World League for Freedom and Democracy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
World League for Freedom and Democracy
TypeIkke-statlig organisasjon
Stiftet1966
HovedkontorTaipei i Republikken Kina
PresidentYao Eng-chi
FormålFremme menneskerettigheter, samarbeid og økonomisk vekst, og yte motstand mot terror, aggresjon, imperialisme, totalitarisme og autoritære regimer[1]
Nettstedhttp://www.wlfdroc.org.tw/

World League for Freedom and Democracy (WLFD) er en internasjonal antikommunistisk organisasjon. Den ble grunnlagt som World Anti-Communist League (WACL) i Seoul i Sør-Korea i 1966. Målet var å bekjempe kommunismen verden over gjennom «ukonvensjonelle metoder.»[2][3] I 1990 tok organisasjonen sitt nåværende navn.

Formål[rediger | rediger kilde]

Ifølge formålsparagrafen i charteret av 2006 arbeider organisasjonen for:[1]

  • Å fremme frihet, demokrati og verdensfred.
  • Å fremme respekten og utbredelsen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter.
  • Å fremme internasjonalt samarbeid, økonomisk vekst og utdannelses- og kulturutveksling.
  • Å sette inn mottiltak overfor internasjonal terrorisme, aggresjon, imperialisme, totalitarisme og autoritære regimer.

Historie[rediger | rediger kilde]

WACLs forløper var den regionale organisasjonen Asian Peoples' Anti-Communist League (APACL), som i sin tur var etablert på initiativ av Chiang Kai-shek, Syngman Rhee og Elpidio R. Quirino i 1954. Ønsket om å etablere en verdensomspennende organisasjon resulterte i at APACL etablerte World Anti-Communist League i Seoul i 1966. Året etter holdt WACL sin første konferanse i Taipei med 170 representanter fra 60 land.[4] I slutten av 1960-årene hadde WACL avdelinger i 43 land. Den norske avdelingen, Norsk Frihetsråd, ble dannet i Oslo den 19. juni 1969.[5]

Tidlig i 1980-årene ble WACLs støtte til Contras i Nicaragua kritisert, og en utløsende årsak til at to amerikanske journalister gransket nettverket i USA og Latin-Amerika.[4] De mente at WACL på dette tidspunktet var dominert av latinamerikanske dødspatruljer, antikommunistiske geriljagrupper i Afrika, amerikanske høyreekstreme som Ku Klux Klan samt europeiske nynazister og gamle nazikollaboratører. Den nynazistiske og nyfascistiske innflytelsen ble tydelig idet Roger Pearson satt som president i WACL mellom 1978 og 1980. Pearson konsoliderte nynazistenes makt for å avverge en motreaksjon fra moderate krefter i WACL.[2][6][7] På samme tid ble nynazistene fordømt av blant andre norske WACL-medlemmer med fortid fra motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig.[4]

Eksklusjoner av medlemmer med forbindelser til høyreekstreme miljøer, spesielt i USA, åpnet for at mer moderate antikommunister, typisk med militær bakgrunn, kunne tilslutte seg WACL i 1980-årene.[4] I midten av 1980-årene var WACL den ledende ikke-statlige leverandøren av våpen til antikommunistiske opprørbevegelser i det sørlige Afrika, Sentral-Amerika, Afghanistan og Det fjerne østen.[8]

Med kommunismens fall i Øst-Europa i begynnelsen av 1990-årene mistet WLFD storparten av sin betydning i Europa. På 2000-tallet er WLFD dominert av medlemmer fra Taiwan og Sør-Korea med en kritisk holdning til Kina og Nord-Korea.[4] I 2011 hadde WLFD 134 avdelinger.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Charter of the World League for Freedom and Democracy» (engelsk). World League for Freedom and Democracy. 2006. Arkivert fra originalen 22. desember 2015. 
  2. ^ a b Anderson, Scott og Anderson, Jon Lee (1986). Inside The League: The Shocking Expose of How Terrorists, Nazis and Latin American Death Squads Have Infiltrated the World Anti-Communist League (engelsk). New York. ISBN 978-0-396-08517-1. 
  3. ^ «World Anti-Communist League» (engelsk). Institute for Policy Studies. 9. januar 1990. Arkivert fra originalen 1. januar 2015. Besøkt 16. november 2014. 
  4. ^ a b c d e Abramovici, Pierre (2014). «The World Anti-Communist League: Origins, Structures and Activities». I Dongen, Luc van og Scott-Smith, Giles. Transnational Anti-Communism and the Cold War: Agents, Activities, and Networks (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 113–129. ISBN 978-1-137-38879-7. 
  5. ^ Stavanger Aftenblad (25. oktober 1969).
  6. ^ Tucker, William H. (1996). The Science and Politics of Racial Research (engelsk). University of Illinois Press. s. 257. ISBN 978-0-252-06560-6. 
  7. ^ Preus, Lars (2014). Bakover mot det nye Norge. Ideologisk utvikling innen norsk nynazisme 1967–1985 (norsk). Universitetet i Oslo. s. 65–66.  [Masteroppgave i historie]
  8. ^ Pallister, David, Beresford, David og Johnson, Angela (24. april 1993). «Guns, Goons, and Western Goals». The Guardian (engelsk). 
  9. ^ Wee, Darren (25. januar 2011). «WLFD celebrates 57th World Freedom Day». The China Post (engelsk). Besøkt 16. november 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]