Bruno Kreisky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bruno Kreisky
Født22. jan. 1911[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wien[5][6][7]
Død29. juli 1990[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Wien[8]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, jurist, krigskorrespondent Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoktor nauk
Utdannet vedUniversitetet i Wien
EktefelleVera Alice Kreisky (1942–1988)
SøskenPaul Kreisky
BarnPeter Kreisky
Suzanne Dorau
PartiSozialdemokratische Partei Österreichs
NasjonalitetCisleithania (1911–1918)
Østerrike (1918–1990)
GravlagtWiener Zentralfriedhof[9]
Utmerkelser
10 oppføringer
Jawaharlal Nehrus pris (1983)[10]
Orden wider den tierischen Ernst (1961)[11]
1. klasse av Den hvite løves orden
Karl-Valentin-ordenen (1980)
Bruno Kreiskys menneskerettspris
International Rescue Committees Freedom Award (1975)
Storkors av Kristusordenen[12]
Æresdoktor ved Göteborgs Universitet
Den bayerske fortjenstorden
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Bruno Kreisky på Commons
Bruno Kreisky i 1983

Bruno Kreisky (født 22. januar 1911, død 29. juli 1990) var en østerriksk politiker (SPÖ). Han var sitt lands kansler fra 1970 til 1983.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kreisky ble født i Wien i en velhavende familie av jødisk avstamning,[13] der faren var klesfabrikant. Som 15-åring ble Bruno Kreisky medlem av SPÖs ungdomsorganisasjon. Han var også politisk aktiv mens han studerte jus ved universitetet i Wien. I 1934 ble det sosialdemokratiske partiet forbudt av Engelbert Dollfuß, men Kreisky fortsatte sin politiske virksomhet. Han ble arrestert i 1935 og dømt for forræderi, men ble løslatt i 1936. Fra 1938 til 1945 bodde han i Sverige, hvor han i 1942 giftet seg med Vera Fürth.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Kreisky kom tilbake til Østerrike i mai 1946, men ble snart sendt til tilbake til Stockholm som medlem av den østerrikske legasjonen. I 1951 flyttet han igjen til Wien, hvor han ble politisk rådgiver for president Theodor Körner. To år senere ble han statssekretær i utenriksdepartementet. Han deltok i forhandlingene som i 1955 avsluttet okkupasjonen av Østerrike etter den andre verdenskrig.

Kreisky ble innvalgt i det østerrikske nasjonalrådet (parlamentets underhus) som sosialist i 1956. Han ble samtidig medlem av partiets sentralstyre sammen med Bruno Pittermann, Felix Slavik og Franz Olah. I 1959 ble han Østerrikes utenriksminister i konservative Julius Raabs koalisjonsregjering. Han spilte en ledende rolle i grunnleggelsen av EFTA, hjalp til å løse Syd-Tirol-problemet med Italia, og foreslo en hjelpeplan for den tredje verden.

Kreisky forlot posten som utenriksminister i 1966, da det konservative Østerrikske Folkepartiet vant en absolutt majoritet av plassene i Nasjonalrådet. I februar 1967 ble han formann for det sosialistiske partiet.

Kansler[rediger | rediger kilde]

Ved valget i april 1970 ble sosialistene det største partiet, og Kreisky ble kansler.[14] Han var den første jødiske kansleren i Østerrike. I oktober 1971 skrev han ut nyvalg og vant en absolutt majoritet. Han gjorde gode valg også i 1975 og 1979.

Kreisky og hans nære allierte, justisminister Christian Broda, førte en politikk med flere liberale reformer, i et land hvor konservative, katolske verdier sto sterkt. Han reformerte Østerrikes familielover, fengslene, avkriminaliserte abort og homoseksuelle aktiviteter. Han forsøkte imidlertid også å bygge broer mellom den katolske kirken og sosialistpartiet og fant en samarbeidspartner i Wiens erkebiskop, kardinal Franz König. Han reduserte også verneplikten fra ni til seks måneder, og styrket arbeidstageres rettigheter, reduserte arbeidsuken til 40 timer og lovfestet like rettigheter for kvinner. Kreiskys regjering etablerte også rettigheter for landets slovenske og kroatiske språklige minoriteter. Som følge av oljekrisen i 1973 satte han igang utvikling av atomkraftverk for å redusere landets avhengighet av olje, selv om denne politikken ble forlatt etter en folkeavstemning i 1978.

Kreisky spilte en prominent rolle i internasjonale spørsmål, fremmet nord-syd-dialog og arbeidet med likesinnede europeiske ledere som Tysklands kansler Willy Brandt og Sveriges statsminister Olof Palme. Selv om Østerrikes grunnlov forhindret landet i å bli medlem av EU, var han en sterk tilhenger av europeisk integrasjon. Østerrike så seg selv som en bro mellom øst og vest, og var vertskap for viktige internasjonale samtaler.

Kreisky avviste zionismen. Han pleiet vennlige forbindelser med arabiske ledere som Anwar Sadat og Muammar al-Gaddafi, og i 1980 etablerte Østerrike også kontakt med Palestinas Frigjøringsorganisasjon. Han forsøkte å bruke sin posisjon som en europeiske jødisk sosialist til å megle mellom Israel og araberne, men mange israelere så på ham som en forræder. Han hadde et svært dårlig forhold til Israels statsminister Golda Meir, og sa en gang at han var «den eneste politikeren i Europa Golda Meir ikke kan utpresse».

Kreisky hadde også et dårlig forhold til en annen østerriksk jøde, Simon Wiesenthal. Da Wiesenthal påsto at medlemmer av Kreiskys regjering hadde «nazi-bakgrunn», sa Kreisky at Wiesenthal «lever av å fortelle verden at Østerrike er anti-semittisk», hvortil Wiesenthal svarte av Kreisky hadde «et forstyrret forhold til nazisme og jødedom».

I 1976 ble Bruno Kreisky Menschenrechtsstiftung grunnlagt for å markere Kreiskys 65-årsdag. Hvert annet år utdeler stiftelsen Bruno Kreiskys menneskerettspris til en internasjonal personlighet som har fremmet menneskerettigheter.

Som taler var Kreisky et naturtalent. Han hadde en karismatisk fremtoning, vant lett debatter mot de konservative og baserte seg heller på sitt eget intellektuelle vidd enn på taler ferdigskrevet av rådgivere.

Kreisky fylte 70 i 1981, og på denne tiden reagerte velgerne mot hva de så som Kreiskys for store opptatthet av internasjonale spørsmål. I april 1983 tapte sosialistene deres absolutte flertall i Nasjonalrådet, og Kreisky avviste å danne en mindretallsregjering. Han gikk av og anbefalte sin utdannelsesminister Fred Sinowatz som sin etterfølger. Hans helse var sviktende, og i 1984 måtte han foreta en akutt nyretransplantasjon. I sine siste år kom han av og til med bitre kommentarer rettet mot sitt parti, som dog hadde gjort ham til æresformann. Han døde i Wien i juli 1990.

Idag er Kreiskys regjeringstid fremdeles kontroversiell. Mange av hans tidligere støttespillere ser i Kreisky den siste sosialist av den gamle skolen og ser nostalgisk tilbake på en æra da levestandarden var økende, velferdsstaten var i full sving og da arbeiderklassebarn ble oppmuntret til å fortsette på skolen og ta høyere utdannelse, som ledd i et statlig program (Chancengleichheit), som alt sammen resulterte i et tiår av velstand og fremtidsoptimisme.

På den annen side blir Kreisky kritisert av konservative for overforbruk, som uttalt i hans berømte kommentar fra valget i 1979, da Kreisky sa at han foretrakk av staten endte opp gjeldstynget fremfor at folk ble arbeidsløse. De konservative holder Kreisky ansvarlig for Østerrikes fortsatte økonomiske problemer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andreas P. Pittler: Bruno Kreisky, rororo-Monographie, Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1996, ISBN 3-499-50583-5
  • Franz Richard Reiter (Hrsg.): Wer war Bruno Kreisky? (Dokumente · Berichte · Analysen, Bd. 12). Ephelant, Wien 2000, ISBN 3-900766-14-2.
  • Anton Pelinka, Hubert Sickinger, Karin Stögner: Kreisky – Haider. Bruchlinien österreichischer Identitäten. Braumüller, Wien 2008, ISBN 978-3-7003-1644-2.
  • Elisabeth Röhrlich: Kreiskys Außenpolitik. Zwischen österreichischer Identität und internationalem Programm (= Zeitgeschichte im Kontext; Bd. 2), Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2009, ISBN 978-3-89971-553-8. (Rezension)
  • Gerald Szyszkowitz: Kreisky, Textbuch eines Bühnenstücks, Freie Bühne Wieden, Wien 2009.
  • Helene Maimann: Über Kreisky. Gespräche aus Distanz und Nähe, Falter, Wien 2011. ISBN 978-3-85439-455-6.
  • Wolfgang Petritsch: Bruno Kreisky. Die Biographie, Residenz Verlag, St. Pölten 2011. ISBN 978-3701731893.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bruno-Kreisky, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Крайский Бруно, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Austrian Parliament ID 00969[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Cemeteries in Vienna, besøkt 2. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.akv.de, besøkt 6. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ «Austria's Jewish Question». The New York Times (engelsk). 3. mai 1981. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. februar 2020. «At any rate, the last time the Carinthians went to the polls, in 1979, they gave Chancellor Kreisky's Social Democratic Party a 53 percent majority and a special bonus to him personally - 55 percent. And yet they all know I'm a Jew, Chancellor Kreisky adde, employing the short form Jud instead of the standard German Jude. In the Viennese dialect, Jud is slightly disparaging, but it is also used by Jewish Viennese in a self-mocking vein. Chancellor Kreisky, one of the most durable and prestigious European leaders, does not usually dwell in public on the fact that he is of Jewish ancestry.» 
  14. ^ «Dr. Bruno Kreisky, Biografie». www.parlament.gv.at. Besøkt 14. mai 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Josef Klaus  		Østerrikes kansler
 Etterfølger:
 Fred Sinowatz 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bruno_Kreisky&oldid=22521307»