Selje kloster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Selje kloster
Selje kloster Nordfjord.jpg
Land NorgeRediger på Wikidata
Kart

Selje kloster
62°03′04″N 5°17′49″Ø

Selje kloster er ruinene av et benediktinerkloster på øya Selja i Stad kommune i Vestland. Klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Øya Selja ligger 15 minutter med båt fra Seljes fastland. Øya er 1,56 km² og har av mye lyng, myr og noe skog. Høyeste punktet på øya er Varden, som er 201 moh.

Legendene om seljemennene og sankt Sunniva[rediger | rediger kilde]

St. Sunniva. Fra alterskap i Austevoll kirke. 1500-tallet. Nå i Bergen museum

Etableringen av bispesete på Selja og senere byggingen av et benediktinerkloster blir sett i sammenheng med legendene om seljemennene og sankt Sunniva. De fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen.[trenger referanse] Den mest omfattende legenden er i ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin om lag år 1170.[trenger referanse] Den forteller at Sunniva var en kongsdatter fra Irland. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Etter en lang sjøreise kom reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke. Da sjøen hadde lagt seg, landet den Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende. Av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske.[1]

Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya. Håkon jarl (jarl 970995) dro til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn.[trenger referanse] Da de var kommet fram hadde fjellet styrtet ned, og knuste dem.[1] Da noen handelsmenn senere seilte forbi så de en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode som utstrålte lys og hadde en herlig duft.[1]

Ifølge Olav Tryggvasons saga dro kong Olav Tryggvason til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Et legeme som de antok var etter Sunniva, ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet, og knoklene ble skrinlagt.[trenger referanse] Det er ingen spor etter en slik kirke. Det tyder på at fortellingen er oppdiktet. Legenden som inkluderer Sunniva er trolig laget omkring 1100-1140 ut fra ønsket om å ha en spesifikk person som helgen.[2]

Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Legendene er oppdiktet. Like fullt er det noen som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. "Tusenårsjubileet" ble feiret 7. juli 1996.

Klosteret blir bygd[rediger | rediger kilde]

Kart over Selje kloster 1940
Klosterruinene fremstilt av Peter Frederik Wergmann i 1836

Noen sikker datering for når klosteret ble bygd er ikke mulig å legge frem. Det fins i det hele tatt svært lite skriftlig materiale knyttet til klosteret. I gammel tid var et kloster ofte bygd av makthaverne. Det er derfor ting som tyder på at det var Olav Kyrre (konge 10671093) eller hans sønn Magnus Berrføtt. (1093 – 1103) som startet byggingen av klosteret. Det kan også ha vært Magnus-sønnene Sigurd Jorsalfare og Øystein.[trenger referanse] All den tid at bispesetet alt kom om lag 1068, er det naturlig å tenke seg at også biskopen var en av pådriverne til at klosteret ble bygd på Selja.[trenger referanse] De fleste antagelser går derfor ut på at klosteret ble påbegynt rundt år 1100. Dermed er Selje kloster et av de første klostrene her til lands om ikke det aller første.[trenger referanse] Mye tyder på at det var folk fra de britiske øyer som bygde klosteret og at det også var benediktinermunker (svartmunker) fra England som inntok klosteret. Det faktum at klosteret og kirken i tilknytning til klosteret ble viet til den relativt ukjente engelske helgenen Albanus støtter dette synspunkt.

På slutten av 1200-tallet ble det satt i gang en storstilt utviding av anlegget.[trenger referanse] Albanus-kirken ble forlenget.[trenger referanse] Framfor Sunniva-kirken ble det bygd en terrasse i stein som en saga beskriver slik: "Dette er det største mannverk av dette slaget som er bygd"[3][trenger referanse]

All gneis som er brukt som bygningsstein er påvist i nærområdet. Olivin derimot, som bl.a. er brukt i tårnet, er ifølge geokjemiske undersøkelser hentet fra Deknepollen, noen timers seilas sør for Selja.[4] Etter at klosteret ble nedlagt, ble det plyndret for alt av verdigjenstander, også stein. Den danske astronomen Tycho Brahe (1546 -1601) fikk Nordfjord i len av danskekongen Frederik 2. Foruten å ta inn skatt fra lenet, hentet han også ut stein fra klosteret. Steinene brukte han til å bygge observatoriet Stjerneborg og slottet Uranienborg på øya Hven i Øresund.[5] I 1643 ble det sendt et skip fra Bergen til København med 518 "tilhugne klæberstene" fra Selje og Lyse kloster.

Klosteret i bruk[rediger | rediger kilde]

1200-tallet var også storhetstiden til klosteret.[trenger referanse] Ut ifra størrelsen antas det at det var 10–15 munker.[trenger referanse] I tillegg hadde like mange lekbrødre sitt arbeid der.[trenger referanse] De antas at det var håndverkere, stell av syke og dyrking av jorda.[trenger referanse] Foruten bønner og gudstjenester, var klosteret også et lærested som utdannet prester for tjeneste i kirken.[trenger referanse] Munkene på den tiden var dessuten sysselsatt med avskrift av bøker og oversettelser.[trenger referanse]

I 1305 brant store deler av klosteret ned. Vestfløyen som var bygd av tre, ble etter brannen bygd opp igjen i stein.[trenger referanse] Klosteret var ferdigbygd i første halvdel av 1300-tallet.[trenger referanse]

Svartedauden i 1349 innebar en knekk for klosteret. Inntektene fra klostergodset (landskyld) gikk kraftig ned etter Svartedauen. Nedgangstider førte til at klosteret ble nedlagt allerede før reformasjonen i 1537.[trenger referanse]

I 1424 ble en munk på Selja halshogd og en annen brent, uten at vi kjenner til hva de ble dømt for.[trenger referanse]

Det siste vi hører om klosteret før reformasjonen, er at det i 1522 mottok to sekker fint mel fra Bergen.[trenger referanse]

Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Selje kloster var en stor jordeier. Til sammen 175 gårder lå inn under klosteret, derav 2/3 av alle gårdene i Selje og Vågsøy. I 1545 ble alt klostergodset overdratt til St. Jørgens Hospital i Bergen. Hospitalet arbeidde for spedalske. Etter hvert som bøndene fikk innløst gårdene sine, brukte St. Jørgen en del av denne formuen til å bygge et sanatorium for tuberkuløse på Harastølen i Luster (tatt i bruk i 1902).[6] Selje kloster er en av Opplysningsvesenets fonds kulturhistoriske eiendommer.[7]

Filosofen Arild Haaland ga i 1993 en kirkeklokke (støpt hos Olsen-Nauen klokkestøperi i Tønsberg) til klosteret. Klokken henger i dag i kirketårnet.

Biskopene av Selja[rediger | rediger kilde]

Det var Olav Kyrre som opprettet de første faste bispesetene her til lands, der biskopene ble knyttet til et fast bosted: Oslo, Nidaros og Selja.[trenger referanse] Det er antatt at det var i 1068.[trenger referanse] Knut Helle mente at biskopene aldri har bodd på Selja.[8] Argumentet for at biskopen bodde på Selja fram til 1170,er at fram til 1152 ble de i kildene kalt biskop av Selje.[9]

Biskopene som skrev seg av Selja var:

Bjarnvard den saksiske ble vigslet i Roma.[10] Det var i 1047.[trenger referanse] Etter vigslingen kom han i en lojalitetskonflikt mellom erkebiskopen i Hamburg Bremen og kongen.[trenger referanse] Han dro derfor til Island.[trenger referanse] Der ble han den sjette misjonsbiskopen på Island og Hungrvaka forteller: ”Han vigslet mangt det går gjetord om: kirker og klokker, broer og brønner, vad og vann, bjeller og andre nyttige ting. Og dette økte hans heder og den aktelse folk følte for ham.”[11] Bjarnvard ble på Island i 20 år, så lenge Harald Hardråde styrte.[trenger referanse] Siden dro han tilbake til Norge og ble biskop på Selja.[trenger referanse]Sidan for han til Bjørgvin og der døde han, og alle er enige om at han hadde vært en bemerkelsesverdig mann[11]

Magne nevnes i 1115.[trenger referanse] Morkinskinna forteller at han i 1128 irettesatte han kong Sigurd Jorsalfare. Kongen ville skille seg fra dronningen og gifte seg med en kvinne som het Cecilie.[12] Kongen ble rasende, dro fra Bjørgvin i all hast og giftet seg i Stavanger. Denne fortellingen er svært tvilsom. Finnur Jónsson påpekte at teksten er et senere innskudd, og ikke finnes i en eldre variant av Morkenskinna.[13]

Svein er nevnt i en islandsk bispeliste, men utelatt i en norsk.[trenger referanse] Det eneste vi vet om ham. Det er usikkert om opplysningen er rett.

Ottar Islending var biskop i Selja i 1130.[trenger referanse] Ifølge et svensk brev deltok han på et bispemøte i Lund i 1135.[trenger referanse] Norge hørte inn under Lund erkebispesete fra 1104.

Sigurd deltok ved en synode i Lund i 1139.[trenger referanse] Sigurd fikk oppleve at Norge fikk egen erkebispestol i 1152. Han må ha vært tilstede i Nidaros ved den anledning.[trenger referanse]

Etter at Sigurd var død, ble ikke kongebrødrene Inge Krokrygg og Øystein Haraldsson enige om hvem som skulle bli biskop i Selja. Øystein valgte sin kapellan Pål til biskop.[trenger referanse] Inge jagde Pål bort og valgte i stedet Nikolas Petersson fra Sogn i stedet.[trenger referanse] Det er det eneste vi vet om ham.

Pål må da ha blitt gjeninnsatt i 1170, Han flytter skrinet med Sunnivas levninger fra Selja til Bergen og den nyoppførte domkirken der.[trenger referanse] Det er alminnelig oppfatning at biskopene opphørte å ha tilholdssted på Selja etter flyttingen av Sunniva-skrinet i 1170.[trenger referanse]

Siden 1930 har Den katolske kirke hatt Selja som titulærbispedømme med en egen titulærbiskop. Den nåværende titulærbiskopen til Selja er biskop Pero Sudar i Sarajevo (siden 1993) Hans forgjenger var biskop Eurico dos Santos Veloso fra Brasil.

Klosterets abbeder[rediger | rediger kilde]

Til tross for at klosterets virksomhet strakk seg over 400 år, kjenner vi kun navnet på sju abbeder. Så lenge biskopene hadde tilhold på Selja, er det nærliggende å tro at de hadde det øverste åndelige ansvar for klosteret. Det blir også antatt at de første abbedene var engelske, men at nordmenn tok over etter hvert.[trenger referanse]

Sigurd Detmarsson er den første abbeden vi kjenner navnet på. I 1238 dro han til Island og ble biskop på Skálholt og var det frem til 1268. Vi kjenner ikke til hvor lenge han forut var abbed i Selje kloster.[trenger referanse]

Einar nevnes som abbed i 1305, året da klosteret brant.[trenger referanse] 15. mai samme år for han til Bergen for å bli abbed i Munkeliv kloster, noe som ble regnet som en forfremmelse.[trenger referanse]

Heming var abbed i årene 1305 – 1326, utpekt av biskop Arne.[trenger referanse] Heming ble innsatt ved en seremoni i Bergen domkirke 20. februar 1306.[trenger referanse] I 1326 ble han valgt til ny abbed i Munkeliv.[trenger referanse] Heming var ifølge biskop Audfinn en ”forsiktig, kyndig og rettskaffen mann både i åndelige og verdslige saker.”[trenger referanse]

Erling fulgte etter Heming som abbed fra 1326.[trenger referanse] Han hadde tidligere vært munk i Munkeliv.[trenger referanse]

Jon Eindridsson var abbed i 1338, trolig fra Munkeliv.[trenger referanse] Munken Erlend Josteinsson hadde det året sendt en klage til biskop Håkon i Bergen om dårlig styring av klosteret. Både Erlend, Jon og presten i Selje, Aslak, måtte møte i bispegården og forklare seg.[trenger referanse] Vi kjenner ikke til utfallet av møtet, men Jon blir året etter utnevnt til biskop på Skålholt.[trenger referanse] Han fikk virke der kun i kort tid ettersom han døde 16. mars 1341.[trenger referanse]

Orm ble vigslet til abbed for Selje kloster 11. november 1339.[trenger referanse] Ettersom munkene ikke greide å velge abbed på rette måten (ved å følge de kanoniske reglene) ble han valgt av biskop Håkon.[trenger referanse] Munkene Erlend Josteinsson og Arnbjørn var utsendinger fra Selja ved vigslingen.[trenger referanse]

Håkon er den siste abbed i Selje kloster vi kjenner navnet på. Han nevnes i 1451.[trenger referanse] Den siste abbeden i Selje kloster ble trolig drevet ut av biskop Finnboge Niklasson mellom 1461 og 1474.[14]

Kirkene[rediger | rediger kilde]

Det kan uten videre slås fast at det fins levninger etter fire kirker på Selja selv om Odd Munk skriver (1190) i Soga om Olav Tryggvason: ”På Selja er det fem kirker. Det er fylkeskirken og Kristkirken og Mariakirken og Mikaelskirken, Albanuskirken og Sunnivakirken”.[trenger referanse] Han skriver altså at det er fem kirker, men så navngir han seks. Forklaringen er sannsynligvis at Albanuskirken blir omtalt med flere navn, også Kristkirken og Mariakirken.[trenger referanse]

Mikaelskirken[rediger | rediger kilde]

Mikaelskirken

Det er liten tvil om at Mikaelskirken er den eldste av kirkene på Selja.[trenger referanse] Det er en hulekirke med et alter innerst og en mur på sørveggen. Hulen ligger 40–50 m høyere (59 moh.) enn selve klosterområdet. Det fins mange eksempler på at hulekirker er viet til erkeengelen Mikael.[trenger referanse] I Norge fins det enda en (Norsjø i Telemark) og flere på kontinentet. Om Seljumennene og Sunniva er å anse som historiske personer, ville de ha vært i behov av en kirke. Da ville hulen være et naturlig valg.[trenger referanse] Mikaelsdyrkingen er et av de eldste tegn på kristen påvirkning her i landet.[trenger referanse] På veggene i kirken fins det rester etter maling.[trenger referanse] Tidligere er det også observert merker etter kroker til opphenging av lamper.[15]

Det overhengende fjellet i og foran hulen blir kalt helleren. Hulen blir også kalt Salen som er et svært gammelt navn for "bolig". Arkeologiske utgravinger foran helleren viser at det har vært bosetting der i perioden 200 – 570 e.Kr.[16]

Sunnivakirken[rediger | rediger kilde]

Sunnivakirken

Sunnivakirken ligger i ruiner oppe på helgenstedet utenfor helleren.

Flateyboken (fra 1389) nevner at Olav (Tryggvason) fikk reist en kirke foran helleren der Sunnivas legeme ble funnet. Dersom det er en historisk bakgrunn i opplysningene, kan det ha skjedde i år 996. Det er enighet om at kirken i så fall var bygd i tre.[trenger referanse]

Sunnivakirken i mur, kom sannsynligvis på slutten av 1000-tallet.[trenger referanse] Under restaureringsarbeider på 1930-tallet, ble det funnet et brannlag nord for Sunnivakirken, noe som kan tyde på at den første kirken brant ned.[17] Den 14 meter lang og 6,5 meter bred.[trenger referanse] Den hadde ikke tårn.[trenger referanse]

Albanuskirken[rediger | rediger kilde]

Albanuskirken

Albanuskirken er i dag en ruinkirke, og dannet i sin tid nordfløyen i klosteret.

Det er ulike oppfatninger av om det var bispekirken eller klosterkirken. Noen har også foreslått at det kunne være en kombinasjon av de to funksjonene.[18] Domkirker er alltid en viet til den hellige treenighet, mange også til Kristus. Når Odd Snoresson nevner at det var en Kristkirke på Selje, trenger det ikke være noen entydig referanse til en domkirke.[trenger referanse] Det framgår heller ikke av teksten til Odd Snorresson at Albanuskirken var en Kristkirke.[19] Marit Nybø konkluderte med at Albanuskirken i hovedsak var bygd som en kirke for biskopen.[20]

Marit Nybø konkluderte i sin doktoravhandling blant annet følgende om den opprinnelig kirken:

  • Byggherren har hatt den lille Kristkirken i Bergen som utgangspunkt.[21]
  • Kirken ble muligens påbegynt på 1090-tallet.[22] Ut fra en vurdering av kapitelene, ble kirken ferdig et stykke inn på 1100-tallet.[23]
  • Den er utformet som en basilika.[24]
  • Det er brukt håndverker fra England i den første tiden.[25]
  • Det ble brukt håndverkere fra Bergen, som arbeidet ut fra tyske tradisjoner fra omkring 1120.[26]
  • Den var treskipet, der arkader har båret midtskipsmurene.[27]
  • Pilarene i arkadene var runde.[28]
  • Skipet var 12,9 meter langt og ni meter bredt. Midtskipet var 4,4 meter bredt og sideskipene 1,4 meter brede.[29]
  • Skipet var opphøyd over sideskipet og det var vinduer i denne delen.[30]
  • Koret var 5,6 meter langt og 4,4 meter bredt. Koråpningen var tre meter.[31]

Kirken ble ombygd omkring 1270.[32] Kirken fikk tårnet som står der i dag.[trenger referanse] Tårnet er 14 m høyt. Nederst i taket i tårntrappa er det murt inn en stein med runer med innskriften: "Her er Tores hvilested".[trenger referanse]

Det er gjort funn som viser at både kirken og tårnet i sin tid var hvitkalket.[trenger referanse]

I Odense er det en kirke (hvilken?) fra samme tid som er viet både til Jomfru Maria og Albanus.[trenger referanse] Odd Snorresson antyder også kan være tilfelle på Selja.[trenger referanse]

Sognekirken og fylkeskirken[rediger | rediger kilde]

Sognekirken var en trekirke fra 1100-tallet.[trenger referanse] Den lå på Bø på østsiden av øya. Tuftene er fortsatt synlige.[trenger referanse] Sognepresten bodde i middelalderen på Bø.[trenger referanse] Kirken ble revet i 1654 og oppført som sognekirke på fastlandet.[trenger referanse] Noen mener at den også var en fylkeskirke.[trenger referanse]

Selja som turist- og pilegrimsmål[rediger | rediger kilde]

I middelalderen hadde Norge tre store pilegrimsmål. Det var Sunniva på Selja, St. Olav i Nidaros og krusifikset i Røldal stavkirke. Blant disse var Selja det første. Selja var et knutepunkt langs kysten. Det lå halvveis mellom Bergen og Nidaros. og var et naturlig stoppested for reisende. Vikinger som skulle til Island, seilte først til Stad, derfra la de kursen rett vest og etter sju dagers seilas var de fremme. Selja hadde alt som trengtes for å være det perfekte pilegrimsmål: en martyr, opphøyd til helgen, en hellig hule og en kirke med skrinlagte relikvier. Dessuten en såkalt helbredende kilde, som er nevnt i en av bøkene i Flateyaboken.[trenger referanse]

Det er funnet fem pilegrimsmerker i klosteret, fra sør-Tyskland, Nederland og Italia. Merkene ble funnet samlet, i en grav på klosterets kirkegård. Merkene forteller oss at avdøde på sine pilegrimsferder hadde besøkt flere av Europas store pilegrimsmål.[trenger referanse] Seljumannamesse 8. juli er tatt med på primstaver alt tidlig på tusentallet.[trenger referanse] Messedagen er nevnt i alle landskapslovene fra midten av tusentallet.[trenger referanse] Seljumannamesse er tatt med i den kristenrett som det hevdes kong Olav Haraldsson fikk vedtatt på Moster i 1024, men som nok er en god del yngre.[trenger referanse]

Terrassene foran Sunnivakirken tror man ble bygd for å gi plass til alle pilegrimene på de store høytidsdagene.[trenger referanse] I vår tid er det flere som går pilegrim fra Bø ut til klosteret, mens andre går lengre med Selje kloster som mål.

Helleren foran Mikaelskirken

Konger som turister på Selja[rediger | rediger kilde]

Olav Tryggvason har en sentral plass i Seljas historie. Han steg i land på øya i 996, fant levningene etter Seljumennene (sagaen sier ikke entydig at Olav fant levningene etter Sunniva) skrinla dem og ga påbud om bygging av en kirke. Denne kirken var nok ikke Mikaelskirken, men utvilsomt Sunnivakirken, all den tid Flateyebok spesielt nevner at Olav anla kirken "utenfor helleren". Det er Olav Tryggvason vi har å takke for at Selja ble et helgensted etter 996 og det viktigste religiøse senteret på Vestlandet. Året etter, i 997, samlet Olav bøndene fra fire fylker, Sogn, Fjordane, Sunnmøre og Romsdal til ting på Dragseidet på Stadlandet. Her ga han dem valget "enten skulle de ta imot kristendommen og la seg døpe eller så skulle de holde slag med han. Men da bøndene så at det ikke var råd for dem å sloss med kongen, ble det avgjort at alt folket skulle la seg kristne."[33] Historien er trolig uten en historisk kjerne.[trenger referanse]

Olav den hellige I 1015 vender Olav hjem til Norge for å gjøre krav på kronen. Ingen norsk konge fra middelalderen har fått en slik posisjon som ham. Han lander på Selja. Sagaen forteller: ”De kom fra havet inn til Stad og landet på en liten øy som heter Sæla. Da sa kongen at de hadde kommet til lands på en lykkedag. Han sa de var kommet ”på Sælo” (av sæla for lykke) Så gled kongen i leire med den ene foten og støttet seg med det andre benet på kne. Han sa: ”Nå falt jeg”. Rane (kongens fosterfar) svarte: ”Du falt ikke herre. Men du fikk fast fot i Norge”. Kongen lo og sa: ”Slik kan det gå om Gud vil”.[34] Historien er trolig uten en historisk kjerne.[trenger referanse]

Sverre er den neste av Norges konger som besøkte Selja. Det skjedde i 1176. Året før han ble konge. Han hadde kommet over fra Færøyene og nå var han på vei nordover langs kysten på vei til Nidaros: ”Han stanset en tid på Selja for der hadde han kjenninger. En prest der fortalte ham nøyaktig det han ville vite; av dette skjønte Sverre hvilken stor motstander erkebiskopen hadde vært av hans brødre. Han mente han hadde lite håp om hjelp fra den kanten hvor brødrene hans var blitt brakt til fall. Og så dro han sørover igjen og ut av landet.”[35]

Olav V steg i land på Selja 11. august 1968 for å overvære feiringen av 900-årsjubileet for opprettelsen av Selja bispedømme i 1068. Med på feiringen var Bjørgvinbispen og kirkeministeren samt 10 000 av bygdefolket. Kronprins Harald og forloveden Sonja Haraldsen var også med på feiringen.

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Acta Sanctorum in Selio
  2. ^ Nybø, 2000, side 198.
  3. ^ Flateyabok
  4. ^ Nybø, 2000, side 122.
  5. ^ Djupedal, 1996, side 89.
  6. ^ Djupedal, 1996, side 14.
  7. ^ Jo Rune Ugulen: Eigedomsretten til klosterruinane på Selja : rapport utarbeidd for Opplysningsvesenets fond (OVF), 2007
  8. ^ Knut Helle: Bergen bys historie, 1982, side 111.
  9. ^ Nybø, 2000, side 121.
  10. ^ Nybø, 2000, side 163 med referanse til Adam av Bremen.
  11. ^ a b Hungrvaka kap.3
  12. ^ Morkinskinna
  13. ^ Sørheim, Helge: Sentralsted, tettsted, knutepunkt, by. Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010, side 300
  14. ^ Djupedal, 1996, side 69.
  15. ^ Djupedal, 196x, side 39.
  16. ^ Djupedal, 1996, side 27.
  17. ^ Enger, 1949, side 14.
  18. ^ Nybø, 2000, side 161ff og 194ff.
  19. ^ Nybø, 2000, side 166.
  20. ^ Nybø, 2000, side 196.
  21. ^ Nybø, 2000, side 192.
  22. ^ Nybø, 2000, side 173.
  23. ^ Nybø, 2000, side 148.
  24. ^ Nybø, 2000, side 192.
  25. ^ Nybø, 2000, side 204.
  26. ^ Nybø, 2000, side 204.
  27. ^ Nybø, 2000, side 149.
  28. ^ Nybø, 2000, side 150.
  29. ^ Nybø, 2000, side 151.
  30. ^ Nybø, 2000, side 159.
  31. ^ Nybø, 2000, side 150f.
  32. ^ Nybø, 2000, side 204.
  33. ^ Snorre: Sagaen om Olav Tryggvason
  34. ^ Heimskringla kap.29
  35. ^ fra Sverres saga

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Djupedal, Reidar: Selja i tusen år. Selje 1966
  • Djupedal, Reidar: Klosteret på Selja. Selje 1967
  • Djupedal, Torkjell: Selja Kulturhistorisk handbok. Selja forlag 1996. ISBN 82-91722-00-5
  • Enger, Cato: Helligdommen på Selja Fortidsminner XXXI. Grøndahl & Søn 1949
  • Henriksen, Vera: Selja og Stad – legender, saga og historie. Sogn og Fjordane forlag 1992. ISBN 82-90576-19-6
  • Lange, Christian: De norske klostres historie i Middelalderen Christiania 1856. Digital utgave
  • Luthen, Eivind: Selja Sunnivakulten og pilegrimsmålet, Pilegrimsforlaget/Scriptoriet 1997. ISBN 82-91677-02-6
  • Nybø, Marit: Albanuskirken på Selja i et forskninghistorisk perspektiv i Sigrid Lien & Caroline Serck-Hanssen (red): Talende bilder. Bergen 2010. ISBN 978-82-304-0056-2
  • Rindal, Magnus (red): Selja: heilag stad i 1000 år. Universitetsforlaget 1997 ISBN 82-00-22513-5 Digital utgave
  • Undset, Sigrid: Den hellige Sunniva. Illustrasjoner av Gøsta af Geijerstam. Scriptoriet Selje, 2000. ISBN 82-91859-01-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]