kontroll» over partiet som leder på landsmøtet i 1979.[53] I 1981 hadde Furre fått tilbud om å bli forlagssjef i Det Norske Samlaget, og vurderte å trekke seg som partileder. Han ble imidlertid overtalt til å ta en periode til.[54] Furre tok ikke gjenvalg i 1983, og ble etterfulgt av Theo Koritzinsky.[55]

Internasjonale kontakter og politisk overvåkning[rediger | rediger kilde]

Berge Furre i samtale med Nicolae Ceausescu. Sommeren 1978 var Furre på to ukers ferie i Romania, etter invitasjon fra det rumenske kommunistpartiet. Hele oppholdet for ham og hans familie ble betalt av kommunistpartiet.

DDR[rediger | rediger kilde]

Øvrig liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av Lundkommisjonen 1994–1996. Furre var professor i historie ved Universitetet i Tromsø mellom 1985 og 1986. Han var professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo fra 1991, samtidig som han var medlem i Oslo Bispedømmeråd og hadde en rekke andre kirkelige verv. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1959.

Furre har skrevet en rekke bøker, særlig om historiske og politiske emner. Det er spesielt det 20. århundrets norske historie som er hans tema, med fokus på politisk historie og mellomkrigstiden. Furres bok Norsk historie 1905-1990 : vårt hundreår, er en vanlig innføringsbok i norsk historie på en rekke universiteter og høgskoler.

Hans solide biografi om presten og avisgründeren Lars Oftedal kom i 1990, året før han fikk sitt professorat i kirkehistorie. Biografien var i to bind, der fotnotene utgjorde bind 2.

Berge Furre har forsket endel på karismatiske bevegelser i den 3. verden,[56] og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Furre har et bredt samfunnsengasjement. Han var blant annet nestleder/leder for Det norske teater (bildet) fra 1986 til 2004.

Målsaken[rediger | rediger kilde]

Berge Furre var tidlig engasjert i målsaken, og var som tenåring med å stifte gymnasiastmållaget Von i Oslo.[9] Rossavik om bokmål ved kritiske brev[57] På slutten av 1960-tallet engasjerte Furre seg for en fornyelse av målbevegelsen,[58] og har blitt beskrevet som «den sentrale strategen som la det teoretiske grunnlaget for målrørsla i ei ny moderne tid og leidde mållaget inn i 70-talet med ein ny politikk.»[59] Han var redaktør for debattboken Målreising 1967, hvor sluttkapitlet som innebar en avvisning av tilnærmingslinja til bokmål «vart ståande som eit arbeidsprogram for Noregs Mållag dei neste åra».[58]

Furre har hatt flere sentrale verv i målbevegelsen. Han var formann for Målpolitisk programnemnd i Noregs Mållag i 1966-67, styremedlem i mållaget fra 1968-1970, redaktør for Syn og segn fra 1966-71, nestleder for styret i Det norske teater 1986-97 og leder 1997-2004.[9]

I 2003 ble Berge Furre tildelt Norsk språkpris av Norsk Språkråd for bøkene Soga om Lars Oftedal og Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. I begrunnelsen het det blant annet at

Begge desse bøkene veg tungt i den rike norske faghistoriske litteraturen.

Både med dei to verk det her er tale om og i mange samanhengar elles merkjer Furre seg ut som ein framståande nynorskbrukar med klår og stringent framstelling over eit rikt språkleg register. Han legg for dagen eit imponerande herredøme over nynorsk som fagleg bruksspråk. Målbruken hans vitnar om at han er klårt medviten om det som gjer godt nynorsk skriftmål talemålsnært og dermed folkeleg....

...Berge Furres språk og stil kan tena til føredøme for alle som legg vinn på å skriva ein lett, ledug og korrekt nynorsk sakprosa. Der han har ført pennen, kan ein kjenna seg språkleg og stilistisk på trygg grunn.

Språknytt 1 1993[60]

Han ble også tildelt Storegutprisen i 2003.[9] I forbindelse med hundreårsjubileet til Noregs mållag i 2006 ble Berge Furre utnevnt til æresmedlem («Heidersmedlem»).[59]

Nobelkomiteen[rediger | rediger kilde]

Furre ble medlem av Den norske Nobelkomite i 2003, og etterfulgte da Hanna Kvanmo som representant fra SV. Han var medlem og nestleder av komiteen fram til 2008, i hele perioden med Ole Danbolt Mjøs som leder.[61] I følge Geir Lundestad samarbeidet Furre godt med Mjøs, men bidro også «venstresiden» dominerte og Kaci Kullman Five og Inger-Marie Ytterhorn fikk lite gjennomslag.[62] I årene Furre var medlem ble prisen tildelt Shirin Ebadi, Wangari Maathai, Mohamed ElBaradei/Det internasjonale atomenergibyrået, Muhammad Yunus/Grameen Bank, Al Gore/FNs klimapanel og Martti Ahtisaari. «Det lett å sjå spora av furrehaldningar i fredspristildelinga til Shirin Ebadi, Wangari Maathai og no sist Muhammad Yunus» skrev Olav Garvik i 2007.[63] Furre ble i følge Lundestad «merkbart svakere» de siste årene han satt i komiteen, «det var trist å se, men tonen i komiteen ble bedre.»[64]

Kristen-sosialist[rediger | rediger kilde]

Berge Furre tilhørte den politisk radikale delen av norsk kristenliv som ofte kalles kristensosialister. Så lenge han var politisk aktiv, la han seg forholdsvis lavt med denne delen av seg selv, men ble senere et aktivt medlem i kirkelige fora som bispedømmeråd og kirkemøte.

Han var også predikant ved gudstjenester og ble ordinert som prest i Den norske kirke på Hamar i 1998 - 42 år etter teologistudiet.[65] Han var tidlig ute med støtte til de homofile i kirken. [1]

Berge Furre-saken[rediger | rediger kilde]

Berge Furre-saken er betegnelsen på to uavhengige saker i 1977 og 1996.

Utdypende artikkel: Furre-saken

Berge Furre-saken i 1977[rediger | rediger kilde]

I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises tiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens flertall mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling angående etableringen av navigasjonssystemene LORAN-C og Omega på norsk territorium i begynnelsen av 1960-årene. Odelstinget voterte senere over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.

Ole Paus skrev visen «Berge Furre Boogie Woogie» om denne saken, utgitt på platen Nye Paus-posten i 1977.

Berge Furre-saken i 1994[rediger | rediger kilde]

I 1994 ble Berge Furre oppnevnt til medlem av Lund-kommisjonen som skulle undersøke de hemmelige tjenestene i Norge. Furre hadde da i en årrekke vært mistenkt for å være agent for den østtyske etterretningstjenesten Stasi, på tross av at Stasi-arkivene, som på dette tidspunktet var åpnet, ikke ga holdepunkter for dette. Men Berge Furres politiske samarbeidspartnere gjennom mange år, som Knut Løfsnes og Georg Rosef, la tydelige spor etter seg i Øst-Europa. Det var «en samlet vurdering» av Furres forbindelser i og utenfor Norge som Overvåkingspolitiet mente gav grunnlag for en ekstra granskning av ham, da det ble kjent at han skulle inn i Lund-kommisjonen. Det ble satt i verk etterforskning av Furre mens Lund-kommisjonens arbeid pågikk, uten at Justisdepartementets ledelse ble informert. Senest i perioden 1979 til 1983 hadde han hatt en rekke samtaler med KGB-offiser Stanislav Tsjebotok i Oslo, noe han senere også bekreftet selv.

Avsløringene knyttet til den ekstraordinære granskingen av Furre førte til at daværende leder for Politiets overvåkningstjeneste Hans Olav Østgaard måtte gå av. De var også sterkt medvirkende til at daværende olje- og energiminister Grete Faremo, som hadde vært justisminister mens etterforskningen pågikk, meget motvillig måtte forlate regjeringen, for å markere politisk ansvar for skandalen.

Død[rediger | rediger kilde]

Flere medier meldte at Furre var død 11. januar 2016, etter lengre tids sykdom.[66][67][68]

Karakteristikker av Berge Furre[rediger | rediger kilde]

Han «var enda ikke blitt den gammeltestamentlige profeten han er blitt de siste årene. Han var glattbarbert, spinkel, blek, skjeløyd, bebrillet og kledd i dårlig sittende, slitte grå dresser». Dessuten var han avholdsmann og målmann. Men han var intelligent og «velsignet med en uvanlig vakker og kraftfylt stemme»

Hilde Bojer om Furre som ung mann, sitert av Frank Rossavik[69]

Berge Furre har hatt tre karrierer i norsk samfunnsliv. Han har vært politiker og stortingsrepresentant, han har vært forsker, forfatter og professor i historie og kirkehistorie, og han har vært kirkepolitiker og forkynner. Dessuten har han vært aktiv i målrørsla. Berge Furre har vært med på å skape norgeshistorie, og han har skrevet den.

Gudleiv Forr[8]

Berge Furre skal du skal du bare møte i offentlig debatt om du kan leksen grundig og leksen er god. Jeg tilbyr dette som et råd etter at statsråd Odvar Nordli ble demontert på fjernsynsskjermen... ...Mot seg hadde han det strenge skjegget til Furre, denne mutasjonen av Scharffenberg og Moses, det eneste han manglet var det svarte bendelbåndet fra lorgnetten

Arne Skouen[70]

Ingen fortener med større rett å kallast SV-veteran enn denne dystre ryfylkingen som ser ut til å vera henta rett ut frå Det gamle testamentet.

Olav Garvik[63]

Norges mest leste historiker i nyere tid. Den beste utenriksministeren vi aldri fikk. Et av de mest fremragende språkmenneskene. Den eneste i hele landet som snakker nynorsk. En av etterkrigstidas viktigste bondeledere. En av de få nordmenn som ville blitt en utmerket pave. Mannen som rekrutterte Gro Harlem Brundtland til Sosialistisk Studentlag. Kort sagt: Berge Furre.

Erik Solheim[71]

Berge Furre er en ettertraktet forkynner og en av sin tids fremste folketalere. Hans mangfoldige virke innenfor politikk, akademia, målsak og kultur i sin alminnelighet går da opp i en høyere enhet, der demokrati, norskdom og kristenarv forenes i en kraftfull retorikk som kan fortone seg fremmed i dagens norske offentlighet, men som inngår i en tradisjon som strekker seg tilbake til Aasmund Olavsson Vinje, Erik Vullum, Bjørnstjerne Bjørnson og Martin Tranmæl.

Gudleiv Forr[8]


Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ aftenposten.no Berge Furre er død 12.01.2016
  2. ^ stortinget.no Berge Furre
  3. ^ Torp (1974) s.33
  4. ^ Bakkevig, Trond (1995). Den norske kirke og kampen mot apartheid. Oslo: Mellomkirkelig råd. ISBN 8275450217. 
  5. ^ Tveit, Odd Karsten (1945-) (1996). Alt for Israel: Oslo - Jerusalem 1948-78. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202157323. 
  6. ^ Mendelsohn, Oskar (1912-1993) (1986). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Oslo: Universitetsforl. s. 25. ISBN 8200076911. 
  7. ^ Udseth, Vidar (2000). Et bondeopprør 25 år etter. Hestvika: Waage proprium forl. s. 27f. ISBN 8299283019. 
  8. ^ a b c d e f g h i j «(no) Finnrind/kladd2» i Norsk biografisk leksikon.
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m «Finnrind/kladd2». Stortinget.no. 
  10. ^ Gustavsen (1969) s. 54
  11. ^ a b Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik (15. januar 2016). «Aktivist og tenkjar (minneord)». Dag og Tid. s. 16. 
  12. ^ a b c d e Rossavik (2011) s.17
  13. ^ Gustavsen (1969) s. 53
  14. ^ Forbech (1967) s. 121
  15. ^ a b Rossavik (2011) s.15f
  16. ^ Kvam (1973) s.15
  17. ^ Lahlum (2009) s.362
  18. ^ født 1934, sønn av Viggo Hansteen
  19. ^ Rossavik (2011) 22f
  20. ^ Gustavsen (1969) s.58f
  21. ^ Lahlum (2009) s.388f
  22. ^ Rossavik (2011) s.27f
  23. ^ Rossavik (2011) s.34f
  24. ^ a b Rossavik (2011) s.42
  25. ^ Kvam (1973) s.163
  26. ^ Gustavsen (1969) s.116
  27. ^ Rossavik (2011) s.53
  28. ^ Gustavsen (1979) s.14
  29. ^ Rossavik (2011) s.45
  30. ^ Rossavik (2011) s. 84-85
  31. ^ Furre (1992) s. 330
  32. ^ Furre (1997) s.93
  33. ^ Furre (1997) s.93-102
  34. ^ Rossavik (2011) s.113 og s.119
  35. ^ sitert fra Furre (1997) s.103
  36. ^ a b Rossavik (2011) s.134-135
  37. ^ Rossavik (2011) s.138. Rossavik skriver også at Furre «visste at den gamle vennen [Gustavsen] måtte nødes på det aller grundigste»
  38. ^ Gustavsen (1979) s.73.
  39. ^ a b Rossavik (2011) tabell, «Partiets ledelse»
  40. ^ Rossavik (2011) s.136
  41. ^ sitert fra Gustavsen (1979) s. 114
  42. ^ Rossavik (2011) s.147f
  43. ^ Rossavik (2011) s.167
  44. ^ Rossavik (2011) s.53 Siden dette kapittelet var skrevet av Furre alene var det på nynorsk i motsetning til resten av partiprogrammet.
  45. ^ Furre (1971) Hovedoppgaven fra 1968 ble utgitt som bok i 1971
  46. ^ Rossavik (2011) s.216. Også kjent som «opptrappingsvedtaket».
  47. ^ a b Rossavik (2011) s.216.
  48. ^ Fyllingsnes, Ottar (23. desember 1999). «Berge Furre:Ein raud klut». Dag og Tid. Besøkt 6. april 2015. 
  49. ^ «Furre nytt æresmedlem». Helgelendingen. 7. november 2011. Besøkt 6. april 2015. 
  50. ^ Rossavik (2011) s.195
  51. ^ Rossavik (2011) s.197
  52. ^ Rossavik (2011) s.218f
  53. ^ Solheim (1999) s.77-79
  54. ^ Rossavik (2011) s.283-284
  55. ^ Rossavik (2011) s.294
  56. ^ Søderlind, Didrik (29. august 2008). «I karismatikkens kraftsentrum». forskning.no. Besøkt 5. april 2015. 
  57. ^ SLÅ OPP
  58. ^ a b Losengård, Gaute. «Berge Furre». allkunne.no. Besøkt 6. april 2015. 
  59. ^ a b Lothe, Hege (30. april 2006). «Berge Furre er ny heidersmedlem». Noregs mållag. Besøkt 6. april 2015. 
  60. ^ «NORSK SPRÅKPRIS 1993: BERGE FURRE». Språknytt 1/1993. Språkrådet. Besøkt 6. april 2015. 
  61. ^ nobelprize.org Medlemmer av Nobelkomiteene
  62. ^ Lundestad (2015) ss.152-153
  63. ^ a b Garvik, Olav (13. april 2007). «Meir enn berre salmar». Bergens Tidende. Besøkt 6. april 2015. 
  64. ^ Lundestad (2015) s.153
  65. ^ «Furre presteviet». Aftenposten. 2. mars 1998. s. 44. 
  66. ^ «Berge Furre er død». Aftenbladet. Besøkt 12. januar 2016. 
  67. ^ «Berge Furre er død». Dagbladet.no. Besøkt 12. januar 2016. 
  68. ^ «Tidligere SV-leder Berge Furre er død». VG. Besøkt 12. januar 2016. 
  69. ^ Rossavik (2011), s.19
  70. ^ sitert fra Gustavsen (1979), ss.114-5
  71. ^ Solheim (1999) s.94

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «KK060415» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

{{Start boks}} {{Verv|Forgjenger=(<small>første</small>)|Hva=[[Sosialistisk Folkeparti|Sekretær i SF]]|Startår=[[1961]]|Sluttår=[[1964]]|Etterfølger=[[Kjell Bygstad]]|}} {{Sluttboks}} {{SVs ledere}} {{Den norske Nobelkomites medlemmer}} {{Fritt Ord}} {{Autoritetsdata}} {{STANDARDSORTERING:Furre, Berge}} [[Kategori:Sosialistisk Venstrepartis ledere]] [[Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer]] [[Kategori:Stortingsrepresentanter fra SV]] [[Kategori:Stortingsrepresentanter for Rogaland]] [[Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977]] [[Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi]] [[Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo]] [[Kategori:Professorer ved Universitetet i Tromsø]] [[Kategori:Norske historieprofessorer]] [[Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund]] [[Kategori:Norske lutherske prester]] [[Kategori:Personer fra Finnøy kommune]] [[Kategori:Fødsler i 1937]] [[Kategori:Dødsfall i 2016]]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Brukerdiskusjon:Finnrind/kladd2&oldid=8340285»