New York Yanks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
New York Yanks / Bulldogs
Stiftet1949
Oppløst1951
Basert iNew York
LigaNational Football League
ConferenceNational Conference
HistorikkBoston Yanks (1944, 1946–1948)
Yanks (1945)
New York Bulldogs (1949)
New York Yanks (1950–51)
Dallas Texans (1952)
LagfargerKongeblå, sølv, hvit
            
Hovedtrener(e)Charley Ewart (1949)
Red Strader (1950)
Jimmy Phelan (1951)
Eier(e)Ted Collins
Hjemmebane(r)Polo Grounds (1949)
Yankee Stadium (1950–51)

New York Yanks var et amerikansk fotballag som spilte i National Football League i 1950 og 1951.

1949[rediger | rediger kilde]

Laget ble stiftet i 1944 som Boston Yanks og var eid av Kate Smiths manager Ted Collins. Han hadde lyst på et lag i New York, men måtte slå seg til ro med et lag i Boston etter at New York Giants nektet å dele markedet med andre lag.

I 1949 ante Collins at All-America Football Conference var iferd med å gå under, og fikk tillatelse til å flytte Yanks til New York; istedenfor å be om en formell flytting av laget ba Collins ligaen om å avslutte Boston-laget og gi ham et nytt i New York, mest sannsynlig for å kunne skrive det av på skatten.[1] Dette nye laget fikk navnet New York Bulldogs og delte Polo Grounds med Giants i 1949-sesongen.

1949-sesongen viste seg å være katastrofal for laget, både på banen (1–10–1) og økonomisk, med kun 48 007 tilskuere i løpet av seks hjemmekamper, hvor de høyeste tilskuertallene kom under kampen mot Giants, med 17 704 i tribunene.

Under en kamp mot Washington Redskins den 30. oktober som endte uavgjort (13–13) var det kun 3 678 tilskuere tilstede, de laveste tilskuertallene i et lags stadion siden 1939.[2]

1950[rediger | rediger kilde]

I 1950 endret Collins lagets navn til New York Yanks og flyttet dem til Yankee Stadium, i praksis en sammenslåing av Bulldogs og AAFCs New York Yankees, som del av en avtale hvor han kjøpte rettighetene til de fleste Yankees-spillerne (18 av Yankees’ spillere i 1949 spilte for Yanks i 1950[3] mens kun fire av spillerne for Bulldogs i 1949—Joe Domnanovich, Joe Golding, John Nolan og John Rauch—spilte i 1950).

Etter en seier og et tap i de to første kampene vant Yanks fem på rad og lå på førsteplass i NFLs nye National Conference, 6–1. Under quarterback George Ratterman (som Yanks hentet fra Buffalo Bills etter at de ikke ble inkludert i sammenslåingen av NFL og AAFC), scoret New York 190 poeng på de fem seierne. Tilskuertallene gikk også opp, etter knapt 30 000 totalt i de tre første hjemmekampene var det 48 642 i tribunene for neste hjemmekamp, mot Chicago, og 42 673 mot Rams.) Dette skulle ende opp med å bli lagets høyedpunkt; et svakt forsvar førte til fire strake nederlag. En seier over Baltimore (som endte opp med å Baltimores siste kamp) gav dem et sesongresultat på 7–5, en tredjeplass i divisjonen og en klar forbedring over fjorårets sesong.

1951[rediger | rediger kilde]

I 1951 hadde Yanks to fremtidige Hall of Famere som linemen, Art Donovan og Mike McCormack.

Deres største motstandere skulle ende opp med å bli baseballaget som de delte bane med, New York Yankees. Yankees vant American League i MLB og ville ikke risikere at banen ble ødelagt under kampene om ligamesterskapet.

Yanks måtte derfor flytte lagets to første hjemmekamper til Los Angeles og Detroit, hvor de tapte stort i begge kampene. De neste fem kampene resulterte i fire nederlag (med en poengforskjell på −16) og en uavgjort, hvor kun en av disse ble spilt på hjemmebane (laget endte opp med å kun spille fire hjemmekamper i løpet av sesongens 12 kamper).

Med et sammenlagtresultat på 0–6–1 record var sesongen for det meste over for Yanks, og tilskuertallene dalte: de hadde kun 7 351 tilskuere i den ene hjemmekampen de spilte etter dette, et 29–27 tap mot Green Bay.

Yanks avsluttet sesongen med kun én seier, en bortekamp mot Green Bay som de vant 31–28. I laget siste kamp, mot Giants i Yankee Stadium, var det kun 6 658 som dukket opp for å se lagene spille på en frossen bane med temperaturer rundt 17 °F (−8 °C). Yanks tapte 27–17 for et sesongresultat på 1–9–2 og endte sesongen på sisteplass i ligaen.

Med et totalt tilskuertall på 37 268 på fire hjemmekamper i 1951 (tre tap og en uavgjort) ble det rapportert at New York Yanks ble solgt tilbake til ligaen etter sesongen, men det er mer sannsynlig at laget simpelthen ble oppløst av NFL.

Ikke lenge etter kjøpte en gruppe forretningspersoner fra Dallas opp lagets spillerstall og -kontrakter og flyttet dem til Dallas under navnet Dallas Texans, som spilte i Cotton Bowl. Det laget skulle også ende opp med å bli oppløst etter kun én sesong, og lagets aktiva ble tildelt en gruppe i Baltimore som brukte dette for å stifte Baltimore Colts.

NFL og Colts (som flyttet til Indianapolis i 1984 og endret navn til Indianapolis Colts) ser ikke på laget som en fortsettelse av New York Yanks eller noen andre tidligere lag.

Draft picks i første runde[rediger | rediger kilde]

New York Yanks / Bulldogs’ draft picks i første runde
År Spiller Posisjon College
1949 Doak Walker Back SMU
1950 Ingen
1951

Pro Football Hall of Famere[rediger | rediger kilde]

New York Yanks / Bulldogs’ Hall of Famere
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
22 Bobby Layne QB/K 1949 1967
39 Art Donovan DT 1951 1968
71 Mike McCormack OT 1951 1984

Andre merkbare spillere[rediger | rediger kilde]

Sesongresultater[rediger | rediger kilde]

År S T U Plass Trener
Bulldogs 1949 1 10 1 5. East Charley Ewart
Yanks 1950 7 5 0 3. National Red Strader
1951 1 9 2 6. National Jimmy Phelan

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «How to get from Dayton to Indianapolis by way of Brooklyn, Boston, New york, Dallas, Hershey and Baltimore» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Pro Football Researchers. 17 (5). 1995. Besøkt 20. juni 2022. 
  2. ^ En NFL-kamp mellom Dallas Texans og Chicago Bears på Thanksgiving Day 1952 måtte flyttes til Akron i Ohio på grunn av svake billettsalg, og hadde kun 2 208 tilskuere; en kamp i AAFC i Miami mellom Miami Seahawks og Brooklyn Dodgers den 13. desember 1946 hadde kun 2 340 tilskuere.
  3. ^ Bruce Alford, George Brown, Brad Ecklund, Don Garza, Sherman Howard, Duke Iverson, Harvey Johnson, Bob Kennedy, Lou Kusseow, Pete Layden, Paul Mitchell, Barney Poole, Martin Ruby, Jack Russell, Ed Sharkey, Joe Signaigo, John Wozniak og Buddy Young