Ull (norrøn mytologi)
Ull (Ullr), også kalt skiguden, bueguden, jaktguden og skjoldguden i norrøn mytologi, er sønn av Siv, tordenguden Tors hustru. Siv fikk Ull med en annen, før hun ble gift med Tor, som tok Ull som sin fostersønn. Hans far kan ha vært Egil Orvandill (Aurvandil), som var bueskytter og smed. Ull betyr «den ærerike». Andre navn på Ull er Ullr, Ullin, Uller, Vuldr og Oller.
Ull giftet seg med Skade, datteren til jotnen Tjatse, etter at hun skilte seg fra Njord. Skade er i likhet med Ull en dyktig skiløper og bueskytter (ref. Gylfaginning). Hun omtales som «ondurgud», det vil si skigudinne.
Ulls bolig i Åsgard het Ydalar («Barlind-dalen»). Den ligger i utkanten av Åsgard. Barlind ble mye brukt til buer (eksempelvis hadde ismannen Ötzi en bue av barlind).
Ull, som er sterk og fager, er en god bueskytter og så flink til å gå på ski at ingen kan kappes med ham. Han kalles noen ganger skiguden, bueguden, jaktguden og skjoldguden. Han var også sterkt knyttet til tvekamp. Han brukte et par snøsko (skiene hans?) som var lagd av bein. Det var heller ingen, ikke mange i alle fall, som slo Ull i Holmgang.
Hans fremste våpen er buen. Han er en dyktig kriger, og påkalles ofte i strid. Han har også en ring som det kan legges ed på, noe som gjelder mange guder, og Ull hadde neppe enerett på rett og edsavleggelser. Skaldene brukte noen ganger Ulls navn i kjenninger, for eksempel kunne de kalle skjold for «Ulls skip». I Edda står det at «Ullr àtti skip that, er Skjöldr hét» – «Ull eier et skip som heter Skjold».
Snorre la til grunn at en skigud måtte fare mye til fjells og jakte med bue. Snorre bruker betegnelsen ǫndur-ás om Ull og antar ǫndur- betyr ski en betydning som fortsatt finnes i noen vestnorske dialekter. Ottar Grønvik betviler Snorres forklaring at Ull ifølge den tids forestillinger var på fjellet og drev jakt.[1]
Det finnes mange stedsnavn oppkalt etter Ull. Blant dem finnes fortsatt Ullensaker kommune rundt de tre gårdene Ullern, «det gamle tempelsted» (til Ull) (jf. Ullensaker, En bygdebok, bind II, s. 107). Ullern gårder finnes også i Oslo, Ullern bydel; i Sør-Odal, i Ullern sogn; og i Tinn. Ullershov ligger i Ullensakers nabokommune Nes på Romerike. Ullsfjorden ligger i Troms. Ullerål finnes på Ringerike. I Hardanger er Ullensvang, med nabogården Frøynes. Ulland ligger i Hordaland, samt andre steder. Ullerøy finnes flere steder, blant annet i Sarpsborg, og Vågå prestegård heter også Ullinsvin. Ullandhaug i Stavanger kommune, Rogaland, tar også navn etter guden.[trenger referanse] Her kan man også finne et nærliggende hotell som tar navn etter gudens bolig, Ydalar, og Jernaldergården, en rekonstruert gård fra folkevandringstid.
Det tyder på at disse stedene må ha vært kultsteder for Ull. Det tyder også på at Ull tidlig har vært en svært betydningsfull gud, og i bronsealderen, som solgud, kanskje den aller viktigste, men at Odin etter hvert overtok hans posisjon. Ull omtales også ofte i sammenhengen «Ull og gudene hans», noe som bekrefter han svært sentrale rolle tidlig. Nok en bekreftelse på dette ser vi i Grimnismål, der gudenes boliger ramses opp; her nevnes først Tors Trudvang, deretter Ulls bolig, Ydalir.
Med Egil Orvandil som far anses Ull av vaneætt. Han skal ha regjert i Åsgard samtidig med Odin, særlig på vinterstid. I tillegg innsatte vanene Ull som leder av Åsgard etter vanekrigen, der vanene vant over æsene, og æsene var forvist fra Åsgard for en periode. I nesten 10 år styrte Ull (Ollerus) Åsgard. Dette nevnes i historieverket Gesta Danorum, Danskenes historie.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Grønvik, Ottar (2000). O̧ndurdís og o̧ndurgoð: studier over den førkristne religion i Norden. Oslo: Det norske videnskaps-akademi. ISBN 8290888325.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Atlekvadet (30)
- Grimnesmål (5, 42)
- Gylvaginning (s. 41)
- Skaldskaparmål
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Lind, Idar. Norrøn mytologi frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s. 209. ISBN 978-8252171419
- Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 50. ISBN 978-8200030539
- Steinsland, Gro. Norrøn Religion - Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo. 2005, s. 245. ISBN 978-8253026077
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]