Høgendeskirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Høgendeskirke var norsk middelalder en privat kirke som en bonde fikk reist på egen gård. Av gammelnorsk hǿgendiskirkja i betydningen makelighet eller bekvemmelighet.[1] Bekvemmeligheten kom av at man slapp lang kirkevei eller slapp å stå tidlig opp søndag. «Høgende» eller «høgendi» («høginde», «høgjende» eller «høiende» hos Ivar Aasen) betyr sovepute, pute, lang benkepute, fordelaktig eller bekvemmelighet.[2][3][4][5][6] Ordet er relatert til oldnorsk høgr i betydningen «bekvem».[7][8] Høgendeskirkene var ikke knyttet til inndeling i sogn.[9] På Island var de fleste kirkene høgendeskirker.[10]

Boten for for eksempel slagsmål i kirken var dobbelt så stor i fylkeskirker som i høgendeskirker. Dette fremgår blant annet av Frostatingslova, kristendomsbolken, avsnittet om «kyrkjegrid».[11][12] Vassås kirke i Vestfold[13] og Stein kirke på Ringerike var trolig opprinnelig høgendeskirker.[14] Giske kirke var trolig en privat kirke for Giskeætten. Tømmerkapellet på Bjølstad i Heidal var trolig en høgendeskirke.[15] Aristokratene på Austrått reiste en slik privatkirke i middelalderen.[16]

Middelaldersk lov i Norge fastslo at høgendeskirker måtte holdes ved like ellers ville kongen kunne overta kirken og gjøre den offentlig.[17] Loven anga frister for å reparere kirker som sto til nedfalls med tilhørende bøter og sitter bonden over den lengste fristen kunne kongen overta både kirken og tomten. Dersom kirken sto til nedfalls etter at kongen tok over kunne bonden eller arvingene tilby seg å sette kirken i stand og overta tomten («atterløysingsjord»).[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://snl.no/høgendeskirke
  2. ^ Dvergsdal, Daniel (1991). Gamle ord i jølstramålet. Skei: Jølster mållag. ISBN 8299246407. 
  3. ^ Håberg, Kirsten Røvig (2000). Tekstilhistorie. Vollen: Tell. ISBN 8275221412. 
  4. ^ Hægstad, Marius (1917). Vestnorske maalføre fyre 1350. Kristiania: I kommmisjon hos Dybwad. 
  5. ^ Hele Norges leksikon. Oslo: Hjemmets bokforl. 1997. ISBN 8259016214. 
  6. ^ Valen-Sendstad, Fartein (1918-1984) (1956). Gudbrandsdalen i middelalderen: garden og samfunnet. Hamar: [s.n.] 
  7. ^ Falk, Hjalmar (1903). Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. Kristiania: Aschehoug. 
  8. ^ Aasen, Ivar (1977). Norsk Ordbog: med dansk Forklaring. Oslo: Fonna forl. s. 316. ISBN 8251300290. 
  9. ^ Fra hedendom til kristendom: perspektiver på religionsskiftet i Norge. Oslo: Ad notam Gyldendal. 1996. ISBN 8241707517. 
  10. ^ Norrøn kulturhistorie. Oslo: Samlaget. 1974. ISBN 8252102468. 
  11. ^ Frostatingslova. Frosta: I samarbeid med Frosta historielag. 1994. ISBN 8252143229. 
  12. ^ Brandt, Fr. (1876–1882). Nordmændenes gamle Strafferet. Kristiania. 
  13. ^ Bakken, Asbjørn (1963). Vestfold: historiske steder. [Tønsberg]. 
  14. ^ Ekroll, Øystein (1997). Med kleber og kalk: norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252147542. 
  15. ^ Bjerke, Gunnar (1950). Landsbebyggelsen i Norge. Oslo: I hovedkommisjon hos Dreyers forlag. 
  16. ^ Andersen, Håkon A. (1992). Austrått. Trondheim: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. ISBN 8290502117. 
  17. ^ Undset, Sigrid (1963). Kirke og klosterliv: tre essays fra norsk middelalder. Oslo: Cappelen. 
  18. ^ Gjør døren høy: kirken i Norge 1000 år. Oslo: Aschehoug : I samarbeid med Kyrkja i Noreg 1000 år. 1995. ISBN 8203260845.